Om Tøyenske tilstander

Mange som følger seg utenfor områdesatsinger tilhører neppe en velgergruppe politikerne frykter eller prioriterer. Husk at mange sliter med å løfte seg selv, og ikke har krefter til å engasjere seg i å «løfte Tøyen». Flere tanker dukker opp etter å ha sett brennpunktprogrammet (Norske tilstander 14/11 NRK) og fulgt debatten etterpå.

Mange positive virkningene av områdesatsingen fortjener å bli trukket fram, og ikke brukt som skyteskive som Brennpunkt i en viss grad gjorde. Og det er virkelig mange bra tiltak under områdeløft-paraplyen.

Men likevel, at motsetninger kommer fram, bør ikke føre til skyttergravskrig og splitte. Mange av ildsjelene i Tøyenkampanjen pekte selv på farer ved gentrifisering og at noen kunne falle utenfor. Det har nettopp vært en styrke ved det som har skjedd på Tøyen, at lokalbefolkningen har vært dette bevisst – fra dag en – og har hatt et vidt sosialt perspektiv. Men det i seg selv utelukker ikke at det er viktig å peke på ulike effekter.

Og motsetningene er ikke nye. Noen ildsjeler ble tidlig passivisert. I mai 2015 trakk leder av Tøyen vel seg – etter 18 års lokalengasjement.

«Hvis jeg skal bruke tid på noe, vil jeg gjøre det ordentlig og oppnå resultater. Når stort sett det eneste som jeg oppnår er å bli frustrert og negativ , er det til det beste for alle at jeg trekker meg helt ut av alt som har med lokalmiljøet å gjøre».

I begrunnelsen ble det vist til at: Store deler av kommunens bidrag til områdeløftet anvendes inn mot et lite mindretall av Tøyens befolkning; Det burde blitt satset mer på en ungdomsklubb i et frittstående miljø.

Brennpunkt pekte spesielt på problemer med fattigdom, vold, kriminalitet og rus i en del miljøer. Programmet satte fingeren på en tilsynelatende motsetning mellom nabolagstiltak og aktiviteter for noen og andre som ikke er med. Det er bra å få fram at såkalte områdeløft kan ha flere effekter og ikke treffer alle. Det er bra å få fram at fattigdom og utenforskap har flere årsaker – såkalte strukturelle problemer knyttet til boforhold og lav inntekt. Nabolagstiltak kan ha gode effekter, men løser ikke en del grunnleggende problemer. Det er rett som bydelsutvalgsleder Line Oma sier «Dette er som å spørre hvorfor ikke et brød kan mette en hel skole». (Dagsavisen Nye meninger 16/11).

Løfte med to hender

Utrykket «å løfte» kan gi negative assosiasjoner. Hvem ønsker og trenger å bli «løftet». Her ligger i seg selv en mulighet for stigmatisering. Og man kan lett settes ned eller falle etter et løft. Men uansett, skal du løfte noen, så er det lurt å bruke to hender. Husk at bevilgningene til områdesatsingen første året omtrent var det samme som den økonomiske rammen til bydelen ble kuttet med. Ta med den ene hånda og gi med den andre er ikke å løfte med to hender.

Det er sagt og sies mye bra om tiltak som er satt i verk. Men samtidig må ikke forsvar for disse tiltakene dekke over nødvendigheten av å gjøre noe annet – noe mer. Brennpunkt var ensidig. Men det pekte på viktig områder som det er lurt å gjøre noe med. Og det ligger vel en del i karakteren til et «brennpunkt» at strålen er konsentrert.

«Befolkningen er i stor grad polarisert når det gjelder levekår og sosioøkonomiske forhold, og forskjellene mellom gruppene øker»

Fra Tøyen stedsanalysen 2015

Utklipp fra Brennpunkt NRK 14/11-2017

Stigmatisering og kontraster

Områdeløft kan faktisk føre til mer synliggjøre av forskjeller og kontraster. Utenforskap og økende fattigdom kan bokstavelig talt visualiseres med dopselgere utenfor fine veggmalerier. (Jeg er for veggmalerier.) Oppussing kan oppfattes som sminkeeffekter og møte oppgitthet, og forsterke en taperrolle hos de som føler at de faller utenfor. Dette er ikke noe nytt. Erfaringer fra andre steder viser at forskjeller i lokalmiljøer kan øke og bli mer synlige.

Stedsanalysen om Tøyen fra 2015 pekte også på forhold rundt stigmatisering.

«Det kan være vanskelig å snakke om behovet for at området løftes uten til stadighet å trekke oppmerksomheten mot Tøyens utfordringer som lokalsamfunn.»

 

«Noen har vært kritiske til fremstillingen av Tøyen. De mener at dokumentarfilmen setter Tøyen i et dårlig lys, men det må man gjøre iblant for at det skal bli lysere.»

Dette sier Fariss som uttaler seg mye i Brennpunkt (ungdomsarbeider og ungdomsleder i Sterling, 19/11 Aftenposten)

Områdeløft bør ikke blir en skyteskive, men heller ikke en sovepute.

Kritikk kan lett trigge forsvarmekanismer, men kan også brukes til å fremme mer grunnleggende kamp mot ulikheter og forskjeller. Brennpunktprogrammet kunne i større grad synliggjort positive tiltak fra områdesatsingen. Men å hekte seg opp i at dette er negativ karikatur, overser viktigheten i å få fram følelser fra de som faller utenfor. Faktisk så mener jeg at stemmene til de som slapp fram i Brennpunkt, er underrepresentert i alt for mange sammenhenger.

Mange av de positive effektene av områdesatsinger er lokalt engasjement, møteplasser, gratis lavterskel aktivitetstiltak, nedenfra initiativ og muligheter for mer lokaldemokrati. Dette er vinklinger som i seg selv er fornuftige, ikke bare på kort sikt, men strategisk langsiktig.

Da er det desto viktigere med allianser på tvers av ressurser og privilegier. Husk at mange sliter med å løfte seg selv, og ikke har krefter til å engasjere seg i å løfte Tøyen.

Motsetninger bør tas på alvor – nettopp for å bygge gode allianser

Helhet

I en viss grad så er det en lokal lojalitet til grunn for engasjement på Tøyen. Det er en mulighet for at en sånn lojalitet kan bli oppfattet som fragmentert og forbeholdt visse grupper. Dette kan komme i motsetning til behov for generell tjenesteutvikling (bydelsadministrative oppgaver) og i kontrast til folk som ikke er med. Her ligger ingen kritikk, men en synliggjøring av ulike mekanismer. En side ved denne motsetningen er løpende diskusjon om reell medinnflytelse nedenfra kontra behov for programstyring gjennom Bydelsutvalg/kommune og byråkrati i rapportering og informasjon. Fra bydelsadministrasjonen er det også i seg selv et behov for gjennomsiktighet (transparens) i oppfølging av offentlige bevilgete midler.

Langsiktighet og drift

Offentlige tilbud og ansvar er kanskje spesielt viktig i et område som Tøyen, nettopp for å veie opp for gjennomtrekk (mobilitet) og at det er lite homogen beboermasse. Regelmessig tjenesteoppfølging og administrasjon er opptatt av langsiktighet – noe som kan bli borte i spontanitet og kortsiktige tiltak. Og mange tiltak krever «vedlikehold og drift» hvis de skal være varige. Det betyr ressurser ut over kortsiktige aktivitetsmidler for å sikre stabilitet og garantier for framtiden. Dette gjelder f. eks. ved etablering av ungdomsklubber som raskest mulig bør inn som faste poster i bydelens driftsbudsjett.

Koordinering, styring og ansvarsoppfølging

Bydelen har mange tiltak og oppgaver knyttet til fritidstilbud, omsorg, opplæring og arbeidskvalifisering. Samtidig har det delvis gjennom områdesatsing og ellers blitt etablert mange private og ideelle initiativer – med mange gode formål. En for stor fragmentering og frittstående organisering kan svekke koordinering og gi en del overlapping. I et helhetlig perspektiv kunne ressurser blitt fordelt på en annen måte. Jeg hørte at det nå er ca. 39 ulike initiativ knyttet til støtte til kvalifisering, leksehjelp og opplæring. For mange kokker kan undergrave en helhetlig oppfølging med transparens og fornuftig ressursbruk.

Bydelsadministrasjonens gav en vurdering rundt koordinering (Bydelsutvalget 16/11):

«Bydelen (offentlige og private aktører) har en rekke tiltak som retter seg mot å gi ungdom og unge voksne støtte, råd og veiledning til å definere eget interessefelt og finne veien til målet om varig arbeid gjennom utdanning, gründerskap eller arbeidssøking). Det er en utfordring at tiltakene ofte ikke er samordnet men eksisterer side ved side og at det er opp til den enkelte ungdommen å lete seg frem i jungelen. Frivilligheten og private aktørers natur er jo at den i stor grad er basert på egne premisser og at den som aktør i nærmiljøet er uforutsigbar med tanke på kontinuitet. Erfaring fra
områdeløftet viser behov for stor grad av koordinering for å bidra til å binde tiltak sammen på tvers av de ulike aktørene.»

«Frivillighet» kan ha to sider

Områdesatsinger skjer ikke i vakum. Det foregår interessekamper og det er ideologiske uenigheter om måter å organisere samfunnet på. Ulike syn gjenspeiles i ulike former for pup-up aktiviteter og organisasjonsformer. Samfunnet er på mange vis bygd opp gjennom frivillige aktiviteter og engasjementer som har spredd seg fra lokale initiativer til brede samfunnsmessige kamper og opprør – arbeiderbevegelser, kvinnebevegelser mm. Men ulike initiativer kan utvikles i ulike retninger.

Frivillighet er bra! Det fremmer plattformer for kollektive handlinger, demokrati nedenfra og medvirkning med økende ansvarsbevissthet. Men det må ikke dekke over storkollektivets (samfunnets) ansvar og nødvendig offentlig tjenesteutvikling. Områdesatsinger kan ikke i seg selv automatisk løse problemer hvor storsamfunnet svikter. Det er viktig å se ulike dimensjoner her.

Utgangspunkt for engasjement og frivillighet er ulikt. Startpunkter er forskjellig. Ressurser, privilegier og tid bestemmer hvor mange krefter en har. Utenforstemmer er ikke alltid de mest hørte «nedenfra» stemmene. Og de som roper høyest er ikke alltid de som trenger mest. En åpen tilbudsprosess rundt aktivitetsmidler kan derfor resultere i skjevfordelinger og at relativt ressurssterke og priviligerte får mest – selv under en paraply med gode tiltak.

Flytting av oppgaver fra det offentlige kan bety mer privatisering

Noen har fokus på individuelle løsninger kontra fellesskapsløsninger. Privatisering av tidligere fellesskapsløsninger er en økende trend. Et forhold er at samfunnsmessige oppgaver overtaes i større grad av private kommersielle eller ikke kommersielle/ideelle aktører. Dette kan skje enten fordi samfunnet kutter i offentlige budsjetter, fordi ildsjeler finner en nisje eller fordi ulike organisasjoner og institusjoner ønsker å drive omsorg og veldedighet i egen regi. Profittfrie velferdstjenester er blitt et slagord i valgkamper. Det er en plattform som områdesatsingen i Gamle Oslo stort sett har lagt seg på. Det ønskes samarbeid med frivillighet på et ikke-kommersielt grunnlag. Likevel så er det et motsetningsforhold ved at flere oppgaver legges ved siden av forvaltningens generelle driftsoppgaver og ansvar – ref. punkter over. Og ofte er uansett såkalte underleverandører kommersielt drevet.

Det pågår diskusjoner og prosjekter med ulike former for betaling av frivillighet. En modell som har vært luftet er såkalt «time credit» (frivillighetssedler) som belønningssystem og byttemiddel. Det virker som en motiverende modell med bytte av «opplevelser». Men frivillighet er i hovedsak basert på interesser og engasjement. Det ligger i ordet «frivillig». Det kan ikke erstatte arbeids- og ansettelsesforhold med fast lønn med regulerte tariffer og arbeidsavtaler.

Det har nettopp vært en stor politisk streik mot private bemanningsselskaper. Tidligere skjedde arbeidsformidling i offentlig regi (arbeidskontorer). Nå er det en utvikling hvor NAV i større grad inngår samarbeid med private bemanningsbyråer. Dette skjer sammen med generelle kutt i offentlige ytelser og tjenestetilbud. Og offentlig sektor innvandres generelt av private konsulenter, parallelt med utskilling av tjenester med privatiseringer og anbud. Det skjer også et stadig voksende samarbeid mellom NAV-kontorer og såkalte sosiale entreprenører.

Under områdesatsingen er det gitt økonomisk støtte til flere tiltak med merkelapper om kvalifisering og tilrettelegging for jobb. Og det gis opplæring i bruk av redskaper og verktøy, og det knyttes forbindelser så ungdommer kan få engasjementer og noen «lommepenger». Dette står i kontrast til at staten tidligere finansierte en ordning gjennom NAV hvor ungdom opp til 19 år fikk konkrete praksisplasser i bedrifter med lønn (minimum 300 kr. pr dag). Da fikk de en konkret yrkespraksis relatert til arbeidslivet som de kunne vise på CV’en på en helt annen måte en «tiltaksplasser».

Mange mer eller mindre organiserte aktiviteter vokser opp i denne sektoren med samfunnsrelaterte tjenester. Og mye infrastruktur legges opp for å «facilitere» sånne virksomheter. Områdesatsinger og stedsutvikling er påvirket av slike generelle samfunnstendenser. Det pågår en politisk diskusjon om nytte og plattform for såkalt «OPS» – offentlig privat samarbeid – ved utvikling og investeringer av offentlig infrastruktur. En tilsvarende debatt bør føres når det gjelder samarbeid knyttet til sosiale tjenester og såkalt sosialt entreprenørskap.

Det skjer en bevist flytting av ansvar og oppgaver fra offentlig sektor

Fordi utfordringene ikke passer inn i måten vi er organisert eller fordi problemene løses bedre med en annen type kompetanse eller organisasjonsmodell enn den stat og kommune har, så trenger vi sosiale entreprenører sier Paul Chaffey. «Det er virksomheter som har en sosial og samfunnsmessig målsetting, men de bruker ofte forretningsmessige logikk og metoder for å levere resultatene de skal». (Paul Chaffey blogg 1/3-2017)

«Vi trenger innovasjonskraften som de sosiale entreprenørene representerer. Nye ideer der entreprenører kan fylle tomrom i velferdssamfunnet vårt.» (Kommunal- og moderniseringsdepartementet – Veier til samarbeid)

Sosialt entreprenørskap handler om å utvikle og ta i bruk såkalte nye løsninger på sosiale og samfunnsmessige problemer. Sosiale entreprenører påstås å gi fortrinn framfor tradisjonelle offentlige løsninger. Og regjeringen har i den politiske plattformen sagt at den vil bedre betingelsene for bruk av sosiale entreprenører og frivillig sektor i velferdssystemet. Regjeringen ønsker et mangfold av leverandører og fagmiljøer. Og de har etablert tilskuddsordninger.

Jeg støtter innholdet i mange enkelttiltak og initiativer som åpenbart er siktet inn på oppgaver som det er behov for. Det er likevel god grunn til å spørre om styringen her ikke egentlig er et ønske om å øke rammen for privat profittuttak og utvide markeder – under dekke av effektivisering og modernisering. For hva er egentlig realiteten av det nye – bortsett fra at ansvaret og oppgavene flyttes.

Illustrasjon fra Arbeids- og sosialdepartementet 4/4-2017

Mer om gründere, innovasjon, inkubatorer og unlimitere, sosiale entreprenører og start-up villager

Her er mange fine ord. Det overrasker vel ikke at de som føler seg utenfor områdesatsingene blir fremmedgjort og tilsidesatt ved møte av sånne begreper. Jeg er vokst opp i en tid hvor nyutvikling, oppfinnsomhet, forskning, nyvinninger, kreativitet, engasjement, forbedringer og endringer var ord som ble brukt om mye av det samme.

Innovasjon og entreprenørskap inneholder mange ordinære tiltak, men når de nå mer og mer brukes i tilknytning til tidligere offentlige oppgaver, så får de påklistret nye fancy etternavnnavn. Hør på «fin» formuleringer som: «Unlimited skal åpne dører for sosiale iverksettere». Hva er forresten en «sosial iverksetter»?

Ved åpningen av TSV (Tøyen StartUP Village) sa byrådsleder Raymond Johansen at det var interessant med en arena som ikke fokuserte på politiske kampanjer og engasjementer, men på næringsvirksomhet. Egentlig ganske rene ord for penga.

Sosial liberalistisk frammarsj

Utvikling av samarbeid mellom offentlig sektor og private sosiale entreprenører kan ses på som et uttrykk for en sosial liberal tankegang. Det er ikke overraskende at disse konseptene blir spesielt omfavnet av partiet Venstre.

Det framheves innføringen av såkalte smarte modeller og løsninger. Den kollektive organiseringen viker for sosialliberalister som retter oppmerksomhet på enkelt individer. Stat og kommune skal tilrettelegge – være inkubatorer og pushe StartUP Villages (oppstartsteder).

Det er vel ganske åpenbart at enterprise-vinkling best treffer ressurssterke/priviligerte som har rom for denne type satsinger, og ikke ungdommer som idretts- og fritids-klubben «Sterling» favner.

Det er et grunnlag for utenforskap

Selv om det er relativt få familier med barn i bydelen, så er det mange barnerike familier som bor i små leiligheter. Og en tredjedel av beboere i Gamle Oslo flytter hvert år. Det betyr også at skoleklasser ikke er stabile. Man vokser ikke opp på ett (1) sted i Gamle Oslo. Mange har ikke et «hjem» på Tøyen. Man har opphold der – en periode. Ungdom ferdes gatelangs, unge voksne menn fra minoritetsmiljøer har sine møteplasser, og kvinner har sine. Trangboddhet er utbredt og derfor samles folk unge og voksne selvsagt utenfor «hjemmet». Terskelen til unlimiter- og inkubator-arenaer kan være høy, men også terskelen til K1 (bydelens nye aktivitetshus i Kolstadgata 1) kan være høy for noen. Det er i seg selv en motsetning mellom alle låste dører i K1 og behov for åpne, selvstyrte ungdomsarenaer.

Veien til jobb er brolagt med elendig levekår

98 200 lever i varig lavinntekts-familier i Norge i følge ferske statistikker fra NAV. Mange lever av offentlige støtteordninger primært. Noen har også litt lønnsarbeid med lav inntekt. Statlige ytelser og sosialhjelp skal sikre livsgrunnlag. Men ytelsene er så små at familier kommer under fattigdomsgrensa. Noen kaller det et paradoks at statlige ytelser holder folk under fattigdom.

Begrunnelsen er at man skal ut i jobb. Men når veien til jobb er brolagt med elendige levekår, så øker avstanden til arbeid. Dette er et misforhold som statlige myndigheter og sentrale politikere (på tvers av H-AP-aksen) ikke gjør noe med. Det er nasjonal konsensus politikk som bør endres.

I all hovedsak kompenserende tiltak

Områdesatsinger kan ikke løse problemer hvor storsamfunnet svikter. Områdesatsinger kan bedre livskvaliteter og hverdagen til folk på noen områder. Og det kan spore til lokalt samhold og engasjementer som kan gi langsiktige effekter. Med gode tilbud kan barn og ungdom få en bedre livskvalitet enn de statistisk målte levekårene. Men den generelle livssituasjonen og levekårene endres ikke. Hjemme er den daglige situasjonen fortsatt krevende. Områdesatsinger gir i all hovedsak bare rom for såkalte kompenserende tiltak og tar ofte i seg selv ikke tak i kjernen til fattigdom – inntekter og boligsituasjon. Arbeidet med å skape anstendige boliger og boforhold er et område som virkelig trenger et løft.

«Tøyen Boligbyggelag» er et medlemsbasert sosialt boligbyggelag under etablering som skal utvikle beboerstyrte, ikke-kommersielle boliger. Dette er et veldig bra initiativ som samarbeidet godt med områdesatsingen. Men det trengs også større og mer omfattende tiltak.

Noen nærmiljøtiltak kan ha en positiv langsiktig nabolagseffekt. Trivsel påvirker barns sjanser videre i livet. Stedet du bor påvirker deg. Skoler, lekeområder, uteområder og hvem du leker med. Det har en betydning i tillegg til de sosiale og familiere forholdene. Barn og unge tilbringer mest tid i nabolaget. Forskning viser at nærmiljøtiltak kan gi positiv effekt for utdanning, helse, og sosial deltakelse på sikt som kan ha betydning for senere muligheter til å komme i arbeid. Men sånne effekter er veldig avhengig av stabilitet i tiltakene og at de bygges inn i løpende økonomiske rammer.

Forholdet mellom en områdesatings kompenserende begrensninger og og mål om å bedre langsiktige levekår var oppe som en problemstilling allerede ved etableringen av områdeløftet på Tøyen. «En konfliktlinje går på hvorvidt områdeløftet er en levekårssatsing eller et løft for nærmiljøet» (Hva Nå Tøyen? Stedsanalysen fra 2015).

Så – ja det spørs hvem du spør.

Det må lages en konkret og langsiktig plan som sikrer etablering og drift av flere ungdomsklubber og ungdomshus. Områdesatsinger må fortsette, men kritisk gjennomgå prioriteringer og oppsettet for styring og medvirkning. I tillegg må det parres med tiltak:

  • Rettet mot kommersiell og markedsmessig styring – sosial og ikke markedsstyrt bolig sektor
  • Tiltak mot privatisering/kommersialisering – for offentlig styring
  • Konkrete tiltak mot fattigdom som: Økt sosialhjelp og trygdeytelser; Gratis SFO/AKS og barnehager; Kutte/fjerne egenandeler på helse/omsorg og transporttjenester
  • Vesentlig økning i kommune- og bydelsbudsjetter
  • Skattelegging av de rike – kamp mot forskjells-Norge

Geir Hem – november 2017

Jernbanen – problemet er Oslo S ikke Brynsbakken!

Jernbanetraseene gjennom Oslo er foreldet og skaper problemer både for trafikkavvikling, miljø og byutvikling i sentrum, og problemer for reiende og godstransport. Men problemene løses ikke ved å fortsatt strupe for mange spor og transport gjennom sentrum. Nasjonal transportplan og Jernbanedirektoratet/Bane NORs løsninger forskyver problemet. Det er sentumsløsningen som er proppen – ikke Brynsbakken. Den flikkingen som nå gjøres løser ikke langsiktige problemer.

Jernbane gjennom sentrum skaper «støy». Nå sist gjennom planer om arbeider i den såkalte «Brynsbakken» for å justere den såkalte ’sporpakken’ inn mot Oslo Sentralstasjon. Verneverdige hus må rives/flyttes. Det argumenteres med at arbeidet er påkrevd både for å løse midlertidige problemer med trafikkavvikling og i forhold til ny sentrumtunnel. Det er god grunn til å stille spørsmål om dette ikke bare er en forskyvning av problemene, og at sentrums-problemene ikke løses ved å øke spor og kapasitet gjennom sentrum, men ved å lage alternativer.

Etterlyser visjonære løsninger

Beboer Carl Torvund mener prosjektet er for lite fremtidsrettet (VårtOslo 28. september 2017)

«Dette er et visjonsløst prosjekt. Her må det tenkes helt nytt, for jernbanesporet som går inn til Oslo S gjennom vårt område og Gamlebyen, er jo sprengt. Det er ikke plass på noen sider av sporet uten at det går utover beboerområdet. Og da tror jeg at vi om 20 år sitter i saksa fremdeles.»

Bydelsutvalget i Gamle Oslo har engasjert seg i jernbaneløsninger fra 2006 og gjentatte ganger fram til i dag. Det er stadig vist til at så mange spor og sporstopper i sentrum er forhistorisk i forhold til moderne transportavvikling og byutvikling. Dagens spormangfold er et resultat av tidligere egne Øst- og Vest-banestasjoner. Men økende trafikk i tillegg til sendrektig oppgradering av infrastruktur så forsterkes problemene.

Bydelen har uttalt seg om saken utallige ganger. Blant et utvalg kan det vises til saker om: Områdeprogram Oslo S; Nytt dobbelspor Oslo – Ski og reguleringsplaner; Regionale transportplaner Oslo/Akershus og behandling av Kommuneplan Oslo. (se note *1)

Ved alle disse behandlingene har bydelen pekt på nødvendigheten av en alternativ løsning med dyptunnel og jernbanering! Bydelsutvalgets enstemmige vedtak 16/6-2011 Regional planstrategi og regionalt planprogram for areal og transport i Oslo og Akershus er et eksempel:

«BU har tidligere krevet at det må utredes en Dyptunnelring for jernbanen gjennom Oslo, med kun gjennomgående tog, og alle spor under bakken. Det har ikke blitt gjort. Citytunnelen som nylig er åpnet i Malmø, og Västlenken som skal bygges i Gøteborg er eksempler på hvordan dette kan gjøres. Trolig vil man med en slik løsning oppnå at alle nye jernbanelinjer i vår bydel kan bygges som lukkede fjelltunneler, og helt unngå anleggsarbeider i boligområder og fornminneområder.»

Jernbaneverket og Bane NORs løsninger i de enkelte prosjektene har preg av lappeteppe tenkning. Ved behandlingen i Bydelsutvalget 13/9-2012 ble det konkret pekt på dette:

«Bydelsutvalget har i flere sammenhenger og uttalelser pekt på at jernbanenettet som krysser/ligger i bydelen er utgått på dato. Det er i sammenhengen vist til behov for å vurdere fremtidig kapasitet og alternativer med dyptunnel/ jernbanering – også knyttet til løsninger/sportraseer for Follobanen. Det vises til bydelsutvalget vedtak av 12.2.2012. I merknadene svarer Jernbaneverket at: Utredning av dyptunnelring ikke er en del av tiltaket, og at Follobaneprosjektet ikke er riktig adresse til denne problemstillingen.»

«Bydelsutvalget viser også til Rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging: ’Arealbruk og transportsystem skal utvikles slik at de fremmer samfunnsøkonomisk effektiv ressursutnyttelse, med miljømessig gode løsninger, trygge lokalsamfunn og bomiljø, god trafikksikkerhet og effektiv trafikkavvikling. Det skal legges til grunn et langsiktig, bærekraftig perspektiv i planleggingen. Det skal legges vekt på løsninger som reduserer transportbehovet.’ Disse retningslinjene er ikke svart ut i planbeskrivelsen.»

«Bydelen er utsatt for en stor befolkningsvekst og utbygging. Jernbaneverkets begrensete planpremisser som ikke tar opp i seg fremtidig kapasitetsbehov og helhet, skaper unødig press på kulturminner og uheldige konsekvenser for lokale miljøer og aktiviteter. Istedenfor færre jernbanelinjer legger planen opp til flere. Dette skjer gjennom planer om flere avgreninger og avgrenings-punkter med benyttelse av eksisterende spornett inn mot Oslo S.»

Bane NORs «løsninger» er kortsiktig

Stasjonen heter i dag Oslo S hvor «S» står for Sentralstasjon. Det heter ikke Sentralbanestasjonen siden det ikke finnes en «sentralbane».  I dag har ca. halvparten av avgangene Oslo S som start- og endestasjon. Dette har ført til at et utall jernbanespor parallelt «okkuperer» store byområder i sentrum. Det finnes vel knapt en storby med tilsvarende løsning for tog,

Utviklingen i kollektivtrafikken betyr at banestrekningen må effektiviseres slik at det kan kjøres flere tog ut- og inn av Oslo. Men poenget er at det også må legges til rette for at flere tog ikke behøver å strupes gjennom sentrum og flere tog kan være gjennomgående. God miljørettet transportpolitikk må baseres på flere desentrale løsninger og knutepunkter. Det skaper også bedre sikkerhet og reduserer risiko knyttet til driftsstans.

Bane NOR viser spesielt til tre saksforhold: KVU Oslo-navet, NTP Nasjonal Transportplan og «Rutemodell 2027» (inkludert nytt signalsystem). Alle disse planene er politisk behandlet, men likevel med Jernbaneverket/Bane NOR, Statens vegvesen og Ruter med en sterk hånd på rattet. Det er et gjennomgående trekk at de politiske beslutningen har gitt en generell tilslutning til «ny jernbanetunnel og T-banetunnel», men ikke i dybden realitetsbehandlet ulike alternativer med f.eks. referanse til forslagene fra bydel Gamle Oslo.

Det er også verdt å legge merke til at «Regjeringen legger til grunn at tilstanden på jernbaneinfrastrukturen ikke skal være dårligere ved utgangen av planperioden enn den er i dag. Bevilgningsnivået vil sammen med effektiviseringsgevinster som følge av jernbanereformen legge til rette for at vedlikeholdsetterslepet på jernbanen kan reduseres med anslagsvis 6 mrd. kr i planperioden. Dette utgjør om lag en tredjedel av det beregnede vedlikeholdsetterslepet.» (NTP)

Også er det noen som har stor tro på at kapasitets og driftsproblemer vil bli vesentlig bedre?

KVU Oslo-navet – Konseptvalgutredningen for økt transportkapasitet inn mot og gjennom Oslo (23/11-2015) har ligget som grunnlagsdokument for Nasjonal Transportplan 2018-2029. KVU’en og NTP har konkludert:

«Den ene av de to nye jernbanetunnelene under Oslo skal gå fra Oslo S til Lysaker via Nationaltheatret. Den andre fra Nationaltheatret via Bislett og Økern til Hovedbanen i Alnabruområdet. For jernbanen er kapasiteten på strekningen Oslo S–Lysaker og vendekapasiteten på Oslo S bestemmende for hva slags togtilbud som kan tilbys.»

Fortsatt «vendekapasitet» og ingen dyptunnel med ringløsning sier sitt om korttenktheten i løsningene.

Ny tunnel fra Nationaltheatret via Bislett og Økern vil knyttes sammen med den såkalte «Hovedbanen». Dette danner utgangspunkt for avlastning på Oslo S for tog vest/sørvest og nordover. Men det adresserer bare delvis avlastning øst/sørøst til nord/nordvest. Og det er usikkert om alle deler av lokaltog og regiontrafikken vil få hvert sitt system.

Her er planskissen for Oslo-navet i NTP (2018-2029) – Legg merke til strupingen inn mot Oslo S spesielt fra øst/sydøst:

Her er en planskisse med ringløsning (i tråd med bydel Gamle Oslos forslag):

Denne løsningen vil på en helt annen måte lette trykket på arbeid knyttet til den såkalte «Brynsbakken».

Regjeringen prioriterer anleggsstart for ny jernbanetunnel mellom Oslo S og Lysaker i siste halvdel av planperioden, med planlagt ferdigstilling rundt 2032. Derfor planlegges det for flere mindre tiltak bl.a. omtalt som «Rutemodell 2027» for å styrke togtilbudet på Østlandet tidligere.

Den nye rutemodellen krever en omlegging av hvordan togene kjører inn til Oslo S, og en annen fordeling av kapasiteten i Oslotunnelen enn i dag. Rutemodell 2027 antas å gi forbedringer i tilbudet for mange av de reisende på Østlandet, med en økning i frekvens på mange forbindelser og redusert vente- og reisetid. Men disse endringene adresserer ikke hovedproblemene med proppen på Oslo S og de forutsetter infrastrukturendringer som kan gå i feil retning i et langsiktig perspektiv.

Bygger nytt spor i Brynsbakken for å øke kapasiteten

Bydelen har ved flere anledninger sagt at det må legges til rette for bedre kollektivtrafikk, men at dette ikke må bety flere spor inn mot og gjennom Oslo S. Nå foreslås nytt spor i Brynsbakken – i stedet for færre.

Bane NOR starter nå altså planleggingen, og arbeidet skal være ferdig innen utgangen av 2022, før innføringen av et nytt signalanlegg starter.

Det heter fint at målet er å å øke kapasiteten gjennom Oslo S. I tillegg til det som Bane NOR sier om Gjøvikbanen, er det en fletting av trafikk fra Gardermobanen og Hovedbanen som drar ned kapasiteten i dag. Prosjektet er regnet som en forutsetning for å øke trafikken både før og etter ny Oslo-tunnel. Men en planen er jo ikke mindre fletting, men bytting av fletting. Bane NOR kaller Brynsbakken for «den største flaskehalsen i norsk jernbane», men da har de svært nærsynte briller og har glemt selve Oslo S. En hjertelidelse hindres ikke med sårsalve.

I dag kjører Gjøvikbanen, Gardermobanen og Hovedbanen på fire enkle spor over Brynsbakken.

«Skal man kunne mate Oslo S med kapasiteten fra fire togtunneler så må vi rydde sporene oppe i Brynsbakken og overføre trafikk fra Gardermobanen til Hovedbanen», sier Torun Hellen, prosjektleder hos Bane NOR. Men kan det være at problemet er selve matingen og premissene?!

Merk forøvrig at det tidligere har vært foreslått innføring av Hovedbanen på Gardermobanen ved Leirsund. Og Merk også at det heter: «Det skal ikke gjøres endringer i togtilbudet på Østlandet som krever at Flytogets forretningskonsept endres.» Business before pleasure.

Ellers er arbeidet med jernbanen preget av jernbanereformen med intern og ekstern konkurranse om drift, infrastruktur og materiell og nye ansvar og kommandolinjer. Da kan arbeidet med «sporpakker» lett skygge over andre kommende problemer som vil merkes på både kvalitet og pris på gods og persontrafikk. Omstrukturering og konkurranseutsetting kan hindre fornuftige og samfunnsmessige løsninger.

Toget er ikke helt kjørt

Etter KS1 og valg av konsept gjennom vedtak av Regjeringen, Oslo kommune og Akershus fylkeskommune er KVU Oslo-Navet et viktig grunnlag for det videre arbeidet med bymiljøavtale mellom staten og Oslo/Akershus samt for Oslopakke 3. En gjennomføringsplan for transportsystemet i Oslo og Akershus må forankres gjennom flere beslutningsprosesser for bymiljøavtalen og Oslopakke 3. Etter vedtak i Stortinget, bystyret i Oslo og fylkestinget i Akershus vil det være behov for ytterligere utredninger og analyser for flere deler av konseptet. Dette gjelder blant annet detaljer om trasevalg, kapasiteter etc.. Og det gjelder struktur for bussterminaler i Oslo og Akershus for å avklare arealbehov, behov for innfasing koordinert med baneutbyggingene og nye rutemodeller m.m., og kapasitetstiltak på eksisterende jernbane utenom InterCitystrekningene

NTP ble behandlet i Stortinget 19. juni 2017. Meldingen vil gjelde fra 1. januar 2018. Men Handlingsprogrammene skal på høring til fylkeskommunene og de største byområdene, og innspill i høringsperioden fra 13/10 og ut året. Dette kommer i tillegg til de konkrete planhøringene om «Brynsbakken».

Og selv om regjeringen legger til grunn (NTP) «en en oppstart av arbeidet med ny regiontogtunnel fra Oslo S til Lysaker i planperioden.» så sier de også «Det er ikke tatt stilling til endelig konsept for Oslo-navet.»

Geir Hem 13-10-2017

Note: *1 Behandling 8/10-2009 om Oslo, jernbanen og gjenåpning av Akerselva; Behandling 4/3-2010 om Områdeprogram Oslo S; Behandling 4/3-2010 Nytt dobbeltspor Oslo – Ski; 16/6-2011 Regional planstrategi og regionalt planprogram for areal og transport i Oslo og Akershus; Behandling 12/4-2012 Fornyet oppstart av arbeidet med reguleringsplan for nytt dobbelspor Oslo S – Ski; Behandling 13/9-2012 Nytt dobbeltspor – konsekvensvurdering; Behandling BU 10/4-2014 – planprogram Oslo S; Behandling 12/2/15 regional transportplan; Behandling 4/5-2015 kommuneplan.

Verdige boforhold!

Om kommunale leiekontrakter. En viktig sak! Hvor på banen er SV, AP og MDG i Gamle Oslo? Vil de lukke et håp for eldre leietakere?

Her skriver jeg litt om å ta folks liv på alvor. Om uverdige boforhold. Om anstendighet og sunn fornuft. Om folks behov for stabile bomiljøer. Om å dekke seg bak «ikke å behandle enkeltsaker». Utgangspunktet er at SV, AP, MDG og V/H ikke vil støtte Rødts forslag i bydel Gamle Oslo om rettigheter for eldre beboere i kommunale leiligheter.

Dagsavisen har skrevet flere artikler med utgangspunkt i Johanna Engen som bor (har bodd) i kommunal bolig i Brinken på Kampen og som har fått varsel om at hun må flytte. Dagsavisen skrev 23. april at hun (og tilsvarende beboere) nå kunne få et pusterom siden en ny instruks er på gang, og saken er tatt opp i Bydelsutvalget i Gamle Oslo av Rødt. (http://www.dagsavisen.no/oslo/johanna-engen-ble-kastet-ut-av-kommunen-na-kan-hun-fa-et-pusterom-1.956286)

Forslaget til Rødt i Bydelsutvalget er ikke i seg selv rettet inn mot et enkeltvedtak i forvaltningen, men fremmet med generelle retningslinjer for boligsaker. Det er stor grunn til å spørre AP, SV og MDG spesielt om de skjønner hvordan eldre (og andre) i kommunale boliger har det og lever med usikkerhet siden de ikke vil støtte forslaget. Vil de ikke gi Johanna Engen og andre i hennes situasjon et «pusterom».

Både Ivar Johansen (SV) og Bjørnar Moxnes (Rødt) har stilt spørsmål til Byråden om beboeres rettigheter. Det er gitt svar om instrukser og forskrifter skal ses på. Dette har gitt håp for Johanna Engen og andre beboere i kommunale leiligheter. Men det er bydelen og boligkontoret som forvalter sakene. Det er bakgrunnen for at Rødt fremmer sak i bydelen.

«Bydelsutvalget ber Boligkontoret i Gamle Oslo om å ikke effektuere vedtakene for de personer som er over 65 år og ikke har fått tilbud om nye leiligheter, i påvente av forestående endringer av regelverket.»

I stedet for å støtte Rødts forslag stod AP, SV, MDG og V bak et forslag som påpeker og legger til grunn at boligkontoret forvalter tilgjengelig boligmasse på en mest mulig hensiktsmessig måte i forhold til det behovet som er, og at det brukes skjønn når regelverket åpner for det og spesielt i saker som berører eldre personer som har bodd lenge i samme lokalmiljø.

Men dette forslaget vil i seg selv ikke endre noe på dagens praksis. Det er allerede utgangspunktet for forvaltningen av boligsaker. Poenget er jo at nettopp at forvaltningens «skjønn» og «hensyn» ligger som utgangspunkt for den praksisen som føres i dag.

Ja det kan håpes på mindre endringer som følge av nye instrukser og når bydelen vurderer konsekvenser og ev. rutineendringer av det. Det heter i opprinnelig forskrift at «Søkere med varig behov for kommunal bolig kan etter en konkret vurdering gis positive vedtak som angir en tidsbestemt leiekontrakt av lengre varighet enn 5 år.» Dette ble i vedtak 12.12.2012 endret til «skal som hovedregel, etter en konkret vurdering».

I dag er ikke spørsmålet om lengre leietid enn 5 år berørt i instruksen til forskriften. Jeg håper dette blir rettet opp! Det er å håpe at flere vil få leiekontrakter som er lengre enn 5 år.

Men dette berører folks hverdag her og nå.

Ikke utslag av tilfeldig forvaltningspraksis

Hvorfor praktiserer Boligkontoret utkastelser som de gjør? Hvorfor er det så mange korttids leiekontrakter? Og hvordan praktiseres leieforholdet? Hvorfor skal folk bo midlertidig og usikkert? Alle har rett til bolig og et hjem!

Det er økonomiske og byråkratiske føringer mer enn folks behov, som legges til grunn. Johanna Engens sak er virkelig nok for henne, men det er samtidig et symbol på hvordan dette går ut over vanlige folk – eldre, syke, fattige, flyktninger og innvandrere.

Det er et kjempeproblem for folk og familier, som har kommet hit, at de ikke har stabile bomiljøer. Jeg har i det siste hatt en del kontakt med norsk-somaliske familier i Gamle Oslo. De er raske til å vise til boligsituasjonen som uholdbar. En enslig mor med fem barn har måttet flytte utallige ganger på kort tid og bor bare på midlertidige leiekontrakter. Skaper dette trivsel og inkludering – å måtte leve i en sånn usikkerhet uten mulighet til å etablere et stabilt hjem for seg og sine.

Mennesker er ikke bare tall!

I lang tid har Johanna Engen bodd i kommunal bolig i Brinken på Kampen. Men varselet om at hun må ut av leiligheten, sier hun (Dagsavisen 29-11-16 (http://www.dagsavisen.no/oslo/jeg-er-bare-et-tall-for-kommunen-1.833859):

«For kommunens boligkontor er jeg, og vi andre som bor i kommunale boliger, kun et tall. De ser ikke at det også finnes et hjem bak inngangsdøra»

Johanna Engen har fått avslag på en klage om utkastelse. Så fort Bydel Gamle Oslo finner et nytt sted for henne, må hun flytte fra gården på Kampen hvor hun har bodd og skaffet seg et hjem – tydeligvis på lånt tid. Og flere opplever tilsvarende utrygghet som Johanna.

Ustabilt og dyrt

I dag betaler Johanna Engen 9.500 kroner for sin leilighet. Noe som er tett opp under markedspris. Bystyret tar ut over 300 millioner kroner årlig i overskudd fra de kommunale boligene. «Vi mener overskuddet skal gå til rehabilitering av boligene», sier Bjørnar Moxnes (Rødt) – som etter press har fått bevilget 50 mill. til rehabilitering av kommunale boliger i Oslo. Det monner, men er langt i fra nok. Og utbyttepolitikken må stoppe! Oslo Kommune skal ikke tjene penger på folks fattigdom og bolignød.

Settes opp mot hverandre – skinnforklaring om «enkeltsaker»

«Jeg har derfor bedt byrådsavdelingen min gå gjennom instruksen for tildeling av kommunale boliger. Vi veit at stabile bomiljøer er veldig viktig, og reglene må bli tydeligere på at folk som trenger bolig over lang tid skal ha forutsigbarhet. Samtidig skjønner jeg at bydelene står oppe i vanskelige vurderinger, og er godt kjent med at det er mangler boliger som til barnefamilier i Bydel Gamle Oslo», skriver Byråden i en E-post til Dagsavisen (ref. 12-4-17)

APs Gruppeleder i Bydelsutvalget i Gamle Oslo, Øyvind Slåke uttaler : «Bydelsutvalget går aldri inn i enkeltsaker. Det er administrasjonen som tildeler leiligheter i bydelen. Det er mange som har behov for leiligheter, og særlig er det mangel på familieleiligheter. Det er mange flyktninger og innvandrere som har behov. Bydelen må se på hvordan boligmassen kan brukes best».

Fungerende leder i Bydelsutvalget i Gamle Oslo – Viktor Rakov Gjengaar (MDG) – følger opp i Dagsavisen: «Det er trist å bli forespeilet å skulle flytte inn i mindre leilighet uten garanti for å få bli værende i sitt nærmiljø, og jeg har full forståelse for hennes og andres situasjon. Bydelen har folk på venteliste, og vi har trange familieleiligheter».

Den samme argumentasjonen ble brukt da saken var til behandling i Gamle Oslos Helse- og Sosialkomite 11. mai.

Bekymringen blir hul når konkrete forslag ikke støttes. Som sagt over, så dreier ikke forslaget som har ligget til grunn seg om «enkeltvedtak». En sånn argumentasjon holder ikke vann. Det er en forskjell på å fremme forslag om enkeltvedtak og forslag som faktisk berører enkeltmennesker. Deres liv og verdighet.

Og alle sosiale saker har utgangspunkt i enkeltpersoner. Politikere blander seg forøvrig altfor sjelden inn i urettferdig behandling av enkeltmennesker. Selv Nav er løst fra taushetsplikten i enkeltsaker hvis personen det gjelder samtykker. Politikere kan meget vel tale den enkelte borgers sak. Så vel statsråder som bydelsutvalg har anledning til å kommentere enkeltsaker hvis vedkommende det gjelder er navngitt og har samtykket.

Argumentasjonen i denne saken kan med rette oppfattes som en feig unnamanøver. Og det er grunn til å tro at de som bruker sånne argumenter vet det. En analogi kan trekkes til den nylige vedtatte lovendringen i stortinget knyttet til tilbakekallelse av statsborgerskap. Her er det faktisk bestemt at pågående saker skal stoppes (fryses) inntil lovendringen trer i kraft. Dette berører mange enkeltpersoner, men i den sammenhengen er det aldri luftet at en sånn stopp er å betrakte som innblanding i «enkeltvedtak».

Ja det er et reelt problem at det er mangler på kommunale boliger – spesielt barnefamilier. Her må noe gjøres raskt. Forresten er det nok av forfall også i offentlige bygninger og hvor lang tid har prosjektet om omgjøring av gården på Tøyen torg gått i rundgang.

Og mens vi venter settes grupper opp mot hverandre.

Løsningen synes å være midlertidighet og å flytte rundt på folk og familier. Det skaper bare flere problemer. For fattigdom, elendige boforhold og bostedsløshet henger faktisk sammen – og akselereres ved en stadig runddans. Det å kaste ut eldre mennesker fra hjemmene sine for å gi plass til andre er ingen god måte å løse et politikerskapt boligproblem på?

Hvis det er folks virkelige behov som legges til grunn for stadige flyttinger, så må det også spørres: Hvorfor i all verden «plasseres» flyktningfamilier og rusbrukere som selv ønsker å flytte til å bli boende i dårlige kår for seg og andre i lengre tid?

Partiet SV fortjener en egen sluttkommentar. Ivar Johansen (SV Rådhuset) har i lengre tid engasjert seg i spørsmål rundt sosial boligpolitikk. På nettet har han kastet ballen tilbake til bydelen i saker som Johanna Engens. Nå står SV sammen med de andre mot et konkret forslag som i det minste ville ha betydd et pusterom for for saker om kommunale leiligheter til eldre. SVs representant på møtet i Helse- og Sosialkomiteen var ganske taus under behandlingen 11. mai. Kanskje han hadde en vond smak i munnen.

Geir Hem 13-5-17

Nei til nedleggelse og flytting av «Botsen»!

Norge kjøper fengselsplasser i utlandet og legger ned i Norge. Det er meningsløst. Det er viktig å ha soningsplasser i Norge og i Oslo. Nærhet til familie og venner er en nødvendig del av rehabiliteringen. Mange pårørende – barn, familie og venner – kan ikke reise langt. Det at Oslo fengsel trenger å rehabiliteres gjør at avdelinger må midlertidig stenges, men det er ikke et argument for stenging.

f2

Regjeringen bruker penger på å leie fengselsplasser i Nederland. Nå forslås det å flytte og nedlegge fengsler i Norge. Det begynner å danne seg et mønster. Flere har påpekt at uttransportering av innsatte til Nederland for å sone, betyr nedbemanning for norske fengsler Nå følges dette opp med forslag om nedlegging av «Botsen» avdeling ved Oslo Fengsel, og sentralisering med foreslått nedleggelse av nesten halvparten av fengslene i Norge.

«Nedleggelse av Botsen» er styrt politikk

Bydelsutvalget i Gamle Oslo har i flere år krevd økte midler til Oslo fengsel spesielt for å bedre helseforholdene. Det ser nå ut til at forfallet har vært en bevisst politikk. Det lyder hult når Justisdepartementet mener det er for dyrt å rehabilitere avdeling A ved Oslo fengsel («Botsen»).
Nesten halvparten av plassene i det norsk-leide fengselet i Nederland, står tomme. Det har kostet justisdepartementet minst 10 millioner kroner – bare de siste fire ukene. Norske fengselsansatte har kalt det som skjer for en fallitterklæring. Myndighetene tenker sentralisering og ikke innhold i soningen, og kapasitetshåndteringen er mildt sagt mangelfull. Penger, som nå kastes bort, kunne vært brukt til sårt tiltrengt rehabilitering. Kriminalomsorgens Yrkesforbund sier at det er svært beklagelig at vedlikeholdet har blitt misligholdt så til de grader gjennom lang tid.
Oslo fengsel ligger på Grønland og har eksistert siden 1851. Fengselet har ca. 400 plasser. Ca. 3/4 av plassene er prioritert varetektsdommer, og mange av de varetektsinnsatte blir etter den første fasen plassert i A-blokka. Over tid er det blitt bygget opp betydelige ressurser knyttet til aktivitet, rehabilitering og arbeidstrening. Fengselet har: Arbeidsstue, systue, hobbyverksted, monteringsverksted, snekkerverksted, smie, vaskeri og bibliotektjeneste mm. Det er samarbeid med NAV og kurs i datakortet og bl.a. stillasbygging og truckførerkjøring, og Grønland Voksenopplæring har skoleprosjekt med unge innsatte. Benny Butikk ble igangsatt i 2004, og har åpent for publikum to dager per uke. Er det lurt å kaste slike opparbeidede aktivitets- og rehabiliteringstilbud på båten?
Fanger er også folk!

Dessverre støtter flere politiske partier nedleggelsen. Her et knippe formuleringer: «Fengselet er «en ekstra byrde for en bydel med store utfordringer» (V). «..utvikle fengseltomten .. om til et formål som gavner bydelens befolkning». (APs program). «Dette er et nydelig område som bør komme Oslos befolkning til gode» (SV v/Heiki Holmås Dagsavisen 14.05.2001).

Som om et fengsel i seg selv er en byrde. De innsatte er faktisk en del av Oslos befolkning! Ønsket om å gjemme bort fattigfolk og tiggere brer om seg. Flytting av fengsler til utlandet og ut av byene er en del av det samme bildet.

Vi trenger dessverre å sperre noen mennesker inne – for å straffe og forbedre, og for å beskytte andre. Kriminalomsorg og kriminalretten kan diskuteres, men i fengsler har de innsatte likevel et midlertidig hjem. Og besøk av barn, familier og venner er viktig både for de innsatte og pårørende. Jeg tror ikke myndighetene har planer om å betale flyreiser til Nederland for disse. I Oslo er det god tilgang til kollektivtransport og Oslo fengsel ligger i gangavstand fra Oslo S.

Hvis vi skal ha en god og ikke minst human og menneskevennlig byutvikling, så bør vi også ha fengsler innen synsvidden noen steder. Vi trenger å se alle sider av livet – fattigdom, tiggere og straffeanstalter. Hvis vi usynliggjør og flytter de som er nede eller «utafor», så mister vi menneskeverd. Men kriminalitet blir ikke borte selv om vi ikke ser hvor straffen sones.

Siden 1851 har Oslofolk akseptert å ha et fengsel på området. Jeg husker fra min egen barndom, at fengselet ble vist til som noe skummelt. Det skumle har faktisk allmennpreventiv funksjon – en nyttig funksjon også i bysamfunn.

En by bør gjenspeile alle deler av menneskelivet. Politikere liker å slå om seg med begreper om mangfold, men det skal tydeligvis ikke gjelde alle. Hvem er verdige nok til å være i byen? Skal fengselet skyves ut til fordel for flere trendy området med dyre boliger og finkultur? De som sitter innestengt er faktisk også en del av innbyggerne i Gamle Oslo.

f5

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Avdeling A er et sted med stor faglig kvalitet det er meningsløst at det skal legges ned. Derfor har Rødt Gamle Oslo som et punkt i sitt program: «Gå i mot flytting av Oslo fengsel fra sentrum. Nærhet til familie og opparbeidet kontaktnett må ivaretas. Fengselet trenger opprusting – ikke å flyttes på.»

Nei til nedleggelse av Botsen! Puss opp fengslet!

En redigert versjon av dette innlegget står i avisa Klasselampen 17.10.15

Mange måter å løfte på

En kommentar fra Geir Hem, (leder i Rødt Gamle Oslo)

Det blir spesielt – for å si det mildt – når SVs førstekandidat til bydelsvalget i Gamle Oslo i et innlegg (Ditt Oslo blogg 30.3.15) reagerer på at «snoreklippkåte politikere vil løfte Tøyen».      (Ref. http://dittoslogjest.blogg.no/1427710316_nr_snorklippekte_poli.html)

Han reagerer mot at Tøyenløftet i for stor grad har fokus på store flotte nybygg. Og sier at «det er trist at anarkisten Edvard Munch skal plasseres i et av de nye glassbyggene til finanseliten i Bjørvika, men aksepterer at det slaget er tapt.» Dette blir ganske patetisk i lys av at SV selv var pådriver for å «tape slaget». Og fokus på nybygg er jo også nettopp grunnet i SVs eget svik ved å flytte Munch-museet fra Tøyen. Marie Simonsens raske kommentar i Dagbladet om at «et badeland skaper ingen sommer» var god!

Det var varslet økonomisk satsing på Tøyen uansett koblingen med Munch-flytting. Det lå i kortene – i forhold til tidligere signaler og ikke minst takket være lokale aktivister og Tøyenkampanjen. Det er «SV/V/H-avtalen» som har satt fokus på alle nybyggene. Jeg må også minne om at de lokale «Tøyenmidlene» i hovedsak er spist opp av tilsvarende generelle kutt i bydelsbudsjetter, og mange av Tøyen-prosjektene» er avsatt til rene bydels- drift- ansvarsoppgaver på grunn av dårlig bydelsøkonomi.

Nei, et løft som monner, dreier seg ikke om nybygg. Det dreier seg heller ikke om å øke tilbud av alle slag. Kultur og aktivitetstilbudene og gratis AKS-tilbud ved Tøyen skole er strålende. Men jeg slutter meg til flere kommentarer som stiller spørsmål om mer øl og pizza vil løfte Tøyen.

Tøyen er et speilbilde av bo- og levekår i Gamle Oslo. Fattigdom, dårlige boforhold, arbeidsløshet, kulturforskjeller og manglende integrering, rus og psykiatriutfordringer løses ikke av flere Sushi-barer eller mer øl og pizza, eller for den saks skyld av ny logo på Tøyen torg. Tvert i mot – når relativt velstående vestkantbeboere nå får økt sine «tilbud» og oftere drar på eksotiske østkantturer – vil faren for utskilling og utstøting øke. Og hva når nyhetens interesse blir borte?

Jeg må nesten klype meg i armen når jeg samtidig ser at SV/V på et møte nylig har annonsert ideen om å «flytte NAV» fra Tøyen. Jeg kan forsikre Venstre/SV om at her vil de få motstand. Soisalhjelpskontor nær brukerne er viktigere enn at «vestkantbesøkende» skal bli støtt av et NAV-kontor.

Mal4

Ja jeg ser og håper, at dette ikke er et offisielle programforslag – foreløpig. Men ideen og tankegangen skremmer.

Det blir en patetisk høydare når SVs førstekandidat «ønsker at Munch fortsatt skal prege Tøyen» ved å endre navn på Tøyen parken til «Munchparken». Merk at dette forslaget ikke ble fremmet på 1. april! Også vil de slå sammen botanisk hage med det øvrige grøntområdet til en opplevelse og aktivitetspark.

Nei! Bevar og utvikle botanisk hage som en plante og arts hage. Bygg nytt veksthus nå! Botanisk hage må ikke omgjøres til – eller inngå i – en ny kultur-, skulptur- og opplevelsespark.

Det er trist med sånne SV-utspill, men det lager i det minste en del saker å diskutere i valgkampen.

SVs forhold til «løft»-er angående Munch-museet er forresten ganske spesielt ved at de skiftet mening flere ganger – flytt-behold-flytt. Så kanskje ikke så rart at de nå forløfter seg.

Jeg avslutter med å sitere Ingrid Støren – garner i Botanisk hage, Dagbladet 24.12.14:

Hva er det som skjer i Botanisk

Hage, hva er det dens ledere

prøver å lage,

en fornøyelsespark a la

Tusenfryd eller

Ringnes sin Ekebergpryd?

Nå er det brød og sirkus som

teller,

nå er det besøkstallene

som gjelder. Hvem bryr seg om

Carl von Linne’, planterikes

mangfold er passe’.

Politisk hukommelse og Munch-museets kostnader.

Entusiasme og identitetsbygging på Tøyen og «områdesatsingen Tøyen» hatt positiv effekt. Aktiviteter på Tøyen skole og i nærmiljøet skaper optimisme. Dette må det bygges på videre! Det har betydning for folk liv og hverdag.
Nå har nye tall for Munchmuseet blitt lagt fram. Opp mot 2.8 milliarder innen 2019! En økning på flere hundre millioner kroner. ( Se Østkanliv: http://ostkantliv.no/bjorvika/kulturbyraden-i-dag-2-761-mrd-kroner-er-den-nye-prisen-pa-lambda/). Og enda er ikke flyttekostnadene beregnet..

tøy-bud2

 

Dette minner meg om viktigheten av å huske.

BBC News publiserte nylig en artikkel om at de fleste husker best det som er hyggelig. «Why good memories are less likely to fade». Hukommelsesforsker og lektor i psykologi ved Aarhus Universitet i Danmark Simon Nørby bekrefter – i Aftenposten 19.6.14 – at dette er dokumentert gjennom tallrike studier. Vi husker dobbelt så mange gode opplevelser som dårlige. Dette hjelper oss å takle krevende situasjoner og selve livet. Forskning har vist at glemsel fungerer som en sorteringsmekanisme som hjelper oss i hverdagen. Når vi for eksempel glemmer ting som er vanskelige eller ubehagelige, kan det være en fordel. Glemsomhet hjelpe oss til å se fortiden i et positivt lys.

De fleste har vel merket at i perioder med valgkamp kommer sittende regjering med positive budsjettlekkasjer, og opposisjonen med store valgløfter. Det er ikke tilfeldig. Det er naturlig at folk lever på positive forventninger. Samtidig må realisering av forventninger bygge på hukommelse – historie. «Et badeland skaper ingen sommer» var en aviskommentar etter Munch-avtalen foran kommunevalget.

Jeg er for å bruke penger på kunst og forvaltning av arven fra Munch. Men glem ikke historien!Bjørvika skal bli et utstillingsområde og skyline for næringslivet og finans- og turistnæringen. Og budsjettkuttet for 2014 i Gamle Oslo tilsvarte omtrent det som kommunen har gitt i tilskudd til Tøyensatsingen. Jeg har tidligere viste til langsiktige konsekvenser ved budsjettkuttet. Se: http://nytt.hemmelig.org/byutvikling/trist-jul-i-toyengata-2/

Hva blir konsekvensene ved Munch-økningen når høstens budsjett for neste år legges fram? Hvor mye kuttes i Gamle Oslo? For å finansiere Munch-sprekken og ev. OL..

Bygg realisering av forventninger på historien!

Premissene for byutviklingen må endres! Det må skje strukturelle endringer innen boligsektoren, fysisk og psykisk helsevern, sosialpolitikken og rusomsorgen. Og nok økonomi til bydelene for å dekke folks behov for trygge og gode tjenester.

Trist jul i Tøyengata

Tilbud! tilbud!

Lave budsjetter på alle offentlige tjenester i Gamle Oslo/Tøyen til jul!

Ja så er det jul igjen. Med budsjetter og kutt i offentlig tjenester. Budsjettet inneholder reduksjon i både aktivitets- og kvalitetsnivået. Alle tjenesteområdene har fått redusert sine rammer.

«Et Badeland skaper ingen sommer». Dette ble det ironisk sagt i forbindelse med den såkalte Munch-avtalen med tilleggssatsing på Tøyen. Selv om innpakningspapiret har glans, viser det seg at avtalen i praksis vil fungere som plaster på et voksende sår. Sparekniven brukes og (budsjett)-kuttskadene vokser.

Konsekvenser av dagens budsjettkutt er bl.a. at:

Skomaker Alis gamle foreldre må slåss for plass når antall sykehjemsplasser reduseres. Samtidig kuttes det i hjemmetjenesten. Ali må forte seg hjem etter stengetid. Han er også bekymret for datteren Salima. Kuttene i ungdoms- og aktivitetstilbudene uroer han. Og når en miljøarbeider i utekontaktteamet fjernes, frykter Ali at flere av Salimas venner og venninner kan få problemer. Salima har ofte besøkt «Riverside» ungdomshus på Grønland. Riverside tilbyr fritids- og kompetansegivende aktiviteter til ungdom i alderen 15-23. Hun har fått mange venner der. Nå sliter ungdomshuset med økonomien. De har ikke fått den halve millionen for 2014 de ønsket seg for å kunne fortsette trygt.

Ali selv har hørt mye negativt om NAV, men samtidig blitt møtt av hjelpsomme mennesker der. Hvis skomakervirksomheten ikke lenger bærer seg, må han kanskje oppsøke NAV igjen. Han vet at de som jobber der får mye kjeft og har tunge dager. Og bedre blir det ikke når rammen for NAV i Gamle Oslo reduseres med å holde såkalte vakanser ledige. Dette vil vel bare øke presset på de ansatte, tenker Ali. I denne bydelen burde det vel helder brukes penger på å styrke sånne tjenestetilbud.

Grønnsakshandleren Naeem liker alle mennesker. Folk fra mange land kjøper fra hans grønnsaksutvalg. Naeem er opptatt av integrering. Han ser også at mange med innvandrerbakgrunn sliter med å få seg jobb. Nå hører han at det kuttes i budsjettet for «Senter for arbeid og kvalifisering» og «Enhet for informasjon og kultur». Han har hørt mye positivt om introduksjonsprogrammet gjennom SeFi – «Senter for flyktninger og innvandrere». Nå har ikke bydelen penger nok og kutter en halv stilling i programmet. Når bydelsdirektøren selv sier at dette betyr «kvalitetsreduksjon i introduksjonsprogrammet», så er ikke Naeem bare bekymret. Han lurer på hva i alle dager det er som skjer. Her snakker jo alle partier om integrasjon og viktigheten av språk, informasjon og opplæring.

Joda, biblioteket på Tøyen beholdes inntil videre, og Jordal fritidsklubb består. Selv om den siste julepakken inneholder et «vedlegg»: Tilbudet v/Jordal for ungdom med nedsatt funksjonsevne kuttes ut. De svakeste rammes hardest, som vanlig.

Tøyengata

Flere barnehager i Gamle Oslo har for lite utearealer. Derfor har det i flere år vært satt opp en buss – «Full Rulle» som frakter barna ut i friluft fire dager i uka. Budsjettforslaget foreslo å fjerne busstilbudet.

Vi reiser ut av by’n

med bussen som et lyn.

En gjeng med asfaltunger

Det er et gavens syn.

Bussen vår..

Vi er så glad i den.

Når vi skal ut i skogen,

er «Full Rulle» vår venn.

Ikke kutt «Full Rulle»! Ikke kutt «Full Rulle»!

Dette sang og ropte barn, foreldre og ansatte som møtte opp på budsjettmøtet og leverte over 500 underskrifter i protest. Så fikk bussen litt penger likevel. Takket være engasjementet. Men 2/3 av midler til å drifte busstilbudet hele neste år ble kuttet. Bussen kjører fortsatt med en usikker framtid. Saken skal opp til ny vurdering i mars.

Eldrerådet i Bydel Gamle Oslo har uttalt seg om budsjettet. De konstaterer «at budsjettet viser nedskjæringer på de fleste områder som berører bydelens eldre befolkning.» Og de sier: «Gode tilbud til den eldre befolkningen er forebyggende, og dermed pengebesparende på litt lengre sikt. Godt fungerende eldresentre er tiltak som er med på å utsette den dagen man blir avhengig av kostbare pleietilbud. Eldrerådet synes også at det er beklagelig at det ikke synes mulig å trappe opp arbeidet med frisklivssentre i bydelen, og de er bekymret over at mange årsverk reduseres i hjemmetjenesten.

Ja, listen med budsjettkutt er lang! Barnevernet får reduserte poster til ettervern og forebygging. Det blir reduksjon i spesialpedagogisk tilbud i barnehager og redusert vikarbudsjett. Bydelen har de siste årene fått en særskilt kompensasjon for lavere oppholdsbetaling som følge av lav betalingsevne. Denne kompensasjonen er vesentlig redusert i 2014.

Kutt, usikkerhet, utrygghet. Betyr dette gode og trygge leve- og oppvekstvilkår i Gamle Oslo/Tøyen. Hvor mye er vi verdt? Vi som bor i indre øst.

Folkemengden i Bydel Gamle Oslo økte med 2,95 % fra 2012 til 2013, noe som medfører at bydelen er den hurtigst voksende bydelen i Oslo. Bydelens befolkning har økt med over 35 % de siste ti årene. Bydelsbefolkningen utgjør 7,4 % av befolkning i Oslo. Det er fremdeles slik at omtrent hvert tiende barn født i Oslo tilhører bydel Gamle Oslo. Innvandrerbefolkningen i bydelen er stor – ca. 38 %. Gamle Oslo har den høyeste andelen innbyggere uten registrert utdanning. Fattigdom, helseindekser og gjennomsnittlig levealder i bydelen er ikke noe som det reklameres med akkurat. Denne situasjonen skulle tilsi at det er behov for å øke budsjettene vesentlig.

I stedet har bydelen fått kutt i rammen på flere titalls millioner. Kuttene er omtrent like store som det er lovet i årlig kommunal støtte til Tøyensatsingen. Kan Munch-avtalen med såkalt satsing på Tøyen fungere helt motsatt av de fagre ordene? Fungerer avtalen som et springbrett for generelle budsjettkutt? «Dere får jo en annen pott..»

Dette er ikke å løfte Tøyen. Dette er å senke Tøyen!

PS: Fra folkebad til badeland. Hva blir den gjennomsnittlige inngangsprisen der mon tro. Et billigtilbud til Gamle Oslos befolkning? Eller dyr sydenstrand for tilreisende – som etterpå kan sole seg i noen opprustede parkområder. Dessuten.. Tøyensatsingen skal driftes etterpå. På framtidige budsjetter med nye kutt.