Når NATOs «out-of-area» blir «in-to-area» og forsterket verdikamp

Litt om krigens logikk

På siste toppmøtet i NATO ble medlemslandenes ledere for første gang enige om at NATO må se på «sikkerhetsutfordringen» som følger med at Kina vokser fram. USAs økonomiske krigføring med Kina blir en sikkerhetsmessig utfordring for NATO – og Norge.

Jens Stoltenberg følger opp og uttalte om NATOs nye «strategi mot 2030» mandag 8. juni:

«Kinas fremvekst fører til en grunnleggende endring i verdens maktbalanse. Det skjerper kampen om økonomisk og teknologisk overtak og skaper flere trusler mot åpne samfunn og individets rettigheter. Det øker konkurranse om våre verdier og levesett»

Og det trekkes konsekvenser: «I en verden med global konkurranse, må Nato være en mer global allianse».

Det vises tydelig til et mål med «Nato 2030» om å styrke samholdet i Nato, særlig alliansens politiske rolle. Generalsekretæren ser for seg å bruke et bredere spekter av virkemidler, både «militære og ikke-militære, økonomiske og diplomatiske». (abcnyheter 8.6)

Endringer i situasjonen – endrer NATOs offisielle ’scope’

En offisiell etterkrigsfortelling dreide seg om «frihet i vesten» mot «ufrihet i øst» – med fare som truet -, men i sitt innhold var NATO fra opprinnelsen et USA/vestlig maktprosjekt. Og resultat av – og brikke i en – omfordeling etter 2-verdenskrigen. «Holde russerne ute, amerikanere inne og tyskerne nede». (Lionel Ismay Hastings, NATOs første generalsekretær.). Rene ord og noe annet enn fortellingen om NATO som et ’fredsprosjekt’.

«Russerne/Sovjet ute» fungerte i stor grad som ideologi for en omfordelingen og egen styrkeposisjonering. Det var samtidig et ’våpen’ for kontroll overfor arbeiderbevegelsen.

Etter 2-verdenskrig kom «faren» fra Øst-Europa. Den vestlig Nordatlantisk militærallianse (NATO) så dagens lys.

Med ny definert sikkerhetsrisiko (Kina utfordrer USAs økonomisk og politiske kontroll), så kommer ’faren’ nå i større grad lenger borte fra – Sørøst-Asia.

Det er ikke noe nytt at NATO ser utover Nord-Atlanteren. ’Out-of-area’ har vært praktisert lenge – ref. Afghanistan og Libya. Men den økende stormaktsrivaliseringen følges nå av en økende «globalisering» av NATOs operasjonsområde.

NATO som redskap må utvide sitt virkeområde og «out-of-area» blir til «in-to-area».

Same procedure as last year

Samtidig så skjer det politisk/ideologisk opptrapping i form av en ny «kald krig».

Som «Sovjetsystemet» ’truet vestens frihet’ etter 1945, så er det i dag spredning av Kina autoritære system som truer ’vestens frihet’. NATO skal forsvare ’liberale friheter’ og sikre USA/vestens dominans. Dette er NATO-tale.

Paradokset og falskheten i den ideologiske kampanjen for ’vestens frihet og verdier’ kommer til syne ved at vestlige land selv innskrenker demokratiske retter, forfølger Assange, intensiverer overvåking og bryter folkeretten.

«Under FBI-ordre fjernet Facebook og Google American Herald Tribune, et alternativt nettsted som publiserer amerikanske og europeiske forfattere som er kritiske til USAs utenrikspolitikk» (ref: https://thegrayzone.com/2020/06/05/the-fbi-launches-open-attack-on-foreign-alternative-media-outlets-challenging-u-s-foreign-policy/ )

Det blir mest komisk når Jens Stoltenberg/NATO gjentatte ganger bruker «verdikortet» og framhever viktigheten av en «fri presse». Rettigheter, for ikke å snakke om brudd på folkeretten, er truet ikke minst fra USA/NATO-hold. Og Trump, USA/NATO-sjefen, går selv i spissen for å angripe pressen. I dette bildet bli også kritikere framstilt som å gå fiendens ærend. «Påvirkning fra utlandet». Det er noen som husker Mccarthyisme på 50-tallet og NATOs angrep på venstrekrefter i Norge og internasjonalt – med spiontiltaler. Same procedure as last year.

Ja, Kina er et land preget av autoritært styre og begrenser demokratiske rettigheter. Men, i sitt innhold, så er det en vesensforskjell (motsigelse) i den ideologiske verdikampen. Mens Kina faktisk de siste tiårene har utviklet seg i mer markedsliberalistisk retning selv, så trekkes det ideologiske frihetskortet stadig høyere fra vesten/NATO – samtidig som de selv er på ville veier – og har mildt sagt tvilsomme medlemsland.

Bakteppe er at Kina reelt er en økonomisk og geopolitisk trussel mot USA/vestens kontroll og dominans. Den ideologiske/verdikampen fungerer som et redskap i en stormaktsrivalisering, hvor Norge er en integrert del.

’Russland-faren’ opprettholdes (så klart) ikke minst når det gjelder som såkalt påvirkningsagent og som argument for opprustning. Og brukes i bildet med behov for forsterket overvåking og kontroll og stadig mer integrasjon mellom militæret og sivilforsvaret. Legg merke til at Jens Stoltenberg også viste til at Kina «investerer i infrastruktur og samarbeider med Russland. Dette har sikkerhetskonsekvenser.»

Merk!

I lys av den rådende offisielle norske forsvars- og trussel-debatten, er det nødvendig å understreke: Styresettet i Kina og Russland er ikke my piece of cake! Jeg støtter demokratiske krefter og behov for forandring også i disse landene. Men det begrunner, eller forsvarer, ikke en støtte eller deltakelse i en stormaktsrivalisering med ’våre allierte’ – som øker spenningen og krigsfaren. Jeg er mot all gjengkriminalitet. NATO er ikke bare i vårt nærområde, men Norge er et svært aktivt medlem – noe som utgjør en alvorlig trussel for at vi blir en krigsskueplass.

Vedlegg og et tips

NATOs offensive strategi – som skjerper farene for en storkrig – og debatten om den såkalte «Nye langtidsplanen for forsvaret», sammen med stadig utvidet norsk militært samarbeid med USA/NATO+ og militær opprustning i nordområdene, peker på viktigheten i å styrke antikrigsarbeidet.

Norsk NATO-medlemskap var opprinnelig mye forankret i en politisk «vestlig» orientering. Basert på nasjonal kapital og mot en «kommunistisk» ’internasjonale’ (hvor NKP var et nasjonalt uttrykk).

Gerhardsens «Kråkerøytale» (https://no.wikipedia.org/wiki/Kr%C3%A5ker%C3%B8y-talen) var uttrykk for dette, med fokus på aktiviteter rettet mot venstrekrefter og kommunistisk/sosialistisk innflytelse – som hadde fått autoritet gjennom motstandskampen mot fascismen.

Norsk NATO medlemskap var da mest forankret i en nasjonal orientert kapital (med oppbygging/ekspansjon etter krigen), men med allianse innenfor en vestlig kapitalistisk internasjonale. Merk at det ble framsatt en betingelse, for norsk militær vestlig allianse, knyttet til mottak av USAs marshallhjelp.

I dag er norsk USA/NATO-allianse mer forankret i at norsk økonomi er fundamentalt integrert i en vestlig imperialistisk økonomi med maktpolitiske overbygginger. Norge er en del av en «imperialistisk akse».

Dette må ha betydning for antikrigsarbeidet og diskusjoner om norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. (jeg kommer snart med et innlegg om dette – følg med:-)

I denne omgangen roper jeg høyt «Not-my-area»!

Organisasjonen Stopp NATOs nye hefte «NATO-guiden» anbefales!

Fra innledning i heftet:

«NATO blir lite kritisert i media og aviser. Det brukes ofte ord som «forsvar for frihet», «demokrati», «sikkerhet» og «nødvendig forsvar». Heftet stiller spørsmål om dette stemmer. Er NATO så snille som de selv sier? Hvem er NATO til for? Trengs NATO i dag? Hva er alternativet i en verden hvor stormakter konkurrerer om makt og kontroll.»

Papirutgaven koster 30 kr. (pluss porto kr. 27 for et hefte) Digital utgave er gratis. Les mer her: https://stoppnato.no/2020/05/30/nytt-hefte-nato-guiden/

Geir Hem, 10.6.20