Et brøl mot miljø- og klimakonsekvenser av krig, opprustning og militarisering

Av Geir Hem, oktober 2019

En lengre utgave av dette innlegget kan leses her: http://hemmelig.org/Klima-og-krig5.pdf

Ungdom og andre etterlyser politisk handlekraft i miljø- og klimasaken, relatert til fossile brennstoffer og klimaendringer. Bra! Men hvorfor er det så mye taushet rundt klima- og miljøkonsekvenser av kriger og militarisering. Hvorfor stilles ikke høylytte krav om politiske handling i denne sammenhengen.

Motstand mot atomvåpen har lenge hatt forbindelse til miljøbevegelsen. Resultatet fra atombomber har ikke vært så lett å overse. Samtidig er en del miljøvernere og atomvåpen-motstandere veldig forsiktig med å adressere krigstemaer og militarisme i konkrete sammenhenger.

I Norge finnes det bare deler av et miljøregnskap. Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) legger frem sektorbaserte miljø- og klimaregnskaps-tall, og budsjettdokumenter og årsrapporter kommer med noen prognoser. Men her er mildt sagt store huller.

Internasjonalt vises det ofte til at utslipp fra militærets forbruk av diesel og bensin er inkludert allerede i nasjonale tall. De raffinerer ikke råolje selv, men kjøper fra andre. Men dette bidrar til at det ikke settes fokus på militære utslipp direkte.

I den juridisk forpliktende Klimakonvensjonen fra klimatoppmøtet i Paris 12. desember 2015 (ratifisert i 2017) hvor land ble oppfordret til å rapportere alle klimapåvirkende utslipp, ble det gitt aksept for militært hemmelighold. Forurensing og miljøutslipp fra militær virksomhet utelates som regel også fra såkalte «miljøregnskap» og er i stor grad utelatt fra miljøreguleringer.

En sosial og rettferdig klimapolitikk må ta inn over seg en helhet, hvor kampen for fred med jorda (klima og naturen) forenes med kamp for fred på jorda (krig og ødeleggelser).

Klima- og miljøkriser kan på sin måte føre til kriger, og samtidig må fredsarbeidet være noe av det viktigste i miljø- og klimakampen. Det er begrensende for en helhetlig miljøbevegelse å ignorere kamp mot militarisme og kriger fordi militærsektoren, som i navnet skal ivareta menneskers sikkerhet, er en sentral bidragsyter til å ødelegge livsgrunnlaget til kommende generasjoner.

Det er vel egentlig ikke overraskende, at det største militærindustrielle komplekset i historien også er den største forurenseren på planeten.

Det amerikanske militæret alene er verdens største bruker av fossilt brennstoff og den største produsent av drivhusgasser. USAs forsvar bruker 17 milliarder liter olje hvert år og slipper ut opp mot 70 millioner tonn CO2 ekvivalenter pr. år. (ikke medregnet utenlandske baser.)

USAs utslipp bare fra direkte militære operasjoner 2001 til 2017 er beregnet til ca. 766 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Og av disse er mer enn 400 millioner tonn knyttet til såkalte «overseas operations» i krigssoner i Afghanistan, Pakistan, Irak og Syria. (Kilde: Pentagon Fuel Use, Climate Change, and the Costs of War, Watson Institute, juni 2019)

Installasjoner som støtter opp om de amerikanske militære operasjonene og energiforsyningene inkluderer mer enn 560.000 bygninger ved ca 500 «installasjoner» som opptar over 27 millioner dekar av land.

USAs Forsvarsdepartement har selv estimert drivhusgass utslipp 2001 – 2017 for «standard og ikke-standard operasjoner» til å være 1.212 tonn CO2 ekvivalenter. (Kilde Watson Institute)

For hvert år er Pentagons miljøfiendtlig utslipp større en mange lands totale utslipp.

I 2017 var USA-militærets utslipp 59 millioner tonn. Det samme året stod Finland for 46,8 millioner, Sverige for 50,8 og Danmark for 33,5.

Husk at mere enn 60 land har deltatt i USA-ledete kriger i Afghanistan og 37 land i Irak. Så disse krigenes samlete miljøregnskap går langt utover direkte USA-beregnete tall. I tillegg, ved estimater ved drivhusgassutslipp, må det tas med mye annet. F.eks. tapet av faktisk og fremtidig karbonbinding på grunn avskoging når folk som fortrenges av krig bruker skog til ly og drivstoff eller når områder direkte ødelegges av krigshandlinger.

Miljø- og klima-påvirkende utslipp fra militæret omfatter mange områder:

– Overordnede militære utslipp for installasjoner og ikke-krigshandlinger.

– Krigsrelaterte utslipp fra det militæret i utenlandske beredskapsoperasjoner.

– Utslipp forårsaket av militærindustrien – for eksempel for produksjon av våpen og ammunisjon.

– Utslipp forårsaket av direkte målretting av petroleum, og bevisst forbrenning av oljebrønner og raffinerier fra alle parter.

– Kilder til utslipp fra ulike krigførere.

– Energi som forbrukes ved gjenoppbygging av skadet og ødelagt infrastruktur – inkludert land, natur, skoger, jordbruksområder, vannkilder

– Utslipp fra andre kilder, for eksempel brannutrykninger og fjerning av kjemikalier, inkludert

Dette er bare en del av miljøkonsekvenser. Direkte ødeleggelser med langtidsvirkning over store landområder og skader på natur, dyreliv og mennesker – i tillegg til langsiktige miljø- og klimakonsekvenser.

Radioaktiv ammunisjon og kjemiske våpen

Uran-ammunisjon ble brukt i krigene til den USA-ledede koalisjonen mot Irak i 1991 og 2003 og i Nato-krigen mot Jugoslavia i 1998/99. Dette inkluderte kjernefysisk avfall med gjenværende radioaktivitet, som forstøves til mikropartikler når du treffer mål ved veldig høye temperaturer og deretter distribueres vidt ut i miljøet. Hos mennesker kommer disse partiklene inn i blodomløpet og forårsaker alvorlig genetisk skade og kreft. Denne informasjonen og reaksjonene på den er blitt hysjet ned, til tross for at den er godt dokumentert.

Effektene av kjemiske våpen er godt dokumentert, for eksempel bruk av sennepsgass i første verdenskrig som drepte 100 000 mennesker og forgiftet store landområder. Vietnamkrigen på 1960-tallet var en krig som målrettet angrep natur og miljø. Det amerikanske militæret brukte den gassen «Aagent Orange» for å ødelegge skog og avling. Dette var måten å forhindre bruk av jungelen som et skjulested og forsyningene til motstanderen. For millioner av mennesker i Vietnam har dette ført til sykdommer og dødsfall – til dags dato blir barn født i Vietnam med genetiske lidelser. Flere parter i krigføring i Midt-Østen anklages for bruk av kjemiske våpen også i våre dager.

Under NATO-øvelsen Trident Juncture i fjor deltok ca 10.000 kjøretøyer, 250 fly og 70 skip. Forsvaret selv har oppgitt at det ble sluppet ut 73.530 tonn CO2- ekvivalenter fra land og luftaktiviteter under øvelsen.

En virkelig «flyskam» burde knyttes til innkjøp og bruk av F-35 jagerfly

F-35 og A330 tankfly – bensinstasjon i 10 000 fot

Med et tankfly kan andre fly få etterfylt drivstoff i lufta. Et F-35 legger seg bak tankflyet som fører ut en lang bom. Denne kobles til F-35 via et drivstoffinntak rett bak kampflyets cockpit. Airbus A330 multirolle tank- og transportfly kan frakte med seg 111 000 kg drivstoff, nok til å etterfylle flere fly underveis på ett tokt. (forsvaret.no

Forsvaret selv anslår at gjennomsnittlig drivstofforbruk for de nye jagerflyene vil være opp mot 60 prosent høyere enn hos dagens jagerfly. Det er basert på at F-35 vill forbruke 5.600 liter drivstoff pr. time. Andre beregninger mener at det kan dreie seg opp mot ca. 10.000 liter drivstoff i timen. De 52 norske F-35 kampflyene vil i så fall øke Norges utslipp fra militærfly til ca. 5-600.000 tonn CO2 ekvivalenter pr. år, basert på at de bruker. Dermed vil Norge faktisk doble sitt årlige utslipp fra militære jagerfly. Dette tilsvarer utslippet fra en halv million mennesker som holder seg innenfor klodens tålegrense på 1 tonn CO2/år.

Forventet utslippsøkning på 207 prosent fra fly i det norske forsvaret

I fjor var de beregnede utslippene fra Forsvarets fly, båter og kjøretøy på 242.000 tonn CO2-ekvivalenter. Budsjettet for 2020 anslår at de fram mot 2030 vil vokse til 322.000 tonn CO2-ekvivalenter, selv om det forventes en nedgang i utslippene fra både Forsvarets administrative kjøretøy og båtene deres. Forklaringen er til dels en antatt vekst i utslippene fra de militære kjøretøyene på 12,5 prosent. Denne økningen blir likevel satt fullstendig i skyggen av hva som er i vente for Forsvarets flygende materiell. Beregningene tilsier utslipp som er 207 prosent høyere i 2030 enn de var i 2018. Her er ikke medregnet alle konsekvenser fra norsk deltakelse i utenlandsoppdrag.

Krig og vold for imperial ressurssikkerhet

Global utnyttelse av råvarer og deres transport krever imperial maktpolitikk for å beskytte tilgangen til fossile ressurser. Militære operasjoner brukes av USA, NATO og andre stormakter for å sikre energikilder og forsyningsveier via tankskip og rørledninger. Kriger har vært og føres (Irak, Afghanistan, Syria, Mali) med det for øye.

Globalt sløsing med ressurser er bare mulig med militær maktpolitikk. Produksjon og salg av produkter for globale markeder fører til sløsing med ressurser, også på grunn av «inflasjonsveksten» i transportveier, noe som fører til et økende forbruk av fossilt brensel. For å åpne land som markeder for globale produkter blir de også satt under militært press.

10 måter klimakrisen og militarismen er sammenvevd

Deler av miljørettsbevegelsen internasjonalt viser hvordan global oppvarming er knyttet til spørsmål som rasisme, fattigdom, migrasjon og folkehelse. Et område som er intimt knyttet til klimakrisen er også militarisme og krig. Her er oppsummert noen av måtene disse områdene er sammenvevd på:

1. Militæret beskytter «Big Oil» og andre råvareindustrier. Militæret har ofte blitt brukt for å sikre at selskaper har tilgang til markeder råvarer, spesielt olje, over hele verden. Gulf-krigen fra 1991 mot Irak var et åpenbart eksempel på krig for olje. I dag er militærstøtte til Saudi-Arabia koblet til den fossile brennstoffindustriens ønske om å kontrollere tilgangen til verdens olje. Hundrevis av militærbaser spredt over hele verden er i ressursrike regioner og i nærheten av strategiske områder. Vi kan ikke gå av tredemøllen for fossilt brensel før vi stopper militæret fra å fungere som verdens beskytter av «Big Oil».

2. Militæret er den største institusjonelle forbruker av fossile brensler i verden. Hvis Pentagon var et land, ville dens drivstoffbruk alene gjøre den til den 47. største utslipper av klimagasser i verden, større enn mange nasjoner. Militære utslipp kommer bl.a. fra drivstoff til våpen og utstyr, samt belysning, oppvarming og kjøling av mer enn mange hundre tusen bygninger rundt om i verden.

3. Militæret monopoliserer finansieringen vi trenger for å ta alvorlig tak i klimakrisen. Globalt ble det brukt 16.000 milliarder kroner på militær virksomhet i 2018 (SIPRI). Avskaffing av all sult og fattigdom vil til sammenligning koste 2100 milliarder. FNs årsbudsjett for nedrustning er på 90 millioner kroner. Bare en liten prosent av de militære budsjettene for 2019 ville være nok til å finansiere hundretusener av arbeidsplasser for grønn infrastruktur i stedet.

4. Militære operasjoner etterlater en giftig arv i kjølvannet. Militærbaser og aktiviteter ødelegger landskapet, forurenser jorda og forurenser drikkevannet. 800 av de 1100 mest forurensete områdene i USA er militære øvelsesområder. For ikke å snakke om krigers ødeleggelser av natur, miljø og klima. Bruk av biologiske- og kjemiske våpen (ABC) og lagre og testing av atomvåpen. Daglig dør og lemlestes mennesker av tidligere krigers landminer.

5. Kriger herjer skrøpelige økosystemer som er avgjørende for å opprettholde menneskers helse og en beboelig planet. Direkte krigføring innebærer iboende ødeleggelse av miljøet, gjennom bombeangrep og støv-på-bakken og invasjoner som ødelegger land og infrastruktur. Israels bombing i Gaza 2008-2014 var bl.a. målrettet mot kloakkrenseanlegg og kraftanlegg, og etterlot 97 prosent av Gazas ferskvann forurenset av saltvann og kloakk, og derfor uegnet til konsum.

I Yemen har den Saudi-ledede bombekampanjen skapt en humanitær og miljøkatastrofe, med mer enn 2000 tilfeller av kolera som nå blir rapportert hver dag. I Irak inkluderer miljøgifter som ble etterlatt ved den militære invasjonen fra 2003, utarmet uran, som har etterlatt barn som bor i nærheten av militære baser med økt risiko for medfødt hjertesykdom, ryggmargsdeformiteter, kreft, leukemi, leppe i spalte og manglende eller misdannede og lammede lemmer. Eksempler fra tidligere verdenskriger til regionale konflikter er mangfoldige.

6. Klimaendringer er en «trusselmultiplikator» som allerede gjør farlige sosiale og politiske situasjoner enda verre. Flere økologiske katastrofer betyr flere massevandringer , flyktninger og flere kriger. Det kan også føre til flere innenlandske væpnede sammenstøt – inkludert borgerkrig – som kan utvikle seg utover grenser og destabilisere hele regioner.

7. Stormakter med militær støtte saboterer internasjonale avtaler som tar for seg klimaendringer og krig. USA har bevisst og konsekvent undergravet verdens kollektive innsats for å håndtere klimakrisen ved ikke å kutte klimagassutslipp og senke farten på overgangen til fornybar energi. USA nektet å delta i den internasjonale straffedomstolen som etterforsker krigsforbrytelser, bryter internasjonal lov med ensidige invasjoner og sanksjoner. De har følge med Russland på mange områder og atomavtaler visner. Ved å velge å prioritere militær virksomhet fremfor diplomati, sendes meldingen om at «makt gir rett» og gjør det vanskeligere å finne løsninger på klimakrisen og potensielle og pågående militære konflikter.

8. Massemigrasjon er drevet av både klimaendringer, sosial nød, fattigdom og konflikter. Intern migrasjon og flyktninger kan skje i stort omfang. Ved USAs grense er migranter i dag låst inne i bur og strandet i leirer. I Middelhavet har tusenvis av flyktninger omkommet mens de forsøkte farlige sjøreiser. I mellomtiden tjener våpenhandlerne og militær virksomhet, som driver opp konflikter, godt av å selge våpen og bygge internerings-fasiliteter for å sikre grensene mot flyktningene.

9. Militarisert statlig vold brukes mot samfunn og folk som står opp mot selskapers miljøødeleggelse. Folk som kjemper for å beskytte landene og landsbyene sine mot oljebor, gruveselskaper, «agribusiness», etc. blir ofte møtt med statlig og paramilitær vold. Vi ser dette i Amazonas i dag, der urfolk blir myrdet for å prøve å stoppe oppklaring og forbrenning av skogene deres. Vi ser det i Honduras, der aktivister drept for å prøve å bevare elvene sine. I 2018 var det 164 dokumenterte tilfeller av miljøvernere myrdet over hele verden. Regjeringer rundt om i verden utvider unntakslovene sine for å omfatte klimarelaterte omveltninger og miljøvernaktivister.

10. Klimaendringer og atomkrig er begge eksistensielle trusler mot planeten. Katastrofale klimaendringer og atomkrig er unike i den eksistensielle trusselen de utgjør for selve overlevelsen av menneskets sivilisasjon. Opprettelsen av atomvåpen – og spredning av dem – ble ansporet av global militarisme. Selv en veldig «begrenset» atomkrig, som involverer mindre enn 0,5% av verdens kjernefysiske våpen, ville være nok til å forårsake katastrofale globale klimaforstyrrelser og en verdensomspennende hungersnød, og sette opp til 2 milliarder mennesker i fare. Bulletin of the «Atomic Scientists» har satt sin ikoniske Dommedagsklokke til 2 minutter til midnatt, og viser det alvorlige behovet for ratifisering av traktaten om forbud mot kjernevåpen. Miljøbevegelsen og anti-nakenbevegelsen må jobbe hånd i hånd for å stoppe disse truslene mot planetarisk overlevelse.

Hvorfor adresserer ikke store deler av miljøbevegelse sammenhengen mellom kriger, militær opprustning og miljøer med større tyngde?

Den kjente kanadiske journalisten Noami Klein tar opp viktige temaer i boka «This Changes Everything». Et av hovedpoengene er viktigheten ved å se sammenhengen mellom sosiale folkelige bevegelser, fredsbevegelser og miljøbevegelser, og at disse samarbeider.

Flere bør melde seg på! 7. oktober blokkerte aktivister fra «XR Peace» (en del den internasjonale miljøbevegelsen Extinction Rebellion) en gate utenfor Storbritannias Forsvarsdepartement med krav om å «omdirigere ressurser fra militære for å adressere klimakrisen«

Bilde fra https://xrpeace.org

Grunnlag og viktigheten ved at kriger og militær opprustning bør adresseres i miljøperspektiv er omtalt over. Så hvorfor engasjerer likevel store deler av miljøbevegelsen seg ikke mer rundt militarisering og krig? Her er noen momenter:

  • På et vis krever engasjement mot krig og militarisering et bredere samfunnsengasjement

Mange miljøengasjementer spinner ut av lokale forurensnings-opplevelser her og nå. Samtidig er ofte fredsengasjement basert enten på noe som skjer andre steder, eller globalt – det er ikke krig der du bor. En del oppfatter spørsmålet om kriger og militæret som komplekst og forstyrrende for målrettet miljøengasjement.

  • Fakta og sammenhengen er lite omtalt i media

At «ja til miljø = nei til krig og militarisering» krever ofte kunnskaper om krigers og militariseringens miljøpåvirkninger – som skjer andre steder. Fakta omtales lite i media og det holdes utenfor miljøregnskap. Når det snakkes om kriger og militæret, så dreier det seg stort sett om behov knyttet til konflikter, forsvar, styrke og teknisk effektivitet i forhold til fiender.

  • Militæret knyttes til oppfatninger og følelser rundt frihet og trygghet

Militæret framstiller seg som nødvendig for frihet og trygghet. Det framstår som nødvendige forsvarsbyggverk. Dette blir et premiss som er rådende. Det er såkalt forsvarspolitisk enhet (forlik) som gjelder mellom politiske partier i Norge. Uten at innholdet og konsekvenser diskuteres særlig i det offentlige rom. Det er et grunnlag for at krigsbeslutninger kan fattes i lukkede rom, og at f.eks. beslutningen om norsk bombing i Libya ble fattet via sms, uten veldig store protester. I et sånt perspektiv så blir miljøkonsekvensene framstilt som et nødvendig onde. Det er ikke noe alternativ og «fienden» er jo ofte like mye, eller kanskje verre, miljøsvin.

  • Redsel for politisering og splittelse innad i miljøbevegelsen

Ulike deler av miljøbevegelsen engasjerer seg i ulik grad i større samfunnspørsmål. Noen er i en viss grad «ensaks-bevegelser» som konsentrer seg om å redusere virkninger av konkrete forurensninger og miljøødeleggelser. De vil kurrere pasienten – jorda. Andre organisasjoner viser i større grad til årsaker, med ønske om å få bukt med sykdommen. Dette betyr at det er ulike fokus på å sette konkrete krav rettet mot ulike interesser og politiske og økonomiske maktforhold. Ulikt engasjement mot militærindustrielle komplekser og maktinteressene bak krigføring speiler i en viss grad ulikhet i ’scope’ ut i fra ståsted.

  • Deler av miljøbevegelsen kan se militæret som allierte i en løsnings- og verdikamp

Miljøbevegelsen er ikke enhetlig. Den har en historie med ulike syn og med ulik grad av samfunnskritikk, og ulike syn på årsaker og virkninger. Det folkelige engasjementet og mange FN-rapporter rundt miljø- og klimatrusler gjør at det kommer opp mange løsningsforslag. Ulike maktgrupper vil selvsagt sette miljøkampen inn i «sitt bilde», og ulike økonomiske interessegrupper vil prøve å selge inn sine løsninger – noen også for å tjene penger. Til en viss grad dominerer en tankegang om at «markedet kan løse problemet». Brundtland-ideologien hevdet at den globale sosiale og miljømessige krisen kunne løses ved «bærekraftig vekst» og vinn-vinn-løsninger sammen med de store internasjonal selskapene. I et sånt bilde blir miljøkampen til en verdikamp om å sikre markedskreftene og forsvare et «liberalt» system. Når militæret og kriger framstilles som gode forsvarere av de samme verdiene, så blir det lite rom for kritikk og fokus på miljøkonsekvenser. Slike sammenhenger er ikke alltid eksplisitt, men kan likevel ligge til grunn for passivitet og at fokus settes på andre forhold.

En variant av hvordan maktgrupper vil sette miljøkampen inn i «sitt bilde» er er også ved å vri miljøkampen direkte bort fra spørsmålet om egen makt. Krigføring og militæret, og klimaendringer framstilles som en isolert utfordring. Dette må løses med mere makt og handlingskraft – som kan bety støtte til autoritære krefter, som nettopp står bak kriger og militær opprustning. Terje Osmundsen er næringslivsleder og grunnlegger og adm. direktør i «Empower New Energy», et selskap for investeringer i små og mellomstore sol- og vannkraftprosjekter i utviklingsland, og konserndirektør i solenergiselskapet «Scatec Solar,» der han hadde ansvar for selskapets utvikling av nye fremvoksende markeder, bla. Sør-Afrika, Midt-Østen og Ukraina. Han har foreslått at NATO burde gjøre energi og klima til sin sak som ledd i sin militære sikkerhetsstrategi. (Aftenposten 6/6-2019)

Bilder fra Joint Forces B52 in action – taskandpurpose.com

Deler av miljøbevegelsen må ta inn over seg mer helhet og alliere seg med fredsbevegelsen

Miljøbevegelsen trenger helhetssyn, solidaritets-perspektiv, mer opplysningsarbeid og samfunnsengasjement. Kriger og militæropprustningens klima- og miljøeffekt er godt synlig. Informasjon om militæret og krigers miljøkonsekvenser må bli mer tilgjengelig. Militære aktiviteter må med i miljøregnskap.

Selv om militære fiender selv er miljøsvin, så er det korttenkt hvis det fører til passivitet i forhold til «eget militæres» synder. Det blir en ond spiral med konsekvenser med økt konkurranse om opprustning og økt spenning, og en konkurranse om å bli de største miljøsvina.

Miljø- og klimakonsekvensene av militærvesen og kriger er i seg selv en stor trussel – uansett om det skjer hjemme, hos alliansepartnere eller hos fienden. Klimaendringer og miljøkonsekvenser skaper i seg selv grunnlag for kriger og konflikter.

Mangfoldet og bredden i miljøbevegelsen er et gode. Vi trenger både sykepleiere, leger og vaksiner. Militæret og krigers miljøkonsekvenser kan likevel adresseres på ulike måter og skape grunnlag for allianser og samarbeid om enkelte spørsmål. Informasjon om militæret og krigers miljøødeleggelser i seg selv er et viktig bidrag. I praksis er frykt for splittelse ofte passiviserende – i forhold til kraften og styrken i samarbeid og å løfte blikket. Miljøkampen er uansett en form for «politisk bevegelse».

Miljøbevegelsen må adressere at militarisering og krigføring truer miljø og klima. Antikrigs- og fredsbevegelsen må tilsvarende adressere at kriger og opprustning ikke bare truer freden, men klima og miljø. Det må skapes grunnlag for samarbeid på tvers – mellom miljøorganisasjoner og freds- og antikrigs-organisasjoner.

Klimaendringens løsning ligger mye i økonomisk endring. Flere stiller spørsmål ved hvordan det nyliberalismen grunnstein om evig vekst harmonere med jordas helt fysiske begrensninger. Dagens militarisme er ofte forsvarer for nyliberalismen og kommer i klinsj med miljøbevegelsen på flere punkter. Dette må miljøbevegelsen svare ut.

Global utnyttelse av råvarer og deres transport krever imperial maktpolitikk for å beskytte tilgangen til fossile ressurser. Globalt sløsing med ressurser er bare mulig med militær maktpolitikk. Krigsmakt og Norge som NATO-alliert er til for å forsvare norsk oljeproduksjon. Krav om overgang til fossilfri energi med reduksjon av produksjon og forbruk, som betyr mindre olje-intensivitet i Norge, står i direkte motsetning til dette militære maktregimet.

Norges NATO-tilknytning brukes som politisk plattform for at Norge ikke vil skrive under på FN-erklæringen om atomvåpenforbud. Det må ses på bakgrunn i at NATO har som en del av sin egen strategi å kunne våre førstehånds brukere av atomvåpen. Det viser også hvordan NATO står i motsetning til et viktig miljøkrav.

Det er en sammenheng mellom utslipp fra jagerfly – F35 – og hva de brukes til! Det betyr at «tekniske» miljøkrav om reduksjon av antall fly, må ses i sammenheng med hvorfor de er der – som krigsmaskiner til utenlandsoppdrag for NATO.

Eksempel til etterfølgelse: 18/10 protesterte XR fredsaktivister ved Leonardo UKs hovedkvarter i Great George Street. De protestere bl.a. mot selskapets engasjement i våpenhandelen av delsystemer for missiler brukt i Yemen og Syria, samt annen medieteknologi og telekommunikasjon.

Franske havnearbeidere, menneskerettighetsgrupper og fredsaktivister i Le Havre og italienske i Genova hindret i mai en Saudi-Arabisk fraktebåt i lasting og frakt av våpen til Jemen. «Vi vil ikke arbeide for krig. Vi vil ikke bidra til at sivile dør og menneskerettighetsbrudd i Jemen»

Kampen for fred med jorda må forenes med kamp for fred på jorda.

Et grunnlag for samarbeid og se enhet på tvers ligger også i en forståelse om at krigstrusler og miljø- og klimatrusler har overlappende opphav. Årsaker til trusler mot miljø- og klima henger sammen med årsaker til krig. Felles kamp legger et grunnlag for å ta vare på miljø og planet i en fredelig framtid.

Det er viktig å feie for egen dør og sette navn på katta

Det betyr å identifisere konkrete forurensere og og stille konkrete krav. Hvem forurenser i praksis. I gjennomgang over er det mye vist til USA og NATOs militære forurensing – selv om dette ikke fristiller andre lands militære. Likevel er en grunn til å sette fingeren på USA/NATO som de norske myndigheters medsammensvorne. Dette med å feie for egen dør.

«Å være for NATO og mot atomvåpen. Det er som å være for egg, men mot høns.» (Jorun Gulbradsen i NRK 1985). En sak er at NATOs militærarsenal inkluderer atomvåpen. I tillegg så har de en uttrykt strategi om mulig førstehånds bruk.

Det er viktig å ta de konkrete miljøsvin-pusherne

Det militær-industrielle komplekset i NATOs bakland kan, på 70-årsdagen for NATOs opprettelse, gratulere seg selv med at verden nå globalt bruker nærmere 16 000 milliarder kroner årlig til krigsopprustning for å lage en «fredeligere verden». NATO står for halvparten. USA alene bruker nær 6000 milliarder kroner (3,5 prosent av BNP), og Kina tar andreplassen (de har doblet utgiftene det siste tiåret). Russland henger med og bruker ca. tiendeparten av USA, og Norge igjen en tiendepart av Russland – nesten 50 milliarder kroner årlig.

I media er en mer opptatt av øke militærbudsjettene enn å senke dem. Krigsindustrien, våpenproduksjon og salg er «big business».

I boka «Prophets of War. Lockheed Martin and the making of the Military-Industrial Complex» beskrives lobbyvirksomheten knyttet til NATOs satsing overfor tidligere Warszavapakt-land. NATOs geopolitiske forskyvning østover er tungt forankret i det militær-industrielle komplekset.. «U.S Commitee to Expand Nato» hadde toppfigur fra Lockheed Martin og promoterte våpensalg i samspill med NATOs utvidelse østover.

USAs krav om å militæropprusting av NATO er basert på investeringer fra USAs våpenindustri. Douglas Lute, som har vært en del av USAs administrasjon og ledet NATO/USAs krigføring i Afghanistan og Irak, sa på et NUPI-seminar 13. juni 2018: «2 %-målet er et viktig mål for Europa som USAs viktige handelspartner» og «har et stort økonomisk potensiale». (les for USAs våpenindustri). Han fortsatte «det er fundamentalt bra for good business.» Om Nato framhevet han i tillegg til det økonomiske muligheter, USAs (enestående) fordel av å ha 28 medsammensvorne. Han sa fint lite om Europas forsvar og sikkerhet.

Våpenindustri bruker milliarder av dollar på å kjøpe seg innflytelse over USAs medier, tenketanker, kongress, regjering og diplomati, slik at disse skal påvirke politiske prosesser for å øke salg av amerikansk krigsutstyr. De største våpenvirmaene i USA er: Lockheed Martin, Boeing,Raytheon, BAE Systems, Northrop Grumman, General Dynamics, Airbus, Thales

Det militærindustrielle kompleks i USA lever av kriger og opprustning, og en sterk lobby vil ha en opprustning også på det eurasiske kontinent – for å sikre egne økonomiske interesser og for å hindre at andre land overtar USAs ledende økonomiske og politiske rolle.

Et høyere brøl!

Forebygging av miljøkatastrofer, forebygging av ytterligere klimakatastrofer, slutten på såkalte vekstsamfunn og ivaretakelse av fred og nedrustning er sider av den samme mynten, som kan kalles global rettferdighet.

Militære aktiviteter og militærvesenet er store forurenserer. I tillegg så handler militarisering, opprustning og kriger mye om kontroll med ressurser og energi, forvar av oljebasert økonomier og investeringer. Klimakampen handler dypest sett også om hvordan samfunnet skal styres, om hvordan makt og rikdom skal fordeles, og ikke minst om hvem som skal bære byrdene og hvordan.

Alle løver brøler ikke like høyt. De brøler heller ikke i samme retning. Men lyden av mange brøl mot militæret og krigers miljø- og klimaødeleggelser, må høres i langt større grad. Skal vi redde vår jord.

Globalt sløsing med ressurser er bare mulig med militær maktpolitikk

Krig og vold brukes for imperial ressurssikkerhet

Det blir ikke fred med jorda før det blir fred på jorda!

8. mai, når krig blir den nye fred

8. mai 1945 ble Norge frigjort fra okkupasjon. Dagen markerer både vår frihetskamp mot okkupasjon og kamp for frihet fra nazisme og fascisme. I dag har Norge selv blitt en krigernasjon, og fascisme og høyreekstremisme er på frammars. Norsk krigsdeltakelse gjennom Nato framstilles som «frigjøring» og kamp for fred. Høyreekstreme og rasister blir gjort stuerene, får politikerstatus og gis propagandistiske arenaer.

Frigjøringsdagen har blitt militarisert og gjort til en del av Natos propaganda

Regjeringen og Forsvaret har kidnappet frigjøringsdagen 8. mai i et forsøk på å lære det norske folk at krig er det nye fred. Angrepskriger i Libya, Irak, Afghanistan, tidligere Jugoslavia og andre områder framstilles som «fredsbevarende operasjoner», og settes nærmest på lik linje med vår kamp mot okkupasjon og mot nazistene i krigsårene.

Gjennom sin krigsdeltakelse – forkledd som «operasjoner» – deltar Norge i brudd på folkerett og skaper lidelser og nød for utallige sivile. Å knytte dette opp til freds- og frihetskamper er å snu virkeligheten fullstendig på hodet. Soldatene som sendes utenlands i USA/Nato-oppdrag kjemper ikke for Norge og frihet, de kjemper for Nato, USA og vestlige økonomiske interesser. Det føres folkerettsstridige aggressive kriger i vårt navn. Dette er det motsatte av hva 8. mai som freds- og frihetsdag står for.

Samtidig pågår en massiv militær opprustning og krigshissing som på nytt fremmer faren for krig og at Norge igjen blir en slagmark. Den militære opprustningen og økte spenningen er i praksis å tråkke på minnet til de som sloss for vår frihet i krigsårene.

Innpakningen av 8. mai som en «veterandag» dekker over en dårlig behandling av soldatveteraner

«På denne dagen hedrer vi alle veteraner, og veteranfamilier, fra andre verdenskrig og fram til dagens internasjonale operasjoner.» Dette er sitat fra regjeringen og forsvarets omtale av 8. mai. Så vises det til at over 7 000 norske soldater har tjenestegjort i Afghanistan. Og det vises til deltakelse i «Operasjon enhanced Forward Presence» som er Natos aggressive militære opptrapping i Baltikum og Polen. Forsvaret konkluderer med «Det er denne innsatsen vi hedrer 8. mai». Bildet forsterkes med en utstilling rundt «Operation Allied Force», Natos bombekrig mot Serbia under Kosovo-krigen våren 1999. En krig uten FN-mandat med aktiv norsk deltakelse.

8. mai har tradisjonelt vært en dag hvor vi har hyllet dem som var villige til å ofre livet i kampen for Norges frihet fra nazistenes okkupasjon. Men det er også en dag for å understreke hvor viktig det er at andre land og nasjoner i verden skal ha retten til styre seg selv, fritt fra okkupasjon eller andre former for dominans fra utenforstående stormakter. Det er derfor en provokasjon at regjeringen og Forsvaret bruker frigjøringsdagen 8. mai til å hylle norske krigseventyr som bryter fullstendig med de verdiene som 8. mai opprinnelig stod for.

Hvis det var ønsket om å behandle sine soldater med respekt det handlet om, hvorfor prioriterer de da krigsglorifisering, når mange veteraner selv ønsker seg skikkelig oppfølging og helsehjelp i etterkant.

Norske ungdom og soldater sendes ut i krigeroppdrag under falske flagg, i «fredsbevarende operasjoner» og nærmest som «humanister». Å havne midt i frontlinjer og aktiv krigsdeltakelse har skapt kraftige minner, traumer og merking for livet. Mange er overlatt til seg selv og oversett etter hjemkomst. Forsvaret har sett en annen vei og helsevesenet har ikke hatt et mottaksapparat. For mange ble det fredelige Norge verre å takle enn krigen. Dette har tydelige paralleller til behandlingen av krigsseilerne og de som dro til Spania for å kjempe mot fascismen på 1930-tallet.

Krig blir det nye fred

FN ble grunnlagt i 1945 basert på nettopp erfaringene fra 2. verdenskrig, og FN-pakten forbyr angrepskriger. Angrepskrig som et middel til å oppnå geopolitiske målsettinger er altså en forbrytelse. Likevel brukes nå frigjøringsdagen i et forsøk på å lære det norske folk at krig er det nye fred. Fredsbudskapet vannes ut. Grensene mellom motstand mot okkupasjon og aggressiv utenlandskrig viskes ut.

Å spørre om hva soldatenes krigføring bidrar til får lett stempel, som noe umoralsk, hvor anklagene om å svikte fedrelandet ligger mellom linjene. En sånn disiplinerende kultur er milevis unna motet og fredsviljen frigjøringsdagen burde være en feiring av.

«Å bruke frigjøringsdagen 8. mai til å markere Nato og norsk krigsdeltakelse, er vel som å bruke Kristi himmelfartsdag til å hylle luftfarten.»

Sitatet over er betimelige ord fra Margrethe Johannessen 8/5-2013 i Aftenpostens kommentarfelt i nettavisa.

Frigjøring, selvstendighet og mangfold møtes med at rasister og fascister blir gjort stuerene

På 8. mai er rasisten Steve Bannon invitert til å snakke om såkalte «alternative medier» på Nordiske Mediedager i Bergen. Han står for det motsatte av de frihetsidealene og kampen mot nazismen og fascismen som frigjøringsjubileet skulle markere. Dette er en farlig normalisering av en fascistisk lederfigur. I stedet burde dagen brukes til å ta avstand fra fascisme og rasisme, og feire det motsatte – mangfold og solidaritet.

For frihet og selvstendighet

Mot fascisme og rasisme

Nei til norsk krigsdeltakelse i USA og Natos kriger

Stopp Nato

8/5-2019 Geir Hem, medlem i Landsstyret i «Stopp Nato»

Når bombene faller

Når bombene faller.. kommer propagandakrigen

«Syrias president Bashar al-Assad og hans regjering står bak 336 angrep med kjemiske våpen.»

Det hevdes i en rapport fra den Berlin-baserte tenketanken «Global Public Policy Institute» (GPPI) gjengitt av NTB 17. februar og omtalt i flere aviser og TV. (https://www.gppi.net/2019/02/17/the-logic-of-chemical-weapons-use-in-Syria)

GPPI-rapport februar 2017

Det bombes i krig. Syria er langt på vei bombet i stykker. Begge sider beskyldes for bruk av kjemiske våpen. Det virker som om ingen av partene har sin sti ren, for å si det forsiktig. Assad er kjent for sin voldsbruk, og USA, Nato og vesten har i lang tid prøvd å destabilisere regionen med ulike midler og bruk av sine terrorist-allierte.

Propagandaen er omfattende fra alle parter. Det virker som om de fleste metoder brukes. Den andre siden svertes og mistenkeliggjøres. Regimet i Syria er i ferd med å vinne den militære kampen på bakken. At store områder ligger i ruiner med store mengdene intern- og ekstern- flyktninger viser at sivilbefolkningen er påført store lidelser. Assad/Syrias intense bombinger har ikke skånet sivile, på samme måte som USA og vestens destabiliserings-taktikk har påført befolkningen forferdelige lidelser.

Nå ser vi en fortsettelse av den politiske og økonomiske kampen. USA og vesten utøver sin økonomiske destabilisering med sanksjoner og ensidighet i flyktninghjelp. Propagandaoffensiven får fortsatt sine uttrykk.

Jeg er ingen forsvar av Assads politikk og voldsutøvelse. Mye av propagandaen, som rosemaler regimet i Syria, er med sin desinformasjon dessverre med på å svekke et troverdig grunnlag for støtte til staters selvstendighet og folks rettferdige kamper på lang sikt. Men det er likevel på sin plass å reagere sterkt på nye vestlig propagandaframstøt og ukritiske svertekampanje. De har sin egen agenda.

USA har sin egen historie med bruk av kjemiske våpen. Her fra Vietnam – Kim Puch (CBN)

En politisk propagandaframstøt

Det kalles en «study» rapporten med tittel «The Logic of Chemical Weapons Use in Syria.» Sjelden har jeg lest et mer ensidig politisk innlegg.

Rapporten er finansiert av bl.a. det Tyske Utenriksdepartementet (German Federal Foreign Office) og «the Robert Bosch Foundation.» Det sier sitt.

Reklame er godt synlig i rapporten

Det uttrykkes stor takk til samarbeidspartnerne: «Syrian Archive, the Syrian American Medical Society, Mayday Rescue and the White Helmets, the Syrian Network for Human Rights, the Violations Documentation Center, Human Rights Watch og Hala Systems». Utrolig hvor mange av disse som hovedsakelig er «British founded».

Å framstille dette som en slags nøytral og vitenskapelig rapport går over min forstand. Betegnende er spesielt at en av rapportens støttespillerne «de hvite hjelmene» (https://snl.no/De_hvite_hjelmene) samtidig omtales i en av rapportens sentrale anbefalinger.

«Vestlige regjeringer må sikre «provision of funding and specialized training» til bl.a. «de hvite hjelmene».

«Wafa Mustafa» får den første takken i innledningen. Hun er kjent som en sterk Assad-opposisjonell. Det har hun ha sine grunner til (https://blog.berlin.bard.edu/wafa-mustafa/). Bra at hun blir sett og hørt. Hennes bakgrunn ekskluderer henne ikke i seg selv i aktivt å spille en rolle i denne typen analyser og rapporter. Men i sin rolle som en «sentral hjelper», premissgiver og tolk under intervjuer kan det i det minste stilles spørsmål om hun fungerer som en nøytral deltaker.

Katharina Nachbar ansvarlig for produksjon av rapporten har også jobbet sammen med Thorsten Benner (se nedenfor) med en tidligere GPPI-rapport «Responding to China’s Growing Political Influence in Europe». Den rapporten (https://www.gppi.net/2018/02/05/authoritarian-advance-responding-to-chinas-growing-political-influence-in-europe) om forholdet Kina, USA og EU er forøvrig en egen omtale verdt – om hvordan å sikre USA, vestens markeds- og handelsregime – «vestens liberale domene».

Tobias Schneider står som en av hovedforfatterne. Han har tidligere jobbet for IHS Markit, og den amerikanske – Washington-baserte – tenketanken «Middle East Institute». Han har jobbet som konsulent for Verdensbanken om forhold i Syria og Yemen. Han har vært forskningsassistent ved «Center for European Policy Analysis in Washington, DC.» – som har formål om å: «promotes sound public policy based on free-market solutions».

Også har han jobbet som såkalt «ekspert» for «the Atlantic Council» med prosjektet “Rebuilding Syria”. Det sier en del om hva man kan forvente i en sånn rapport.

Hvem driver og styrer GPPI

På www.gppi.net finner jeg disse navnene: Thorsten Benner, Director; Julia Steets, Director; Philipp Rotmann, Associate Director; Katrin Kinzelbach, Associate Director; Claudia Meier, Associate Director; Wade Hoxtell, Head of Operations. Wolfgang Reinicke har tittel «GPPi’s president og co-founder».

Hvem er disse personene?

Her er bruddstykker fra CV’en til noen av dem.

Wolfgang Reinicke, som er leder av styret, har vært konsulent for USAID – en USA-etat med åpent formål om å fremme USAs interesser. På omtale om USAIDs nettsider står:

«Utenlandsk bistand fra USA har alltid hatt det dobbelte formålet med å fremme Amerikas interesser samtidig som det forbedrer liv i utviklingsland. USAID utfører USAs utenrikspolitikk ved å fremme bred skala menneskelig fremgang samtidig som den utvider stabile, frie samfunn, skaper markeder og handelspartnere for USA, og fremmer god vilje i utlandet.»

Ja «å fremme Amerikas interesser» er virkelig godt synlig i denne Syria-analysen.

Nå har også USAID satt i gang sin form for politisk kampanje gjennom betingete og politiserte nødhjelpsaksjoner til høyre- USA-siden for å destabilisere Venezuela.

Mer fra Wolfgang Reinickes cv:

«His areas of expertise include global governance, global finance, international economic institutions, public-private partnerships and global public policy networks as well as EU-US relations.» ( https://people.ceu.edu/wolfgang-h_reinicke)

Wolfgang Reinicke var også seniorpartner og seniorøkonom i Verdensbankens konsernsjefgruppe i Washington, DC, fra 1998-2000.

Thorsten Benner er en sentral grunnlegger, premissgiver og bidragsyter i GPPI og for denne Syria-rapporten. Han har vært ansatt i «The German Council on Foreign Relations in Berlin» og med «the Global Public Policy Project in Washington, DC». I april 2018 deltok han på en høring over for «U.S. China Economic and Security Review Commission» – https://www.uscc.gov/about

I høringsnotatet uttrykkes det:

«China wants to dilute the transatlantic alliance as an actor in upholding the liberal international order..»

Her fremmes synspunkter om at Europa må hjelpe USA ved «å fremme USAs interesser i forhold til Kina».

Blant anbefalingene overfor USA sies det:

«The United States should be forward looking and prepare the transatlantic alliance for dealing with the growing influence of China. Within NATO, the U.S. should help promote a debate on what China’s growing footprint in the field of security means for European interests and how Europe and NATO can prepare.»

Dette punktet er forøvrig veldig interessant med bakgrunn i handelskrigen og Natos varslete engasjement mot kinesiske Huawei. «NATO-landene diskuterer nå en mulig felles holdning til å handle teknologi fra Huawei og andre kinesiske selskap». Det bekrefter Natos generalsekretær Jens Stoltenberg overfor VG 16. februar – https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/Eo17A3/stoltenberg-nato-varsler-huawei-vurdering

Det over et et slags PS, men sammenhengen viser at Thorsten Benner er USA og Natos mann – i tanker og gjerning.

Det er på sin plass også å gjengi siste punkt i anbefalingen fra USA-Kina høringen:

«The United States can also help provide funding, from public and private sources, to build European capacity in high-caliber, independent China expertise in government, the media, think tanks, and universities.»

Oversett dette til finansiering og premisser rundt «tenketank-rapporter» om Syria.

Philipp Rotmann fungerte som senior politisk rådgiver i NATO-ledet internasjonal sikkerhetsstyrke i Afghanistan!

Katrin Kinzelbach har en bakgrunn i «Afghanistan Taskforce»!

Å tro at disse cv’ene ikke vil fargelegge en Syria- «analyse» er vel et tegn på fargeblindhet.

Om innholdet

«Analysen» (jeg skriver analyse bevist i anførselstegn) legger til grunn en inndeling av påstandene om kjemisk angrep som enten «ubekreftet eller avvist», «troverdig underbygget», «bekreftet» eller «omfattende bekreftet.» Som bakgrunn for klassifiseringen vises det til «kompetente internasjonale organisasjoner»

I sammenhengen takkes nettopp disse – de samme som er nevnt som «samarbeidspartnere» – innledningsvis. Kompetansen kan alltid diskuteres, men ensidigheten og den politiske rollen disse spiller er en annen. Disse referansene underbygger ikke en nøytralitet og vitenskapelighet i rapporteringen, men tvert i mot en høyst enøyd og politisk agenda.

Rapportens framstillinger underbygger et sånt syn. Det heter under avsnittet om datainnsamlingens begrensninger, at «Mellom 2012 og 2017 steg gjennomsnittlig ’konfidenspoengsum’ i vår database fra 1,7 til 2,1. I mellomtiden ga operasjonaliseringen av kompetente internasjonale organer .. en internasjonal standard for verifisering og en økt profesjonalisering og bevaring av beviser.»

Dette er nettopp en økning i takt med styrken og aktiviteten av de samme organisasjonene. Dette samme mønsteret sammenfaller også med variasjonen i pålitelighet fordelt på regioner.

Fra GPPI-rapporten

Logisk uklarhet knyttet til våpenopprinnelse og ansvarlige

Det vises til (Armament Research Services – ARES) at opprinnelse til «klor-våpen» i en viss grad kan spores til Hizbollah og «Iran-vennlige grupper». Samtidig framheves det syriske flyvåpenet (Air Force Intelligence Directorate, AID) som direkte ansvarlig.

Ja det syriske regimet har brukt kjemiske våpen*, men denne rapportens analyse og analysegrunnlag har tydelig sin egen agenda.

*Selv om en kilde rundt ansvarsforhold som framheves er den amerikanske – Washington-baserte – tenketanken «Middle East Institute», så er det likevel pålitelighet i FN-rapporter, som flere ganger knytter det syriske flyvåpenet til bruk av kjemiske våpen – https://undocs.org/S/2016/888 og https://undocs.org/S/2015/138 (ref også – ikke i rapporten – https://theintercept.com/2018/04/19/dear-bashar-al-assad-apologists-your-hero-is-a-war-criminal-even-if-he-didnt-gas-syrians/

Lite ny dokumentasjon

Jeg finner ingen vesentlig ny dokumentasjon i rapporten. Det er en repetisjon og gjengivelse av tidligere påstander – supplert med både bilder og sammensatte statistikker fra hovedsakelig britisk finansierte organisasjoner – ref Mayday Rescue and the White Helmet – og deres assosierte – med unntak av noen FN-rapporter. En hovedmetode har vært «omfattende vitnesbyrd gitt gjennom partnerorganisasjoner».

Det er en viss uoverensstemmelse logikk ved at 336 kjemiske angrep tilsynelatende har ført til «bare 188 direkte dødsfall relatert til klor eksponering». Organisasjonen UOSSM (Union of Medical Care and Relief Organizations – (https://www.uossm.org/who_we_are), som samarbeider med De hvite hjelmene, anslo opprinnelig at over 100 mennesker ble drept bare i angrep mot Douma i Øst-Ghouta i begynnelsen av april i fjor. (https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/XwpWmg/hjelpeorganisasjon-over-100-drept-etter-kjemisk-angrep-i-syria).

Slingringsmonnet er tydeligvis stort.

Det kan sies å være nytt at omfanget av bruk av kjemiske våpen nå omtales som så stort. Jeg har ikke selv et grunnlag for å uttale meg om omfanget, men omfanget i rapporten er veldig tydelig og i seg selv uttrykk for den selektive måten som GPPI har satt sammen data fra sine utvalgte kilder.

Og når noen sentrale hendelser som «Douma-angrepet» omtales og får en sentral plass, så vises det ikke til kritiske røster – som f.eks. Riam Dalati – syriareporter for BBC. (http://ronpaulinstitute.org/archives/featured-articles/2019/february/16/real-obscene-masquerade-how-bbc-depicted-staged-hospital-scenes-as-proof-of-douma-chemical-attack/)

Det er lite (knapp) omtale knyttet til konkret kritikk av de sentrale kildene og «samarbeidspartnerne» – uavhengig av den propagandakrigen som pågår om disse. «De Hvite hjelmene» og assosierte må i det minste ses på som kontroversielle.

Det som kan sies å være nytt, er måten som påstandene settes i sammenheng som en «taktiske og operasjonell logikk, som underbygger bruken av kjemiske våpen som en del av det syriske regimets bredere strategi i opprørbekjempelse».

Det påstås at syriske regjeringsstyrkers bruk av kjemiske våpen, og spesielt sammensatt ammunisjon som bærer klorgass, ses på som et nyttig supplement til konvensjonell krigføring. Regimet påståes å ha liten militær effekt av sin kjemiske krigføring. Og at kjemiske midler nesten utelukkende er brukt langt fra frontlinjer og som ren kollektiv avstraffelse og avskrekking – som en «kampanje for kollektiv straff mot sivile befolkninger i de omkringliggende opposisjonelle områdene». Dette kan sammenlignes med en skremselseffekt på linje med nazistenes likvideringer for å stoppe en motstandsvilje.

Men dette framstår i seg selv som en ren påstand – hengt opp mot deres egen analyse av faktisk bruk av kjemiske våpen og ansvarlige. Uansett sannhetsinnholdet, så er det klart at fabrikkerte påstander om kjemisk krigføring er lettest å lage i opprørs– og jihadist- kontrollerte områder som ikke er i direkte frontlinjer.

Et grunnlagsdokument for ny USA, Nato og vestlig bombing.

Ikke så mange som husker den kjemiske bombingen over Berlin i mars 1944

Rapportens sentrale anbefaling er bomb, bomb og bomb!

  • «USA og det internasjonale samfunnet bør rettet sine mål mot de militære formasjonene, som vil være ansvarlige for fremtidige angrep. Den syriske helikopterflåten, som har spilt en kritisk rolle i leveransen av konvensjonelle og kjemiske tønne-bomber, bør være et primært mål
  • «I Hama-offensiven i 2014 fikk det internasjonale samfunn muligheten å forme krigen på sitt mest avgjørende stadium. En enkelt salve mot regimets helikopterflåte eller ammunisjonfabrikker ville ha levert en meningsfylt slag mot Assadregimets kjemiske våpenkompleks… Dette punktet bør tas spesielt seriøst av europeiske myndigheter som er bekymret for flyktningstrømmer».
  • «USA, Storbritannia og Frankrike må være forberedt på ’umiddelbare militær svar’».
  • «Vestlige regjeringer bør fortsette å støtte sivil innsats.., inkludert gjennom å gi finansiering og spesialisert opplæring til ’first responders’ og medisinsk personell på bakken som de hvite hjelmene, samt tidlige varslingssystemer, som Syria Sentry / Hala Systems».
  • «I fremtidige tilfeller kan de – europeiske regjeringer – vurdere å ta tidlig og forebyggende tiltak selv med det begrensede målet om å redusere snarere enn løse konflikt».

Anbefalingene sier sitt! Det er ikke uten grunn at GPPI står for «Policy Institute» og ikke «Peace Institute». Det er vel vanskelig å finne et bedre bestillingsverk enn dette.

«Global Order»

«Global orden» (https://www.gppi.net/issue-area/global-order) er hovedfeltet som GPPI er opptatt av. Det trengs ikke store oversettelsen til å se at det gjelder å sikre «the free market», vestlig markedsliberalisme og USA, Nato og vestens «orden».

Geir Hem, 19-2-19

Bortenfor Nato: Tid til å bryte tausheten, stopp Natos militarisering

Oversettelse (ved Geir Hem) av en artikkel av Kevin Zeese and Margaret Flowers, Popular Resistance (USA) 20/1. «Beyont NATO: Time to break the silence, end NATO’s militarism

For 52 år siden 4. april 1967, ved Riverside Church, Holdt Martin Luther King sin viktigste tale noensinne “Beyond Vietnam: A Time to Break Silence.” Kings samvittighet gjorde at han førte offentlig kritikk av Vietnamkrigen, og han satte krigen i sammenheng med de «store trillinger av rasisme, materialisme og militarisme.» Budskapet i denne talen er relevant i dag fordi dets visdom ikke har blitt ivaretatt. Vi setter dette inn i en sammenheng med NATO, fordi i år 4. april, årsdagen for denne talen og årsdagen for mordet på King, holder NATO sitt 70-års-jubileumsmøte i Washington DC. Protester og andre aktiviteter planlegges.

NATO er en allianse for vestlig militær aggresjon, noe som har resultert i ødeleggelse rundt om i verden, massedød og massemigrasjon hvor folk blir tvunget fra deres ødelagt lokalsamfunn. Det er på tide å avslutte dette.

No to NATO! : Newport, 30 August, 2014. Fra Rtuc’s Blog

Ville Dr. King motsette seg NATO?

Det er spørsmålet fra the Black Alliance for Peace i anledning bursdagen (15. januar) til Martin Luther King. Fredsalliansen forklarer hvorfor King ville ha snakket ut mot NATO hvis han levde i dag:

«Dr. King ville være imot NATO fordi det er et instrument for amerikansk og europeisk militarisme. Han ville ikke være forvirret – og heller ikke er vi – om hvorfor de liberale, ny- konservative, det militærindustrielle komplekset, selskaper og bedriftsmedier er imot å avslutte en anakronistisk struktur. NATOs eneste grunn til å eksistere i dag er å tjene som militærfløyen til det døende USA-europeiske koloniale prosjektet.»

«Black Alliance for Peace» er ikke alene i å se realiteten til NATO som en aggressiv arm til det amerikanske militæret. I Chicago Tribune skriver Victor Davis Hanson: «I en tid da Sovjetunionen og Warszawa-pakten gammel historie, roses NATO som» uunnværlig «og» viktig «for vestlig solidaritet og europeisk sikkerhet. Men få finner det nødvendig å forklare hvordan og hvorfor det fortsatt må være sånn. «

Sannheten er at NATO ikke bare er uunnværlig eller viktig – den er kontraproduktiv. Det skaper konflikter og blir brukt som et aggressivt militært verktøy. Blant NATOs kriger er Afghanistan, Libya, Syria, Somalia og Jemen samt Bosnia, Serbia, Kosovo og Jugoslavia

At NATO er en fare, ikke fredens garantist, sier til og med «The American Conservative» – NATO is a Danger, Not a Guarantor of Peace. Det skrives at NATO bare var nødvendig før oppløsningen av sovjetunionen. De er kritiske til at at NATO «har opprettholdt en destabiliserende holdning til Russland» og oppfordrer Trump til å holde sine valgkamp-utspill om at NATO er foreldet, en posisjon han har sporet av ved å si at han «bare ikke visste mye om det».

David Swanson fra World Beyond War beskriver hvordan NATO fungerer – How NATO works. «NATO brukes i USA og av andre NATO-medlemmer som begrunnelse for å krige med påskudd om at de på en eller annen måte er lovlige eller akseptable.» Men Da Sovjetunionen ble oppløst, ble det slutt på den tidligere begrunnelsen for NATO. Faktisk er det godt kjent at Gorbatsjov og andre sovjetiske ledere mottok forsikringer om at NATO ikke ville utvide seg. Disse forsikringene kom ikke bare fra president George H.W. Bush, men også fra den vesttyske utenriksministeren Hans-Dietrich Genscher; Tysklands kansler Helmut Kohl; tidligere CIA-direktør Robert Gates; Fransk leder Francois Mitterrand; Margaret Thatcher; Britisk utenriksminister Douglas Hurd; og Manfred Woerner, NATOs generalsekretær.

I stedet for å avvikle NATO etter at det ikke lenger var «forsvarspolitisk», utvidet NATO seg til 29 nasjoner, 13 siden Sovjetunionens slutt, inkludert land på grensen til Russland. En av grunnene til det amerikanske kuppet i Ukraina var å motsette seg Russland og forhindre Russlands tilgang til sin marineflåte gjennom Krim. Ukraina samarbeider nå med NATO.

Fra demonstrasjonen 27. oktober 2018 i Oslo mot Natos militærøvelse

Den nåværende amerikanske nasjonale militærstrategien er basert på konflikt med Russland og Kina. NATO fortsetter å ekspandere, å gjennomføre militære øvelser, å opprette baser, å utplassere missiler og annet militært utstyr på den russiske grensen, er en del av denne strategien. NATO har også inngått partneravtale med Colombia, som grenser til Venezuela, en annen nasjon som USA har truet med krig, mens det gjennomføres en økonomisk krig og regime-endrings-operasjoner der.

En koalisjon av mer enn 100 organisasjoner ( coalition of more than 100 organizations ) sier i sitt opprop:

«NATO har vært verdens dødeligste militære allianse, noe som forårsaker utallige lidelse og ødeleggelse i hele Nord-Afrika, Midtøsten og andre steder. Hundretusener har døde i amerikanske / NATO kriger i Irak, Libya, Somalia og Jugoslavia. Millioner flyktninger risikerer nå livet sitt og prøver å unnslippe blodbadet som disse krigene har ført til hjemlandet mens arbeidstakere i de 29 NATO-medlemslandene blir fortalt at de må forlate hardt vunnet sosiale programmer for å møte amerikanske krav til enda mer militære utgifter.»

Martin Luther Kings oppfordring krever handling

I 1967 advarte Martin Luther King: «En nasjon som fortsetter år etter år med å bruke mer penger på militæret enn på sosiale programmer, nærmer seg åndelig død.» Han beskrev hvordan militarismen ødelegger sjelen til USA og oppfordret til å få en slutt på Vietnam-krigen. Han beskrev i detaljer den amerikanske ødeleggelsen av Vietnam, massebombinger, napalm, forgiftning av vann og land og drap av mer enn en million vietnamesisk. Han sa at en utenrikspolitikk basert på vold og dominans i utlandet, fører til vold og dominans hjemme, og han oppfordret «vi som en nasjon må gjennomgå en radikal revolusjon av våre verdier».

Tiden har vist sannheten i Kings advarsler ved et militarisert politi som terroriserer fattige lokalsamfunn og som brukes mot dissenter – til å skape en krig hjemme. Aspekter av krigen hjemme er urettferdighets-systemet, massefengsling, mangel på sosial støtte og utnyttelse av arbeidere og miljø.


Det var nøyaktig et år før han ble drept, at Martin Luther King holdt sin berømte tale mot USAs krig i Vietnam, hvor han kalte USAs regjering «den største leverandøren av vold i verden» og erklærte at han ikke kunne sitte i stillhet. Martin Luther Kings kommentar om at «hver bombe som faller i andre land er en bombe over våre byer» synliggjør sammenhengen mellom militarisme og sosial-, rasistisk-, økonomisk- og miljømessig urett.

Kings beskrev hvordan krig bryter ned amerikanske soldater som opplever at: «Vi er på de rike og trygges side, mens vi skaper et helvete for de fattige.» King sa at han ikke kunne være stille i møte med så grusom «bruk» av de « fattige svarte og hvite» fra USA – ved å la dem «brenne hyttene til en fattig landsby» 8000 miles unna. Umenneskeliggjøring og forakt overfor andre mennesker, bemerket han, fører til forfølgelse og død av svarte mennesker i USA.

King så krig som «et symptom på en langt dypere sykdom i den amerikanske ånden.» Kings forutsa at hvis vi ikke møtte denne virkeligheten, ville amerikansk militarisme spre seg over hele Asia, Afrika og Latin-Amerika. I dag har USA 883 utenlandske militærbaser med tropper utplassert i 149 land og selger eller gir våpen til 98 land. Han beskrev hvordan USA holder tropper i fremmede land for å «opprettholde sosial stabilitet for våre investeringsregnskap». Han beskrev den amerikanske imperialismen som basert på å «nekte å gi opp privilegiene og gledene som kommer fra den enorme fortjenesten fra utenlandske investeringer.»

King forbandt kapitalismens ekstreme materialisme med militarisering og rasisme, og beskriver et «tingliggjort» samfunn snarere enn et «person-orientert» samfunn, og hvordan «fortjeneste motiver og eiendomsrettigheter blir vurdert som viktigere enn mennesker.» King beskrev de nye håpene i nasjonen da regjeringen konfronterte fattigdom med nye programmer for å oppheve fattigdom, og hvordan han «så dette programmet ødelagt og kuttet» da krigsmidler stjal midlene til å finansiere nødvendighetene til folket.

I dag er amerikanske militærutgifter på over en billion dollar – Pentagon alene med 717 milliarder dollar står for mer enn ca 65% av utgifter, mens fattigdommen og hjemløsheten stiger. King ba om en fundamental endring som et «byggverk som for å sikre tiggeres behov» og oppfordret oss til å «se ubehagelig i den skarpe kontrasten mellom fattigdom og rikdom.» Ulikhetene i dag har forverret seg med at tre personer har rikdom lik halvparten av befolkning. King kritiserte «kapitalister» som forsøkte å ta velferd fra nasjoner over hele verden.

Det er en fornærmelse at NATO feirer sin krigsopptrapping i Washington DC. den 4. april

4. april holder NATO møter i Washington DC. Dette er en fornærmelse over minnet om Martin Luther King og hva han sto for. Fredskongressen, som ble holdt i stedet for Trumps kansellerte militære parade, oppfordret folk til å forene seg rundt protester mot NATO under deres møter.

Nei2NATO2019-koalisjonen- No2NATO2019 coalition, som organiserer protester mot NATO, skriver:

«… som en grotesk skjending av Martin Luther Kings livslang hengivenhet til fred, er dette datoen som de militære lederne i NATOs 70-årsjubileum har valgt å feire NATOs 70-årsjubileum ved å holde møte i Washington, DC. Dette er en bevisst fornærmelse mot Martin Luther King og en klar melding om at svartes liv og livene til ikke-europeere- og faktisk det store flertallet – spiller liten rolle.»

«World Beyond War» arrangerer «No to NATO – Yes to Peace Festival», som inkluderer kunstutstilling, mat, musikk og seminarer den 3. april og en mars fra Martin Luther King, Jr. memorial 4. april.

Folk planlegger å organiserer ikke-voldelige protester mot NATOs møter . Det vil også bli «ikke-voldelig direkte handlingstrening» for å forberede seg. (Lær mer om alle hendelsene og hvordan du kan delta – https://popularresistance.org/no-to-nato-spring-actions-in-washington-dc/)

I dag reflekterer vi over ordene til Martin Luther King, Jr. som oppfordret oss til å «hengi oss til den lange og bittere, men vakre, kampen for en ny verden.» Protester mot NATO vil være et skritt mot slutten på det King kalt «den dødelige vestlige arrogansen som har forgiftet den internasjonale atmosfæren i så lang tid.» Det er på tide å gi fred forrang for krig.


Vedlegg:

Fra No to NATO — Yes to Peace FESTIVAL

«Vår melding: Krig er en ledende bidragsyter til de voksende globale flyktning- og klimakrisene, grunnlaget for politiets militarisering, en hovedårsak til nedbygging av sivile friheter, og en katalysator for rasisme og fordommer. Vi ber om avskaffelse av NATO, fremme av fred, omdirigering av ressurser til menneskelige og miljømessige behov og demilitarisering av våre kulturer. I stedet for å feire NATOs 70-årsjubileum feirer vi fred den 4. april til minne om Martin Luther King Jr.s tale mot krig 4. april 1967, samt mordet den 4. april 1968.

Mens Donald Trump en gang buste ut med det åpenbare om at NATO er foreldet, bekjente han senere sin forpliktelse til NATO og begynte å presse NATOs medlemmer til å kjøpe flere våpen. Så, tanken om at NATO på en eller annen måte er anti-Trump er feil og i strid med fakta om Trumps adferd. Vi planlegger en anti-NATO / pro-fredsaksjon der motstand mot militariseringen til NATO er velkommen og nødvendig.

NATO har presset våpenarsenal, fiendtligheter og de massive såkalte krigsspillene helt opp til Russlands grense. NATO har utkjempet aggressive kriger langt fra Nord Atlantiske områder. NATO har inngått såkalt «partnership» med Colombia, og forlater all formodning om at den har til hensikt å være i Nord-Atlanteren. NATO er vant til å frigjøre den amerikanske kongressen fra ansvaret og retten til å overvåke grusomhetene i amerikanske kriger. NATO brukes som dekning for NATOs medlemsland til å bli med i amerikanske kriger med forestillingen om at de derfor på en eller annen måte er mer lovlige eller akseptable.

NATO brukes som innpakning for ulovlig og uvørent dele atomvåpen med angivelig «ikke-atomvåpen» nasjoner. NATO er vant til å tildele nasjonene ansvaret for å gå i krig hvis andre nasjoner går i krig, og derfor å være forberedt på krig. NATOs militarisme truer jordens miljø. NATOs kriger fyrer opp under rasisme og fordommer og ødelegger våre sivile rettigheter mens velstanden svekkes.»

Bilder fra demonstrasjonen i Oslo 27. oktober 2018

Copy cops versjon 2!

Borgarting lagmannsrett har talt. Anken til Mahad Mahamud er forkastet. Statsborgerskapet forblir tilbakekalt og utvisning opprettholdes.

Jeg bruker sterke ord!

Politisk og rasistisk. Dette skjer gjennom de vurderingene og vinklingene som vektlegges og legges til grunn.

Jeg har tidligere skrevet om tingrettens vinklede behandling – les her http://nytt.hemmelig.org/politikk/copy-cops/

«Nye beviser i ankeomgangen i form av framlagte dokumenter og nye vitner har bidratt til å komplisere saken», sier retten nå, men ender likevel på samme konklusjon som tingretten. Det gjenbrukes i stor grad argumenter fra tingrettens dom – uten egne og nye vurderinger.

Bevisvurderingen i slike saker «skal baseres på alminnelig sannsynlighetsovervekt, og slik at bevisbyrden og tvilsrisikoen påligger staten» heter det.

Jeg har tidligere hevdet at retten legger indisiene inn i eget skapte bilde – «djiboutiporteføljen» – og fargelegger. Dette videreføres nå for å opprettholde prestisjen under utlendinge-politikkens paraply.

Jeg vil hevde at lagmannsrettens dom i stor grad bygget på holdninger og føringer med politisk og rasistiske tilsnitt. Dette gjelder: Ved (hvit manns) tolkning av klan-tilhørighet overført til enkeltpersoner; fordommer om at en stakkars afrikaner vanskelig kan lære seg fremmedspråk; manglende forståelse av familie- og vennerelasjoner i afrikanske/somaliske tradisjoner; manglende forståelse av afrikanske/somaliske navn og navnebruk, og ved at norsk forvaltningspraksis legges til grunn for dokumentasjon i et fragmentert Somalia.

Med en sånn fargelegging minimaliseres statens tvilsrisiko. Retten foretar svært få konkrete vurdering om bakgrunn for statens påståtte unøyaktigheter ved Mahads forklaringer i tidlig ungdom.

Bildeeksperter får igjen et avgjørende ord

«Når lagmannsretten har landet på samme konklusjon som tingretten, har det først og fremst sammenheng med at det etter bevisføringen i ankeinstansen anses etablert med stor grad av sikkerhet at djiboutisk borger K er As biologiske bror» heter det.

Men fortsatt har ikke staten vært villig til å ta DNA-prøver – som både Mahad og «broren» har sagt seg villig til. I stedet vektlegges igjen rapport fra Nasjonalt id-senter (NID) som har gjennomført ansikts-sammenlikning med en metode kalt morfologisk analyse. I 2018-rapporten har NID konkludert med «+2», som dommen omtaler som «betyr at det etter all sannsynlighet er samme person på bildene». Formuleringen «etter all sannsynlighet» virker (bevisst?) misvisende ut i fra at skalaen går til 4.

Her kan vel også bemerkes at rettens indisieføringer er basert på vitneforklaring fra seniorrådgiver Frøy Løvåsdal. Hun er kjent for sin heksejakt med følgende uttalelse:

«Overført på hele databasen, kan det bety at så mange som 27.000 personer som har vært eller er i Norge er registrert med flere eller feil identitet.» (nrk.no 23-12-2015).

Politikk gjennom rettsapparatet

Uansett tvil og sannsynlighet så er ikke dette en nøytral prosess. Retten sier selv: «Vurderingen av om adgangen eventuelt skal benyttes, er derimot underlagt forvaltningens frie skjønn og kan bare underkjennes av domstolene ved myndighetsmisbruk..».

Det er altså forvaltningen gjennom utlendings-politiske føringer som bestemmer konsekvensene. Selv om ikke ankesaken direkte adresserte «myndighetsmisbruk», så er det det åpenbart det som ligger i kortene – som retten aktivt godkjenner.

Foto fra min stue påsken 2017

Internasjonale konvensjoner sier at det er forbudt å gjøre en person statsløs. Det oppfattes som brudd på menneskerettigheter.

Hannah Arendt (906-1975):

«En rett kommer foran alle andre rettigheter og det er retten til å ha rettigheter. Når mennesker mister sin status som statsborger mister de også sine rettigheter som menneske.»

Utvisning og forholdsmessighet

En såkalt forholdsmessig vurdering kan hindre at personer utvises. Ved forholdsmessighets-vurderingen kan en rekke forhold få betydning, herunder tilknytningen til Norge versus hjemlandet, botid og slektninger i de to landene, alder ved ankomst, reiser til hjemlandet, språkferdigheter, integrering, utdanning og arbeid. Lang botid er et tungtveiende moment.

Her kommer lagmannsrettens politiske ballast tydelig til uttrykk. De forholdene som er nevnt over vektlegges ikke og vurderes minimalt. Det begrunnes åpent med: «Vurderingen av forholdets alvor må ses i et forvaltningsrettslig perspektiv.»

Det vises til politisk og byråkratisk behov for «regulering og kontroll på utlendingsfeltet». Og retten viser til «allmennpreventive hensyn». Det betyr at en forholdsmessighetsvurdering ikke gjøres i forhold til Mahad, men i forhold til norsk utlendingspolitikk.

Så konkluderer retten ad forholdsmessighet – med sine politiske briller – med indisiene knyttet til opprinnelsesland, og aviser forholdsmesighet som grunnlag for opphold. En tragisk sirkelen sluttes.

OBS: Ny sak er reist

Parallelt med forvaltningssaken er det varslet straffesak mot Mahad for falsk forklaring. En straffesak ble i første omgang henlagt som foreldet. Men etter at Mahad ble avhørt i 2014 i forhold til statsborgerskapet, hvor han viste til sine tidligere uttalelser, så brukes uttalelsene – nå datert 2014 – som grunnlag for å gjenåpne straffesak..

Finnes det et uttrykk for Kafka i n’te potens..

Geir Hem 12-11-18

Se dommen her: https://lovdata.no/dokument/LBSIV/avgjorelse/lb-2017-78631

Marie Simonsen skrev i en fin kommentar i Dagbladet 26/2 2017 som fortjener å gjentas:

«Rettssaken i seg selv gir som alltid et urovekkende innblikk i hvor komplisert behandlingen er, og hvordan vedtak i så stor grad er basert på anonyme kilder, ubekreftet informasjon og subjektive vurderinger. Arbeidsmengden er i perioder enorm. Asyladvokater har beskrevet utfallet som et lotteri, klienter føler seg som i en Kafka-prosess..

Uavhengig av utfallet er det grunn til å stille spørsmål hvorfor denne saken overhodet er blitt prioritert og har kommet så langt

Norge har i motsetning til flere andre europeiske land ingen foreldelsesfrist når det gjelder tilbakekallelse av statsborgerskap. Det er overraskende, fordi det strider mot rettspleien vi ellers står for. Rettslig er det et problem med hensyn til bevisførsel. Eksperter mener dessuten at Norge opptrer i strid med internasjonale konvensjoner. Det er forbudt å gjøre en person statsløs.

Men ikke minst har denne praksisen åpenbare sosiale og politiske konsekvenser som andre land håndterer bedre. Argumentet for å sette en strek er at borgere ikke skal risikere at myndighetene skal kunne ta fra dem statsborgerskapet og utvise dem, ettersom regjeringer og politiske vinder skifter. De skal være trygge på at de er fullverdige borgere, ikke andreklasses borgere, på vent i det uendelige, og prisgitt myndigheters luner.

Å forfølge statsborgere som har levd lenge og vel i landet, sender ingen andre signaler enn at vi er en kjip og byråkratisk nasjon som må lære seg å være grei igjen.»

Ringenes herre

Mens Norge de siste årene har deltatt i flere kriger og sender soldater til utlandet enn aldri før. Mens Norge holder kjeft om NATO-allierte Tyrkias folkerettsstridige bombing og angrip mot kurdere. Mens Norge vedtar å slutte seg til EUs kraftregimet med flertallet i folket og fagbevegelsen mot seg. Mens Norge har en asyl- og innvandringspolitikk som får internasjonal kritikk. Mens Norge fører en arbeidsinnvandringspolitikk som fremmer sosial dumping i stor skala. Mens norsk våpeneksport til mange undertrykkende regimer når nye høyder.

Da står Vidar Helgesens fram som ringenes herre med en kronikk i Morgenbladet 26. mars med tittelen «Slå ring om Norge». Pussig nok har kronikken blitt delt vel ukritisk på facebook.

Helgesens var leder for Høyres kampanje for EU-medlemskap og fra oktober 2013 til desember 2015 var han statsråd og stabssjef ved statsministerens kontor med ansvar for EØS-saker og Norges forhold til EU. Han har sin tydelige agenda. På internasjonale reiser hvor han har fremmet interesse for norske investeringer og har vært rådgiver for flere regjeringer, framhever han hvordan han treffer folk med et positivt syn på Norge.

Men han har ikke snakket med «oktoberbarna» under broene i Paris. Han har ikke snakket med kurdere på flukt. Han har ikke snakket med landarbeidere og internflyktninger i Libya – etter Norges rekordmange bombetokter i landet. Han har ikke snakket med barn og ungdom på Gaza.

Hans «poeng» er Norges evne til «politisk konsensus». Samtidig som høyrepopulismen nettopp har vokst i Europa bl.a. som resultat av en bevisst økonomisk og sosial politikk under paraplyen til Helgesens «politiske konsensus».

Ferske tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at andelen barn i fattige familier i Norge nå har økt dramatisk til 10,3 % fra 3,3 % i 2001. Erna Solberg, Sylvia Listhaug, og Jonas Gahr Støre går ikke i rette med de økonomiske elitene og grunnleggende økonomiske forskjeller.

Mens sosialdemokratiet tidligere representerte industrireising og nasjonal samfunnsbygging inngår de i dag, i et tett samrøre med høyre, i et markedsliberalistisk og globaliseringsrettet prosjekt. Når sosialdemokratiets rolle som store konsensusmakere utfordres, har svaret vært økonomisk effektivitet, sentralisering og garanti for EU-tilpasning og sikring av markedskreftenes frihet. Sosialdemokratiet på toppen har nesten avviklet seg selv som samfunnskritisk prosjekt.

I etterkrigstiden var det mer rom for å forene sosial utjevning og demokrati med kapitalistisk vekst. I dag står økonomisk vekst og kapitalens internasjonale i tydeligere motsetning til sosial utjevning, miljø og lokaldemokrati. Partier som bygger sin plattform på store politiske liberale konsensuser blir utfordret med rette. Å gå til høyre for å håndtere globaliseringens negative konsekvenser, løser ikke noe, men gjør situasjonen enda verre og farligere – og gir gjødsel til høyrepopulisme.

Oppgjøret med Listhaug framstilles ofte som et spørsmål om retorikk. Hareide, Grande og Solberg snakket etter Listhaugs fall om at, nå er det «på tide å snakke om politikk». De vrir seg unna at det i høyeste grad er politikk det har dreid seg om. Vidar Helgesens kronikk i Morgenbladet føyer seg inn i rekken med politisk sidespor, samtidig som han benytter sjansen til å fremme Høyres allianse med AP – som forhåpentligvis en gang vil ende på historiens skraphaug.

Geir Hem, 3-4-18

Konspirasjonsteorier og fake news

Diskusjoner om fakta sauses mye sammen med meninger på samme måte som statistikk kan brukes på flere måter. Avhengig av parametere og sammenhenger, så kan «fakta» settes sammen på ulike vis og brukes for å fremme ulike syn. En konspirasjonsteori forsøker å forklare en voldsepisode som en hemmelig og ofte avledende sammensvergelse – ofte iverksatt av en «maktelite».

Jeg har tidligere skrevet noe om ideologier og» falske nyheter» her: http://nytt.hemmelig.org/politikk/multifaktaisme/

Debatten mellom avisa Klassekampen og Ny tid om konspirasjonsteorier (http://www.klassekampen.no/article/20170919/ARTICLE/170919962) aktualiserer spørsmålet.

«Konspirasjonsteorier» fremstilt ofte i et skeptisk og mistenkelig lys. Med det i seg selv gjør ikke teoriene konspiratoriske. Det er jo sånn at makt ofte prøver å skjule fakta, og makta kan jukse – for å holde på sin makt. Ideologi og meninger er del av en virkelighet med interessemotsetninger som fargelegger framstillingen av virkeligheten med sine pensler. Og historien har flere eksempler på at konkrete aksjoner er gjennomført for å gi legitimitet til etterfølgende politikk. En antakelse om de mest reaksjonære, krigerske delene av den amerikanske administrasjonen «tjente» på terrorangrepet fordi det ga dem støtte for en mer aggressiv krigspolitikk, er ikke i seg selv konspiratorisk. Jeg synes heller ikke at det er en antakelse. Jeg mener at historien etterpå med «krig mot terror» har vist det. I mitt hode viser det nettopp ekstremismens virkninger. Det er en av grunnene (i tillegg til avskyeligheten i seg selv) til at jeg tar avstand fra både såkalt høyre- og venstreterrorisme. De støtter opp under maktas legitimitet for å begå egne overgrep.

 

 

 

 

 

Krever bevisførsel

Jeg synes teorier om «inside job» I forbindelse med angrepet (2001) på tvillingtårnene og WTC7 (og at de kollapset fordi det var plassert hundrevis av sprengladninger i bygningene) er suspekt. Ikke fordi det ikke er teoretisk og praktisk umulig, men fordi faktagrunnlaget er altfor tynt.

En antakelse om at makta ikke bare tjener på konkrete terrorhendelser, men at de står bak, krever mer og konkret bevisførsel. Her synes jeg som sagt at bevisene er for tynne. Men da er det litt trist når mange av reaksjonene mot konspiratorene selv er basert på for lite kildekritikk. Hvorfor sier jeg dette?

I fjor brukte jeg mye tid på å lese om såkalt GMO (genmanipulering) for å skille fakta og konspirasjonsteorier i debatten. Her fantes et utall av kilder og såkalte forskningsrapporter som framla «bevis» for skadevirkninger knyttet til bakterieresistens og genmanipulering. En sentral rapport som det ofte ble vist til var utarbeidet av «US National Academies of Sciences». US Department of Agriculture er et føderalt utøvende organ som tradisjonelt har nære forbindelser til næringsinteresser med mål om: «executing federal government policy .. and to promote agricultural trade and production». En gjennomgang av tidligere års regnskaper viser en ganske lang rekke av private sponsorer til NAS (National Academies of Science). Fra en nøytralt perspektiv er det også stilt spørsmål ved den selvrekrutterende prosessen for medlemskap i «akademiet». Det er tydelige forbindelser til spesielle næringer og organisasjoner med sine næringsinteresser og egne agendaer. Det er et tydelig interessefellesskap hvor private næringsdrivende forskningsmiljøer knyttes sammen med politiske mål. Dette forskningsperpektivet er spesielt tungt forankret i USA. Jeg gjennomgikk også styrerepresentasjonen i NAS mot styreverv i store kjemiske selskaper, og fant mange tette relasjoner.

Og her er poenget i denne sammenhengen. NIST (National Institute of Standards and Technology) er støpt i samme skjeen som NAS (National Academies of Science). Og det er NISTs rapport som det ofte henvises til for å avvise konspirasjonsteorier i sammenhengen rundt terrorhendelsen i 2001.

NIST uttalte mål for arbeidet har hele tiden vært «intended for government use». «Instituttet» har til all tid støttet opp under USAs krigførsel. Større forskningsprosjekter er direkte finansiert av US Air Force. Etter 9/11 fikk NIST oppdraget med å gjøre en «offisiell» undersøkelse av kollapsen til tårnene. Dette er ingen uhildet forskning! NIST klart uttrykte mål er å være «agency of the United States Department of Commerce» og «Promote U.S. innovation and industrial competitiveness». Siden 1989 er direktøren i NIST ansatt av presidenten med godkjennelse i senatet.

En spesiell historie er knyttet til NISTs utvikling og standardisering av en digital krypteringsmekanisme (Dual_EC_DRBG (Dual Elliptic Curve Deterministic Random Bit Generator). Denne var i bruk fra 2006 til 2014. Denne mekanismen var kjent for å gi myndigheter en såkalt «bakdør» for overvåkning. Det var NIST som som ga NSA (National Security Agency) tillatelse til bruken! Og saken rundt NASs digitale overvåking er for lengst allment kjent og kritisert.

Tidligere «konspirasjonsteorier» kan senere vise seg å ha substans. Men konspirasjonsteorier kan også åpenbart føre viktige politiske kamper på villspor og fungere destruktivt i seg selv. Derfor er åpenhet og kritikk rundt kilder viktig i debatten. Både for å avsløre maktas fargelegging og konspirasjonsteoriers innhold.

Geir Hem 20.9.2017

De stores makt

Det pleier å skje. Mange som har vært åpne om å stemme på mindre utfordrer-partier i meningsmålinger, faller trygt ned på de store på valgdagen. Da står valget mellom Erna eller Jonas.

Og sånn oppfattes det også når jeg prater med folk på Grønlands torg i Oslo før valgdagen. Jeg kommer med argumenter om at mindre partier (som Rødt:-) også vil kaste Erna/Listhaug. Det blir møtt med vennlig sympati – også går mange å stemmer på Ernas motkandidat – Støre/AP. Og veldig mange gjør det uten å kjenne til APs politikk.

Mange med kulturell bakgrunn utenfor Norge kjenner heller ikke så godt det parlamentariske systemet vi har. Prat om allianser og konstellasjoner blir vanskelig å oppfatte. Folk fra andre kulturer kjenner kanskje til en kamp mellom ulike presidentkandidater. Erna versus Jonas oppfattes som «the real thing».

«Rødt skal trekke AP til venstre» går derfor over hodet på mange. Det er ikke det det dreier seg om, det dreier seg om Erna eller Jonas. I en sånn sammenheng så kan jeg prate om fredspolitikk, velferdsprofittører og asyl- og flyktning-forliket og få all verdens sympati. Rødt oppfattes som snille og gode, men AP får stemmene.

 

Jeg har stått og pratet med folk med annen kulturell bakgrunn i 20 min og fortalt om Rødt som et viktig alternativ. Så blir jeg møtt med «Rødt» ja jeg skal stemme AP (det er jo det samme.) Bestemoren til en kjent Rødt innvandrerpolitisk stemme i bydelen fortalte sin sønn. «Ja jeg har stemt rødt – jeg stemte AP».

Her er det en kode å knekke

Jeg tror at i noen miljøer så trengs det mye mer konkret informasjon om partier og det parlamentariske systemet i Norge. Vi velger et storting med flertallskonstellasjoner. Vi velger ikke «Erna eller Jonas» direkte.

Også tror jeg generelt at folk trekkes mot partier som de kjenner og kjenner seg igjen i – i forhold til sin situasjon, sine venner og sine interesser. Mange etterlyser sin stemme – representert. Dette har ofte større betydning enn intellektuelle diskusjoner, TV-debatter og dueller. Ofte har de store partiene et navn/en stemme som er mer synlig enn stemmer i nye utfordrerpartier. Det betyr at det også er en trygghet og identitetsfølelse ved å stemme på de store.

Å bryte «Erna eller Jonas» mønsteret krever langsiktig jobbing og arbeid i politisk nærkontakt med folk over tid.

Geir 4-9-17

Om meningsmålinger og betydningen av din stemme

I disse dager flommer det over av meningsmålinger og kommentarer til disse. Jeg må innrømme at jeg er litt lei mange ganger.

Javel, meningsmålinger over tid kan vise en tendens. Men likevel har de ganske store feilmarginer. Særlig i forhold til hjemmesittere og faktisk valgdeltakelse. Jeg husker Brexit og valget i USA – og det overraskende kommentariatet etterpå.

Likevel har de sin betydning i den grad de påvirker enkelte partiets innsats og vinklinger de etterfølgende dagene – uansett feilmarginer.

Bortkastet stemme?

Jeg hører ofte at din stemme betyr mere hvis du stemmer på et stort parti som er sikker på å få inn mandat(er). Og motsatte argumenter om, at en stemme til et mindre parti kan være med på at det partiet når sperregrensa på 4 %, og da faktisk bety mer for den endelige representantfordelingen. Vi har en urettferdig sperregrense. Den favoriserer i for stor grad representasjon på stortinget for de store. Grensa bør senkes! Men det kan uansett pragmatisk lønne seg å stemme på et parti som nærmer seg sperregrensa – selvsagt hvis man er enig i politikken.

Så resultatmessig kan en enkeltstemmer ha relativ betydning. En stemme kan i noen fylker være avgjørende for et fylkesmandat eller at «ditt» parti når sperregrensa.

Men du vet ikke hvor langt fra mandat din konkrete stemmeseddel er – på forhånd. Det kan være en (av flere) stemmer som akkurat gir mandat(er). Eller det kan være en (av flere) «overskuddstemmer». Sånn sett kan en stemme til alle partier være «bortkastet» i forhold til representasjon.

Bortkastede stemmer

Det du vet er, at din stemme til et parti faktisk gir det partiet økt stemmetall – absolutt og i prosent – uansett, og sånn sett akkurat likt vektet som alle andre stemmer. Hver enkeltstemme utgjør en like stor del av det totale antall stemmer. Om du vil ha en annen (ny) politikk så betyr din stemme på det partiet – som representerer den politikken – faktisk at det partiet får større oppslutning. Og det er størrelsen og styrken til politiske bevegelser som drar politikken i en eller annen retning.

Meningsmålinger kan lett blende politisk aktive miljøer

Medieoppslag og daglige meningmålinger med kommentarer engasjerer folk som er interessert på forhånd. Men store grupper «følger ikke med» på samme måte. Valgkampprogrammer på TV har sterkt synkende seertall. TV2s valgstudio har mistet nesten halvparten av seerne mellom 20 – 49 år siden 2013. Vi som er ’innafor’ kan lett bli blendet – eller fargeblinde enten vi er «røde» eller «blåe»

Fordummende medieoppslag og journalisters «jegerinnstingt»

Jeg tror det er en mulighet for lav valgdeltakelse. Mange går lei av alle de store bokstavene, (meningsløse) diskusjoner om regjeringsalternativer og «Listhaug-groupies». Mange viser til de store forskjellene, mens folk oppfatter at deres dagligliv på godt og vondt i det store og hele går sin gang uansett. Den «politiske» arenaen viker fremmedgjørende.

Et paradoks ved lav valgdeltakelse kan være at enkeltstemmer resultatmessig vektes mer. Samtidig tilhører ikke jeg dem som litt moralistisk sier at «det viktigste er å stemme». Jeg skjønner godt de som er oppgitt og lei av politikerpratet, og som bevist eller ubevist ikke gidder.

«Kampen for et vendepunkt handler om mer enn å stemme annethvert år. Det handler om å bygge en folkebevegelse. En bevegelse som kan være en motvekt til alle de andre som legger press på politikerne. Sånn sett handler ikke denne teksten om å overbevise deg om at vi skal skape forandring bare du stemmer på oss. Spør heller deg selv: Hvilken rolle kan jeg spille?»

https://xn--rdt-0na.no/de-med-mest-makt-er-aldri-pa-valg

Godt sagt av et parti (Rødt) – som det kanskje nettopp derfor er lurt å stemme på..

”Hvordan kan du …, legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete?” tordner Ole Kristian Hallesby i sin tale på radio i 1953.

Noe å tenke på om kvelden 11. september hvis du ikke har gjort ditt for å få Rødt over sperregrensa 🙂

Vi trenger ny politikk og ny regjering! Men hva slags?

Vi må bli kvitt dagens H/FrP-styre med økende forskjeller, markedsliberalisme og sentralisering. Vi må stoppe deregulering i arbeidslivet og sosial dumping.

Men det betyr ikke blankofullmakt til Arbeiderpartiet (AP). AP stod i spissen for markedstilpasning av Telenor og Posten. Som EU/EØS-parti er de også et markedsliberalistisk parti. Gjennom asylforliket i 2015 representerer de en inhuman asyl- og flyktningepolitikk. De kjører på sin måte høyrepolitikk om enn i saktere fart enn dagens hurtigtogs H/FrP.

Lær av kommunene

I Oslo presset Rødt på for å få avtale om offentlig og ikke kommersiell barnehagebygging. Det samme skjedde i forbindelse med rekommunalisering av søppelhenting. Ved begge sakene viste AP, (og SV og MDG) sendrektighet og satte bremsene på. Det ble brukt kommuneadvokater m.m. for å fortsette som før. Men press fra fagbevegelsen, folkelig press og oppslag i media presset Byrådet til å følge opp Rødts krav.

Dette viser to forhold. For det første at AP ikke er prinsipielt mot profitt på velferdstjenester. Vel heller tvert om. AP har jo også gått sterkt mot at en tilsvarende avtaler er aktuelt på nasjonalt nivå. For det andre så viser det at det er mulig å oppnå resultater med press fra en virkelig venstreopposisjon – i og utenfor kommunestyrene.

AP lever på å framstå som opposisjon mot Høyre/FrP

Det er et viktig livsgrunnlag for AP å selv framstå som venstreside. Dette skjer uansett om de politiske skillelinjene i det store bildet er ganske små – ref. utenrikspolitikk, flyktningeforlik, oljeutvinning, EØS, TISA/TTIP mm. (og se på hvem som står sammen i mange avstemminger i stortinget). Særlig som opposisjonsparti og foran valg så kler AP seg med en del røde klær. Erfaringer tilsier at keiseren raskt blir avkledd når det kommer til handling. Her er jo også siste avstemming i stortinget et godt eksempel. I ord var AP store motstandere i kutt i trygd til folk med nedsatte funksjonsevner, men de stemte i mot å reversere kuttene i stortinget nylig. Og AP sikret innføring av pensjonsreformen og det store pensjonsranet. Det glemmer de å si når de nå prøver å flikke på skadevirkningene med sitt skuespill rundt et minimalt justeringsforslag.

Dagens AP er ikke en del av venstresida

Jeg misliker høyrepolitikk i sakte film litt mindre enn høyrepolitikk med hurtigtogsfart. Men det er ikke det samme som at det blir ført venstrepolitikk. Økte forskjeller og økt utbytting har skapt reaksjoner som har minsket oppslutning om mange av APs søsterpartier i Europa.

Det er ikke riktig å si at AP er en del av «en brei venstreside». Venstrebevegelser vokser tvert imot som opposisjon til markedsliberalistiske partier av AP-typen. Corbyn-labor er en variant med et manifest som selv bryter med denne linja. Som et PS her så er ikke en gang Andreas Halse (tidligere leder av SU og på nippet til å bli partisekretær i SV) villig til å ta lærdommer av dette. Ikke så rart siden han skrev (Twitter) om sine forhåpninger om å bli kvitt Corbyn gjennom valget i Storbritannia.

Kritikk av AP er overhode ikke «krangling internt»!

Om regjeringsspørsmålet og valg av politisk retning

Jeg ønsker ny politikk! Jeg ønsker venstrepolitikk!

I noen parlamentarisk styringssammenhenger benyttes betegnelsen investitur om regelen om at en regjering først dannes etter en avstemming i nasjonalforsamlingen/stortinget, der en foreslått regjering (eventuelt statsministerkandidat) må oppnå et nærmere definert flertall før den kan tiltre. Dette er en form for tillitsvotum i forkant av en regjeringsperiode.

Vi har ikke «investitur» i Norge. En regjering trenger ikke et aktivt flertall bak seg i Stortinget, den må bare unngå å få et flertall mot seg. Det betyr at partier som ønsker ny regjering og ny politikk (Rødt) ikke aktivt må være for en regjering når den dannes, bare la være å felle den på tiltredelseserklæringen.

Erfaring viser at AP-styrte regjeringer noen ganger har søkt støtte fra venstre og andre ganger fra høyre – og er gode på «forliker» og handlingsregler.

Og her er poenget

Når en AP-dominert regjering får flertall mot seg er det en usikkerhet rundt hvilket nye regjeringsalternativ som kommer.

Nettopp fordi AP ikke er et venstreparti så er det ikke gitt at de vil stemme for mistillit til en ny H/FrP-regjering. Spørsmålet blir om AP vil gjøre det, eller om de ønsker en Høyre-/Frp-regjering mer enn å styre på basis av venstrepolitikk.

Og derfor er valget enkelt for meg! Eneste mulighet for å slåss for en politisk forandring er å sikre folkelig press nedenfra og stemme for et parti/representanter som står for en politisk retning til venstre – som eksemplene fra kommunestyrer med Rødt er gode eksempler på. Og som i motsetning til AP helt sikkert vil stemme for mistillit til en ny H/FrP regjering hvis en AP-regjering faller.

Geir Hem 29/6/17