Om valg av allierte og tillit

Land speiler seg selv ved håndtering av kriser

Vi får høre at USA og NATO er vår sikkerhetsgarantister, og at et lite land som Norge ikke kan klare seg uten allierte. I vår sikkerhets- og utenrikspolitikk understrekes to forhold. Tillit og verdier.

Men kan vi virkelig stole på våre «venner», og hvilke verdier fremmes under allianseparaplyen? I krisetider avdekkes gjerne det sanne ansiktet bak frihet, humanisme og demokrati. Så hva skjer i disse tider?

Tillit

Tillit er ofte avgjørende ved valg av venner. Det gjelder i private og nære relasjoner, og i mellomstatlige forhold. Tillit vises ved at du får hjelp når du trenger det.

Jeg leser at NATO-landet Frankrike diskuterer å lovfeste rett til å konfiskere medisinsk utstyr hvor landet er transittland. Dette har skjedd bl.a. fordi et fly med medisinske forsyninger fra Kina til Frankrike ble omdirigert til USA. Amerikanerne betalte tre eller fire ganger så mye for en bestilling av to millioner smittevern-masker. En fransk tjenestemann sa at gruppen av «oppkjøpere» opptrådte for den amerikanske regjeringen. (The Guardian)

Trumps USA har forresten nylig vedtatt eksportforbud av medisinsk smittevernutstyr, og det er mer enn ymtet frempå at de ønsker monopol på en fremtidig coronavaksine.

Også leveranser til Sverige og Canada og andre land er stoppet på veien. Og USA er ikke alene om kaprervirksomhet eller å begrense medisinske leveranser. Mange av våre NATO-allierte setter eksportbegrensninger. F.eks. så har Tyrkia angivelig forbudt ikke bare eksport av verneutstyr, men ser også ut til å kreve hevd på utenlandske kjøp av masker som allerede var betalt for.

At det samtidig benyttes enkelte allierte- NATO-fly til transport mellom noen allierte, som plaster på såret, skjuler ikke moralen i at våre venner viser seg å være seg selv nok.

Det er vel enkel logikk som tilsier at det samme vil gjelde ved krig. Feks. Så reduserte USA nylig en troppforsendelse av soldater til Europa, uansett om de var ønsket velkommen eller ikke, med åpen begrunnelse om at de trengtes i Sør-Kina regionen.

Det er ikke så rart at de enkelte land tenker på seg selv i krisetider. Også ikke-allianseland gjør mye av det samme. Poenget her er likevel at også våre «venner» viser sitt sanne ansikt i krisetider, og at det ikke er en spesiell grunn til at vi skal legge alle våre sikkerhetsgarantier i en sånn pott.

Tillit er basert på at hjelp til andre er selvhjelp. Global krise krever tillit og globalt samarbeid. Ved valg av våre venner så har vi en lekse å lære.

Åpenhet henger sammen med tillit. Nekter å offentliggjøre smittetilfeller.

En amerikansk skipskaptein ble nylig utsatt for represalier da han varslet om et stort coronautbrudd på et hangarskip. USA/Pentagon har varslet at smittetall ved amerikanske baser ikke skal offentliggjøres. Dett er ikke uvesentlig, tatt i betraktning av at landet har nesten 900 militærbaser i utlandet. De amerikanske marinesoldatene som er utplassert i Norge holdes altså godt utenfor norsk smittestatistikk. Noe å tenke over.. Er det sånn en beskytter sine «venner».

Verdier

Verdier vises ved etterlevelse, hvordan humanisme kommer til uttrykk og hvilke prioriteringer som gjøres.

USAs handelsblokkader, med NATO-støtte, er tidligere kritisert fra ulike hold. Økonomiske muskler brukes som en del av en maktutøvelse. I disse dager stilles naturlige spørsmål knyttet til dette. Flere land med store helseproblemer og begrensninger i håndtering av pandemier stenges inne og hindres åpne forsyninger.

I stedet for å lette på blokkader, så opprettholdes og forsterkes stengsler overfor land som Syria, Iran, Venezuela og Cuba. Kjernen i internasjonalt hjelpearbeid og humanisme er, at uansett syn på styresett, så har alle mennesker krav på hjelp og beskyttelse. Dette er et verdigrunnlag som tydeligvis ikke deles av våre sentrale allierte. Umenneskelig er et mest passende uttrykk.

Økonomisk og militær krigføring følges gjerne opp med svertekampanjer. Det finnes flere eksempler på at land, uansett styresett, hjelper hverandre. I stedet for at dette roses, så er media raskt ute med å sverte giverland som ikke er våre allierte. De har andre og suspekte motiver, må vite. Selvsagt kan noen land ha ulike motiver og muligheter. Men slike svertekampanjer fører til at hjelp og støtte faktisk begrenses, i en situasjon hvor globalt samarbeid er tvingende nødvendig. Det burde oppfordres til mer samarbeide. Interessant forresten at mange av dem, som uttrykker mest mistro til andres motiver, er ihuga forsvarere av handelsboikotter. Hm..

Stenging av grenser og isolering

Grensekontroll kan være viktig for kartlegging og håndtering av smitte ved pandemier. Men det vi ser nå, er at isolering og «karantene» brukes kynisk overfor fattige og spesielt nødlidende. Det virker som om verden og våre alliertes passivitet bare venter på at pandemien skal spre seg i flyktningeleire. Humanismen kommer stort sett til uttrykk ved at vi «synes synd på flyktninger».

NATO har sin egen agenda for håndtering av smittespredning. Hovedmålet er å sikre sin egen «stridsevne». I tillegg så stiller de transportfly (og logistikk) til rådighet for sine egne. Pussig, eller kanskje ikke, at de i denne sammenhengen ikke tenker «out-of-area»..

Med sitt scope, så kan NATO i realiteten hindre en internasjonal dugnad. Uansett om de sier at de også vil samarbeide med WHO (verdens helseorganisasjon) og FN. NATOs CV og merittliste er uansett god grunn til at de mangler tillit hos mange nødlidende.

NATO-allierte stenger forresten ikke grenser for sine egne militære troppeforflyttinger. Kanskje vanskelig å håndtere karantenebestemmelser i en sånn sammenheng..

Autoritære trekk

Våre «venners» (og alliansens) verdier vises også ved å se på hvordan demokrati utøves i de enkelte land. Overvåking og desinformasjon er på moten. Flere NATO-land viser åpne autoritære trekk, for å uttrykke meg mildt. Ungarn er på vei til et enevelde-styre og Tyrkia er ikke langt unna. Samtidig klapper NATO Ungarn oppetter ryggen for sin «Papa» flybase som base for NATOs C-17 Globemaster forsyningsfly. Tyrkias sentrale NATO-betydning overskygger kritikk av landets fascistiske trekk og krigerske folkerettsbrudd.

Vi lever i en tid med militære og økonomiske konflikter, handelsboikotter, kaprervirksomheter, stenging av grenser, svekking av internasjonale rammeverk for samarbeid, konfliktskjerpinger og svertekampanjer, og utvikling i autoritær retning. Dette mens verden roper på internasjonalt samarbeid og humanisme.

Militarisering og politisering

Historisk har pandemier ført til kriger. I dag ser vi at USA trapper opp krigsretorikken i forhold til Irak/Iran og Venezuela. Det skjer mens verdens oppmerksomhet er rettet mot pandemibekjempelse. Det er grunn til å være obs.

I 2018 nådde amerikanske militærutgifter 649 milliarder dollar — mer enn de neste topp åtte «forbrukerne» til sammen.

«Vi er en verden utstyrt for å kjempe kriger, ikke pandemier. De militariserte systemene som er utviklet for å hindre folk fra å krysse grenser, kan ikke hindre et virus i å gjøre det. Atombomber som vi blir fortalt er ment å «avskrekke» motstandere vil ikke ha noen effekt på avskrekkelse av sykdommer.» (WILDPF – Women’s Inernationale League for Freedom an Peace)

Den menneskelige tragedien med coronavirus-pandemien kan åpne for et påskudd for utvidelse av statsmakter som brutaliserer sårbare samfunn.

«Allerede uten tilgang til ly, sanitær, rennende vann eller adekvate helsetjenester er de fleste som for tiden bor i flyktningleire ikke i stand til å beskytte seg mot spredning av COVID-19-viruset. I dag i Frankrike er alle som forlater huset pålagt visse dokumenter, inkludert et skjema som angir adressen – en umulighet for hjemløse asylsøkere. Unnlatelse av å produsere disse dokumentene resulterer i en betydelig bot, og nekter flyktninger tilgang til supermarkeder og andre butikker der de kan skaffe nødvendige mat- og hygieneartikler. I mellomtiden er medisinsk støtte til uformelle flyktningoppgjør i Dunkirk trukket tilbake.. Som om dette ikke var nok, fortsetter brutale politiaksjoner overfor leirene.» (Roarmarg.org 4. april)

Det haster, at mennesker i migrantmiljøer og flyktningleire sikres psykiske helseenheter, at de får ly (husvære), trygghet og tilstrekkelig helsetjenester. Bolig, helsetjenester og livsnødvendigheter er for alle, uavhengig av nasjonalitet eller innvandrerstatus.

Hvem vil overleve denne pandemien? Hvems liv er sikkerhetstiltak ment å beskytte? Det er grunn til å holde et godt øye med NATO-landene og våre venners opptreden i forhold til dette. Dette er også et verdivalg.

Frihet og selvstendighet

Et sentralt poeng i frihet og alliansesammenheng er selvstendighet. Frihet til å gjøre våre egne valg. Et viktig spørsmål bør være: Får vi hjelp og støtte selv om vi ikke er enig med våre «venner» i sentrale spørsmål. Hvis vi gjør andre/egne veivalg, hva da? Her viser USA/NATO sin begrensning for å uttrykke meg sånn. Betingelser og handelsrestriksjoner popper fort opp i våre alliertes verktøykasser. I tillegg så kvier de seg ikke for direkte inngripen – i navnet til «krisehåndtering» og «stabilitet». Både USA og NATO har en lang historie i å blande seg inn staters indre forhold.

Jeg kunne også ha skrevet mye om militarisering og økende spenning internasjonalt, og om urettferdige kriger som føres av våre allierte. Men her finnes mye annet lesestoff.

Jeg kunne også ha skrevet mye om de nyliberale verdiene som USA og NATO skal forvare, som har ført til privatisering og sentralisering av helsevesenet, og som har svekket helse/medisin/smittevern beredskapen så vel som matvaresikkerhet. Så det er nok å ta av.

Er det sånne venner vi bør ha? Er det sånne venner verden trenger?

Geir Hem, 5. april, 2020