Om tro, synd, politikk og fornuft

Jeg er ikke «troende» i religiøs forstand. Likevel har jeg verdier, saker jeg tror på og meninger. Jeg ser ikke noe stort skille mellom hva jeg mener, hva jeg uttrykker at jeg tror på eller hva jeg for den saks skyld sier er «syndig». Jeg leser at «synd» i flere religioner betyr å «stå i et motsetningsforhold til Guds hellighet». Som ikke-troende kan jeg ikke ta det inn over meg i betydningen å forstå. Jeg kan anerkjenne at noen mener at ditt eller datt er «syndig» og deres rett til å mene – tro det. Men for meg blir det å definere noe som synd, det samme som at man ikke liker det. Det blir en mening mer eller mindre politisk som alle andre.

Det samme gjelder spørsmål om «tro». Som ikke religiøs troende, blir henvisning til «tro» som bakgrunn for utsagn om ditt eller datt, et spørsmål om meninger som er mer eller mindre politisk. Andres trosreferanse når de knyttet til konkrete utsagn, kan ikke bli forventet av meg å være (eller forstås som) noe «hellig» eller noe jeg ikke kan eller burde kommentere. Som om det er noe privat eller krever spesiell (hellig) beskyttelse. At noen utsagt og meninger skal ha en spesiell form for beskyttelse (hellighet) kan lett føre på ville veier – med krav om rettroenhet enten det er forankret som prestestyre eller via politiske autoriteter/diktaturer.

skapt
Ja folk kan tro og mene hva de vil, men må også kunne kritiseres for trosutsagn og meninger i politisk sammenheng. Politiske bevegelser og religiøse bevegelser er begge skapt av mennesker – og må tåle kommentarer og kritikk.
For meg blir det da et spørsmål om innholdet. Hva er det man liker eller ikke liker uansett om det har referansebakgrunn i politisk ideologi, sunn fornuft, tro eller om det er «syndig». Dette blir både et spørsmål om rett til å mene forskjellige saker, men også et spørsmål om å uttrykke uenighet og gjerne avsky for enkelte og enkeltes meninger. Ytringsfrihet og religionsfrihet er avhengig av hverandre.
Og da er det også sånn at «hva man tror på» når det gjelder konkrete saker, ikke blir en privatsak eller noe som ikke kan ha betydning for offentligheten. Det må kunne tåle kritisk søkelys.
Politikk handler også om noe mer enn hvilke rettigheter folk skal ha. Kamp for demokratiske rettigheter er viktig i seg selv. Men verdier, syn på samfunnsutviklingen og tusen konkrete saker som har betydning for folks liv i dag og for framtida gir politikken innhold.

Jeg reagerer mot dobbeltmoral.
I noen sammenhenger gis det stor grad av sympati for å kunne ha private meninger grunnet i tro (« man «skal ikke drive sjelegransking») og uklarheter tas lett i beste mening. Men i andre sammenhenger så skytes det unyansert med full kraft på enkeltutsagn – særlig nå disse kan knyttes til ideologier man selv ikke liker. Jeg mener at utsagn og standpunkter uansett må kunne diskuteres åpent – ut fra innholdet i det konkrete utsagnet.
Ellers så mener jeg at Norge ikke har skade av å ha både flere muslimer og kommunister som ordførere – hvis de har standpunkter som er fornuftige. Selv om jeg her også opplever at det settes doble standarder på andre hold. Muslimer skal ikke anklages for andres urett begått i religionens navn. Men en sånn holdning overfor kommunister sitter ofte mye lengre inne.