Copy cops versjon 2!

Borgarting lagmannsrett har talt. Anken til Mahad Mahamud er forkastet. Statsborgerskapet forblir tilbakekalt og utvisning opprettholdes.

Jeg bruker sterke ord!

Politisk og rasistisk. Dette skjer gjennom de vurderingene og vinklingene som vektlegges og legges til grunn.

Jeg har tidligere skrevet om tingrettens vinklede behandling – les her http://nytt.hemmelig.org/politikk/copy-cops/

«Nye beviser i ankeomgangen i form av framlagte dokumenter og nye vitner har bidratt til å komplisere saken», sier retten nå, men ender likevel på samme konklusjon som tingretten. Det gjenbrukes i stor grad argumenter fra tingrettens dom – uten egne og nye vurderinger.

Bevisvurderingen i slike saker «skal baseres på alminnelig sannsynlighetsovervekt, og slik at bevisbyrden og tvilsrisikoen påligger staten» heter det.

Jeg har tidligere hevdet at retten legger indisiene inn i eget skapte bilde – «djiboutiporteføljen» – og fargelegger. Dette videreføres nå for å opprettholde prestisjen under utlendinge-politikkens paraply.

Jeg vil hevde at lagmannsrettens dom i stor grad bygget på holdninger og føringer med politisk og rasistiske tilsnitt. Dette gjelder: Ved (hvit manns) tolkning av klan-tilhørighet overført til enkeltpersoner; fordommer om at en stakkars afrikaner vanskelig kan lære seg fremmedspråk; manglende forståelse av familie- og vennerelasjoner i afrikanske/somaliske tradisjoner; manglende forståelse av afrikanske/somaliske navn og navnebruk, og ved at norsk forvaltningspraksis legges til grunn for dokumentasjon i et fragmentert Somalia.

Med en sånn fargelegging minimaliseres statens tvilsrisiko. Retten foretar svært få konkrete vurdering om bakgrunn for statens påståtte unøyaktigheter ved Mahads forklaringer i tidlig ungdom.

Bildeeksperter får igjen et avgjørende ord

«Når lagmannsretten har landet på samme konklusjon som tingretten, har det først og fremst sammenheng med at det etter bevisføringen i ankeinstansen anses etablert med stor grad av sikkerhet at djiboutisk borger K er As biologiske bror» heter det.

Men fortsatt har ikke staten vært villig til å ta DNA-prøver – som både Mahad og «broren» har sagt seg villig til. I stedet vektlegges igjen rapport fra Nasjonalt id-senter (NID) som har gjennomført ansikts-sammenlikning med en metode kalt morfologisk analyse. I 2018-rapporten har NID konkludert med «+2», som dommen omtaler som «betyr at det etter all sannsynlighet er samme person på bildene». Formuleringen «etter all sannsynlighet» virker (bevisst?) misvisende ut i fra at skalaen går til 4.

Her kan vel også bemerkes at rettens indisieføringer er basert på vitneforklaring fra seniorrådgiver Frøy Løvåsdal. Hun er kjent for sin heksejakt med følgende uttalelse:

«Overført på hele databasen, kan det bety at så mange som 27.000 personer som har vært eller er i Norge er registrert med flere eller feil identitet.» (nrk.no 23-12-2015).

Politikk gjennom rettsapparatet

Uansett tvil og sannsynlighet så er ikke dette en nøytral prosess. Retten sier selv: «Vurderingen av om adgangen eventuelt skal benyttes, er derimot underlagt forvaltningens frie skjønn og kan bare underkjennes av domstolene ved myndighetsmisbruk..».

Det er altså forvaltningen gjennom utlendings-politiske føringer som bestemmer konsekvensene. Selv om ikke ankesaken direkte adresserte «myndighetsmisbruk», så er det det åpenbart det som ligger i kortene – som retten aktivt godkjenner.

Foto fra min stue påsken 2017

Internasjonale konvensjoner sier at det er forbudt å gjøre en person statsløs. Det oppfattes som brudd på menneskerettigheter.

Hannah Arendt (906-1975):

«En rett kommer foran alle andre rettigheter og det er retten til å ha rettigheter. Når mennesker mister sin status som statsborger mister de også sine rettigheter som menneske.»

Utvisning og forholdsmessighet

En såkalt forholdsmessig vurdering kan hindre at personer utvises. Ved forholdsmessighets-vurderingen kan en rekke forhold få betydning, herunder tilknytningen til Norge versus hjemlandet, botid og slektninger i de to landene, alder ved ankomst, reiser til hjemlandet, språkferdigheter, integrering, utdanning og arbeid. Lang botid er et tungtveiende moment.

Her kommer lagmannsrettens politiske ballast tydelig til uttrykk. De forholdene som er nevnt over vektlegges ikke og vurderes minimalt. Det begrunnes åpent med: «Vurderingen av forholdets alvor må ses i et forvaltningsrettslig perspektiv.»

Det vises til politisk og byråkratisk behov for «regulering og kontroll på utlendingsfeltet». Og retten viser til «allmennpreventive hensyn». Det betyr at en forholdsmessighetsvurdering ikke gjøres i forhold til Mahad, men i forhold til norsk utlendingspolitikk.

Så konkluderer retten ad forholdsmessighet – med sine politiske briller – med indisiene knyttet til opprinnelsesland, og aviser forholdsmesighet som grunnlag for opphold. En tragisk sirkelen sluttes.

OBS: Ny sak er reist

Parallelt med forvaltningssaken er det varslet straffesak mot Mahad for falsk forklaring. En straffesak ble i første omgang henlagt som foreldet. Men etter at Mahad ble avhørt i 2014 i forhold til statsborgerskapet, hvor han viste til sine tidligere uttalelser, så brukes uttalelsene – nå datert 2014 – som grunnlag for å gjenåpne straffesak..

Finnes det et uttrykk for Kafka i n’te potens..

Geir Hem 12-11-18

Se dommen her: https://lovdata.no/dokument/LBSIV/avgjorelse/lb-2017-78631

Marie Simonsen skrev i en fin kommentar i Dagbladet 26/2 2017 som fortjener å gjentas:

«Rettssaken i seg selv gir som alltid et urovekkende innblikk i hvor komplisert behandlingen er, og hvordan vedtak i så stor grad er basert på anonyme kilder, ubekreftet informasjon og subjektive vurderinger. Arbeidsmengden er i perioder enorm. Asyladvokater har beskrevet utfallet som et lotteri, klienter føler seg som i en Kafka-prosess..

Uavhengig av utfallet er det grunn til å stille spørsmål hvorfor denne saken overhodet er blitt prioritert og har kommet så langt

Norge har i motsetning til flere andre europeiske land ingen foreldelsesfrist når det gjelder tilbakekallelse av statsborgerskap. Det er overraskende, fordi det strider mot rettspleien vi ellers står for. Rettslig er det et problem med hensyn til bevisførsel. Eksperter mener dessuten at Norge opptrer i strid med internasjonale konvensjoner. Det er forbudt å gjøre en person statsløs.

Men ikke minst har denne praksisen åpenbare sosiale og politiske konsekvenser som andre land håndterer bedre. Argumentet for å sette en strek er at borgere ikke skal risikere at myndighetene skal kunne ta fra dem statsborgerskapet og utvise dem, ettersom regjeringer og politiske vinder skifter. De skal være trygge på at de er fullverdige borgere, ikke andreklasses borgere, på vent i det uendelige, og prisgitt myndigheters luner.

Å forfølge statsborgere som har levd lenge og vel i landet, sender ingen andre signaler enn at vi er en kjip og byråkratisk nasjon som må lære seg å være grei igjen.»