Multifaktaisme

VG, Dagbladet og NRK har har startet et prosjekt «Faktisk» for å avsløre alternative fakta og falske nyheter.

Samme dag hadde VG en helsides oppslag om at AP innførte eiendomsskatt i Oslo, men ikke på egen bygning på Youngstorget.

I ingressen heter det at byrådet har gitt fritak for at arbeiderpartiet må betale eiendomsskatt. Men Høyres hus må betale. Alle som leser tittel og ingress får det inntrykket at AP beskyttet seg selv. Nå viser det seg at vedtaket om eiendomsskatt i Oslo dreide seg om at fredete bygninger var unndratt, og at forslag om det ble foreslått av Høyre, Frp og Krf på Stortinget i 2013.

 

Detter er et av mange eksempler på hvordan media kan fremstille «fakta» på sitt vinklede vis. «Fakta» kan brukes på mange måter. Vi vet at bevisste bruk av løgner et farlig våpen for stormakter i begrunnelse for kriger og invasjoner. Vi husker mainstream medias støtte til Libya- og Irak-krigene med bevist plantede løgner. (ref. kjemiske våpen). I ettertid er det avslørt at Pentagon betalte et britisk firma 500 $ for å spre falske nyheter. Disse «nyhetene» ble formidlet relativt ukritisk av både VG, Dagbladet og NRK.

I reaksjon på (for medias) overraskende Brexit har det poppet opp med påstander om at nei-siden vant med «fake news» – åpenbart politisk motivert. Det samme kan selvsagt også sies om den store underskog av hatske rasistiske ytringer på nettet basert på sin form for fakta- og nyhetsformidling. Og samtidig er det usikkerhet rundt en del saker som fremsettes bastant – dieselbiler er miljøvennlig, nei de miljøverstinger.

Propaganda for egne meninger blir fakta, mens andres meninger blir falske eller vranglære. Vi husker Galileo som måtte lyve for å beholde livet. Når kandidaten eller politikken til makta taper, så må det da skyldes (andres) «falske nyheter». Et lovforslag i det italienske Senatet foreslår nå store bøter og til og med fengselsstraff for enkeltpersoner eller medier som «undergraver» demokrati og publiserer «falske, overdrevne eller partiske» nyheter på nettet. Den rådende ideologi er maktas ideologi! For ordens skyld. Dette gjelder enten makta sitter i USA, Russland, Kina, Israel eller.. Norge.

Derfor kan diskusjonen om hva som er fakta i seg selv ses på som en demokratisk og nyttig diskusjon. Jeg sier nei til et fakta-politi. På sin måte kan det nye «Faktisk»- prosjektet (faktisk:-) bidra til å spre og legitimere egne «fake news» – maktas «news».

Copy cops

 

Bildeklipp fra NRK nyheter 24/2/17

Stemningsrapport fra Oslo Tingrett fra rettsaken om Mahad Mahamud.

Det virker som at det er flertall på stortinget for å endre statsborgerloven knyttet til behandlingen ved tilbakekallelse av statsborgerskap. At tilbakekallelse av statsborgerskap må opp i rettsapparatet vil styrke rettsikkerheten, men ikke automatisk få et annet resultat for de det gjelder.

Det virker samtidig som at det ikke er flertall for å innføre foreldelsesfrist på området. Det er skuffende. Mens andre områder f.eks. innen strafferetten har foreldelsesfrister, vil ikke flertallet la nåde gå for rett på dette området. I stedet fremhever noen partier at det må legges større vekt på det såkalte uforholdsmessig-prinsippet. Domstolene må vurdere om tilbakekall er uforholdsmessig – særlig når det gjelder saker som omhandler barn.

Det er fint hvis rettsikkerheten bedres. Det er også fint hvis det det legges føringer som legger større vekt på uforholdsmessighet enn praksis i dag. Men jeg vil minne om at uforholdsmessig-prinsippet formelt gjelder allerede. Den eksisterende loven er en «kan-lov». I den nylig avsluttete rettsaken, som Mahad Mahamud har ført mot staten, viste både Mahads advokater og statens jurister til uforholdsmessig-vurderinger. Det skremmende er statens logikk og føringer som ble lagt fram i Oslo Tingrett. Jeg satt som tilhører under store deler av rettsaken. Her er min stemningsrapport og referat om hva jeg kaller «statens metode».

«Innvandringspolitiske hensyn» trumfer uforholdsmessig-prinsippet

Utlendingsforvaltningen håndhever et regelverk (som stortinget har vedtatt) på en rigid måte. Motiv er at ingen skal kunne tjene på usanne opplysninger, og en harde behandlingen skal stå til skrekk og advarsel. Forvaltningen har også fått sterke føringer utenfra (departementet) om å prioritere slike (ID) saker. De har fått flere ressurser overført siden det jo kommer færre asylsøkere når gjerder settes opp. Sannsynligvis så har utlendingsforvaltningen selv også innført effektivitetstiltak og måltall knyttet til antall saker. Kanskje med individuelle bonusordninger (?).

Nidkjærheten i UDI kjenner nesten ingen grenser. I retten opplevde jeg at statens egen metode i var i samme bane. Det var skremmende å sitte i rettsalen å høre saksbehandlere og representanter fra politiets utlendingsenhet vitne, og statens sluttprosedyre.

Forholdsmessighet er en «unntaksbestemmelse»

Det ble fra statens side flere ganger i prosedyren vist til og lagt vekt på «innvandringspolitiske hensyn». Det ble direkte fremhevet at vektlegging av uforholdsmessighet (les humane hensyn) var en «unntaksbestemmelse». Staten viste riktig nok til andre hensyn, men sa at de ikke kunne vektlegges. De la nesten entydig til grunn, at det svekker asylinstituttets legitimitet og innvandringspolitiske føringer, hvis det godtas at noen gir forvaltningen bevisst gale opplysninger ved søknad om opphold. Så både UNE og staten fremhevet at Mahads historie og tilknytning i Norge må tillegges «liten vekt».

Med dette utgangspunktet anvendte staten sin metode og plasserte alle opplysninger og tolkninger inn i «sitt bilde».

Copy cops – om møstergjenkjenninger

Statens anklage mot Mahad er i stor grad basert på at han er en copy-cat. Det bety at han har gitt falske opplysninger om opprinnelseslandet og underbygger det på samme måte som andre. I retten opplevde jeg at det er staten som kopierer og fungerer som copy-cops. De prosederte med at statsborgerskapet må tilbakekalles fordi «Mahad passer i profilen». Jeg opplevde at statens bevisanvendelse nettopp ble tolket og plassert inn i mønsteret nettopp fordi den skulle passe inn i den såkalte «Djibouti-portefølgjen» og derfor ble tillagt vekt.

Det pålegger staten å føre beviset for juks. Tvilsrisikoen må staten tilbakevise. Det gjorde de snedig ved denne sirkelargumentasjonen og «bevisførselen».

Politiet og utlendingsforvaltningen har opprettet «Djibouti-porteføljen» basert på flere saker hvor det er reist tvil om personer/ID er fra Somalia. I sammenhengen er det interessant at

ved tidligere utvisninger til Djibouti har politiet/staten knapt klart å dokumentere faktisk statsborgerskap der.

Rettens domsgrunnlag skal baseres på såkalte «objektive vilkår» som er lik summen av sannsynligheter. Nå samlet staten opp en rekke indisier og ved å plassere dem i sitt bilde argumenterte de for «sannsynlighets-overvekt» for ID-juks.

Her er forhold som staten la spesielt vekt på: Ulik forklaringer om reiser; Ulik forklaring om familieforhold og tidlige opplevelser; Språklig evner; Ekteskap på tvers av klanhierarki; Påståtte feil i dokumenter og ID-papirer; Reiser og pengeoverføringer; Ulik tolkning av såkalte bildebeviser.

Middels talt et betenkelig mindset

Jeg må bare peke på noen momenter som gjenspeiler tankegangen og «virkeligheten» for UNE, UDI og staten. Merk at i omtalen under tar jeg ikke i seg selv stilling til hva som er sant, men viser til en høyst betenkelig «mindset» i bevisførselen.

En sak er denne portefølje-tenkemåten (gruppeplassering) i seg selv. Djibouti-porteføljen ble innført som en mal – «modusrapport» – våren 2013 – og det ble satt inn inn konkrete ressurser rundt dette.

Vitnet fra UDI fortalte i retten om at da Mahad sak kom på bordet i 2013 passet den med «profilen» og at det var grunnlaget for at det ble satt i gang sak. Saken endret over natta status fra en mistenkelig foreldet sak om falsk forklaring til en sak med merkelapp «Utlending» uten foreldelse.

I kjølevannet av dette fulgte en forvaltningmessig tankegang med å mistenkeliggjøre «mystiske» navnelikheter i ulike dokumenter. Mohammed, Muhamed, Mahamud må da være samme person, og Abdi og Adibi tilsvarende. Jeg spør om tilsvarende logikk ville blitt tillagt like stor vekt i retten hvis navnene var Johanessen og Johnsen? I retten ble det vitnet om at navnelikheten nærmest var et bevis i seg selv. Det ble tatt som utgangspunkt i oppfølgelsen – omvendt bevisførsel.

Språkkunnskaper og skoleflinkhet ble av staten brukt som argument for at Mahad måtte ha forklart seg feil om sin bakgrunn. Er det umulig for staten å tenke seg at slike evner kan finnes på tvers av opprinnelseslandet og bakgrunn. I disse dager leser jeg om en som nettopp har begynt på medisinstudiet etter bare tre år i Norge. Kommer det en utvisningssak der snart?

Staten brukte som «bevis» om falske opplysninger at Mahad nesten umulig kunne ha giftet seg med en fra en så så høy klan – som han fortalte om. Somalia er kjent for et land med en hierarkisk klanstruktur. Ekteskap på tvers av en sånn struktur i Afrika er vel nesten umulig og svært mistenkelig for staten – mens her i landet framstilles tilsvarende ofte som solskinnshistorier.

Paradokset ved å dokumentere sin identitet og dokumentstandarder

Somalia er et land med borgerkriger og konflikter. Landet har ikke bygget opp en statsforvaltning med infrastruktur og historiske arkiver. Det gjelder for flere land. Samtidig har somaliere forflyttet seg og i perioder bodd i naboland som f.eks. Djibouti og Etiopia. Derfor har staten på sin side store problemer med å dokumentere opprinnelseslandet ved hjelp av ID-dokumenter. Og det har selvsagt flyktninger og asylsøkere også når det gjelder formelle papirer. Det ville også være unormalt dersom man ikke finner uoverensstemmelser i forklaringer til barn og krigsoffer. Hukommelsen til ulike tider varierer også i forhold til nærhet av ulike opplevelser.

Det som er statens mønster/metode er at de bruker slike usikkerheter til å putte «beviser» inn i sin «portefølje» og innvandringspolitiske føringer.

Mahad kunne ikke opplyse om sin fødselsdato da han kom til Norge som 14-åring. Derfor fikk han en formell fødselsdato av norske myndigheter. Gjennom iherdig arbeid har han i etterhånd fått nye dokumenter som etter hans syn dokumenterer somalisk tilhørighet. Staten underkjenner konsekvent disse dokumentene som falske. Hovedbegrunnelsen til staten er at dokumentene viser til hans norsk-gitte fødselsdato – og at det da må være forfalskninger!

På den ene siden erkjenner staten at det er mangler med arkiver og historiske dokumenter i Somalia, men samtidig forlanger staten at dokumentene og ID-papirer skal følge «norsk standard». Kan det ikke tenkes at siden det nettopp mangler formelle, historiske papirer så er det lurt å bruke den eneste fødselsdato-referansen som finnes for å vise til faktisk person. Mahads advokater forklarte også om dette i retten – at både bilder og fødselsdato mm var påført og at dokumentene i seg selv var nye og ikke fulgte norsk standard – noe de umulig kunne gjøre.

PS: Belysende er det på den andre siden at staten overhodet ikke vektlegger at Djibouti ikke finner han i sine arkiver.

Jeg sitter med en litt vond smak i munnen etter mine dager i retten. Jeg understreker at dette er uavhengig av hva som er sant eller ikke, men ut ifra statens argumentasjon, bevisplassering og tyngdevurderinger.

nsterføringer på flere områder – mer om «bildebeviset».

Jeg hevder at statens komposisjon og historiefortelling passer med bildet/porteføljen og har politiske føringer. Staten tolker i sitt bilde med spesialsydd brilleglass. Men staten har også selv lagt fram et eget konkret bildebevis. I retten ble det vist til et tidligere bilde av Mahads bror og et passbilde fra Djibouti som de mener er Mahads bror. Dette kunne være et viktig bevis for staten.

Problemet er bare at Mahad sier at personen på bildet er en venn og ikke bror. Statens hovedbevisførsel er en såkalt «morfologisk analyse». Dette er første gangen at denne blir brukt i norsk rett for å identifisere personer. Jeg hadde derfor forventet et grundig og prinsipiell vurdering av både metoden med fordeler og svakheter og tyngde som ID-bevisførsel.

På en skala fra -3 til +3 konkluderer analytikerne fra Nasjonalt ID senter med +1. Det er en mulig sannsynlighetsovervekt for at bildene viser samme person – Mahads bror. Men det ble tatt store forbehold i rapporten. Analytikerne var selv under opplæring. Bildekvaliteten var ikke god. Det var heller ikke dokumentert klart når og hvor bildene var tatt. Dette sett i sammenheng med at analysemetoden var helt ny i norsk rett burde fått noen klokker til å ringe. Men staten var uforbeholden tydelig. Beviset tillegges «stor, stor» vekt. Det passet inn i statens eget portefølje-bilde. Og som Mahads advokat sa, bildet kan ikke brukes som identitetsbevis. Det kan i beste fall vise «en likhet». Og hvorfor hadde ikke staten ringt opp denne «broren» (?) – telefonnummeret var kjent.

Alder teller ikke

Som sagt så la staten minimal vekt på uforholdsmessighetsbetraktninger knyttet til det å miste statsborgerskapet. Derfor trakk de ikke fram Mahads liv og historie i Norge. Om hans adkomst til Norge sa de at han var jo 14-år og nesten voksen. Dessuten ble det reist tvil om hans alder. Det kunne godt tenkes at han var eldre. Han var «ikke noe barn» og hans alder ved adkomst tillegges ikke forholdsmessighetsbetraktning.

I tillegg til å plassere indisiene i sitt eget fasit-bildet, så synes jeg at en god del av statens prosedyre var ganske kynisk.

Blir utlending «Som om han aldri har vært norsk».

Ved tap av statsborgerskapet på de premissene som staten legger til grunn følger også utvisning og krav om varig innreiseforbud. Mahad mister alle rettigheter, og får en status som «om han aldri har vært norsk». En del av Mahads liv fjernes med viskelær over natta. Han blir ikke bare «annenrangs» borger. Han blir «ingenrangs».

Et paradoks vil i så fall oppstå. Hvor skal han utvises til? Somalia vil ta i mot han, men dit kan vel ikke staten sende han – for hele grunnlaget for en utvisning er jo at han nettopp ikke er somalisk. Da kan staten sende han til Djibouti, men de Djiboutiske myndighetene har på sin side hevdet at han ikke er derfra. Dette kan bli en spennende reise (ironisk), som Mahad uansett ikke burde være forunt. Han har reist nok i sitt liv.

Marie Simonsen skriver i en kommentar i Dagbladet 26/2:

«Rettssaken i seg selv gir som alltid et urovekkende innblikk i hvor komplisert behandlingen er, og hvordan vedtak i så stor grad er basert på anonyme kilder, ubekreftet informasjon og subjektive vurderinger. Arbeidsmengden er i perioder enorm. Asyladvokater har beskrevet utfallet som et lotteri, klienter føler seg som i en Kafka-prosess..

Uavhengig av utfallet er det grunn til å stille spørsmål hvorfor denne saken overhodet er blitt prioritert og har kommet så langt

Norge har i motsetning til flere andre europeiske land ingen foreldelsesfrist når det gjelder tilbakekallelse av statsborgerskap. Det er overraskende, fordi det strider mot rettspleien vi ellers står for. Rettslig er det et problem med hensyn til bevisførsel. Eksperter mener dessuten at Norge opptrer i strid med internasjonale konvensjoner. Det er forbudt å gjøre en person statsløs.

Men ikke minst har denne praksisen åpenbare sosiale og politiske konsekvenser som andre land håndterer bedre. Argumentet for å sette en strek er at borgere ikke skal risikere at myndighetene skal kunne ta fra dem statsborgerskapet og utvise dem, ettersom regjeringer og politiske vinder skifter. De skal være trygge på at de er fullverdige borgere, ikke andreklasses borgere, på vent i det uendelige, og prisgitt myndigheters luner.

Å forfølge statsborgere som har levd lenge og vel i landet, sender ingen andre signaler enn at vi er en kjip og byråkratisk nasjon som må lære seg å være grei igjen.»

Gode foreløpige siste ord.

Jeg frykter at de «innvandringspolitiske føringene» og statens prestisje kan bety at staten får medhold. Men «vårt lille land» burde gjøre helt andre prioriteringer i en verden med nye sultkatastrofer og nye flyktningestrømmer.

Geir Hem, Oslo 27-2-17

Om tro, synd, politikk og fornuft

Jeg er ikke «troende» i religiøs forstand. Likevel har jeg verdier, saker jeg tror på og meninger. Jeg ser ikke noe stort skille mellom hva jeg mener, hva jeg uttrykker at jeg tror på eller hva jeg for den saks skyld sier er «syndig». Jeg leser at «synd» i flere religioner betyr å «stå i et motsetningsforhold til Guds hellighet». Som ikke-troende kan jeg ikke ta det inn over meg i betydningen å forstå. Jeg kan anerkjenne at noen mener at ditt eller datt er «syndig» og deres rett til å mene – tro det. Men for meg blir det å definere noe som synd, det samme som at man ikke liker det. Det blir en mening mer eller mindre politisk som alle andre.

Det samme gjelder spørsmål om «tro». Som ikke religiøs troende, blir henvisning til «tro» som bakgrunn for utsagn om ditt eller datt, et spørsmål om meninger som er mer eller mindre politisk. Andres trosreferanse når de knyttet til konkrete utsagn, kan ikke bli forventet av meg å være (eller forstås som) noe «hellig» eller noe jeg ikke kan eller burde kommentere. Som om det er noe privat eller krever spesiell (hellig) beskyttelse. At noen utsagt og meninger skal ha en spesiell form for beskyttelse (hellighet) kan lett føre på ville veier – med krav om rettroenhet enten det er forankret som prestestyre eller via politiske autoriteter/diktaturer.

skapt
Ja folk kan tro og mene hva de vil, men må også kunne kritiseres for trosutsagn og meninger i politisk sammenheng. Politiske bevegelser og religiøse bevegelser er begge skapt av mennesker – og må tåle kommentarer og kritikk.
For meg blir det da et spørsmål om innholdet. Hva er det man liker eller ikke liker uansett om det har referansebakgrunn i politisk ideologi, sunn fornuft, tro eller om det er «syndig». Dette blir både et spørsmål om rett til å mene forskjellige saker, men også et spørsmål om å uttrykke uenighet og gjerne avsky for enkelte og enkeltes meninger. Ytringsfrihet og religionsfrihet er avhengig av hverandre.
Og da er det også sånn at «hva man tror på» når det gjelder konkrete saker, ikke blir en privatsak eller noe som ikke kan ha betydning for offentligheten. Det må kunne tåle kritisk søkelys.
Politikk handler også om noe mer enn hvilke rettigheter folk skal ha. Kamp for demokratiske rettigheter er viktig i seg selv. Men verdier, syn på samfunnsutviklingen og tusen konkrete saker som har betydning for folks liv i dag og for framtida gir politikken innhold.

Jeg reagerer mot dobbeltmoral.
I noen sammenhenger gis det stor grad av sympati for å kunne ha private meninger grunnet i tro (« man «skal ikke drive sjelegransking») og uklarheter tas lett i beste mening. Men i andre sammenhenger så skytes det unyansert med full kraft på enkeltutsagn – særlig nå disse kan knyttes til ideologier man selv ikke liker. Jeg mener at utsagn og standpunkter uansett må kunne diskuteres åpent – ut fra innholdet i det konkrete utsagnet.
Ellers så mener jeg at Norge ikke har skade av å ha både flere muslimer og kommunister som ordførere – hvis de har standpunkter som er fornuftige. Selv om jeg her også opplever at det settes doble standarder på andre hold. Muslimer skal ikke anklages for andres urett begått i religionens navn. Men en sånn holdning overfor kommunister sitter ofte mye lengre inne.

Nok et kommunevalg eller et vendepunkt?

Inntrykk etter en valgkamp. Geir Hem 19-2-15.

Opp og ned for flere partier. Arbeiderpartiet holder skansen. Høyre tilbake FrP vant ikke på innvandrerkort. Framgang for miljøpartiet. Rødt noe fram. Betyr det noe for folk?

Rødt er fortsatt lite, men går fram. Stemmegivinga viser en venstrebris, MDGs framgang er også et utrykk for det samme – uansett hva toppene sier – fordi velgerne bryr seg om framtida, og det er en stemme mot egoismen. SV har stoppet tilbakegang – de er skarpere i opposisjon. Miljø, antirasisme og humanitet, solidaritet og kamp mot forskjeller mobiliserte og satte farge på valg-resultatet.

Det er ganske store variasjoner rundt om i landet. Lokalt engasjement har betydning – mot sentralisering, mobilisering mot distriktsfiendtlig politikk, kamp mot sykehusnedleggelser, flyktninge- og asylpolitikken, miljøkamp og landbrukspolitikken mm.

Samtidig vokser «grått» og er det største «partiet». Valgdeltakelsen synker! Ca. 40 % stemte ikke. Og valgdeltakelsen følger i stor grad «forskjells-Norge». I Oslo er det spesielt lav valgoppslutning på østkanten hvor det bor mange fattige og mange ikke-etnisk norske.

valddeltagelse

 

 

 

 

 

 

 

 

Bygdøy 77,76 %, Slemdal 79,30 %, Møllegata 49,99 %, Vahl skole 51,14 %, Veitvet 48,13 % Stovner 47,88 %.

Er det så rart?
Mange opplever politikk som grå tungetale. De kjenner seg ikke igjen. Folk opplever ulikheter i hverdagen, men ser ingen forskjell på partiene. Til tross for alle lovnader og løfter (som er ganske like), så fortsetter hverdagen som før, og avgjørelser tas over hodet på folk og i bakrommene. Løftene gjentas, men har det blitt flere sykehjemsplasser? Flere lærere, mindre forfall i bygningsmassen og stopp i sykehussentraliseringen?

I tillegg til avmaktsfølelse, så sliter mange med å få hverdagen til å gå opp. Og møtes ofte med maktas pekefinger. Som en enslig fembarnsmor på Tøyen sa til meg: «Du må forstå Geir! Jeg sliter med språket, får ikke jobb, bor usikkert på korttidskontrakt og lever utrygt økonomisk. Det er ikke lett å få tida til å strekke til – enten det gjelder omsorg eller å skape økonomisk trygghet. Og jeg opplever mer maktutøvelse og pekefinger enn konkrete tiltak for å komme ut av en evig runddans.»

Politisk oppslutning handler mye om identitetsfølelse og tillit.

Jeg ser noen mønstre:

  • Kutt i velferdstjenester og dårlige kår i lengre tid med isolasjon og mangel på støtte og omsorg, skaper sinne og frustrasjon – og politisk avmaktsfølelse
  • Karakteristikker om latskap og fordømmelse (på noen områder stempler som nærmest kriminelle), skaper en oppfattelse av «oss mot dem»
  • Egenkulturell forsterkelse oppstår lett sammen med isolasjon og avmakt. Man finner støtte hos sine egne og de nærmeste. Man må klare seg selv
  • Lokale og dels private og nære opplevelser og meninger er det som gjelder – med lokale rollefigurer. Tilværelsen fylles med private referanser og preferanser – fra «idoler» til rollemodeller og æreskodekser

«Politikk angår ikke meg.» «Politikerne bare snakker tøv.»

syk

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Selvsagt fins positive delområder – som gratis AKS på Tøyen – som merkes, men det store bildet.. Når gråfargen blir den eneste, er det kanskje ikke så rart at sofaen foretrekkes på valgdagen.

De som er opptatt av forandring og folkestyret må sørge for at budskapet blir tydelig. Det er forskjell på rødt og blått – ja også i miljøkampen. Men vi må noe mer – enn å fortelle det. Vi må jobbe sånn at det vi jobber for blir virkelig og viktig for folk.

Slagordene om «et vendepunkt» og «kamp mot forskjells-Norge» treffer en bølge og skaper noen stemninger. Sånne overskrifter kan treffe noen hjerter og hjerner – og må i disse tider være en del av et politisk budskap. Men igjen. I morra. Når hverdagen er like grå. Hva da? Nok et løfte? «De grå» har jo fra før mista trua på et «vendepunkt».
Vi må passe oss for å skape illusjoner. At bevegelser blant de som stemmer – som er «innafor» ikke opprettholder et skille mot de som «er utafor».

Ble dette valget et virkelig «vendepunkt»?

Hvordan klarer Rødt å bidra til å minske de økende forskjellene?. Skapes tillit og mindre avmakt? Ja – hvordan bli til en bølge som vokser til en flodbølge.

Rødt forener dagskampen med et langsiktig mål om grunnleggende systemforandring.
De peker på: Det er kapitalismens som skaper urett og makt til banker og finans, mens folk må betale regninga; Det klassiske sosialdemokratiet tror på samarbeid og god systemforvaltning, men Rødt vil endre maktforholdene; Rødt er mot et økonomisk system basert på profitt og vekst som ødelegger jorda; Rødt peker på et alternativ med virkelig demokrati og folkestyre.
«Peke på» ja. Men å bli en del av en voksende folkebevegelse – og et partipolitisk uttrykk for det – med identitetsoppslutning og tilhørighet.

Det er makt i fellesskap og kollektiv bevissthet!

Det er viktig å være noe mer enn et meningsparti. Jeg pleier å si at du vinner ikke langvarig oppslutning av å vinne debatter. Det det gjelder er at folk oppfatter politikken som sammenfallende med deres interesser og at det er et uttrykk for disse. «Mitt» parti.

Vi lever i en tid med økende uro, privatisering og velstandskutt. Økonomiske kriser hvor markedskreftene synes å spille fallitt. Vi ser bekymringer for klima og miljø. Kriger og flyktningestrømmer. Kamp for demokrati og åpenhet. Og maktas behov brukes i sin tur som begrunnelser for ytterligere innstramminger.

Når folk protesterer, vil ikke da partier som Rødt vokse nærmest automatisk?
Det er et slags paradoks ved at kriser og økte forskjeller lett kan føre til mindre samhold og fellesskap. Tidligere felles velferdsordninger blir borte og folk overlates til seg selv. Samtidig som en mer velstående middelklassen kan kjøpe seg velferdsordninger på markedet. Motsetninger mellom sosialklienter, arbeidsløse og den tradisjonelle arbeider kan øke seg imellom og overfor nye (selvhjulpne) middelklasseborgere.

Ulikheter kan splitte velgerne og de tradisjonelle velgergruppene kan forlate sosialdemokratiske partier og gå til småpartier. Kollektive informasjons- og samhandlingsplattformer blir borte. Fagforeninger svekkes, og den kollektive kunnskapen gjennom disse – sammen med handlingsfellesskap som skaper politiske retninger. Økte ulikheter, innstramminger og kutt rammer ofte tilbud til de nede (de grå). Det betyr færre muligheter til utdanning og kunnskaper for å kunne bygge seg opp – fortsatt utstøting.

Paradokset med at likhet kan være en drivkraft for kollektive fellesskap og folkebevegelser – som en basis for sosialdemokratiet – mens de (sosialdemokrater) samtidig i praksis ofte er de største forskjellsmakerne, har vært godt synlig i flere land den siste tida. De skyter seg selv i foten.

Ulikheter svekker sosiale bånd og nettverk hvor politikk diskuteres. Folk går mot sentrum, blir fanget av stemningsbølger, passiviseres, «privatiseres» eller går til populistiske og opportunistiske høyrepartier. Hvis ikke motkreftene når fram.

Landsfader – landsmoder – bekjentskaper og tåkeprat.

Nyliberalismen raserer gamle sikkerhetsnett, og vi ser et sosialdemokrati som ikke er i stand til å komme med løsninger, men er med på den liberale ferden.

Med oppløsning av fellesskap kan følge mindre interesse for politikk. Det som skjer det skjer. Og man følger lokale rollefigurer.

I diskusjoner på gata før valget så var det ikke uvanlig å møte spørsmål om «Hva er Rødt»? (Og de ville ikke visst svaret selv om Rødt var med i partidebatter på TV.) Mange ville stemme A fordi de kjente noen.. Mange kjente ikke til partiets (As) politikk eller hva de gjør i praksis, men støttet dem likevel. Det var en gjennomgående stemning mot H/FrP og da var A likevel det eneste «synlige» alternativet.

Sterk og handlekraftig retorikk vinner lett oppslutning – med tåkeprat og høye rop. Maktpartiene fyller en ideologisk uklar politikk med sympatiske ledere som tilsynelatende sier noe fornuftig – fra Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg til Erna Solberg og (kanskje) Jonas Gahr Støre.

Kløften må bli mindre – ikke pyntes på.

Lønns- og formueforskjellene stiger. Det blir økte forskjeller mellom fattig og rik. Kapitalmakt øker på bekostning av vanlige arbeideres innflytelse. Og med økonomiske kriser får selve systemet funksjonsproblemer. Det kan ikke levere og det ødelegger jorda – i tillegg til å skape urett hvor regningene legges på folk og miljø. Den samfunnsmessige produksjonen står i motsetning til private eierskap og profittjaget. Det rammer folks liv og jordas framtid.

Hvis ikke ulikhetene og uretten redusere; hvis ikke fagbevegelsen kollektive arena utvikles; hvis ikke utdanning og informasjon bedres betraktelig; hvis ikke universelle velferdsordninger er en basis; hvis ikke arbeidslivspolitikken møtes offensivt; hvis det ikke blir mer progressive skatter med omfordeling; hvis vi ikke møter flyktninger og asylsøkere basert på samhold og solidaritet; hvis ikke det blir kraft i en rødgrønn miljøbevegelse; Kvinnefrigjøringskampen; Og antikrigsbevegelsen.. Ja så betales prisen – med en svekket venstreside. Og disse bevegelsene må ha et tydelig valgpolitisk uttrykk.

Antikrigsfronten og antirasismen må skjerpes og være tydelig.

Vi ser et voldsomt engasjement for flyktninger og asylsøker. Det er bra! Medlidenhet er et gode! Men den må kobles med en påminnelse om ansvar og årsak. Bevegelsen for flyktninger kan og må kobles med antiimperialisme. Det er nå et bredt engasjement for humanisme og menneskeverd i motsetning til hets og stengte grenser. Det er et stort potensiale i å utvikle dette engasjementet og styrke antiimperialismen, kamp mot NATO og antikrigsarbeidet.

antik

 

 

 

 

 

FrP vant lite på «innvandrerkortet» ved dette valget. Men samtidig popper det opp med delinger på facebook av skildringer av bestemor som ikke får hjelp samtidig som vi tar i mot flyktninger som tømmer sosialhjelps- og velferdsbudsjetter. Rasismen er både latent og underrapportert i offentligheten. Den antirasistiske bevegelsen må styrkes – og nettopp i allianse med andre velferds- og sosiale bevegelser. Rødts parole «Kampen mot forskjells-Norge» tok opp nettopp denne enheten – hvor sosiale og økonomiske forskjeller og kamp mot diskriminering og rasisme ble pinner i «Forskjells-Norge». Her er det snakk om både frontarbeid og at Rødt må ha en tydelig stemme, og gjøre sitt for at det opprøret som vanlige folk nå gjennomfører mot hvordan Norge behandler flyktninger får et politisk uttrykk.

Nye tider – nye allianser, kollektiver og folkebevegelser.
(Og om at MDG har et poeng, men upussete briller.)

Systemets (kapitalismens) «funksjonsproblemer» har blitt delvis løst (utsatt) tidligere mye med fellesskapsmakt – arbeiderbevegelsen, og oppslutninger om statlige reguleringer, arbeidsmiljøkrav og velferdsløsninger.

Lar de seg mobilisere i dag?
Det klassiske sosialdemokratiets epoke synes å være over. Da må det forstås og belyses. Det kan selvsagt ikke proklameres.

Hvordan AP vrir seg ses tydelig når de nå søker «bredt» samarbeid og har en offensiv mot KrF og V og høyreallianser – for at makta skal ordne opp og bli «styringsdyktige». Samtidig skapes et vekstgrunnlag for småpartier.

Venstresiden og folkebevegelser må svare med å stå på opprørets grunn – på mange områder: sosiale bevegelser, demokratibevegelser, miljøbevegelser, flyktning-solidaritet, antikrig, antirasisme, velferd og arbeid. Og det må bygges enhet og fellesskap mellom disse.

Rødt må stå fram som en virkelig representant for et opprør (de opprørte), og være et uttrykk for protest mot nyliberalismen – også som et alternativ til et sosialdemokrati som ikke er i stand til å komme med løsninger, men er med på den liberale ferden. Det ekskluderer selvsagt ikke støtte til f.eks. Jeremy Corbyn i Labour.

Vi ser oppblomstring i flere land av folkelige bevegelser basert på å avvise den politiske og økonomiske liberalismen og eliten, og at slike bevegelser nettopp får valgpolitiske uttrykk. Ja faktisk på et analogt grunnlag som MDG vinner oppslutning på. De tradisjonelle partiene enten de kaller seg venstre eller høyre har sviktet i miljøkampen. MDG kaller seg «blokkuavhengige» – «blokkene» er like dårlige. Ja de ser likheter mellom A og H. Det ser jeg også, og det ser folk. MDG blir på sett og vis et uttrykk for en miljøpolitisk identitetskrise hvor H og AP svikter. Vi trenger et venstrebevegelse som også møter den samme identitetskrisen i et større og bredere perspektiv – i allianse med miljøbevegelser og sosiale bevegelser.

Et Rødt som representerer den sosiale majoriteten – de som rammes – og som representerer framtidshåp. Og forsvarer demokrati og bekjemper økende ulikhet og innstramming.

Jeg ser mange tildels moralske indignasjoner på at MDG i noen kommuner avviser samarbeid med A. Hvis vi skal bygge en allianse og bevegelse mot nyliberalismen, ja så må det være i opposisjon også mot den nyliberalismen som sosialdemokratiet står for i Norge – ref .også EU, EØS, TISA og TTIP. Men å istedet bygger allianser med Høyre+ som MDG gjør noen steder er ikke rett svar. Jeg er for taktiske allianser og å legge all kraft bak at MDG burde samarbeide til «venstre» f.eks. i Oslo. Men motstanden mot A må ikke drukne i en sånn taktisk tilnærmelse.

Det fins to «venstresider» og to «A»’er

Arbeiderpartiet er i dag for mere offentlig ansvar og er for en bedre fordelings-politikk enn Høyre. De er ikke like rå forvaltere av det økonomiske profittdrivende systemet som Høyre og FrP+. Her er forskjeller – som venstresiden må forholde seg til i en forsvarskamp og for å bremse økt «forskjells-Norge».
Men innen Arbeiderpartiet selv er det flere strømninger. Det er et sosialt og fagbevegelses-tilknyttet sjikt med engasjement og påvirkningkraft. Men også nærings- og kapitalstyrt ideologi og interesser med føringer for god forvaltning og sikring av konkurransekraft for kapitalens profittinteresser.

Sosialdemokratiet/A har en dominerende side knyttet til NATO-tilslutningen, norsk krigsdeltakelse, EU/EØS-lojalitet, TISA og TTIP forsvar, bremsekloss i miljøkampen (fossilparti) og er ofte på sin måte en indirekte drivkraft i privatisering og svekkelse av velferdsordninger – ref trygder og pensjoner.

Det er den siste «sida» ved det moderne (egentlig konservative) sosialdemokratiet, som har fått folkebevegelser og partier i andre land til å vokse i opposisjon mot bank- og finans-sosialdemokrat-partiene. Og som får MDG til å vokse på sin A-uavhengighet – formulert som blokkuavhengighet.

Som det fins to A’er fins det to «venstresider». Og det er her MDG trenger å pusse brillene sine. Snakket om «blokker» er knyttet til tradisjoner og praksis hvor de politiske partiene har funnet allianser, og om hvordan de dominerende mediene framstiller valg og politiske arenaer og fronter. Som politikken blir fremmedgjort overfor «de grå», så blir politikkens ideologiske forankring og interessegrunnlag fremmedgjort for folk flest.

klas

 

 

n

 

 

Klassekamp og politiske uttrykk for dette blir knapt omtalt i media. Innen en venstreside basert på klassekampens tradisjon, som står for systemendring og arbeider- og folkemakt og virkelig demokrati, kan både A og H ses på som tilhørende en politisk høyreside. Det kan også et A som nyliberalismens forsvarer, med sin relative privatiseringsiver, og som krigs- og «fossil»-parti. Det er denne karakteren til A – som et høyreparti – som gjør at MDG vinner oppslutning i protest, men hvor de paradoksalt nok setter navn på det som opposisjon til venstre og kler seg i sin blokkuavhengighet.

At A framstilles som «venstre»(blokk)parti nærmest prinsipielt eller pr. Definisjon – som MDG skaper inntrykk av -, kan dessverre nettopp svekke miljøkampen selv. Uansett om de vinner kortsiktig oppslutning på rasjonelt grunnlag. Da mister man også av synet enheten mellom sosiale-, økonomiske- og miljøpolitiske-bevegelser i en aktuell politisk situasjon.

Det er selvsagt også sånn at A’s side, med forankring i fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen, gjør at det kan opptre viktige skiller på et H/Frp og A-dominert byråd i konkrete situasjoner. Dette dreier seg om liv og velferd for folk, og om saker som kan ha betydning for folks hverdag. Dette kan også fungere som en overbygging for medienes paraplykarakteristikker og allmennoppfatningene om blokkinndelingen og en «vestre»-blokk. Men det visker ikke bort et dypere grunnleggende historisk skille mellom venstre og høyre i samfunnet og i politikken.
At A og H faktisk inngår samarbeid i flere kommunestyrer og at MDG ‘shopper’ miljøpolitikk på tvers er derfor ikke noe merksnodig. Men det blir en strategisk svekkelse når dette framstilles som et overordnet uttrykk for at det gis slipp på høyre-venstre akse i politikken.

Politikk dreier seg ikke om å ha rett eller feil, eller om å ha intellektuelt «eierskap» til saker, men å være et uttrykk for interessene til folk – som gjensidig identifiserer seg med det politisk organiserte uttrykket.

kv

 

 

 

 

 

 

 

Da må Rødt være skarp i kantene. Vi må møte tillits- og identitetsgapet og tørre å si at vi trenger noe nytt. «Vendepunktet» er ikke at H/FrP byrådet kastes og byttes ut med AP. Det skjer først når det er en virkelig bevegelse for å stanse nyliberalismen som også AP står for. En bystyre samarbeidsplattform for «å presse AP mot venstre» er bra i konkrete situasjoner. Men det må bygges på en bevissthet om at det kan komme situasjoner hvor kravet kan være å kaste et AP-byråd – også nettopp fordi opprørsbevegelsen må baseres på kamp mot sosialdemokratiets nyliberalisme.

Det blir likevel håpløst å møte en MDG-type blokkuavhengighet med ikke å ta stilling til f.eks byrådsskifte nå, og ikke å stille offensive krav om å kaste H/FrP byrådet i Oslo. Med MDGs historieløshet og prinsipielle avvising av høyre/venstre aksen – selv om sosialdemokratiet svikter – vil folkebevegelser/ progressive bevegelser selv lett bli et offer for populistiske svingninger – etter litt tid. Det handler om innholdet i politikken og politisk forståelse.

Fellesskap og nærmiljøaktivisme
(Og om at MDG her har en bra praksis på noen områder)

Mange progressive deltar i lokale og landsomfattende aksjoner og bevegelser – solidaritetsarbeid, flyktninghjelp og velferdsaksjoner. Det er en erkjennelse av at bevegelse ikke skjer ved at partier ordner opp (eller «eier»), men at forandringer skjer gjennom folkebevegelser og aksjoner.

MDG legger mye vekt på lokale aktiviteter og nærmiljøengasjement. Enten det gjelder parsellhager, verandadyrking, bilfrie gater eller økologiske prosjekter. Her er mye positivt engasjement. De kommer i kontakt med folk og får oppslutning og engasjement. Dette er en viktig og strategisk arbeidsmetode. Sammen med folk! MDGs begrensning er når slike prosjekter blir strategien i seg selv, og de ikke knytter sin aktivisme til langsiktige krav om endring av maktforhold og systemkritikk.

Skapere politisk, lokal aktivisme og strammere egen organisering er viktig. Rødt må bygge kollektiver og kollektivfølelser, og fellesskapskulturen må også gjelde internt. Rødt kan ikke være et sprikende og tildels individualistisk meningsparti, hvis vi skal utvikle kollektiv og fellesskap i det store.
Politisk samlet Rødt kreftene om noen/riktige saker («utfordrer», «forskjells-Norge» og inn kom asyl- flyktningepolitikk, åpenhet/demokrati og omsorg), men organisatorisk samling må følge.
Rødt kan bidra til å danne grunnlaget for et virkelig «vendepunkt». Skifte av byråd er viktig i seg selv, men vi har større oppgaver enn som så. Vi må skape en arena hvor politikken, fakta og argumenter gjennom praksis og i samhandling når fram til de «grå» velgerne. Til de tause på Tøyen. Som aldri hører om eller forstår snakket om «Tøyenløft». Vi må snakke med, til og for innvandrere, kommunale leietakere og fattige – og skape en folkebevegelse med et politisk uttrykk for en virkelig forandring.

Vi må bort fra at politikk er en arena for de «opplyste». Vi må skape et framtidshåp som knyttes til opprør og opposisjon.

På en måte har valgkampen og resultatet blitt et vendepunkt for Rødt. Vi har vokst, og til og med blitt store noen steder. Og jeg merker alt at folk tar oss mer på alvor. Det er lenge siden et valg hvor jeg blir gratulert på gata – som jeg nå opplever 🙂

geir-valgkamp

 

 

 

 

Et grønt skifte

Et skifte av byråd i Oslo betyr ikke i seg selv et stort «skifte» i miljøpolitikken. Men det kan bety en brems i privatiseringsmotoren og en offensiv for fellesskapsløsninger, og det kan på lang sikt legge grunnlag for en bred folkelig bevegelse for et virkelig skifte også i miljøpolitikken. Å ikke vise til dette – eller å se den sammenhengen – svekker miljøkampen.

Mennesker er både selv en del av naturen og avhengig av den – samtidig er vi i ferd med å ødelegge den. Dette kan ikke fortsette! Heldigvis så er det ikke en naturlov at vi må forurense og ødelegge jorda, klima og ressursene.

Vi må og kan stoppe miljøødeleggelsene og bruke «medisin» for å lindre skadene mest mulig. Men det trengs først og fremst en vaksine! Vi må stoppe viruset – årsaken – til forurensning, miljø-, klima- og ressursødeleggelsene. Før det er for sent.

Innen medisinen snakkes det en del om at vi må se «hele mennesket». Det er sammenhenger og avhengigheter. Det er det også mellom sosiale-, økonomiske forhold og miljøkampen. Å se og agere i forhold til disse sammenhengene er helt nødvendig for å stoppe «viruset».

I matematikken er en funksjon en relasjon mellom mengder. Miljø- og naturødeleggelse er en funksjon av økonomisk veksttvang og profittjag. Produksjonsmåten, forbrukersamfunnet, vareproduksjonen og konkurransesamfunnet ødelegger både natur og miljø og skaper sosiale- og økonomisk urett og kriger. Vekst og såkalt kapitalakkumulasjon betraktes som en slags nødvendighet. Filosofen Epikur sa: «Ingenting er nok for den som ser på nok som lite.» Et globalt sosialt system som er organisert ut fra tanken om at «nok er lite», vil til slutt ødelegge alt rundt seg og seg selv med det.

Utviklingen kan ikke fortsette! Det er behov for både å rydde opp, og få et annet styrings- og «operativsystem» for produksjon og forbruk, for menneskers velferd og livsbetingelser, og god forvaltning av naturen i dag og for framtida.

Miljøproblemer er ikke et resultat av menneskenes mangel på kunnskap eller deres medfødte grådighet. De oppstår ikke fordi ledere eller utviklere av store enkeltforetak mangler moral. Handlingslammelse skyldes «rasjonell adferd» og interessemotsetninger. Noen tjener på at problemet vedvarer.

Miljøkamp + fredskamp + kamp mot sosiale og økonomiske forskjeller + kamp mot privatisering og for offentlig velferd + kamp mot utbytting og undertrykking = sant

Det er ikke bare lurt, men helt nødvendig å se sammenhenger og helhet – årsak og virkning.

Kampen for sosial rettferdighet, velferd og fellesskapsløsninger henger nødvendig sammen med kampen for å få til et miljøskifte.

Da er det trist at Miljøpartiet (MDG) vil selge velferd for kortsiktige miljøtiltak som i det lange løpet lett kan bli (vil bli) spist opp av nettopp det som kjøpes – konkurranseutsetting og privatisering.

MDG sier at de ikke velger side. «Vi vil verken til høyre eller venstre» (MDG, Gamle Oslo s. 2). Men hva hvis det er hindringer i veien? Hvis det er nødvendig å ta noen svinger for å sikre miljøet.

«Vi er verken røde eller blå, men et grønt parti, med en ideologi som tar utgangspunkt i økologien og naturens tålegrenser» framheves det. Men det er jo nettopp det som skiller «rød» fra «blå». En venstreside-ideologi sier nettopp at vi må ha økologi og naturens tålegrense som fundament.

Til og med gamle Karl Marx sa dette:

  • «Selv et helt samfunn, en nasjon, eller alle samtidig eksisterende samfunn sammenlagt, er ikke jordas eiere. De er bare i besittelse av den, de høster dens frukter og må gi den videre i en bedre tilstand til kommende generasjoner,»

  • «Hele den kapitalistiske produksjonens ånd, som er innrettet på øyeblikkelig profitt i kroner og øre er uforenlig med de varige livsbetingelsene som rekken av menneskelige generasjoner krever… Regelen under kapitalisme er fri tilegnelse og misbruk av bruksverdiene som fins i naturen med sikte på konkurranseproduksjon for profitt.»

  • «Frihet på dette området kan bare bestå i dette, at et sosialiserte menneske styrer det menneskelige stoffskiftet med naturen på en rasjonell måte, fører det inn under deres kollektive kontroll i stedet for å bli dominert av det som en blind makt; med den laveste bruken av energi og på de mest verdige og høvelige vilkårene for deres menneskelige natur.»

Ja visst kan det stilles spørsmål ved praksis for noen «venstrepartier», men ideologien er tydelig. Og husk at miljøbevegelsen i seg selv også er ganske fersk.

Og denne «venstreside-ideologien» sier faktisk noe mer og vesentlig. Kapitalismens krav til økonomisk vekst kan ikke forenes med en løsning for «riktig prising» (avgifter) – selv om det i seg selv kan være bra tiltak – fordi kapitalakkumulasjon og vekstkravet om at «nok er lite» vil virke som «en blind kraft» i bunnen.

Jeg tror ikke det er uvitenhet som ligger bak MDGs erklæringer. De har både et markeringsbehov for å være i opposisjon, og kanskje et reelt ønske om å framheve miljøkampen i seg selv. Men resultatet ved ikke å ha en politikk for sammenhenger kan bli tragisk.

  • MDG vil støtte privatisering innen eldreomsorgen, hvis de får igjennom mye på klima og miljø. Dette sier Nguyen Berg (1. kandidat Oslo) til Østlandssendingen 18. august

  • I Nettavisen 14. august sa MDGs talskvinne Hilde Opoku: «Vi må blant annet spørre om det offentlige skal inn i barndom og alderdom i like stor grad som i dag…I dag har vi veldig høye forventninger til hva kommunene skal levere av tjenester»

  • De er tilsvarende (bare) delvis uenig i «Det er bra at det er blitt enklere for arbeidsgivere å ansette folk midlertidig.» Det er grunnen til at at MDG flere ganger har stemt mot krav i kommunene om ikke å øke midlertidig ansettelser som følge av ny Arbeidsmiljølov

  • Og de er i mot (delvis uenig) « EØS-avtalen må erstattes av en handelsavtale med EU». En avtale i stor grad basert på reguleringer for fri flyt..

I disse standpunktene ligger det mye potensiell forbruksvekst basert på en politikk til fordel for privat profitt og konkurranse – ikke så miljøvennlig. Profitt på velferd og omsorgstjenester vil svekke grunnlaget for miljø- og samfunnsstyrte investeringer.

Store deler av venstresiden er enig med MDG om kortere arbeidsdag og reduksjon i materielt vareforbruk, og kvinnebevegelsen har hatt 6-timers normalarbeidsdag på dagsorden i mange år.

Behovet for offentlige velferdstjenester minsker når folk får kortere arbeidstid sier Hilde Okupo (MDG) i Klassekampen 22.8., men logikken svikter når det brukes som argument for å selge ut velferd – i en situasjon hvor markedskreftene er på offensiv med søndagsåpning, fleksibilitet og sosial dumping.

Men kortere arbeidstid betyr noe helt annet enn å kutte i fellesskapets, kommunenes og det offentliges velferds- og omsorgsansvar. Å legge ansvaret på «familier og frivillige organisasjoner» betyr ikke å «redusere et materielt overforbruk», men å skru tida tilbake.

Å sette miljøkampen opp mot velferdskrav sporer av en nødvendig alliansebygging mellom velferd-, sosiale bevegelser og miljøbevegelsen. Les Naomi Klein! Hun er en kanadisk journalist og forfatter av boka «This changes everything». Hun trekker fram mange titalls eksempler på at sosiale bevegelser for velferd, mot privatisering i allianse med miljøbevegelser er en absolutt nødvendighet.

Det skaper illusjoner – å ikke se sammenhenger. Men mer enn å skape illusjoner, så kan det føre til avsporing og – ja faktisk sette klimakampen tilbake. Fordi bevegelsene for forandring – for skifte – blir svekket. Som skadevirkninger – bivirkninger – av en ufullstendig vaksine.

Felles forvaltning av naturen, felles produksjonsløsninger, distribusjon og fordeling. Fellesskap med omsorg for natur og mennesker. Helhet – ikke motsetninger.

PS: Selvsagt støtter jeg alle kortsiktige tiltak og aksjoner for å stoppe forverring og forurensning, og urett – enten forslag kommer fra MDG eller andre. Men verden – planter, dyr, mennesker, natur, miljø og klima – trenger en vaksine som stopper viruset, og ikke bare midlertidig eventuelt lindrer skadevirkningene.

Mange måter å løfte på

En kommentar fra Geir Hem, (leder i Rødt Gamle Oslo)

Det blir spesielt – for å si det mildt – når SVs førstekandidat til bydelsvalget i Gamle Oslo i et innlegg (Ditt Oslo blogg 30.3.15) reagerer på at «snoreklippkåte politikere vil løfte Tøyen».      (Ref. http://dittoslogjest.blogg.no/1427710316_nr_snorklippekte_poli.html)

Han reagerer mot at Tøyenløftet i for stor grad har fokus på store flotte nybygg. Og sier at «det er trist at anarkisten Edvard Munch skal plasseres i et av de nye glassbyggene til finanseliten i Bjørvika, men aksepterer at det slaget er tapt.» Dette blir ganske patetisk i lys av at SV selv var pådriver for å «tape slaget». Og fokus på nybygg er jo også nettopp grunnet i SVs eget svik ved å flytte Munch-museet fra Tøyen. Marie Simonsens raske kommentar i Dagbladet om at «et badeland skaper ingen sommer» var god!

Det var varslet økonomisk satsing på Tøyen uansett koblingen med Munch-flytting. Det lå i kortene – i forhold til tidligere signaler og ikke minst takket være lokale aktivister og Tøyenkampanjen. Det er «SV/V/H-avtalen» som har satt fokus på alle nybyggene. Jeg må også minne om at de lokale «Tøyenmidlene» i hovedsak er spist opp av tilsvarende generelle kutt i bydelsbudsjetter, og mange av Tøyen-prosjektene» er avsatt til rene bydels- drift- ansvarsoppgaver på grunn av dårlig bydelsøkonomi.

Nei, et løft som monner, dreier seg ikke om nybygg. Det dreier seg heller ikke om å øke tilbud av alle slag. Kultur og aktivitetstilbudene og gratis AKS-tilbud ved Tøyen skole er strålende. Men jeg slutter meg til flere kommentarer som stiller spørsmål om mer øl og pizza vil løfte Tøyen.

Tøyen er et speilbilde av bo- og levekår i Gamle Oslo. Fattigdom, dårlige boforhold, arbeidsløshet, kulturforskjeller og manglende integrering, rus og psykiatriutfordringer løses ikke av flere Sushi-barer eller mer øl og pizza, eller for den saks skyld av ny logo på Tøyen torg. Tvert i mot – når relativt velstående vestkantbeboere nå får økt sine «tilbud» og oftere drar på eksotiske østkantturer – vil faren for utskilling og utstøting øke. Og hva når nyhetens interesse blir borte?

Jeg må nesten klype meg i armen når jeg samtidig ser at SV/V på et møte nylig har annonsert ideen om å «flytte NAV» fra Tøyen. Jeg kan forsikre Venstre/SV om at her vil de få motstand. Soisalhjelpskontor nær brukerne er viktigere enn at «vestkantbesøkende» skal bli støtt av et NAV-kontor.

Mal4

Ja jeg ser og håper, at dette ikke er et offisielle programforslag – foreløpig. Men ideen og tankegangen skremmer.

Det blir en patetisk høydare når SVs førstekandidat «ønsker at Munch fortsatt skal prege Tøyen» ved å endre navn på Tøyen parken til «Munchparken». Merk at dette forslaget ikke ble fremmet på 1. april! Også vil de slå sammen botanisk hage med det øvrige grøntområdet til en opplevelse og aktivitetspark.

Nei! Bevar og utvikle botanisk hage som en plante og arts hage. Bygg nytt veksthus nå! Botanisk hage må ikke omgjøres til – eller inngå i – en ny kultur-, skulptur- og opplevelsespark.

Det er trist med sånne SV-utspill, men det lager i det minste en del saker å diskutere i valgkampen.

SVs forhold til «løft»-er angående Munch-museet er forresten ganske spesielt ved at de skiftet mening flere ganger – flytt-behold-flytt. Så kanskje ikke så rart at de nå forløfter seg.

Jeg avslutter med å sitere Ingrid Støren – garner i Botanisk hage, Dagbladet 24.12.14:

Hva er det som skjer i Botanisk

Hage, hva er det dens ledere

prøver å lage,

en fornøyelsespark a la

Tusenfryd eller

Ringnes sin Ekebergpryd?

Nå er det brød og sirkus som

teller,

nå er det besøkstallene

som gjelder. Hvem bryr seg om

Carl von Linne’, planterikes

mangfold er passe’.

2014 et kaldt år

Det er kaldt ute
Jeg ser at i Norge
fra varmere land
sitter hver dag en kvinne

Jeg møter henne nesten daglig
på hjørnet av Brugata og Grønland
Hun sitter krombøyd
sliten og nesten sovende
Med bøssen, et slitt beger av papp

Hun er vel ca. 60
fra romfolket
Jeg gir henne et smil
en oppmuntring
Og fyller i pappkruset, når jeg har penger

Noen ganger må jeg vekke henne
Nå smiler hun gjenkjennende
også når jeg bare hilser

tigging

Tiggerforbud er på vei med ny regjering. Selv om de ikke vil stemple det direkte, men overlate «implementering» til kommuner.
Tigging «undergraver velferdsstaten. . Når vi tillater det, gir det et signal om at vi synes det er ok. Vi løser ikke noe ved å legge til rette for tigging» , sier Kristian Dahlberg Hauge (FrP).

Et kaldere samfunn.
Det er ikke noe kriminelt i det å forsøke å skaffe seg og sin familie et bedre liv.

Siv’ene slår hardt i kulda
og det er vått
Trygdede og uføre får dårligere kår
Det er rått

24. september i år
lettet et fly med 20 barn
med kurs for Nigeria
Et håp om en ny vår
Ble avslag på opphold i går

To-tusen-og-fjorten-ord:

«Uttransporteres»
«Returrekord»
«Ventebarn»

Forbrukerrådet tror butikkene i fremtiden vil bli mer restriktive
når det gjelder å bytte varer etter jul.
Et stort problem..for noen..kanskje..
Men motsatsen til formuens rikelighet
er de fattiges usynlighet

Forbruksstøyen overdøver fattigdommens taushet
Powerty – Riketty – Piketty

Hun – «Wenche» – mister 50.000 kr i bostøtte med bare to ukers varsel
6 415 817 502 279 NOK – er oljefondets verdi i desember

Fordeling av rikdom pr femtedel av Norges befolkning. (Kilde Agenda)

Mal3

Advarsel:
IMF truer med å suspendere støtte til Hellas
Den tyske finansminister, Wolfgang Schäuble, advarer landet mot å stoppe gjennomføring av de pålagte økonomiske reformene og velferdskuttene.

Diagnose:
«Stor ulikhet i økonomiske, politiske og sosiale ressurser»
«Vi står over for økende, eksplosive spenninger i de fattige befolkningsskiktene»
Sånn er prognosen til EUs European Institute for Security Studies

Behandling:
«Mens andelen av verdens befolkning som er fattige og frustrerte øker, kommer spenningen mellom deres og de rikes verden til å øke. Siden det er lite trolig at vi kan stoppe en sånn utvikling innen 2020.. må vi beskytte oss»

Medisinen:
Militæret kommer i framtida å få i oppgave å «beskytte de rike fra spenninger og problemer som kommer fra fattigdom». Det vises til streiker blant søppeltømmere i Nepal og brannmenn i Storbritannia, som eksempler på den typen «infrastukturødeleggende» konflikter, som EU må forberede seg på. Militæret må få flere politioppgaver.
I det siste har militæret flere ganger blitt brukt mot streikende i Hellas og Spania.

«Ved store ulovlige organiserte opptøyer med potensielt voldelige utfall hvor det er helt nødvendig å kunne iverksette tiltak for å sikre liv og helse og verdier av stor samfunnsmessig betydning»
vurderer Justis- og Samferdselsdepartementet store utvidelser av politiets mulighet til å blokkere mobil- og radiosignaler og sette opp falske basestasjoner for mobiltelefoner
– uten rettslig kjennelse.

Mal4

Horfor heter det at «sola har snudd»?

Hvert 4.sekund må et nytt menneske flykte fra krig i verden

I Europa forsvinner 15 kvadratkilometer dyrket mark hver dag!

Det produseres nok mat,
men det er over 800 millioner mennesker som sulter i verden i dag.
Det er mer enn hele befolkningen i USA, Canada og EU sammenlagt

De som lager Iphonen din er for trøtte til å spise
Rapport avslører rystende arbeidsforhold hos Apple-leverandør
De blir tvunget til å arbeide opptil 72 timer i uka

Det nærmer seg 100 000 barn og unge som lever i fattigdom i Norge
Tallet vokser

Nyttårsaften tenner jeg stjernesludd.

Hva er det jeg feirer?

——–

Herberget
Bertholt Brecht

Jeg hører at i New York
på hjørnet mellom 26 gate og Broadway
står det om vinteren hver kveld en mann
og skaffer de husløse som samler seg der
penger han samler inn, så de får plass på herberget

Dette forandrer ikke verden
Dette forbedrer ikke forholdene mellom menneskene
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder
Men noen menn har fått plass på herberget
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten

Menneske, legg ikke vekk boken hvor du leser dette!
Noen mennesker har nå plass på herberget
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten
Men dette forandrer ikke verden
Dette forbedrer ikke forholdet mellom menneskene
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder

MalMalala

Økologi og økonomi

Miljøvern og grønn politikk henger sammen med sosiale og samfunnsmessige spørsmål. En omtale av Paul Burketts bok: «Marxism and Ecological Economics» i tidskriftet Rødt nr. 3. 2013.

Følg denne – milj for pdf

Politisk palett og fargelære

«Norge i Rødt, blått og grønt» er tittelen på et innlegg i Dagsavisen.no 18.6 fra MDG talspersoner. «Slik vi ser det går ikke skillet mellom rødt og blått, men mellom grønt og grått» sier Une Aina Bastholm 2.-kandidat Miljøpartiet de grønne (MDG) Oslo gjengitt i Dagbladet 20.6.

I flere sammenhenger har MDG ikke ønsket å plassere seg som venstre- (rødt) eller høyre- (blått) parti. De sier å stå for et alternativ med elementer fra begge sider. På en måte har de rett. Fokus på positive miljøkrav og økologisk bærekraft møter gjenklang spesielt innen venstresiden. Mens støtte til kontantstøtte, EU og NATO (riktignok med ønske om snille utgaver) og praksis med å være med på sosial dumping (eks Trondheim kinoansatte) og kutt i offentlige utgifter (De Grønne i Tysklands støtte til «Fiskalpakten» – med forpliktelser til offentlig kutt) assosieres med høyrepolitikk.

En dypere fargeanalyse

Farger er ikke alltid hva hva de ser ut som. Innholdet endres ofte når lyset reflekteres. Grønn er en farge med bølgelengde på om lag 490 til 570 nanometer. I subtraktiv fargeblanding, det vil si blanding av malerfarger og annet som absorberer eller speiler fargene i lyset, oppstår grønt når en blander fargene gult og blått.

subraktiv

Min konklusjon er at den subratktive fargeanalysen i bildet over stemmer overens med en dypere analyse av MDGs politiske ståsted. Og at den lyseblå fargen illustrer en basis tilknytning til en  (blå) høyreliberal og småborgerlig politikk. Jeg skal forklare dette under, men vil understreke at jeg likevel vil støtte og alliere meg med MDG og alle miljøaktivister og delprogrammer når de sloss positivt mot miljøødeleggelser. Gjennomgangen under baseres på en analyse av innholdet i MDGs fremste referanseperson innen økologisk økonomi, og en finlesing av MDGs nyeste partiprogrammer.

MDG og Herman Daly

MDGs hovedbudskap er å fremme et økologisk bærekraftig økonomisk system. I Dagbladet i vår viser Rasmus Hansson (MDG 1.-kandidat Oslo) til Herman Daly som «den fremste eksponenten for en mer økologisk økonomi. Han snakker mye om behovet for et sterkere samarbeid mellom arbeid og kapital». I et innlegg i Dagsavisen.no 18.6. gjentar Andrew Kroglund, Thomas Hylland Eriksen og Dag O. Hessen ordrett Hansson referanse til Daly.

Herman Daly er en amerikansk økologisk økonom og professor ved «the School of Public Policy of University of Maryland College Park» i USA Han var økonom i utviklingsavdelingen i Verdensbanken, men sluttet i 1994 med en uttrykt kritikk av måten banken drives på og den gjeldene økonomiske teorien som legges til grunn.

Dalys positive bidrag og hovedbudskap er opposisjon mot rådende økonomiske miljøer og framleggelse av et program for en bærekraftig og miljøvennlig økonomi. Daly argumenterer hardt mot en fortsettelse av vekstøkonomien. Jorda og menneskeheten vil ikke overleve hvis vi fortsetter som før. Han er en viktig stemme i denne sammenhengen.

Daly foreslår at det må etableres en «steady-state» (nullvekst) økonomi. Perspektivet stammer fra John Stuart Mill – «stationary state» – som argumenterte for at økonomisk ekspansjon ville stoppe, og at samfunnets økonomiske mål vil/må endres fra kvantitativ vekst til å vektlegge kvalitative aspekter. Daly ser behovet for en ny type økonomi. Det er ikke nok/løsningsmessig å legge om til mere miljøvennlig (vekst)produksjon (grønn teknologi), men selve veksten må angripes/stoppes.

Dalys løsninger er mye rettet inn på prising, skatteendringer, reguleringer, desentralisering og holdningsskapende arbeid med gode ønsker basert på sammensmeltning av vitenskap og religion.

Herman Daly (som MDG) har et tvetydig ståsted i forhold til markedøkonomien, og understreker at arbeidere og kapitalister «must live together». I sitt oppgjør med tradisjonell økonomi sier han «they have a bad theology. They went to the wrong seminary». Hans løsningsforslag med bl.a. endringer i skattelegging: «Tax labor less, tax enterprise less. And instead, put the tax on that to which value is added, namely the resource flow». (min understrekning) viser at han står langt fra venstresidens syn på arbeid som kilden til verdiskapning.

Daly har fått stor tilslutning til sitt grønne engasjement, men har møtt kritikk for urealisme i de konkrete løsningene. Framtidsprosjektet kritiseres for å være en slags Ole Brum drømmeverden. Kritikere påpeker at Dalys prosjekt er en reformert kapitalisme hvor markedet rår, og at det er naivt å tro på en (steady-state) – nullvekst stabil økonomi – uten mere grunnleggende systemforandringer.

Daly’s framstillingen av et nullvekst økonomisk regime har nesten totalt fravær av en analyse av sammfunnsklassene og sosiale relasjoner i produksjonssystemet. Fagforeninger er hovedsakelig nevnt som en (negativ) forsvarer av produktivitetsvekst, og han ønsker flere reguleringer og «sterkere samarbeid mellom arbeid og kapital» – noe MDGs også framhever.

Dette synet står i rak motsetning til venstresidens syn om at enhver profittstyrt markedsøkonomi må baseres på vekst pga konkurransen og behovet for kapitalakkumulasjon. Kapitalistisk produksjon bryr seg ikke om et positivt samspillet med naturen (hvis de ikke blir presset til det). Det som teller er tilgang til arbeidskraft og naturressursenes bruksverdi for å kunne opprettholde produksjonsprosessene og verdi/profitt-skapning. Kapitalismens normaltilstand i forhold til ressursutnyttelse følger av det antiøkologiske imperativet: kapitalakkumulasjon. Kapitalistisk verdiskaping fremmer entropisk degradering av materie/energi. Det er også innen disse systemparameterne som gjenvinning og miljøavfalltiltak opererer.

Miljøpartiet de grønnes (MDGs) program

Mange gode ønsker, fravær av grunnliggende fargeanalyse iblandet rene høyrestandpunkter. Jeg viser til noen formuleringer under – med små kommentarer:

Prinsipprogram:

  • «Dagens økonomi bygger på forholdet mellom produksjon og forbruk, drevet av ønske om materialistisk velstand
    • Jeg spør: Er ikke profitt og kapitalakkumulasjon mere sentrale drivkrefter..
  • «Markedet og markedskreftene må også reguleres for å unngå utbytting av natur og mennesker, for å hindre skadelig spekulasjon og for å sikre konkurranse på rettferdige vilkår.»
    • Jeg spør: Er det spekulasjon og  urettferdig konkurranse som er problemet.
  • «Det er viktig med flere forvaltningsnivå og at eiendom og kapital er fordelt på flest mulig.» Dette vil hindre  maktkonsentrasjon i samfunnet.»
    • Jeg spør: Hvordan opprettholde en sånn fordeling i et markedsstyrt konkurransesamfunn
  • «Miljøpartiet De Grønne vil jobbe for et fleksibelt arbeidsliv som tar hensyn til omsorgsoppgaver i hjemmet, samtidig som vi vil verne om grunnleggende faglige rettigheter..»
    • Jeg spør: Hvordan unngår vi at et «fleksibelt arbeidsliv» nettopp øker utbytting, sosial dumping og miljøødeleggelser – når det skjer på kapitalens premisser

Arbeidsprogrammet:

  • «Grønn økonomi forutsetter en grunnleggende holdningsendring innen økonomi og politikk.»
    • Jeg sier: Det trengs holdningsendring, men holdninger er ikke årsaken til kapitalens miljørasering
  • «Grønn politikk må derfor bidra til å endre økonomiens innhold og oppheve veksttvangen. Å endre innholdet i økonomien krever i hovedsak to ting: Å knytte kretsløpene sammen ved hjelp av resirkulering, og å fase ut ikke-fornybare energikilder.»
    • Jeg spør: Er det mer resirkulering og bruk av andre energikilder som «opphever veksttrangen» og endrer innholdet
  • «..tilpasse EØS-avtalen og tilhørende EU-strukturer prinsippene for en grønn økonomi.»
    • Jeg sier: Med en ‘grunnlov’ basert på de fire frihetene og fri flyt, blir denne tilpasningen ganske tøff å gjennomføre
  • «Lette vilkårene for etablering og drift av småbedrifter, blant annet ved å lempe på byråkratiske krav, og likestille skatte- og trygdeordningene for selvstendig næringsdrivende og arbeidstakere
    • Jeg sier: Uff – hvis det betyr minimalskatt for kapital
  • «..kriser kjennetegnes av finansielle bobler og skjevfordeling av goder. De er et resultat av bevisst politikk og privat spekulasjon.»
    • Jeg sier: Finansbobler, spekulasjon og skjev fordeling er vel mest symptomer og konsekvenser krisene har vel mere fundamentale årsaker
  • «De Grønne mener penger skal være et hjelpemiddel for å bytte reelle varer og tjenester.» og «Støtte forsøk med lokale valutaer, som kan brukes parallelt med norske kroner på lokalt produserte varer og tjenester.»
    • Jeg spør: Dette er vel ikke så lett med samtidig kapitalisme og vare/pengesirkulasjon
  • «Sette et øvre tak på formueskatt for bedrifter lik 10 % av positivt driftsresultat.»
    • Jammen.. Fremmer ikke dette (den stygge) vekstøkonomien
  • «Respektere viktigheten av balanse i offentlige budsjetter.»
    • Uansett innholdet i budsjettene..
  • «samfunnslønn, som blant annet kan erstatte sosialhjelp og andre trygdeordninger.»
    • Jeg sier: Kan være fornuftig prinsipp i et ikke kapitalstyrt samfunn, men i et system med arbeidskraft som vare kan dette akselerere politisk styrt sosial dumping
  • «Behovsprøve barnetrygden fra og med barn nr tre per kvinne, for barn født fra og med 2015.»
    • Behovsprøvd barnetrygd vil undergrave fellesskapets ansvar for barn og omsorg
  • «Sørge for mer fleksible arbeidstider og stillingstyper i offentlig sektor.»
    • Skummelt – når det skjer på kapitalens premisser
  • «Opprettholde kontantstøtten for barn mellom 1-3 år.»
    • Nei
  • «De grønne vil omgjøre Finansdepartementet til Bærekraftdepartementet (BKD).»
    • Jeg sier: En god tanke, men det forutsetter avskaffelse av finanser (finanskapital)..
  • «NATO-pakten tillater Norge å være et stort sett demilitarisert og fredelig samfunn, og gir oss en troverdig forsvarsevne.»
    • NATO brukes til angrepskriger
  • «Jobbe for en kjønnsnøytral profesjonalisering av forsvaret, gjennom blant annet å fjerne verneplikten.»
    • Jeg sier: Profesjonelle (ikke verneplikt) hærer vil fremme maktmisbruk

Denne gjennomgangen og mine kommentarer viser at MDG – de grønne – mangler en dypere fargeanalyse, og at de konkrete forslagene i stor grad er en støtte til de kreftene som fremmer vekstøkonomien og miljøødeleggelser.

Det trengs en additiv politisk fargeanalyse

Varig grønt henger sammen med rødt!

Når vi ser farger reflektert – og ikke som direkte utsendt lys – får vi fargesyntesen subraktiv blanding. Det er fargebildet jeg brukte innledningsvis. I motsetning til det står additiv fargeblanding eller additiv fargesyntese som oppstår ved at lys med ulik bølgelengde blir sendt ut fra en lyskilde. Øyet oppfatter det utsendte lyset som ulike farger, avhengig av blandingsforholdet mellom primærfargene. Som primærfarger brukes rødt, grønt og blått (RGB). Når alle tre primærfargene blir blanda i like deler, oppfatter øyet det som hvit.

Den additive fargesyntesen bryter med vår intuitive forståing av hvordan farger oppstår som et resultat av blanding av farger, på samme måte som en dypere analyse av samfunnet og miljøkrisers årsaker bryter med en intuitiv/tilsynelatende forståelse.

add-farge

  • Rødt må ha grønt perspektiv. Rødt må ta opp i seg miljøkrav og miljøkamp. Vi har en jord å miste!
  • Varig grønt må bygge på rødt. Grønn styring betyr samfunnsmessig styring. Uten rødt falmer grønnfargen – og slipper ikke sola til.

Kapitalismens har et løpende behov for vekst og økende utnyttelse av naturen. Både konkurransen og produktivitetsveksten virker i den retningen. Med vekst i arbeidsproduktiviteten følger økende mengde ressurser/materiale som kapitalen må skaffe og anvende for å øke verdien – siden verdien må manifestere seg i bruksverdi. Denne motoren må stoppes!

Miljøkriser under kapitalismen er av flere typer. En type krise dreier seg om at kapital-akkumulasjonen er truet av begrensninger i forsyningslinjer og tilgang til råvarers bruksverdi (tidligere bomullskriser og oljekriser). En annen type krise er knyttet til kapitalismens generelle miljøødeleggelse som ødelegger natur og betingelsene for menneskelig aktivitet generelt. I tillegg til «kapitalakkumulasjonkriser» så frambringer kapitalismens økologi-entropi dynamikk konstant miljøødeleggelser knyttet til menneskelige og naturens livsbetingelser. Denne permanente krisetilstanden kan bare overvinnes gjennom sosialisering av produksjonen og endring av de materielle (natur-menneske) forutsetningene.

Dagens økonomiske system står i veien for å kunne løse klimakrisa. Vi trenger et system der menneskers og miljøets behov har forrang framfor kapitalistenes profitt. Klimakrise, matvarekrise og økonomisk krise viser at et systemskrifte er mer nødvendig enn noen gang.

Produsentenes skille fra naturen kan bare overvinnes på lang sikt gjennom en kamp for å etablere et sosialt system og produksjonsforhold som ivaretar ansvar for videreutvikling av mennesker og natur. Ny produksjonsforhold forener flere dimensjoner av bærekraftig utvikling som ofte har blitt separat adressert av fargeløse miljøbevegelser: (i) Ansvaret om å forvalte naturressurser som fellesskapets ressurser i dag og for fremtidige generasjoner; (ii) Samspillet mellom mennesker, sosiale forhold og naturen; (iii) Behovet for forvaltning og samfunnsmessig eierskap av naturressurser.

Miljøkampen i Norge er preget av klassesamfunnet og den rike vestens fargelegging.

Overflod og materiell velstand gjør at fokus lett rettes inn mot holdninger og individuell miljøbevissthet. Jeg får en vond smak i munnen når reaksjoner mot vårt forbrukersamfunn ikke tar opp i seg fattige lands og folkemassers behov for velstandsøkning. Miljøkamper skjer i klassesamfunn nasjonalt og internasjonalt. Bevissthet om dette er avgjørende for at kampen skal få enhet og kraft over landegrenser. Det er nødvendig for å redde vår jord.

Miljøkamp skjer på klassesamfunnets/kapitalismens premisser. Klasse farger ulike løsninger. På samme måte som folk blir tvunget til å betale for kapitalens økonomiske kriser (velstandskutt og innsparinger), prøver makthaverne å legge byrdene av miljøødeleggelser og ‘løsninger’ på vanlige folks skuldre. Bompenger kan ha positiv miljøeffekt, men satt på spissen kan det bety køfrihet for rikfolk – som lett betaler sin avlat privat eller via bedriftskontoer. Mens alenemoren, som må innom barnehagen, må skrape en slunken lommebok.

Ja miljøet må reddes – også med såkalte upopulære tiltak. Veien er ikke uten svinger. Men bevissthet om svingene – samfunnsmessige forhold og mekanismer – er nødvendig! Ellers nås ikke målet. Grønn kamp må ta opp i seg det røde – lik som røde/vestrebevegelser må vokse på grønn fruktbar mark.

Om realisme – duse farger kan bli klarere etter hvert

Det er lett å bli moralistisk i miljødebatten. Når jeg sier at mange forslag og løsningsforslag er urealistiske (nullvekst kapitalisme) i dagens markedsøkonomi, blir jeg ofte møtt med argumentet om at større samfunnsomveltning (revolusjon) er like urealistisk – i Norge idag. Så da står vi der. .

Men vi må ikke stoppe! Det er bra med miljøengasjement. Også uten en dypere fargeanalyse til grunn. Mange nyanser kan bli en fin bukett. Kampen for miljøet er ikke bare rettferdig og fornuftig, men absolutt nødvendig.

Som jeg skrev innledningsvis vil jeg støtte og alliere meg med MDG og alle miljøaktivister og delprogrammer når de sloss positivt mot miljøødeleggelser. Synspunktene i dette innlegget legger vekt på at miljøkamp ikke er isolert fra de sosiale- og klassemessige produksjonsforholdene i samfunnet. Ugress og illusjoner kan vokse opp selv i de fineste blomsterbed.

Additiv fargesyntese og sammenhenger vil vises underveis, men trenger lys.