Bortenfor Nato: Tid til å bryte tausheten, stopp Natos militarisering

Oversettelse (ved Geir Hem) av en artikkel av Kevin Zeese and Margaret Flowers, Popular Resistance (USA) 20/1. «Beyont NATO: Time to break the silence, end NATO’s militarism

For 52 år siden 4. april 1967, ved Riverside Church, Holdt Martin Luther King sin viktigste tale noensinne “Beyond Vietnam: A Time to Break Silence.” Kings samvittighet gjorde at han førte offentlig kritikk av Vietnamkrigen, og han satte krigen i sammenheng med de «store trillinger av rasisme, materialisme og militarisme.» Budskapet i denne talen er relevant i dag fordi dets visdom ikke har blitt ivaretatt. Vi setter dette inn i en sammenheng med NATO, fordi i år 4. april, årsdagen for denne talen og årsdagen for mordet på King, holder NATO sitt 70-års-jubileumsmøte i Washington DC. Protester og andre aktiviteter planlegges.

NATO er en allianse for vestlig militær aggresjon, noe som har resultert i ødeleggelse rundt om i verden, massedød og massemigrasjon hvor folk blir tvunget fra deres ødelagt lokalsamfunn. Det er på tide å avslutte dette.

No to NATO! : Newport, 30 August, 2014. Fra Rtuc’s Blog

Ville Dr. King motsette seg NATO?

Det er spørsmålet fra the Black Alliance for Peace i anledning bursdagen (15. januar) til Martin Luther King. Fredsalliansen forklarer hvorfor King ville ha snakket ut mot NATO hvis han levde i dag:

«Dr. King ville være imot NATO fordi det er et instrument for amerikansk og europeisk militarisme. Han ville ikke være forvirret – og heller ikke er vi – om hvorfor de liberale, ny- konservative, det militærindustrielle komplekset, selskaper og bedriftsmedier er imot å avslutte en anakronistisk struktur. NATOs eneste grunn til å eksistere i dag er å tjene som militærfløyen til det døende USA-europeiske koloniale prosjektet.»

«Black Alliance for Peace» er ikke alene i å se realiteten til NATO som en aggressiv arm til det amerikanske militæret. I Chicago Tribune skriver Victor Davis Hanson: «I en tid da Sovjetunionen og Warszawa-pakten gammel historie, roses NATO som» uunnværlig «og» viktig «for vestlig solidaritet og europeisk sikkerhet. Men få finner det nødvendig å forklare hvordan og hvorfor det fortsatt må være sånn. «

Sannheten er at NATO ikke bare er uunnværlig eller viktig – den er kontraproduktiv. Det skaper konflikter og blir brukt som et aggressivt militært verktøy. Blant NATOs kriger er Afghanistan, Libya, Syria, Somalia og Jemen samt Bosnia, Serbia, Kosovo og Jugoslavia

At NATO er en fare, ikke fredens garantist, sier til og med «The American Conservative» – NATO is a Danger, Not a Guarantor of Peace. Det skrives at NATO bare var nødvendig før oppløsningen av sovjetunionen. De er kritiske til at at NATO «har opprettholdt en destabiliserende holdning til Russland» og oppfordrer Trump til å holde sine valgkamp-utspill om at NATO er foreldet, en posisjon han har sporet av ved å si at han «bare ikke visste mye om det».

David Swanson fra World Beyond War beskriver hvordan NATO fungerer – How NATO works. «NATO brukes i USA og av andre NATO-medlemmer som begrunnelse for å krige med påskudd om at de på en eller annen måte er lovlige eller akseptable.» Men Da Sovjetunionen ble oppløst, ble det slutt på den tidligere begrunnelsen for NATO. Faktisk er det godt kjent at Gorbatsjov og andre sovjetiske ledere mottok forsikringer om at NATO ikke ville utvide seg. Disse forsikringene kom ikke bare fra president George H.W. Bush, men også fra den vesttyske utenriksministeren Hans-Dietrich Genscher; Tysklands kansler Helmut Kohl; tidligere CIA-direktør Robert Gates; Fransk leder Francois Mitterrand; Margaret Thatcher; Britisk utenriksminister Douglas Hurd; og Manfred Woerner, NATOs generalsekretær.

I stedet for å avvikle NATO etter at det ikke lenger var «forsvarspolitisk», utvidet NATO seg til 29 nasjoner, 13 siden Sovjetunionens slutt, inkludert land på grensen til Russland. En av grunnene til det amerikanske kuppet i Ukraina var å motsette seg Russland og forhindre Russlands tilgang til sin marineflåte gjennom Krim. Ukraina samarbeider nå med NATO.

Fra demonstrasjonen 27. oktober 2018 i Oslo mot Natos militærøvelse

Den nåværende amerikanske nasjonale militærstrategien er basert på konflikt med Russland og Kina. NATO fortsetter å ekspandere, å gjennomføre militære øvelser, å opprette baser, å utplassere missiler og annet militært utstyr på den russiske grensen, er en del av denne strategien. NATO har også inngått partneravtale med Colombia, som grenser til Venezuela, en annen nasjon som USA har truet med krig, mens det gjennomføres en økonomisk krig og regime-endrings-operasjoner der.

En koalisjon av mer enn 100 organisasjoner ( coalition of more than 100 organizations ) sier i sitt opprop:

«NATO har vært verdens dødeligste militære allianse, noe som forårsaker utallige lidelse og ødeleggelse i hele Nord-Afrika, Midtøsten og andre steder. Hundretusener har døde i amerikanske / NATO kriger i Irak, Libya, Somalia og Jugoslavia. Millioner flyktninger risikerer nå livet sitt og prøver å unnslippe blodbadet som disse krigene har ført til hjemlandet mens arbeidstakere i de 29 NATO-medlemslandene blir fortalt at de må forlate hardt vunnet sosiale programmer for å møte amerikanske krav til enda mer militære utgifter.»

Martin Luther Kings oppfordring krever handling

I 1967 advarte Martin Luther King: «En nasjon som fortsetter år etter år med å bruke mer penger på militæret enn på sosiale programmer, nærmer seg åndelig død.» Han beskrev hvordan militarismen ødelegger sjelen til USA og oppfordret til å få en slutt på Vietnam-krigen. Han beskrev i detaljer den amerikanske ødeleggelsen av Vietnam, massebombinger, napalm, forgiftning av vann og land og drap av mer enn en million vietnamesisk. Han sa at en utenrikspolitikk basert på vold og dominans i utlandet, fører til vold og dominans hjemme, og han oppfordret «vi som en nasjon må gjennomgå en radikal revolusjon av våre verdier».

Tiden har vist sannheten i Kings advarsler ved et militarisert politi som terroriserer fattige lokalsamfunn og som brukes mot dissenter – til å skape en krig hjemme. Aspekter av krigen hjemme er urettferdighets-systemet, massefengsling, mangel på sosial støtte og utnyttelse av arbeidere og miljø.


Det var nøyaktig et år før han ble drept, at Martin Luther King holdt sin berømte tale mot USAs krig i Vietnam, hvor han kalte USAs regjering «den største leverandøren av vold i verden» og erklærte at han ikke kunne sitte i stillhet. Martin Luther Kings kommentar om at «hver bombe som faller i andre land er en bombe over våre byer» synliggjør sammenhengen mellom militarisme og sosial-, rasistisk-, økonomisk- og miljømessig urett.

Kings beskrev hvordan krig bryter ned amerikanske soldater som opplever at: «Vi er på de rike og trygges side, mens vi skaper et helvete for de fattige.» King sa at han ikke kunne være stille i møte med så grusom «bruk» av de « fattige svarte og hvite» fra USA – ved å la dem «brenne hyttene til en fattig landsby» 8000 miles unna. Umenneskeliggjøring og forakt overfor andre mennesker, bemerket han, fører til forfølgelse og død av svarte mennesker i USA.

King så krig som «et symptom på en langt dypere sykdom i den amerikanske ånden.» Kings forutsa at hvis vi ikke møtte denne virkeligheten, ville amerikansk militarisme spre seg over hele Asia, Afrika og Latin-Amerika. I dag har USA 883 utenlandske militærbaser med tropper utplassert i 149 land og selger eller gir våpen til 98 land. Han beskrev hvordan USA holder tropper i fremmede land for å «opprettholde sosial stabilitet for våre investeringsregnskap». Han beskrev den amerikanske imperialismen som basert på å «nekte å gi opp privilegiene og gledene som kommer fra den enorme fortjenesten fra utenlandske investeringer.»

King forbandt kapitalismens ekstreme materialisme med militarisering og rasisme, og beskriver et «tingliggjort» samfunn snarere enn et «person-orientert» samfunn, og hvordan «fortjeneste motiver og eiendomsrettigheter blir vurdert som viktigere enn mennesker.» King beskrev de nye håpene i nasjonen da regjeringen konfronterte fattigdom med nye programmer for å oppheve fattigdom, og hvordan han «så dette programmet ødelagt og kuttet» da krigsmidler stjal midlene til å finansiere nødvendighetene til folket.

I dag er amerikanske militærutgifter på over en billion dollar – Pentagon alene med 717 milliarder dollar står for mer enn ca 65% av utgifter, mens fattigdommen og hjemløsheten stiger. King ba om en fundamental endring som et «byggverk som for å sikre tiggeres behov» og oppfordret oss til å «se ubehagelig i den skarpe kontrasten mellom fattigdom og rikdom.» Ulikhetene i dag har forverret seg med at tre personer har rikdom lik halvparten av befolkning. King kritiserte «kapitalister» som forsøkte å ta velferd fra nasjoner over hele verden.

Det er en fornærmelse at NATO feirer sin krigsopptrapping i Washington DC. den 4. april

4. april holder NATO møter i Washington DC. Dette er en fornærmelse over minnet om Martin Luther King og hva han sto for. Fredskongressen, som ble holdt i stedet for Trumps kansellerte militære parade, oppfordret folk til å forene seg rundt protester mot NATO under deres møter.

Nei2NATO2019-koalisjonen- No2NATO2019 coalition, som organiserer protester mot NATO, skriver:

«… som en grotesk skjending av Martin Luther Kings livslang hengivenhet til fred, er dette datoen som de militære lederne i NATOs 70-årsjubileum har valgt å feire NATOs 70-årsjubileum ved å holde møte i Washington, DC. Dette er en bevisst fornærmelse mot Martin Luther King og en klar melding om at svartes liv og livene til ikke-europeere- og faktisk det store flertallet – spiller liten rolle.»

«World Beyond War» arrangerer «No to NATO – Yes to Peace Festival», som inkluderer kunstutstilling, mat, musikk og seminarer den 3. april og en mars fra Martin Luther King, Jr. memorial 4. april.

Folk planlegger å organiserer ikke-voldelige protester mot NATOs møter . Det vil også bli «ikke-voldelig direkte handlingstrening» for å forberede seg. (Lær mer om alle hendelsene og hvordan du kan delta – https://popularresistance.org/no-to-nato-spring-actions-in-washington-dc/)

I dag reflekterer vi over ordene til Martin Luther King, Jr. som oppfordret oss til å «hengi oss til den lange og bittere, men vakre, kampen for en ny verden.» Protester mot NATO vil være et skritt mot slutten på det King kalt «den dødelige vestlige arrogansen som har forgiftet den internasjonale atmosfæren i så lang tid.» Det er på tide å gi fred forrang for krig.


Vedlegg:

Fra No to NATO — Yes to Peace FESTIVAL

«Vår melding: Krig er en ledende bidragsyter til de voksende globale flyktning- og klimakrisene, grunnlaget for politiets militarisering, en hovedårsak til nedbygging av sivile friheter, og en katalysator for rasisme og fordommer. Vi ber om avskaffelse av NATO, fremme av fred, omdirigering av ressurser til menneskelige og miljømessige behov og demilitarisering av våre kulturer. I stedet for å feire NATOs 70-årsjubileum feirer vi fred den 4. april til minne om Martin Luther King Jr.s tale mot krig 4. april 1967, samt mordet den 4. april 1968.

Mens Donald Trump en gang buste ut med det åpenbare om at NATO er foreldet, bekjente han senere sin forpliktelse til NATO og begynte å presse NATOs medlemmer til å kjøpe flere våpen. Så, tanken om at NATO på en eller annen måte er anti-Trump er feil og i strid med fakta om Trumps adferd. Vi planlegger en anti-NATO / pro-fredsaksjon der motstand mot militariseringen til NATO er velkommen og nødvendig.

NATO har presset våpenarsenal, fiendtligheter og de massive såkalte krigsspillene helt opp til Russlands grense. NATO har utkjempet aggressive kriger langt fra Nord Atlantiske områder. NATO har inngått såkalt «partnership» med Colombia, og forlater all formodning om at den har til hensikt å være i Nord-Atlanteren. NATO er vant til å frigjøre den amerikanske kongressen fra ansvaret og retten til å overvåke grusomhetene i amerikanske kriger. NATO brukes som dekning for NATOs medlemsland til å bli med i amerikanske kriger med forestillingen om at de derfor på en eller annen måte er mer lovlige eller akseptable.

NATO brukes som innpakning for ulovlig og uvørent dele atomvåpen med angivelig «ikke-atomvåpen» nasjoner. NATO er vant til å tildele nasjonene ansvaret for å gå i krig hvis andre nasjoner går i krig, og derfor å være forberedt på krig. NATOs militarisme truer jordens miljø. NATOs kriger fyrer opp under rasisme og fordommer og ødelegger våre sivile rettigheter mens velstanden svekkes.»

Bilder fra demonstrasjonen i Oslo 27. oktober 2018

Copy cops versjon 2!

Borgarting lagmannsrett har talt. Anken til Mahad Mahamud er forkastet. Statsborgerskapet forblir tilbakekalt og utvisning opprettholdes.

Jeg bruker sterke ord!

Politisk og rasistisk. Dette skjer gjennom de vurderingene og vinklingene som vektlegges og legges til grunn.

Jeg har tidligere skrevet om tingrettens vinklede behandling – les her http://nytt.hemmelig.org/politikk/copy-cops/

«Nye beviser i ankeomgangen i form av framlagte dokumenter og nye vitner har bidratt til å komplisere saken», sier retten nå, men ender likevel på samme konklusjon som tingretten. Det gjenbrukes i stor grad argumenter fra tingrettens dom – uten egne og nye vurderinger.

Bevisvurderingen i slike saker «skal baseres på alminnelig sannsynlighetsovervekt, og slik at bevisbyrden og tvilsrisikoen påligger staten» heter det.

Jeg har tidligere hevdet at retten legger indisiene inn i eget skapte bilde – «djiboutiporteføljen» – og fargelegger. Dette videreføres nå for å opprettholde prestisjen under utlendinge-politikkens paraply.

Jeg vil hevde at lagmannsrettens dom i stor grad bygget på holdninger og føringer med politisk og rasistiske tilsnitt. Dette gjelder: Ved (hvit manns) tolkning av klan-tilhørighet overført til enkeltpersoner; fordommer om at en stakkars afrikaner vanskelig kan lære seg fremmedspråk; manglende forståelse av familie- og vennerelasjoner i afrikanske/somaliske tradisjoner; manglende forståelse av afrikanske/somaliske navn og navnebruk, og ved at norsk forvaltningspraksis legges til grunn for dokumentasjon i et fragmentert Somalia.

Med en sånn fargelegging minimaliseres statens tvilsrisiko. Retten foretar svært få konkrete vurdering om bakgrunn for statens påståtte unøyaktigheter ved Mahads forklaringer i tidlig ungdom.

Bildeeksperter får igjen et avgjørende ord

«Når lagmannsretten har landet på samme konklusjon som tingretten, har det først og fremst sammenheng med at det etter bevisføringen i ankeinstansen anses etablert med stor grad av sikkerhet at djiboutisk borger K er As biologiske bror» heter det.

Men fortsatt har ikke staten vært villig til å ta DNA-prøver – som både Mahad og «broren» har sagt seg villig til. I stedet vektlegges igjen rapport fra Nasjonalt id-senter (NID) som har gjennomført ansikts-sammenlikning med en metode kalt morfologisk analyse. I 2018-rapporten har NID konkludert med «+2», som dommen omtaler som «betyr at det etter all sannsynlighet er samme person på bildene». Formuleringen «etter all sannsynlighet» virker (bevisst?) misvisende ut i fra at skalaen går til 4.

Her kan vel også bemerkes at rettens indisieføringer er basert på vitneforklaring fra seniorrådgiver Frøy Løvåsdal. Hun er kjent for sin heksejakt med følgende uttalelse:

«Overført på hele databasen, kan det bety at så mange som 27.000 personer som har vært eller er i Norge er registrert med flere eller feil identitet.» (nrk.no 23-12-2015).

Politikk gjennom rettsapparatet

Uansett tvil og sannsynlighet så er ikke dette en nøytral prosess. Retten sier selv: «Vurderingen av om adgangen eventuelt skal benyttes, er derimot underlagt forvaltningens frie skjønn og kan bare underkjennes av domstolene ved myndighetsmisbruk..».

Det er altså forvaltningen gjennom utlendings-politiske føringer som bestemmer konsekvensene. Selv om ikke ankesaken direkte adresserte «myndighetsmisbruk», så er det det åpenbart det som ligger i kortene – som retten aktivt godkjenner.

Foto fra min stue påsken 2017

Internasjonale konvensjoner sier at det er forbudt å gjøre en person statsløs. Det oppfattes som brudd på menneskerettigheter.

Hannah Arendt (906-1975):

«En rett kommer foran alle andre rettigheter og det er retten til å ha rettigheter. Når mennesker mister sin status som statsborger mister de også sine rettigheter som menneske.»

Utvisning og forholdsmessighet

En såkalt forholdsmessig vurdering kan hindre at personer utvises. Ved forholdsmessighets-vurderingen kan en rekke forhold få betydning, herunder tilknytningen til Norge versus hjemlandet, botid og slektninger i de to landene, alder ved ankomst, reiser til hjemlandet, språkferdigheter, integrering, utdanning og arbeid. Lang botid er et tungtveiende moment.

Her kommer lagmannsrettens politiske ballast tydelig til uttrykk. De forholdene som er nevnt over vektlegges ikke og vurderes minimalt. Det begrunnes åpent med: «Vurderingen av forholdets alvor må ses i et forvaltningsrettslig perspektiv.»

Det vises til politisk og byråkratisk behov for «regulering og kontroll på utlendingsfeltet». Og retten viser til «allmennpreventive hensyn». Det betyr at en forholdsmessighetsvurdering ikke gjøres i forhold til Mahad, men i forhold til norsk utlendingspolitikk.

Så konkluderer retten ad forholdsmessighet – med sine politiske briller – med indisiene knyttet til opprinnelsesland, og aviser forholdsmesighet som grunnlag for opphold. En tragisk sirkelen sluttes.

OBS: Ny sak er reist

Parallelt med forvaltningssaken er det varslet straffesak mot Mahad for falsk forklaring. En straffesak ble i første omgang henlagt som foreldet. Men etter at Mahad ble avhørt i 2014 i forhold til statsborgerskapet, hvor han viste til sine tidligere uttalelser, så brukes uttalelsene – nå datert 2014 – som grunnlag for å gjenåpne straffesak..

Finnes det et uttrykk for Kafka i n’te potens..

Geir Hem 12-11-18

Se dommen her: https://lovdata.no/dokument/LBSIV/avgjorelse/lb-2017-78631

Marie Simonsen skrev i en fin kommentar i Dagbladet 26/2 2017 som fortjener å gjentas:

«Rettssaken i seg selv gir som alltid et urovekkende innblikk i hvor komplisert behandlingen er, og hvordan vedtak i så stor grad er basert på anonyme kilder, ubekreftet informasjon og subjektive vurderinger. Arbeidsmengden er i perioder enorm. Asyladvokater har beskrevet utfallet som et lotteri, klienter føler seg som i en Kafka-prosess..

Uavhengig av utfallet er det grunn til å stille spørsmål hvorfor denne saken overhodet er blitt prioritert og har kommet så langt

Norge har i motsetning til flere andre europeiske land ingen foreldelsesfrist når det gjelder tilbakekallelse av statsborgerskap. Det er overraskende, fordi det strider mot rettspleien vi ellers står for. Rettslig er det et problem med hensyn til bevisførsel. Eksperter mener dessuten at Norge opptrer i strid med internasjonale konvensjoner. Det er forbudt å gjøre en person statsløs.

Men ikke minst har denne praksisen åpenbare sosiale og politiske konsekvenser som andre land håndterer bedre. Argumentet for å sette en strek er at borgere ikke skal risikere at myndighetene skal kunne ta fra dem statsborgerskapet og utvise dem, ettersom regjeringer og politiske vinder skifter. De skal være trygge på at de er fullverdige borgere, ikke andreklasses borgere, på vent i det uendelige, og prisgitt myndigheters luner.

Å forfølge statsborgere som har levd lenge og vel i landet, sender ingen andre signaler enn at vi er en kjip og byråkratisk nasjon som må lære seg å være grei igjen.»

Ringenes herre

Mens Norge de siste årene har deltatt i flere kriger og sender soldater til utlandet enn aldri før. Mens Norge holder kjeft om NATO-allierte Tyrkias folkerettsstridige bombing og angrip mot kurdere. Mens Norge vedtar å slutte seg til EUs kraftregimet med flertallet i folket og fagbevegelsen mot seg. Mens Norge har en asyl- og innvandringspolitikk som får internasjonal kritikk. Mens Norge fører en arbeidsinnvandringspolitikk som fremmer sosial dumping i stor skala. Mens norsk våpeneksport til mange undertrykkende regimer når nye høyder.

Da står Vidar Helgesens fram som ringenes herre med en kronikk i Morgenbladet 26. mars med tittelen «Slå ring om Norge». Pussig nok har kronikken blitt delt vel ukritisk på facebook.

Helgesens var leder for Høyres kampanje for EU-medlemskap og fra oktober 2013 til desember 2015 var han statsråd og stabssjef ved statsministerens kontor med ansvar for EØS-saker og Norges forhold til EU. Han har sin tydelige agenda. På internasjonale reiser hvor han har fremmet interesse for norske investeringer og har vært rådgiver for flere regjeringer, framhever han hvordan han treffer folk med et positivt syn på Norge.

Men han har ikke snakket med «oktoberbarna» under broene i Paris. Han har ikke snakket med kurdere på flukt. Han har ikke snakket med landarbeidere og internflyktninger i Libya – etter Norges rekordmange bombetokter i landet. Han har ikke snakket med barn og ungdom på Gaza.

Hans «poeng» er Norges evne til «politisk konsensus». Samtidig som høyrepopulismen nettopp har vokst i Europa bl.a. som resultat av en bevisst økonomisk og sosial politikk under paraplyen til Helgesens «politiske konsensus».

Ferske tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at andelen barn i fattige familier i Norge nå har økt dramatisk til 10,3 % fra 3,3 % i 2001. Erna Solberg, Sylvia Listhaug, og Jonas Gahr Støre går ikke i rette med de økonomiske elitene og grunnleggende økonomiske forskjeller.

Mens sosialdemokratiet tidligere representerte industrireising og nasjonal samfunnsbygging inngår de i dag, i et tett samrøre med høyre, i et markedsliberalistisk og globaliseringsrettet prosjekt. Når sosialdemokratiets rolle som store konsensusmakere utfordres, har svaret vært økonomisk effektivitet, sentralisering og garanti for EU-tilpasning og sikring av markedskreftenes frihet. Sosialdemokratiet på toppen har nesten avviklet seg selv som samfunnskritisk prosjekt.

I etterkrigstiden var det mer rom for å forene sosial utjevning og demokrati med kapitalistisk vekst. I dag står økonomisk vekst og kapitalens internasjonale i tydeligere motsetning til sosial utjevning, miljø og lokaldemokrati. Partier som bygger sin plattform på store politiske liberale konsensuser blir utfordret med rette. Å gå til høyre for å håndtere globaliseringens negative konsekvenser, løser ikke noe, men gjør situasjonen enda verre og farligere – og gir gjødsel til høyrepopulisme.

Oppgjøret med Listhaug framstilles ofte som et spørsmål om retorikk. Hareide, Grande og Solberg snakket etter Listhaugs fall om at, nå er det «på tide å snakke om politikk». De vrir seg unna at det i høyeste grad er politikk det har dreid seg om. Vidar Helgesens kronikk i Morgenbladet føyer seg inn i rekken med politisk sidespor, samtidig som han benytter sjansen til å fremme Høyres allianse med AP – som forhåpentligvis en gang vil ende på historiens skraphaug.

Geir Hem, 3-4-18

Konspirasjonsteorier og fake news

Diskusjoner om fakta sauses mye sammen med meninger på samme måte som statistikk kan brukes på flere måter. Avhengig av parametere og sammenhenger, så kan «fakta» settes sammen på ulike vis og brukes for å fremme ulike syn. En konspirasjonsteori forsøker å forklare en voldsepisode som en hemmelig og ofte avledende sammensvergelse – ofte iverksatt av en «maktelite».

Jeg har tidligere skrevet noe om ideologier og» falske nyheter» her: http://nytt.hemmelig.org/politikk/multifaktaisme/

Debatten mellom avisa Klassekampen og Ny tid om konspirasjonsteorier (http://www.klassekampen.no/article/20170919/ARTICLE/170919962) aktualiserer spørsmålet.

«Konspirasjonsteorier» fremstilt ofte i et skeptisk og mistenkelig lys. Med det i seg selv gjør ikke teoriene konspiratoriske. Det er jo sånn at makt ofte prøver å skjule fakta, og makta kan jukse – for å holde på sin makt. Ideologi og meninger er del av en virkelighet med interessemotsetninger som fargelegger framstillingen av virkeligheten med sine pensler. Og historien har flere eksempler på at konkrete aksjoner er gjennomført for å gi legitimitet til etterfølgende politikk. En antakelse om de mest reaksjonære, krigerske delene av den amerikanske administrasjonen «tjente» på terrorangrepet fordi det ga dem støtte for en mer aggressiv krigspolitikk, er ikke i seg selv konspiratorisk. Jeg synes heller ikke at det er en antakelse. Jeg mener at historien etterpå med «krig mot terror» har vist det. I mitt hode viser det nettopp ekstremismens virkninger. Det er en av grunnene (i tillegg til avskyeligheten i seg selv) til at jeg tar avstand fra både såkalt høyre- og venstreterrorisme. De støtter opp under maktas legitimitet for å begå egne overgrep.

 

 

 

 

 

Krever bevisførsel

Jeg synes teorier om «inside job» I forbindelse med angrepet (2001) på tvillingtårnene og WTC7 (og at de kollapset fordi det var plassert hundrevis av sprengladninger i bygningene) er suspekt. Ikke fordi det ikke er teoretisk og praktisk umulig, men fordi faktagrunnlaget er altfor tynt.

En antakelse om at makta ikke bare tjener på konkrete terrorhendelser, men at de står bak, krever mer og konkret bevisførsel. Her synes jeg som sagt at bevisene er for tynne. Men da er det litt trist når mange av reaksjonene mot konspiratorene selv er basert på for lite kildekritikk. Hvorfor sier jeg dette?

I fjor brukte jeg mye tid på å lese om såkalt GMO (genmanipulering) for å skille fakta og konspirasjonsteorier i debatten. Her fantes et utall av kilder og såkalte forskningsrapporter som framla «bevis» for skadevirkninger knyttet til bakterieresistens og genmanipulering. En sentral rapport som det ofte ble vist til var utarbeidet av «US National Academies of Sciences». US Department of Agriculture er et føderalt utøvende organ som tradisjonelt har nære forbindelser til næringsinteresser med mål om: «executing federal government policy .. and to promote agricultural trade and production». En gjennomgang av tidligere års regnskaper viser en ganske lang rekke av private sponsorer til NAS (National Academies of Science). Fra en nøytralt perspektiv er det også stilt spørsmål ved den selvrekrutterende prosessen for medlemskap i «akademiet». Det er tydelige forbindelser til spesielle næringer og organisasjoner med sine næringsinteresser og egne agendaer. Det er et tydelig interessefellesskap hvor private næringsdrivende forskningsmiljøer knyttes sammen med politiske mål. Dette forskningsperpektivet er spesielt tungt forankret i USA. Jeg gjennomgikk også styrerepresentasjonen i NAS mot styreverv i store kjemiske selskaper, og fant mange tette relasjoner.

Og her er poenget i denne sammenhengen. NIST (National Institute of Standards and Technology) er støpt i samme skjeen som NAS (National Academies of Science). Og det er NISTs rapport som det ofte henvises til for å avvise konspirasjonsteorier i sammenhengen rundt terrorhendelsen i 2001.

NIST uttalte mål for arbeidet har hele tiden vært «intended for government use». «Instituttet» har til all tid støttet opp under USAs krigførsel. Større forskningsprosjekter er direkte finansiert av US Air Force. Etter 9/11 fikk NIST oppdraget med å gjøre en «offisiell» undersøkelse av kollapsen til tårnene. Dette er ingen uhildet forskning! NIST klart uttrykte mål er å være «agency of the United States Department of Commerce» og «Promote U.S. innovation and industrial competitiveness». Siden 1989 er direktøren i NIST ansatt av presidenten med godkjennelse i senatet.

En spesiell historie er knyttet til NISTs utvikling og standardisering av en digital krypteringsmekanisme (Dual_EC_DRBG (Dual Elliptic Curve Deterministic Random Bit Generator). Denne var i bruk fra 2006 til 2014. Denne mekanismen var kjent for å gi myndigheter en såkalt «bakdør» for overvåkning. Det var NIST som som ga NSA (National Security Agency) tillatelse til bruken! Og saken rundt NASs digitale overvåking er for lengst allment kjent og kritisert.

Tidligere «konspirasjonsteorier» kan senere vise seg å ha substans. Men konspirasjonsteorier kan også åpenbart føre viktige politiske kamper på villspor og fungere destruktivt i seg selv. Derfor er åpenhet og kritikk rundt kilder viktig i debatten. Både for å avsløre maktas fargelegging og konspirasjonsteoriers innhold.

Geir Hem 20.9.2017

De stores makt

Det pleier å skje. Mange som har vært åpne om å stemme på mindre utfordrer-partier i meningsmålinger, faller trygt ned på de store på valgdagen. Da står valget mellom Erna eller Jonas.

Og sånn oppfattes det også når jeg prater med folk på Grønlands torg i Oslo før valgdagen. Jeg kommer med argumenter om at mindre partier (som Rødt:-) også vil kaste Erna/Listhaug. Det blir møtt med vennlig sympati – også går mange å stemmer på Ernas motkandidat – Støre/AP. Og veldig mange gjør det uten å kjenne til APs politikk.

Mange med kulturell bakgrunn utenfor Norge kjenner heller ikke så godt det parlamentariske systemet vi har. Prat om allianser og konstellasjoner blir vanskelig å oppfatte. Folk fra andre kulturer kjenner kanskje til en kamp mellom ulike presidentkandidater. Erna versus Jonas oppfattes som «the real thing».

«Rødt skal trekke AP til venstre» går derfor over hodet på mange. Det er ikke det det dreier seg om, det dreier seg om Erna eller Jonas. I en sånn sammenheng så kan jeg prate om fredspolitikk, velferdsprofittører og asyl- og flyktning-forliket og få all verdens sympati. Rødt oppfattes som snille og gode, men AP får stemmene.

 

Jeg har stått og pratet med folk med annen kulturell bakgrunn i 20 min og fortalt om Rødt som et viktig alternativ. Så blir jeg møtt med «Rødt» ja jeg skal stemme AP (det er jo det samme.) Bestemoren til en kjent Rødt innvandrerpolitisk stemme i bydelen fortalte sin sønn. «Ja jeg har stemt rødt – jeg stemte AP».

Her er det en kode å knekke

Jeg tror at i noen miljøer så trengs det mye mer konkret informasjon om partier og det parlamentariske systemet i Norge. Vi velger et storting med flertallskonstellasjoner. Vi velger ikke «Erna eller Jonas» direkte.

Også tror jeg generelt at folk trekkes mot partier som de kjenner og kjenner seg igjen i – i forhold til sin situasjon, sine venner og sine interesser. Mange etterlyser sin stemme – representert. Dette har ofte større betydning enn intellektuelle diskusjoner, TV-debatter og dueller. Ofte har de store partiene et navn/en stemme som er mer synlig enn stemmer i nye utfordrerpartier. Det betyr at det også er en trygghet og identitetsfølelse ved å stemme på de store.

Å bryte «Erna eller Jonas» mønsteret krever langsiktig jobbing og arbeid i politisk nærkontakt med folk over tid.

Geir 4-9-17

Om meningsmålinger og betydningen av din stemme

I disse dager flommer det over av meningsmålinger og kommentarer til disse. Jeg må innrømme at jeg er litt lei mange ganger.

Javel, meningsmålinger over tid kan vise en tendens. Men likevel har de ganske store feilmarginer. Særlig i forhold til hjemmesittere og faktisk valgdeltakelse. Jeg husker Brexit og valget i USA – og det overraskende kommentariatet etterpå.

Likevel har de sin betydning i den grad de påvirker enkelte partiets innsats og vinklinger de etterfølgende dagene – uansett feilmarginer.

Bortkastet stemme?

Jeg hører ofte at din stemme betyr mere hvis du stemmer på et stort parti som er sikker på å få inn mandat(er). Og motsatte argumenter om, at en stemme til et mindre parti kan være med på at det partiet når sperregrensa på 4 %, og da faktisk bety mer for den endelige representantfordelingen. Vi har en urettferdig sperregrense. Den favoriserer i for stor grad representasjon på stortinget for de store. Grensa bør senkes! Men det kan uansett pragmatisk lønne seg å stemme på et parti som nærmer seg sperregrensa – selvsagt hvis man er enig i politikken.

Så resultatmessig kan en enkeltstemmer ha relativ betydning. En stemme kan i noen fylker være avgjørende for et fylkesmandat eller at «ditt» parti når sperregrensa.

Men du vet ikke hvor langt fra mandat din konkrete stemmeseddel er – på forhånd. Det kan være en (av flere) stemmer som akkurat gir mandat(er). Eller det kan være en (av flere) «overskuddstemmer». Sånn sett kan en stemme til alle partier være «bortkastet» i forhold til representasjon.

Bortkastede stemmer

Det du vet er, at din stemme til et parti faktisk gir det partiet økt stemmetall – absolutt og i prosent – uansett, og sånn sett akkurat likt vektet som alle andre stemmer. Hver enkeltstemme utgjør en like stor del av det totale antall stemmer. Om du vil ha en annen (ny) politikk så betyr din stemme på det partiet – som representerer den politikken – faktisk at det partiet får større oppslutning. Og det er størrelsen og styrken til politiske bevegelser som drar politikken i en eller annen retning.

Meningsmålinger kan lett blende politisk aktive miljøer

Medieoppslag og daglige meningmålinger med kommentarer engasjerer folk som er interessert på forhånd. Men store grupper «følger ikke med» på samme måte. Valgkampprogrammer på TV har sterkt synkende seertall. TV2s valgstudio har mistet nesten halvparten av seerne mellom 20 – 49 år siden 2013. Vi som er ’innafor’ kan lett bli blendet – eller fargeblinde enten vi er «røde» eller «blåe»

Fordummende medieoppslag og journalisters «jegerinnstingt»

Jeg tror det er en mulighet for lav valgdeltakelse. Mange går lei av alle de store bokstavene, (meningsløse) diskusjoner om regjeringsalternativer og «Listhaug-groupies». Mange viser til de store forskjellene, mens folk oppfatter at deres dagligliv på godt og vondt i det store og hele går sin gang uansett. Den «politiske» arenaen viker fremmedgjørende.

Et paradoks ved lav valgdeltakelse kan være at enkeltstemmer resultatmessig vektes mer. Samtidig tilhører ikke jeg dem som litt moralistisk sier at «det viktigste er å stemme». Jeg skjønner godt de som er oppgitt og lei av politikerpratet, og som bevist eller ubevist ikke gidder.

«Kampen for et vendepunkt handler om mer enn å stemme annethvert år. Det handler om å bygge en folkebevegelse. En bevegelse som kan være en motvekt til alle de andre som legger press på politikerne. Sånn sett handler ikke denne teksten om å overbevise deg om at vi skal skape forandring bare du stemmer på oss. Spør heller deg selv: Hvilken rolle kan jeg spille?»

https://xn--rdt-0na.no/de-med-mest-makt-er-aldri-pa-valg

Godt sagt av et parti (Rødt) – som det kanskje nettopp derfor er lurt å stemme på..

”Hvordan kan du …, legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete?” tordner Ole Kristian Hallesby i sin tale på radio i 1953.

Noe å tenke på om kvelden 11. september hvis du ikke har gjort ditt for å få Rødt over sperregrensa 🙂

Vi trenger ny politikk og ny regjering! Men hva slags?

Vi må bli kvitt dagens H/FrP-styre med økende forskjeller, markedsliberalisme og sentralisering. Vi må stoppe deregulering i arbeidslivet og sosial dumping.

Men det betyr ikke blankofullmakt til Arbeiderpartiet (AP). AP stod i spissen for markedstilpasning av Telenor og Posten. Som EU/EØS-parti er de også et markedsliberalistisk parti. Gjennom asylforliket i 2015 representerer de en inhuman asyl- og flyktningepolitikk. De kjører på sin måte høyrepolitikk om enn i saktere fart enn dagens hurtigtogs H/FrP.

Lær av kommunene

I Oslo presset Rødt på for å få avtale om offentlig og ikke kommersiell barnehagebygging. Det samme skjedde i forbindelse med rekommunalisering av søppelhenting. Ved begge sakene viste AP, (og SV og MDG) sendrektighet og satte bremsene på. Det ble brukt kommuneadvokater m.m. for å fortsette som før. Men press fra fagbevegelsen, folkelig press og oppslag i media presset Byrådet til å følge opp Rødts krav.

Dette viser to forhold. For det første at AP ikke er prinsipielt mot profitt på velferdstjenester. Vel heller tvert om. AP har jo også gått sterkt mot at en tilsvarende avtaler er aktuelt på nasjonalt nivå. For det andre så viser det at det er mulig å oppnå resultater med press fra en virkelig venstreopposisjon – i og utenfor kommunestyrene.

AP lever på å framstå som opposisjon mot Høyre/FrP

Det er et viktig livsgrunnlag for AP å selv framstå som venstreside. Dette skjer uansett om de politiske skillelinjene i det store bildet er ganske små – ref. utenrikspolitikk, flyktningeforlik, oljeutvinning, EØS, TISA/TTIP mm. (og se på hvem som står sammen i mange avstemminger i stortinget). Særlig som opposisjonsparti og foran valg så kler AP seg med en del røde klær. Erfaringer tilsier at keiseren raskt blir avkledd når det kommer til handling. Her er jo også siste avstemming i stortinget et godt eksempel. I ord var AP store motstandere i kutt i trygd til folk med nedsatte funksjonsevner, men de stemte i mot å reversere kuttene i stortinget nylig. Og AP sikret innføring av pensjonsreformen og det store pensjonsranet. Det glemmer de å si når de nå prøver å flikke på skadevirkningene med sitt skuespill rundt et minimalt justeringsforslag.

Dagens AP er ikke en del av venstresida

Jeg misliker høyrepolitikk i sakte film litt mindre enn høyrepolitikk med hurtigtogsfart. Men det er ikke det samme som at det blir ført venstrepolitikk. Økte forskjeller og økt utbytting har skapt reaksjoner som har minsket oppslutning om mange av APs søsterpartier i Europa.

Det er ikke riktig å si at AP er en del av «en brei venstreside». Venstrebevegelser vokser tvert imot som opposisjon til markedsliberalistiske partier av AP-typen. Corbyn-labor er en variant med et manifest som selv bryter med denne linja. Som et PS her så er ikke en gang Andreas Halse (tidligere leder av SU og på nippet til å bli partisekretær i SV) villig til å ta lærdommer av dette. Ikke så rart siden han skrev (Twitter) om sine forhåpninger om å bli kvitt Corbyn gjennom valget i Storbritannia.

Kritikk av AP er overhode ikke «krangling internt»!

Om regjeringsspørsmålet og valg av politisk retning

Jeg ønsker ny politikk! Jeg ønsker venstrepolitikk!

I noen parlamentarisk styringssammenhenger benyttes betegnelsen investitur om regelen om at en regjering først dannes etter en avstemming i nasjonalforsamlingen/stortinget, der en foreslått regjering (eventuelt statsministerkandidat) må oppnå et nærmere definert flertall før den kan tiltre. Dette er en form for tillitsvotum i forkant av en regjeringsperiode.

Vi har ikke «investitur» i Norge. En regjering trenger ikke et aktivt flertall bak seg i Stortinget, den må bare unngå å få et flertall mot seg. Det betyr at partier som ønsker ny regjering og ny politikk (Rødt) ikke aktivt må være for en regjering når den dannes, bare la være å felle den på tiltredelseserklæringen.

Erfaring viser at AP-styrte regjeringer noen ganger har søkt støtte fra venstre og andre ganger fra høyre – og er gode på «forliker» og handlingsregler.

Og her er poenget

Når en AP-dominert regjering får flertall mot seg er det en usikkerhet rundt hvilket nye regjeringsalternativ som kommer.

Nettopp fordi AP ikke er et venstreparti så er det ikke gitt at de vil stemme for mistillit til en ny H/FrP-regjering. Spørsmålet blir om AP vil gjøre det, eller om de ønsker en Høyre-/Frp-regjering mer enn å styre på basis av venstrepolitikk.

Og derfor er valget enkelt for meg! Eneste mulighet for å slåss for en politisk forandring er å sikre folkelig press nedenfra og stemme for et parti/representanter som står for en politisk retning til venstre – som eksemplene fra kommunestyrer med Rødt er gode eksempler på. Og som i motsetning til AP helt sikkert vil stemme for mistillit til en ny H/FrP regjering hvis en AP-regjering faller.

Geir Hem 29/6/17

Rød politikk og magisk tellekunst

Lederen i Oslo Arbeidersamfunn og på sikker stortingsplass på Oslo-lista for AP Fredrik Mellem er redd for at stemmer til Rødt vil svekke sjanser for regjeringsskifte. (En kommentar i Klassekampen 26. juni). Overskriften er at en stemme til rødt kan bety blå politikk. Dette gir grunn til å spørre om både om Mellems fargesyn og tellekunst. Spørsmålet er viktig siden tilsvarende argumenter ofte popper opp foran alle stortingsvalg.

Folkebevegelser som kraftsentrum

Fagbevegelsen, miljøbevegelsen, kvinnebevegelsen, den antirasistiske bevegelsen, anti-krigsbevegelsen og andre folkebevegelser og interessekamper presser partiene på tvers av deres «prioriteringer» og er avgjørene for politiske seiere. Kampen mot privat utbytte i barnehagesektoren og kampen for å bevare lokalsykehus er bare to eksempler.

AP kjører høyrepolitikk i sakte fart

Et eksempel på høyrepolitikk er at AP har markedsført at de vil stoppe en del av H/FrPs skattekutt. Men deres forslag er likevel en godkjennelse av milliarder i skattelette til de rikeste i forhold til hva som var situasjonen tidligere. Forskjells-politikk i sagte film.

Får AP det som de vil, så skrur de opp tempo på filmen. Folkebevegelser kan dempe høyrefarta sammen med en virkelig venstreopposisjon i kommunestyrer og storting (etter valget). Uten en venstreopposisjon med røtter i folkelige bevegelser og fagbevegelsen blir et ev. «AP-styre» et høyrestyre som selv bestemmer farta på filmen – oljeutvinning i Barentshavet og Lofoten, EU/EØS-underdanighet, en fortsatt «streng» flyktningepolitikk og norske tropper og krigsdeltakelse under NATO og Trumps paraply.

Enkel fargelære

Det er bedre på kort sikt med høyrepolitikk i sakte film enn H/FrPs høyretempo. Derfor regjeringsskifte! Men for å stoppe høyrefarta og få en rødfarge trengs «Rødt». Det er enkel fargelære.

I forskjellige fargelærer regnes rød som en grunn-, primær- eller elementærfarge, altså en farge som ikke kan oppstå ved å blande sammen andre farger. Visst er det lurt med allianser og regnbuer i konkrete sammenhenger. Men rød, eller Rødt, er en farge som har det mest langbølgede lyset som menneskers øyne kan oppfatte. Det er avgjørende for å stoppe høyrebølgen på lang sikt.

Politisk skivebom og tellemagi

Derfor er Mellems kommentar en politisk skivebom, men den bommer også på telleskiva. AP er over sperregrensa. En AP-stemme teller derfor relativt (bortsett fra hvor utjevningsmandater kommer) i forhold til mandatfordelingen i de enkelte fylkene. En Rødt-stemme vil telle akkurat like mye som enkeltstemme – for fylkesmandat (og regjeringsskifte) som en AP-stemme. Men en Rødt-stemme kan i tillegg gi ekstragevinst politisk og tallmessig – hvis Rødt kommer over sperregrensa. Det bety alt å vinne både politisk og mandatmessig i forhold til regjeringsskifte.

En stemme på «Rødt» blir derfor en ekstra sterk rød-stemme. Et AP uten en sterkest mulig venstrerepresentasjon kan både minske sjansen for regjeringsskifte og hindre at farten på høyredreiningen senkes. Et alternativ til venstre for AP er både viktig for å «presse» AP, men også som et tilbud til desillusjonerte tidligere AP-velgere.

Geir Hem, 26-6-17

Multifaktaisme

VG, Dagbladet og NRK har har startet et prosjekt «Faktisk» for å avsløre alternative fakta og falske nyheter.

Samme dag hadde VG en helsides oppslag om at AP innførte eiendomsskatt i Oslo, men ikke på egen bygning på Youngstorget.

I ingressen heter det at byrådet har gitt fritak for at arbeiderpartiet må betale eiendomsskatt. Men Høyres hus må betale. Alle som leser tittel og ingress får det inntrykket at AP beskyttet seg selv. Nå viser det seg at vedtaket om eiendomsskatt i Oslo dreide seg om at fredete bygninger var unndratt, og at forslag om det ble foreslått av Høyre, Frp og Krf på Stortinget i 2013.

 

Detter er et av mange eksempler på hvordan media kan fremstille «fakta» på sitt vinklede vis. «Fakta» kan brukes på mange måter. Vi vet at bevisste bruk av løgner et farlig våpen for stormakter i begrunnelse for kriger og invasjoner. Vi husker mainstream medias støtte til Libya- og Irak-krigene med bevist plantede løgner. (ref. kjemiske våpen). I ettertid er det avslørt at Pentagon betalte et britisk firma 500 $ for å spre falske nyheter. Disse «nyhetene» ble formidlet relativt ukritisk av både VG, Dagbladet og NRK.

I reaksjon på (for medias) overraskende Brexit har det poppet opp med påstander om at nei-siden vant med «fake news» – åpenbart politisk motivert. Det samme kan selvsagt også sies om den store underskog av hatske rasistiske ytringer på nettet basert på sin form for fakta- og nyhetsformidling. Og samtidig er det usikkerhet rundt en del saker som fremsettes bastant – dieselbiler er miljøvennlig, nei de miljøverstinger.

Propaganda for egne meninger blir fakta, mens andres meninger blir falske eller vranglære. Vi husker Galileo som måtte lyve for å beholde livet. Når kandidaten eller politikken til makta taper, så må det da skyldes (andres) «falske nyheter». Et lovforslag i det italienske Senatet foreslår nå store bøter og til og med fengselsstraff for enkeltpersoner eller medier som «undergraver» demokrati og publiserer «falske, overdrevne eller partiske» nyheter på nettet. Den rådende ideologi er maktas ideologi! For ordens skyld. Dette gjelder enten makta sitter i USA, Russland, Kina, Israel eller.. Norge.

Derfor kan diskusjonen om hva som er fakta i seg selv ses på som en demokratisk og nyttig diskusjon. Jeg sier nei til et fakta-politi. På sin måte kan det nye «Faktisk»- prosjektet (faktisk:-) bidra til å spre og legitimere egne «fake news» – maktas «news».

Copy cops

 

Bildeklipp fra NRK nyheter 24/2/17

Stemningsrapport fra Oslo Tingrett fra rettsaken om Mahad Mahamud.

Det virker som at det er flertall på stortinget for å endre statsborgerloven knyttet til behandlingen ved tilbakekallelse av statsborgerskap. At tilbakekallelse av statsborgerskap må opp i rettsapparatet vil styrke rettsikkerheten, men ikke automatisk få et annet resultat for de det gjelder.

Det virker samtidig som at det ikke er flertall for å innføre foreldelsesfrist på området. Det er skuffende. Mens andre områder f.eks. innen strafferetten har foreldelsesfrister, vil ikke flertallet la nåde gå for rett på dette området. I stedet fremhever noen partier at det må legges større vekt på det såkalte uforholdsmessig-prinsippet. Domstolene må vurdere om tilbakekall er uforholdsmessig – særlig når det gjelder saker som omhandler barn.

Det er fint hvis rettsikkerheten bedres. Det er også fint hvis det det legges føringer som legger større vekt på uforholdsmessighet enn praksis i dag. Men jeg vil minne om at uforholdsmessig-prinsippet formelt gjelder allerede. Den eksisterende loven er en «kan-lov». I den nylig avsluttete rettsaken, som Mahad Mahamud har ført mot staten, viste både Mahads advokater og statens jurister til uforholdsmessig-vurderinger. Det skremmende er statens logikk og føringer som ble lagt fram i Oslo Tingrett. Jeg satt som tilhører under store deler av rettsaken. Her er min stemningsrapport og referat om hva jeg kaller «statens metode».

«Innvandringspolitiske hensyn» trumfer uforholdsmessig-prinsippet

Utlendingsforvaltningen håndhever et regelverk (som stortinget har vedtatt) på en rigid måte. Motiv er at ingen skal kunne tjene på usanne opplysninger, og en harde behandlingen skal stå til skrekk og advarsel. Forvaltningen har også fått sterke føringer utenfra (departementet) om å prioritere slike (ID) saker. De har fått flere ressurser overført siden det jo kommer færre asylsøkere når gjerder settes opp. Sannsynligvis så har utlendingsforvaltningen selv også innført effektivitetstiltak og måltall knyttet til antall saker. Kanskje med individuelle bonusordninger (?).

Nidkjærheten i UDI kjenner nesten ingen grenser. I retten opplevde jeg at statens egen metode i var i samme bane. Det var skremmende å sitte i rettsalen å høre saksbehandlere og representanter fra politiets utlendingsenhet vitne, og statens sluttprosedyre.

Forholdsmessighet er en «unntaksbestemmelse»

Det ble fra statens side flere ganger i prosedyren vist til og lagt vekt på «innvandringspolitiske hensyn». Det ble direkte fremhevet at vektlegging av uforholdsmessighet (les humane hensyn) var en «unntaksbestemmelse». Staten viste riktig nok til andre hensyn, men sa at de ikke kunne vektlegges. De la nesten entydig til grunn, at det svekker asylinstituttets legitimitet og innvandringspolitiske føringer, hvis det godtas at noen gir forvaltningen bevisst gale opplysninger ved søknad om opphold. Så både UNE og staten fremhevet at Mahads historie og tilknytning i Norge må tillegges «liten vekt».

Med dette utgangspunktet anvendte staten sin metode og plasserte alle opplysninger og tolkninger inn i «sitt bilde».

Copy cops – om møstergjenkjenninger

Statens anklage mot Mahad er i stor grad basert på at han er en copy-cat. Det bety at han har gitt falske opplysninger om opprinnelseslandet og underbygger det på samme måte som andre. I retten opplevde jeg at det er staten som kopierer og fungerer som copy-cops. De prosederte med at statsborgerskapet må tilbakekalles fordi «Mahad passer i profilen». Jeg opplevde at statens bevisanvendelse nettopp ble tolket og plassert inn i mønsteret nettopp fordi den skulle passe inn i den såkalte «Djibouti-portefølgjen» og derfor ble tillagt vekt.

Det pålegger staten å føre beviset for juks. Tvilsrisikoen må staten tilbakevise. Det gjorde de snedig ved denne sirkelargumentasjonen og «bevisførselen».

Politiet og utlendingsforvaltningen har opprettet «Djibouti-porteføljen» basert på flere saker hvor det er reist tvil om personer/ID er fra Somalia. I sammenhengen er det interessant at

ved tidligere utvisninger til Djibouti har politiet/staten knapt klart å dokumentere faktisk statsborgerskap der.

Rettens domsgrunnlag skal baseres på såkalte «objektive vilkår» som er lik summen av sannsynligheter. Nå samlet staten opp en rekke indisier og ved å plassere dem i sitt bilde argumenterte de for «sannsynlighets-overvekt» for ID-juks.

Her er forhold som staten la spesielt vekt på: Ulik forklaringer om reiser; Ulik forklaring om familieforhold og tidlige opplevelser; Språklig evner; Ekteskap på tvers av klanhierarki; Påståtte feil i dokumenter og ID-papirer; Reiser og pengeoverføringer; Ulik tolkning av såkalte bildebeviser.

Middels talt et betenkelig mindset

Jeg må bare peke på noen momenter som gjenspeiler tankegangen og «virkeligheten» for UNE, UDI og staten. Merk at i omtalen under tar jeg ikke i seg selv stilling til hva som er sant, men viser til en høyst betenkelig «mindset» i bevisførselen.

En sak er denne portefølje-tenkemåten (gruppeplassering) i seg selv. Djibouti-porteføljen ble innført som en mal – «modusrapport» – våren 2013 – og det ble satt inn inn konkrete ressurser rundt dette.

Vitnet fra UDI fortalte i retten om at da Mahad sak kom på bordet i 2013 passet den med «profilen» og at det var grunnlaget for at det ble satt i gang sak. Saken endret over natta status fra en mistenkelig foreldet sak om falsk forklaring til en sak med merkelapp «Utlending» uten foreldelse.

I kjølevannet av dette fulgte en forvaltningmessig tankegang med å mistenkeliggjøre «mystiske» navnelikheter i ulike dokumenter. Mohammed, Muhamed, Mahamud må da være samme person, og Abdi og Adibi tilsvarende. Jeg spør om tilsvarende logikk ville blitt tillagt like stor vekt i retten hvis navnene var Johanessen og Johnsen? I retten ble det vitnet om at navnelikheten nærmest var et bevis i seg selv. Det ble tatt som utgangspunkt i oppfølgelsen – omvendt bevisførsel.

Språkkunnskaper og skoleflinkhet ble av staten brukt som argument for at Mahad måtte ha forklart seg feil om sin bakgrunn. Er det umulig for staten å tenke seg at slike evner kan finnes på tvers av opprinnelseslandet og bakgrunn. I disse dager leser jeg om en som nettopp har begynt på medisinstudiet etter bare tre år i Norge. Kommer det en utvisningssak der snart?

Staten brukte som «bevis» om falske opplysninger at Mahad nesten umulig kunne ha giftet seg med en fra en så så høy klan – som han fortalte om. Somalia er kjent for et land med en hierarkisk klanstruktur. Ekteskap på tvers av en sånn struktur i Afrika er vel nesten umulig og svært mistenkelig for staten – mens her i landet framstilles tilsvarende ofte som solskinnshistorier.

Paradokset ved å dokumentere sin identitet og dokumentstandarder

Somalia er et land med borgerkriger og konflikter. Landet har ikke bygget opp en statsforvaltning med infrastruktur og historiske arkiver. Det gjelder for flere land. Samtidig har somaliere forflyttet seg og i perioder bodd i naboland som f.eks. Djibouti og Etiopia. Derfor har staten på sin side store problemer med å dokumentere opprinnelseslandet ved hjelp av ID-dokumenter. Og det har selvsagt flyktninger og asylsøkere også når det gjelder formelle papirer. Det ville også være unormalt dersom man ikke finner uoverensstemmelser i forklaringer til barn og krigsoffer. Hukommelsen til ulike tider varierer også i forhold til nærhet av ulike opplevelser.

Det som er statens mønster/metode er at de bruker slike usikkerheter til å putte «beviser» inn i sin «portefølje» og innvandringspolitiske føringer.

Mahad kunne ikke opplyse om sin fødselsdato da han kom til Norge som 14-åring. Derfor fikk han en formell fødselsdato av norske myndigheter. Gjennom iherdig arbeid har han i etterhånd fått nye dokumenter som etter hans syn dokumenterer somalisk tilhørighet. Staten underkjenner konsekvent disse dokumentene som falske. Hovedbegrunnelsen til staten er at dokumentene viser til hans norsk-gitte fødselsdato – og at det da må være forfalskninger!

På den ene siden erkjenner staten at det er mangler med arkiver og historiske dokumenter i Somalia, men samtidig forlanger staten at dokumentene og ID-papirer skal følge «norsk standard». Kan det ikke tenkes at siden det nettopp mangler formelle, historiske papirer så er det lurt å bruke den eneste fødselsdato-referansen som finnes for å vise til faktisk person. Mahads advokater forklarte også om dette i retten – at både bilder og fødselsdato mm var påført og at dokumentene i seg selv var nye og ikke fulgte norsk standard – noe de umulig kunne gjøre.

PS: Belysende er det på den andre siden at staten overhodet ikke vektlegger at Djibouti ikke finner han i sine arkiver.

Jeg sitter med en litt vond smak i munnen etter mine dager i retten. Jeg understreker at dette er uavhengig av hva som er sant eller ikke, men ut ifra statens argumentasjon, bevisplassering og tyngdevurderinger.

nsterføringer på flere områder – mer om «bildebeviset».

Jeg hevder at statens komposisjon og historiefortelling passer med bildet/porteføljen og har politiske føringer. Staten tolker i sitt bilde med spesialsydd brilleglass. Men staten har også selv lagt fram et eget konkret bildebevis. I retten ble det vist til et tidligere bilde av Mahads bror og et passbilde fra Djibouti som de mener er Mahads bror. Dette kunne være et viktig bevis for staten.

Problemet er bare at Mahad sier at personen på bildet er en venn og ikke bror. Statens hovedbevisførsel er en såkalt «morfologisk analyse». Dette er første gangen at denne blir brukt i norsk rett for å identifisere personer. Jeg hadde derfor forventet et grundig og prinsipiell vurdering av både metoden med fordeler og svakheter og tyngde som ID-bevisførsel.

På en skala fra -3 til +3 konkluderer analytikerne fra Nasjonalt ID senter med +1. Det er en mulig sannsynlighetsovervekt for at bildene viser samme person – Mahads bror. Men det ble tatt store forbehold i rapporten. Analytikerne var selv under opplæring. Bildekvaliteten var ikke god. Det var heller ikke dokumentert klart når og hvor bildene var tatt. Dette sett i sammenheng med at analysemetoden var helt ny i norsk rett burde fått noen klokker til å ringe. Men staten var uforbeholden tydelig. Beviset tillegges «stor, stor» vekt. Det passet inn i statens eget portefølje-bilde. Og som Mahads advokat sa, bildet kan ikke brukes som identitetsbevis. Det kan i beste fall vise «en likhet». Og hvorfor hadde ikke staten ringt opp denne «broren» (?) – telefonnummeret var kjent.

Alder teller ikke

Som sagt så la staten minimal vekt på uforholdsmessighetsbetraktninger knyttet til det å miste statsborgerskapet. Derfor trakk de ikke fram Mahads liv og historie i Norge. Om hans adkomst til Norge sa de at han var jo 14-år og nesten voksen. Dessuten ble det reist tvil om hans alder. Det kunne godt tenkes at han var eldre. Han var «ikke noe barn» og hans alder ved adkomst tillegges ikke forholdsmessighetsbetraktning.

I tillegg til å plassere indisiene i sitt eget fasit-bildet, så synes jeg at en god del av statens prosedyre var ganske kynisk.

Blir utlending «Som om han aldri har vært norsk».

Ved tap av statsborgerskapet på de premissene som staten legger til grunn følger også utvisning og krav om varig innreiseforbud. Mahad mister alle rettigheter, og får en status som «om han aldri har vært norsk». En del av Mahads liv fjernes med viskelær over natta. Han blir ikke bare «annenrangs» borger. Han blir «ingenrangs».

Et paradoks vil i så fall oppstå. Hvor skal han utvises til? Somalia vil ta i mot han, men dit kan vel ikke staten sende han – for hele grunnlaget for en utvisning er jo at han nettopp ikke er somalisk. Da kan staten sende han til Djibouti, men de Djiboutiske myndighetene har på sin side hevdet at han ikke er derfra. Dette kan bli en spennende reise (ironisk), som Mahad uansett ikke burde være forunt. Han har reist nok i sitt liv.

Marie Simonsen skriver i en kommentar i Dagbladet 26/2:

«Rettssaken i seg selv gir som alltid et urovekkende innblikk i hvor komplisert behandlingen er, og hvordan vedtak i så stor grad er basert på anonyme kilder, ubekreftet informasjon og subjektive vurderinger. Arbeidsmengden er i perioder enorm. Asyladvokater har beskrevet utfallet som et lotteri, klienter føler seg som i en Kafka-prosess..

Uavhengig av utfallet er det grunn til å stille spørsmål hvorfor denne saken overhodet er blitt prioritert og har kommet så langt

Norge har i motsetning til flere andre europeiske land ingen foreldelsesfrist når det gjelder tilbakekallelse av statsborgerskap. Det er overraskende, fordi det strider mot rettspleien vi ellers står for. Rettslig er det et problem med hensyn til bevisførsel. Eksperter mener dessuten at Norge opptrer i strid med internasjonale konvensjoner. Det er forbudt å gjøre en person statsløs.

Men ikke minst har denne praksisen åpenbare sosiale og politiske konsekvenser som andre land håndterer bedre. Argumentet for å sette en strek er at borgere ikke skal risikere at myndighetene skal kunne ta fra dem statsborgerskapet og utvise dem, ettersom regjeringer og politiske vinder skifter. De skal være trygge på at de er fullverdige borgere, ikke andreklasses borgere, på vent i det uendelige, og prisgitt myndigheters luner.

Å forfølge statsborgere som har levd lenge og vel i landet, sender ingen andre signaler enn at vi er en kjip og byråkratisk nasjon som må lære seg å være grei igjen.»

Gode foreløpige siste ord.

Jeg frykter at de «innvandringspolitiske føringene» og statens prestisje kan bety at staten får medhold. Men «vårt lille land» burde gjøre helt andre prioriteringer i en verden med nye sultkatastrofer og nye flyktningestrømmer.

Geir Hem, Oslo 27-2-17