Konspirasjonsteorier og fake news

Diskusjoner om fakta sauses mye sammen med meninger på samme måte som statistikk kan brukes på flere måter. Avhengig av parametere og sammenhenger, så kan «fakta» settes sammen på ulike vis og brukes for å fremme ulike syn. En konspirasjonsteori forsøker å forklare en voldsepisode som en hemmelig og ofte avledende sammensvergelse – ofte iverksatt av en «maktelite».

Jeg har tidligere skrevet noe om ideologier og» falske nyheter» her: http://nytt.hemmelig.org/politikk/multifaktaisme/

Debatten mellom avisa Klassekampen og Ny tid om konspirasjonsteorier (http://www.klassekampen.no/article/20170919/ARTICLE/170919962) aktualiserer spørsmålet.

«Konspirasjonsteorier» fremstilt ofte i et skeptisk og mistenkelig lys. Med det i seg selv gjør ikke teoriene konspiratoriske. Det er jo sånn at makt ofte prøver å skjule fakta, og makta kan jukse – for å holde på sin makt. Ideologi og meninger er del av en virkelighet med interessemotsetninger som fargelegger framstillingen av virkeligheten med sine pensler. Og historien har flere eksempler på at konkrete aksjoner er gjennomført for å gi legitimitet til etterfølgende politikk. En antakelse om de mest reaksjonære, krigerske delene av den amerikanske administrasjonen «tjente» på terrorangrepet fordi det ga dem støtte for en mer aggressiv krigspolitikk, er ikke i seg selv konspiratorisk. Jeg synes heller ikke at det er en antakelse. Jeg mener at historien etterpå med «krig mot terror» har vist det. I mitt hode viser det nettopp ekstremismens virkninger. Det er en av grunnene (i tillegg til avskyeligheten i seg selv) til at jeg tar avstand fra både såkalt høyre- og venstreterrorisme. De støtter opp under maktas legitimitet for å begå egne overgrep.

 

 

 

 

 

Krever bevisførsel

Jeg synes teorier om «inside job» I forbindelse med angrepet (2001) på tvillingtårnene og WTC7 (og at de kollapset fordi det var plassert hundrevis av sprengladninger i bygningene) er suspekt. Ikke fordi det ikke er teoretisk og praktisk umulig, men fordi faktagrunnlaget er altfor tynt.

En antakelse om at makta ikke bare tjener på konkrete terrorhendelser, men at de står bak, krever mer og konkret bevisførsel. Her synes jeg som sagt at bevisene er for tynne. Men da er det litt trist når mange av reaksjonene mot konspiratorene selv er basert på for lite kildekritikk. Hvorfor sier jeg dette?

I fjor brukte jeg mye tid på å lese om såkalt GMO (genmanipulering) for å skille fakta og konspirasjonsteorier i debatten. Her fantes et utall av kilder og såkalte forskningsrapporter som framla «bevis» for skadevirkninger knyttet til bakterieresistens og genmanipulering. En sentral rapport som det ofte ble vist til var utarbeidet av «US National Academies of Sciences». US Department of Agriculture er et føderalt utøvende organ som tradisjonelt har nære forbindelser til næringsinteresser med mål om: «executing federal government policy .. and to promote agricultural trade and production». En gjennomgang av tidligere års regnskaper viser en ganske lang rekke av private sponsorer til NAS (National Academies of Science). Fra en nøytralt perspektiv er det også stilt spørsmål ved den selvrekrutterende prosessen for medlemskap i «akademiet». Det er tydelige forbindelser til spesielle næringer og organisasjoner med sine næringsinteresser og egne agendaer. Det er et tydelig interessefellesskap hvor private næringsdrivende forskningsmiljøer knyttes sammen med politiske mål. Dette forskningsperpektivet er spesielt tungt forankret i USA. Jeg gjennomgikk også styrerepresentasjonen i NAS mot styreverv i store kjemiske selskaper, og fant mange tette relasjoner.

Og her er poenget i denne sammenhengen. NIST (National Institute of Standards and Technology) er støpt i samme skjeen som NAS (National Academies of Science). Og det er NISTs rapport som det ofte henvises til for å avvise konspirasjonsteorier i sammenhengen rundt terrorhendelsen i 2001.

NIST uttalte mål for arbeidet har hele tiden vært «intended for government use». «Instituttet» har til all tid støttet opp under USAs krigførsel. Større forskningsprosjekter er direkte finansiert av US Air Force. Etter 9/11 fikk NIST oppdraget med å gjøre en «offisiell» undersøkelse av kollapsen til tårnene. Dette er ingen uhildet forskning! NIST klart uttrykte mål er å være «agency of the United States Department of Commerce» og «Promote U.S. innovation and industrial competitiveness». Siden 1989 er direktøren i NIST ansatt av presidenten med godkjennelse i senatet.

En spesiell historie er knyttet til NISTs utvikling og standardisering av en digital krypteringsmekanisme (Dual_EC_DRBG (Dual Elliptic Curve Deterministic Random Bit Generator). Denne var i bruk fra 2006 til 2014. Denne mekanismen var kjent for å gi myndigheter en såkalt «bakdør» for overvåkning. Det var NIST som som ga NSA (National Security Agency) tillatelse til bruken! Og saken rundt NASs digitale overvåking er for lengst allment kjent og kritisert.

Tidligere «konspirasjonsteorier» kan senere vise seg å ha substans. Men konspirasjonsteorier kan også åpenbart føre viktige politiske kamper på villspor og fungere destruktivt i seg selv. Derfor er åpenhet og kritikk rundt kilder viktig i debatten. Både for å avsløre maktas fargelegging og konspirasjonsteoriers innhold.

Geir Hem 20.9.2017

De stores makt

Det pleier å skje. Mange som har vært åpne om å stemme på mindre utfordrer-partier i meningsmålinger, faller trygt ned på de store på valgdagen. Da står valget mellom Erna eller Jonas.

Og sånn oppfattes det også når jeg prater med folk på Grønlands torg i Oslo før valgdagen. Jeg kommer med argumenter om at mindre partier (som Rødt:-) også vil kaste Erna/Listhaug. Det blir møtt med vennlig sympati – også går mange å stemmer på Ernas motkandidat – Støre/AP. Og veldig mange gjør det uten å kjenne til APs politikk.

Mange med kulturell bakgrunn utenfor Norge kjenner heller ikke så godt det parlamentariske systemet vi har. Prat om allianser og konstellasjoner blir vanskelig å oppfatte. Folk fra andre kulturer kjenner kanskje til en kamp mellom ulike presidentkandidater. Erna versus Jonas oppfattes som «the real thing».

«Rødt skal trekke AP til venstre» går derfor over hodet på mange. Det er ikke det det dreier seg om, det dreier seg om Erna eller Jonas. I en sånn sammenheng så kan jeg prate om fredspolitikk, velferdsprofittører og asyl- og flyktning-forliket og få all verdens sympati. Rødt oppfattes som snille og gode, men AP får stemmene.

 

Jeg har stått og pratet med folk med annen kulturell bakgrunn i 20 min og fortalt om Rødt som et viktig alternativ. Så blir jeg møtt med «Rødt» ja jeg skal stemme AP (det er jo det samme.) Bestemoren til en kjent Rødt innvandrerpolitisk stemme i bydelen fortalte sin sønn. «Ja jeg har stemt rødt – jeg stemte AP».

Her er det en kode å knekke

Jeg tror at i noen miljøer så trengs det mye mer konkret informasjon om partier og det parlamentariske systemet i Norge. Vi velger et storting med flertallskonstellasjoner. Vi velger ikke «Erna eller Jonas» direkte.

Også tror jeg generelt at folk trekkes mot partier som de kjenner og kjenner seg igjen i – i forhold til sin situasjon, sine venner og sine interesser. Mange etterlyser sin stemme – representert. Dette har ofte større betydning enn intellektuelle diskusjoner, TV-debatter og dueller. Ofte har de store partiene et navn/en stemme som er mer synlig enn stemmer i nye utfordrerpartier. Det betyr at det også er en trygghet og identitetsfølelse ved å stemme på de store.

Å bryte «Erna eller Jonas» mønsteret krever langsiktig jobbing og arbeid i politisk nærkontakt med folk over tid.

Geir 4-9-17

Om meningsmålinger og betydningen av din stemme

I disse dager flommer det over av meningsmålinger og kommentarer til disse. Jeg må innrømme at jeg er litt lei mange ganger.

Javel, meningsmålinger over tid kan vise en tendens. Men likevel har de ganske store feilmarginer. Særlig i forhold til hjemmesittere og faktisk valgdeltakelse. Jeg husker Brexit og valget i USA – og det overraskende kommentariatet etterpå.

Likevel har de sin betydning i den grad de påvirker enkelte partiets innsats og vinklinger de etterfølgende dagene – uansett feilmarginer.

Bortkastet stemme?

Jeg hører ofte at din stemme betyr mere hvis du stemmer på et stort parti som er sikker på å få inn mandat(er). Og motsatte argumenter om, at en stemme til et mindre parti kan være med på at det partiet når sperregrensa på 4 %, og da faktisk bety mer for den endelige representantfordelingen. Vi har en urettferdig sperregrense. Den favoriserer i for stor grad representasjon på stortinget for de store. Grensa bør senkes! Men det kan uansett pragmatisk lønne seg å stemme på et parti som nærmer seg sperregrensa – selvsagt hvis man er enig i politikken.

Så resultatmessig kan en enkeltstemmer ha relativ betydning. En stemme kan i noen fylker være avgjørende for et fylkesmandat eller at «ditt» parti når sperregrensa.

Men du vet ikke hvor langt fra mandat din konkrete stemmeseddel er – på forhånd. Det kan være en (av flere) stemmer som akkurat gir mandat(er). Eller det kan være en (av flere) «overskuddstemmer». Sånn sett kan en stemme til alle partier være «bortkastet» i forhold til representasjon.

Bortkastede stemmer

Det du vet er, at din stemme til et parti faktisk gir det partiet økt stemmetall – absolutt og i prosent – uansett, og sånn sett akkurat likt vektet som alle andre stemmer. Hver enkeltstemme utgjør en like stor del av det totale antall stemmer. Om du vil ha en annen (ny) politikk så betyr din stemme på det partiet – som representerer den politikken – faktisk at det partiet får større oppslutning. Og det er størrelsen og styrken til politiske bevegelser som drar politikken i en eller annen retning.

Meningsmålinger kan lett blende politisk aktive miljøer

Medieoppslag og daglige meningmålinger med kommentarer engasjerer folk som er interessert på forhånd. Men store grupper «følger ikke med» på samme måte. Valgkampprogrammer på TV har sterkt synkende seertall. TV2s valgstudio har mistet nesten halvparten av seerne mellom 20 – 49 år siden 2013. Vi som er ’innafor’ kan lett bli blendet – eller fargeblinde enten vi er «røde» eller «blåe»

Fordummende medieoppslag og journalisters «jegerinnstingt»

Jeg tror det er en mulighet for lav valgdeltakelse. Mange går lei av alle de store bokstavene, (meningsløse) diskusjoner om regjeringsalternativer og «Listhaug-groupies». Mange viser til de store forskjellene, mens folk oppfatter at deres dagligliv på godt og vondt i det store og hele går sin gang uansett. Den «politiske» arenaen viker fremmedgjørende.

Et paradoks ved lav valgdeltakelse kan være at enkeltstemmer resultatmessig vektes mer. Samtidig tilhører ikke jeg dem som litt moralistisk sier at «det viktigste er å stemme». Jeg skjønner godt de som er oppgitt og lei av politikerpratet, og som bevist eller ubevist ikke gidder.

«Kampen for et vendepunkt handler om mer enn å stemme annethvert år. Det handler om å bygge en folkebevegelse. En bevegelse som kan være en motvekt til alle de andre som legger press på politikerne. Sånn sett handler ikke denne teksten om å overbevise deg om at vi skal skape forandring bare du stemmer på oss. Spør heller deg selv: Hvilken rolle kan jeg spille?»

https://xn--rdt-0na.no/de-med-mest-makt-er-aldri-pa-valg

Godt sagt av et parti (Rødt) – som det kanskje nettopp derfor er lurt å stemme på..

”Hvordan kan du …, legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete?” tordner Ole Kristian Hallesby i sin tale på radio i 1953.

Noe å tenke på om kvelden 11. september hvis du ikke har gjort ditt for å få Rødt over sperregrensa 🙂

Vi trenger ny politikk og ny regjering! Men hva slags?

Vi må bli kvitt dagens H/FrP-styre med økende forskjeller, markedsliberalisme og sentralisering. Vi må stoppe deregulering i arbeidslivet og sosial dumping.

Men det betyr ikke blankofullmakt til Arbeiderpartiet (AP). AP stod i spissen for markedstilpasning av Telenor og Posten. Som EU/EØS-parti er de også et markedsliberalistisk parti. Gjennom asylforliket i 2015 representerer de en inhuman asyl- og flyktningepolitikk. De kjører på sin måte høyrepolitikk om enn i saktere fart enn dagens hurtigtogs H/FrP.

Lær av kommunene

I Oslo presset Rødt på for å få avtale om offentlig og ikke kommersiell barnehagebygging. Det samme skjedde i forbindelse med rekommunalisering av søppelhenting. Ved begge sakene viste AP, (og SV og MDG) sendrektighet og satte bremsene på. Det ble brukt kommuneadvokater m.m. for å fortsette som før. Men press fra fagbevegelsen, folkelig press og oppslag i media presset Byrådet til å følge opp Rødts krav.

Dette viser to forhold. For det første at AP ikke er prinsipielt mot profitt på velferdstjenester. Vel heller tvert om. AP har jo også gått sterkt mot at en tilsvarende avtaler er aktuelt på nasjonalt nivå. For det andre så viser det at det er mulig å oppnå resultater med press fra en virkelig venstreopposisjon – i og utenfor kommunestyrene.

AP lever på å framstå som opposisjon mot Høyre/FrP

Det er et viktig livsgrunnlag for AP å selv framstå som venstreside. Dette skjer uansett om de politiske skillelinjene i det store bildet er ganske små – ref. utenrikspolitikk, flyktningeforlik, oljeutvinning, EØS, TISA/TTIP mm. (og se på hvem som står sammen i mange avstemminger i stortinget). Særlig som opposisjonsparti og foran valg så kler AP seg med en del røde klær. Erfaringer tilsier at keiseren raskt blir avkledd når det kommer til handling. Her er jo også siste avstemming i stortinget et godt eksempel. I ord var AP store motstandere i kutt i trygd til folk med nedsatte funksjonsevner, men de stemte i mot å reversere kuttene i stortinget nylig. Og AP sikret innføring av pensjonsreformen og det store pensjonsranet. Det glemmer de å si når de nå prøver å flikke på skadevirkningene med sitt skuespill rundt et minimalt justeringsforslag.

Dagens AP er ikke en del av venstresida

Jeg misliker høyrepolitikk i sakte film litt mindre enn høyrepolitikk med hurtigtogsfart. Men det er ikke det samme som at det blir ført venstrepolitikk. Økte forskjeller og økt utbytting har skapt reaksjoner som har minsket oppslutning om mange av APs søsterpartier i Europa.

Det er ikke riktig å si at AP er en del av «en brei venstreside». Venstrebevegelser vokser tvert imot som opposisjon til markedsliberalistiske partier av AP-typen. Corbyn-labor er en variant med et manifest som selv bryter med denne linja. Som et PS her så er ikke en gang Andreas Halse (tidligere leder av SU og på nippet til å bli partisekretær i SV) villig til å ta lærdommer av dette. Ikke så rart siden han skrev (Twitter) om sine forhåpninger om å bli kvitt Corbyn gjennom valget i Storbritannia.

Kritikk av AP er overhode ikke «krangling internt»!

Om regjeringsspørsmålet og valg av politisk retning

Jeg ønsker ny politikk! Jeg ønsker venstrepolitikk!

I noen parlamentarisk styringssammenhenger benyttes betegnelsen investitur om regelen om at en regjering først dannes etter en avstemming i nasjonalforsamlingen/stortinget, der en foreslått regjering (eventuelt statsministerkandidat) må oppnå et nærmere definert flertall før den kan tiltre. Dette er en form for tillitsvotum i forkant av en regjeringsperiode.

Vi har ikke «investitur» i Norge. En regjering trenger ikke et aktivt flertall bak seg i Stortinget, den må bare unngå å få et flertall mot seg. Det betyr at partier som ønsker ny regjering og ny politikk (Rødt) ikke aktivt må være for en regjering når den dannes, bare la være å felle den på tiltredelseserklæringen.

Erfaring viser at AP-styrte regjeringer noen ganger har søkt støtte fra venstre og andre ganger fra høyre – og er gode på «forliker» og handlingsregler.

Og her er poenget

Når en AP-dominert regjering får flertall mot seg er det en usikkerhet rundt hvilket nye regjeringsalternativ som kommer.

Nettopp fordi AP ikke er et venstreparti så er det ikke gitt at de vil stemme for mistillit til en ny H/FrP-regjering. Spørsmålet blir om AP vil gjøre det, eller om de ønsker en Høyre-/Frp-regjering mer enn å styre på basis av venstrepolitikk.

Og derfor er valget enkelt for meg! Eneste mulighet for å slåss for en politisk forandring er å sikre folkelig press nedenfra og stemme for et parti/representanter som står for en politisk retning til venstre – som eksemplene fra kommunestyrer med Rødt er gode eksempler på. Og som i motsetning til AP helt sikkert vil stemme for mistillit til en ny H/FrP regjering hvis en AP-regjering faller.

Geir Hem 29/6/17

Rød politikk og magisk tellekunst

Lederen i Oslo Arbeidersamfunn og på sikker stortingsplass på Oslo-lista for AP Fredrik Mellem er redd for at stemmer til Rødt vil svekke sjanser for regjeringsskifte. (En kommentar i Klassekampen 26. juni). Overskriften er at en stemme til rødt kan bety blå politikk. Dette gir grunn til å spørre om både om Mellems fargesyn og tellekunst. Spørsmålet er viktig siden tilsvarende argumenter ofte popper opp foran alle stortingsvalg.

Folkebevegelser som kraftsentrum

Fagbevegelsen, miljøbevegelsen, kvinnebevegelsen, den antirasistiske bevegelsen, anti-krigsbevegelsen og andre folkebevegelser og interessekamper presser partiene på tvers av deres «prioriteringer» og er avgjørene for politiske seiere. Kampen mot privat utbytte i barnehagesektoren og kampen for å bevare lokalsykehus er bare to eksempler.

AP kjører høyrepolitikk i sakte fart

Et eksempel på høyrepolitikk er at AP har markedsført at de vil stoppe en del av H/FrPs skattekutt. Men deres forslag er likevel en godkjennelse av milliarder i skattelette til de rikeste i forhold til hva som var situasjonen tidligere. Forskjells-politikk i sagte film.

Får AP det som de vil, så skrur de opp tempo på filmen. Folkebevegelser kan dempe høyrefarta sammen med en virkelig venstreopposisjon i kommunestyrer og storting (etter valget). Uten en venstreopposisjon med røtter i folkelige bevegelser og fagbevegelsen blir et ev. «AP-styre» et høyrestyre som selv bestemmer farta på filmen – oljeutvinning i Barentshavet og Lofoten, EU/EØS-underdanighet, en fortsatt «streng» flyktningepolitikk og norske tropper og krigsdeltakelse under NATO og Trumps paraply.

Enkel fargelære

Det er bedre på kort sikt med høyrepolitikk i sakte film enn H/FrPs høyretempo. Derfor regjeringsskifte! Men for å stoppe høyrefarta og få en rødfarge trengs «Rødt». Det er enkel fargelære.

I forskjellige fargelærer regnes rød som en grunn-, primær- eller elementærfarge, altså en farge som ikke kan oppstå ved å blande sammen andre farger. Visst er det lurt med allianser og regnbuer i konkrete sammenhenger. Men rød, eller Rødt, er en farge som har det mest langbølgede lyset som menneskers øyne kan oppfatte. Det er avgjørende for å stoppe høyrebølgen på lang sikt.

Politisk skivebom og tellemagi

Derfor er Mellems kommentar en politisk skivebom, men den bommer også på telleskiva. AP er over sperregrensa. En AP-stemme teller derfor relativt (bortsett fra hvor utjevningsmandater kommer) i forhold til mandatfordelingen i de enkelte fylkene. En Rødt-stemme vil telle akkurat like mye som enkeltstemme – for fylkesmandat (og regjeringsskifte) som en AP-stemme. Men en Rødt-stemme kan i tillegg gi ekstragevinst politisk og tallmessig – hvis Rødt kommer over sperregrensa. Det bety alt å vinne både politisk og mandatmessig i forhold til regjeringsskifte.

En stemme på «Rødt» blir derfor en ekstra sterk rød-stemme. Et AP uten en sterkest mulig venstrerepresentasjon kan både minske sjansen for regjeringsskifte og hindre at farten på høyredreiningen senkes. Et alternativ til venstre for AP er både viktig for å «presse» AP, men også som et tilbud til desillusjonerte tidligere AP-velgere.

Geir Hem, 26-6-17

Tanker om religion, politikk og sånt

Terror har ikke noe med islam å gjøre – eller? Diktatur og undertrykkelse har ikke noe med kommunisme og sosialisme å gjøre – eller?

Jeg leser om flere «stemmer» i media som sier at terror i religionens navn gjør at det har noe med religion å gjøre. Og tilsvarende fy-fy til kommunisme med referanse til ulike stater som kaller seg eller har kalt seg «kommunistiske». Så er det andre som sier «dette har ikke noe med religion å gjøre», «det er misbruk og mistolkning av religioner». Eller «de statene og bevegelsene det vises til var ikke virkelige kommunister», «de har misbrukt og mistolket kommunisme», og «det å være kommunist er noe helt annet enn å støtte (være enig i) alle stater og organisasjoner som kaller eller har kalt seg kommunistiske».

Dette har frambrakt noen tanker. Er det så lett for de som ikke vet hva religioner og ideologier «virkelig» står for å ta stilling til sånne spørsmål?

 

Religion og politikk er menneskeskapt

Religion, livsanskuelse/filosofi, politikk og ideologier er skapt i samfunn mennesker i mellom. Religiøse skrifter, «hellige» bøker og «prinsipper» i partiprogrammer og politiske «manifester» er produkter av samfunnsforhold, forhold til omgivelsene – natur og produksjonsforhold – og forhold mellom mennesker. Det følger ulike overbevisninger, verdier, trosretninger, normer og handlinger.

Politiske ideologier og religioner skapes, tilegnes og tolkes, endres og «brukes» både på individuelt nivå – som forklaringsmodeller, for å gi «meningen med livet», trøst og identitet/fellesskap -, og på samfunnsmessig nivå av makthavere for å legitimere sin makt, eller av motmakt for å legitimere sin opposisjon. Kirker, moskeer og «gudshus» materialiseres, og lover, regler og samfunns-, stats- og nasjoners fundamenter, symboler og institusjoner etableres – og ødelegges/endres over tid.

Det kan ikke være sånn at diskusjoner om religion og politikk tilhører ulike sværer – selv om de ofte omtales som det – uansett om trosspørsmål ofte individualiseres og omtales som personlige saker. Det samme gjelder også ofte politikk – «det er hemmelig valg».

Religioner på godt og vondt

På ulike vis kan ideologier, politiske bevegelser og religioner være forståelig, fornuftig, frigjørende og «fungere» situasjonsbestemt ut i fra den konkrete situasjonen – og tilsvarende undertrykkende, hemmende og antidemokratisk i andre situasjoner. Ideologier og religioner har det til felles at de er menneskeskapt og endres ut i fra behov, produksjonsforhold, vitenskap, kunnskap og kommunikasjon. Ideologier og religioner er ikke statiske.

Det er et skille mellom ideologier «i seg» og «for seg». Islam/religioner og sosialisme/kommunisme «for seg» i enkelte framstillinger kan oppfattes (og være «for seg») undertrykkende og umenneskelige/inhumane (eller motsatt – frigjørende). En som stort sett har hørt om kommunismen eller sosialismens styggedom og islambegrunnet terror – vil ta avstand fra dette, mens andre vil si – det du har hørt er ikke virkelig kommunisme, og det er ikke sånn virkelig islam er.

«Kommunisme» og» islam/kristendom» blir «for seg» sånn som det framstår for den enkelte. Men «for seg» kan manifestere seg som «i seg» i mediebildet. Derfor er en diskusjon om innhold i ideologier, religioner og politikk viktig.

Utsagn om «det er ikke religionens skyld» kan opphøye religionen til å være utenfor kritikkens svære. Tilsvarende «det er ikke kommunismens skyld» flytter folks virkelighetsforståelse til en ordlek – mot folk som ikke har «den rette» forståelsen og kunnskapen. Og det samme gjelder motsatte veien – å bli islamofob eller antikommunist ut ifra enkeltmenneskers eller organisasjoners referanser og handlinger.

Frihet er forståelse

Religion og politikk er menneskeskapt. Det må da være greit å ha en diskusjon om innholdet i det menneskeskapte – enten det gjelder hva som er kommunisme/sosialisme eller om innholdet i islam/kristendom/jødedom. Å frita visse områder for diskusjon er like dumt som å legge en allmenn skyld og lokk på diskusjonen andre veien.

Ideologier manifesterer seg i kraft av oppslutning og blir samtidig en kraft gjennom det.

Hva som ender opp som dominerende tankesett og som dominerer informasjonsstrømmer er gjenstand for ideologiske kamper – debatter og diskusjoner. Det dreier seg ikke bare om å sikre ulike rettigheter som religionsfrihet og ytringsfrihet, men om å føre diskusjoner om innhold.

Men så er det ikke like utgangspunkter på debattarenaen. Diskusjoner føres ikke i et vakum. Maktforhold, produksjons- og samfunnsforhold setter spor i tankene, i ideologiene, i religioner og politikk. Da kan det være lurt å søke etter ulike interessegrunnlag bak ideologier og se på konsekvensene. Hvem tjener på dette? Spesielt i tider med økende rasisme.

Frihet er forståelse!

Geir 8-6-17

Verdige boforhold!

Om kommunale leiekontrakter. En viktig sak! Hvor på banen er SV, AP og MDG i Gamle Oslo? Vil de lukke et håp for eldre leietakere?

Her skriver jeg litt om å ta folks liv på alvor. Om uverdige boforhold. Om anstendighet og sunn fornuft. Om folks behov for stabile bomiljøer. Om å dekke seg bak «ikke å behandle enkeltsaker». Utgangspunktet er at SV, AP, MDG og V/H ikke vil støtte Rødts forslag i bydel Gamle Oslo om rettigheter for eldre beboere i kommunale leiligheter.

Dagsavisen har skrevet flere artikler med utgangspunkt i Johanna Engen som bor (har bodd) i kommunal bolig i Brinken på Kampen og som har fått varsel om at hun må flytte. Dagsavisen skrev 23. april at hun (og tilsvarende beboere) nå kunne få et pusterom siden en ny instruks er på gang, og saken er tatt opp i Bydelsutvalget i Gamle Oslo av Rødt. (http://www.dagsavisen.no/oslo/johanna-engen-ble-kastet-ut-av-kommunen-na-kan-hun-fa-et-pusterom-1.956286)

Forslaget til Rødt i Bydelsutvalget er ikke i seg selv rettet inn mot et enkeltvedtak i forvaltningen, men fremmet med generelle retningslinjer for boligsaker. Det er stor grunn til å spørre AP, SV og MDG spesielt om de skjønner hvordan eldre (og andre) i kommunale boliger har det og lever med usikkerhet siden de ikke vil støtte forslaget. Vil de ikke gi Johanna Engen og andre i hennes situasjon et «pusterom».

Både Ivar Johansen (SV) og Bjørnar Moxnes (Rødt) har stilt spørsmål til Byråden om beboeres rettigheter. Det er gitt svar om instrukser og forskrifter skal ses på. Dette har gitt håp for Johanna Engen og andre beboere i kommunale leiligheter. Men det er bydelen og boligkontoret som forvalter sakene. Det er bakgrunnen for at Rødt fremmer sak i bydelen.

«Bydelsutvalget ber Boligkontoret i Gamle Oslo om å ikke effektuere vedtakene for de personer som er over 65 år og ikke har fått tilbud om nye leiligheter, i påvente av forestående endringer av regelverket.»

I stedet for å støtte Rødts forslag stod AP, SV, MDG og V bak et forslag som påpeker og legger til grunn at boligkontoret forvalter tilgjengelig boligmasse på en mest mulig hensiktsmessig måte i forhold til det behovet som er, og at det brukes skjønn når regelverket åpner for det og spesielt i saker som berører eldre personer som har bodd lenge i samme lokalmiljø.

Men dette forslaget vil i seg selv ikke endre noe på dagens praksis. Det er allerede utgangspunktet for forvaltningen av boligsaker. Poenget er jo at nettopp at forvaltningens «skjønn» og «hensyn» ligger som utgangspunkt for den praksisen som føres i dag.

Ja det kan håpes på mindre endringer som følge av nye instrukser og når bydelen vurderer konsekvenser og ev. rutineendringer av det. Det heter i opprinnelig forskrift at «Søkere med varig behov for kommunal bolig kan etter en konkret vurdering gis positive vedtak som angir en tidsbestemt leiekontrakt av lengre varighet enn 5 år.» Dette ble i vedtak 12.12.2012 endret til «skal som hovedregel, etter en konkret vurdering».

I dag er ikke spørsmålet om lengre leietid enn 5 år berørt i instruksen til forskriften. Jeg håper dette blir rettet opp! Det er å håpe at flere vil få leiekontrakter som er lengre enn 5 år.

Men dette berører folks hverdag her og nå.

Ikke utslag av tilfeldig forvaltningspraksis

Hvorfor praktiserer Boligkontoret utkastelser som de gjør? Hvorfor er det så mange korttids leiekontrakter? Og hvordan praktiseres leieforholdet? Hvorfor skal folk bo midlertidig og usikkert? Alle har rett til bolig og et hjem!

Det er økonomiske og byråkratiske føringer mer enn folks behov, som legges til grunn. Johanna Engens sak er virkelig nok for henne, men det er samtidig et symbol på hvordan dette går ut over vanlige folk – eldre, syke, fattige, flyktninger og innvandrere.

Det er et kjempeproblem for folk og familier, som har kommet hit, at de ikke har stabile bomiljøer. Jeg har i det siste hatt en del kontakt med norsk-somaliske familier i Gamle Oslo. De er raske til å vise til boligsituasjonen som uholdbar. En enslig mor med fem barn har måttet flytte utallige ganger på kort tid og bor bare på midlertidige leiekontrakter. Skaper dette trivsel og inkludering – å måtte leve i en sånn usikkerhet uten mulighet til å etablere et stabilt hjem for seg og sine.

Mennesker er ikke bare tall!

I lang tid har Johanna Engen bodd i kommunal bolig i Brinken på Kampen. Men varselet om at hun må ut av leiligheten, sier hun (Dagsavisen 29-11-16 (http://www.dagsavisen.no/oslo/jeg-er-bare-et-tall-for-kommunen-1.833859):

«For kommunens boligkontor er jeg, og vi andre som bor i kommunale boliger, kun et tall. De ser ikke at det også finnes et hjem bak inngangsdøra»

Johanna Engen har fått avslag på en klage om utkastelse. Så fort Bydel Gamle Oslo finner et nytt sted for henne, må hun flytte fra gården på Kampen hvor hun har bodd og skaffet seg et hjem – tydeligvis på lånt tid. Og flere opplever tilsvarende utrygghet som Johanna.

Ustabilt og dyrt

I dag betaler Johanna Engen 9.500 kroner for sin leilighet. Noe som er tett opp under markedspris. Bystyret tar ut over 300 millioner kroner årlig i overskudd fra de kommunale boligene. «Vi mener overskuddet skal gå til rehabilitering av boligene», sier Bjørnar Moxnes (Rødt) – som etter press har fått bevilget 50 mill. til rehabilitering av kommunale boliger i Oslo. Det monner, men er langt i fra nok. Og utbyttepolitikken må stoppe! Oslo Kommune skal ikke tjene penger på folks fattigdom og bolignød.

Settes opp mot hverandre – skinnforklaring om «enkeltsaker»

«Jeg har derfor bedt byrådsavdelingen min gå gjennom instruksen for tildeling av kommunale boliger. Vi veit at stabile bomiljøer er veldig viktig, og reglene må bli tydeligere på at folk som trenger bolig over lang tid skal ha forutsigbarhet. Samtidig skjønner jeg at bydelene står oppe i vanskelige vurderinger, og er godt kjent med at det er mangler boliger som til barnefamilier i Bydel Gamle Oslo», skriver Byråden i en E-post til Dagsavisen (ref. 12-4-17)

APs Gruppeleder i Bydelsutvalget i Gamle Oslo, Øyvind Slåke uttaler : «Bydelsutvalget går aldri inn i enkeltsaker. Det er administrasjonen som tildeler leiligheter i bydelen. Det er mange som har behov for leiligheter, og særlig er det mangel på familieleiligheter. Det er mange flyktninger og innvandrere som har behov. Bydelen må se på hvordan boligmassen kan brukes best».

Fungerende leder i Bydelsutvalget i Gamle Oslo – Viktor Rakov Gjengaar (MDG) – følger opp i Dagsavisen: «Det er trist å bli forespeilet å skulle flytte inn i mindre leilighet uten garanti for å få bli værende i sitt nærmiljø, og jeg har full forståelse for hennes og andres situasjon. Bydelen har folk på venteliste, og vi har trange familieleiligheter».

Den samme argumentasjonen ble brukt da saken var til behandling i Gamle Oslos Helse- og Sosialkomite 11. mai.

Bekymringen blir hul når konkrete forslag ikke støttes. Som sagt over, så dreier ikke forslaget som har ligget til grunn seg om «enkeltvedtak». En sånn argumentasjon holder ikke vann. Det er en forskjell på å fremme forslag om enkeltvedtak og forslag som faktisk berører enkeltmennesker. Deres liv og verdighet.

Og alle sosiale saker har utgangspunkt i enkeltpersoner. Politikere blander seg forøvrig altfor sjelden inn i urettferdig behandling av enkeltmennesker. Selv Nav er løst fra taushetsplikten i enkeltsaker hvis personen det gjelder samtykker. Politikere kan meget vel tale den enkelte borgers sak. Så vel statsråder som bydelsutvalg har anledning til å kommentere enkeltsaker hvis vedkommende det gjelder er navngitt og har samtykket.

Argumentasjonen i denne saken kan med rette oppfattes som en feig unnamanøver. Og det er grunn til å tro at de som bruker sånne argumenter vet det. En analogi kan trekkes til den nylige vedtatte lovendringen i stortinget knyttet til tilbakekallelse av statsborgerskap. Her er det faktisk bestemt at pågående saker skal stoppes (fryses) inntil lovendringen trer i kraft. Dette berører mange enkeltpersoner, men i den sammenhengen er det aldri luftet at en sånn stopp er å betrakte som innblanding i «enkeltvedtak».

Ja det er et reelt problem at det er mangler på kommunale boliger – spesielt barnefamilier. Her må noe gjøres raskt. Forresten er det nok av forfall også i offentlige bygninger og hvor lang tid har prosjektet om omgjøring av gården på Tøyen torg gått i rundgang.

Og mens vi venter settes grupper opp mot hverandre.

Løsningen synes å være midlertidighet og å flytte rundt på folk og familier. Det skaper bare flere problemer. For fattigdom, elendige boforhold og bostedsløshet henger faktisk sammen – og akselereres ved en stadig runddans. Det å kaste ut eldre mennesker fra hjemmene sine for å gi plass til andre er ingen god måte å løse et politikerskapt boligproblem på?

Hvis det er folks virkelige behov som legges til grunn for stadige flyttinger, så må det også spørres: Hvorfor i all verden «plasseres» flyktningfamilier og rusbrukere som selv ønsker å flytte til å bli boende i dårlige kår for seg og andre i lengre tid?

Partiet SV fortjener en egen sluttkommentar. Ivar Johansen (SV Rådhuset) har i lengre tid engasjert seg i spørsmål rundt sosial boligpolitikk. På nettet har han kastet ballen tilbake til bydelen i saker som Johanna Engens. Nå står SV sammen med de andre mot et konkret forslag som i det minste ville ha betydd et pusterom for for saker om kommunale leiligheter til eldre. SVs representant på møtet i Helse- og Sosialkomiteen var ganske taus under behandlingen 11. mai. Kanskje han hadde en vond smak i munnen.

Geir Hem 13-5-17

Multifaktaisme

VG, Dagbladet og NRK har har startet et prosjekt «Faktisk» for å avsløre alternative fakta og falske nyheter.

Samme dag hadde VG en helsides oppslag om at AP innførte eiendomsskatt i Oslo, men ikke på egen bygning på Youngstorget.

I ingressen heter det at byrådet har gitt fritak for at arbeiderpartiet må betale eiendomsskatt. Men Høyres hus må betale. Alle som leser tittel og ingress får det inntrykket at AP beskyttet seg selv. Nå viser det seg at vedtaket om eiendomsskatt i Oslo dreide seg om at fredete bygninger var unndratt, og at forslag om det ble foreslått av Høyre, Frp og Krf på Stortinget i 2013.

 

Detter er et av mange eksempler på hvordan media kan fremstille «fakta» på sitt vinklede vis. «Fakta» kan brukes på mange måter. Vi vet at bevisste bruk av løgner et farlig våpen for stormakter i begrunnelse for kriger og invasjoner. Vi husker mainstream medias støtte til Libya- og Irak-krigene med bevist plantede løgner. (ref. kjemiske våpen). I ettertid er det avslørt at Pentagon betalte et britisk firma 500 $ for å spre falske nyheter. Disse «nyhetene» ble formidlet relativt ukritisk av både VG, Dagbladet og NRK.

I reaksjon på (for medias) overraskende Brexit har det poppet opp med påstander om at nei-siden vant med «fake news» – åpenbart politisk motivert. Det samme kan selvsagt også sies om den store underskog av hatske rasistiske ytringer på nettet basert på sin form for fakta- og nyhetsformidling. Og samtidig er det usikkerhet rundt en del saker som fremsettes bastant – dieselbiler er miljøvennlig, nei de miljøverstinger.

Propaganda for egne meninger blir fakta, mens andres meninger blir falske eller vranglære. Vi husker Galileo som måtte lyve for å beholde livet. Når kandidaten eller politikken til makta taper, så må det da skyldes (andres) «falske nyheter». Et lovforslag i det italienske Senatet foreslår nå store bøter og til og med fengselsstraff for enkeltpersoner eller medier som «undergraver» demokrati og publiserer «falske, overdrevne eller partiske» nyheter på nettet. Den rådende ideologi er maktas ideologi! For ordens skyld. Dette gjelder enten makta sitter i USA, Russland, Kina, Israel eller.. Norge.

Derfor kan diskusjonen om hva som er fakta i seg selv ses på som en demokratisk og nyttig diskusjon. Jeg sier nei til et fakta-politi. På sin måte kan det nye «Faktisk»- prosjektet (faktisk:-) bidra til å spre og legitimere egne «fake news» – maktas «news».

Copy cops

 

Bildeklipp fra NRK nyheter 24/2/17

Stemningsrapport fra Oslo Tingrett fra rettsaken om Mahad Mahamud.

Det virker som at det er flertall på stortinget for å endre statsborgerloven knyttet til behandlingen ved tilbakekallelse av statsborgerskap. At tilbakekallelse av statsborgerskap må opp i rettsapparatet vil styrke rettsikkerheten, men ikke automatisk få et annet resultat for de det gjelder.

Det virker samtidig som at det ikke er flertall for å innføre foreldelsesfrist på området. Det er skuffende. Mens andre områder f.eks. innen strafferetten har foreldelsesfrister, vil ikke flertallet la nåde gå for rett på dette området. I stedet fremhever noen partier at det må legges større vekt på det såkalte uforholdsmessig-prinsippet. Domstolene må vurdere om tilbakekall er uforholdsmessig – særlig når det gjelder saker som omhandler barn.

Det er fint hvis rettsikkerheten bedres. Det er også fint hvis det det legges føringer som legger større vekt på uforholdsmessighet enn praksis i dag. Men jeg vil minne om at uforholdsmessig-prinsippet formelt gjelder allerede. Den eksisterende loven er en «kan-lov». I den nylig avsluttete rettsaken, som Mahad Mahamud har ført mot staten, viste både Mahads advokater og statens jurister til uforholdsmessig-vurderinger. Det skremmende er statens logikk og føringer som ble lagt fram i Oslo Tingrett. Jeg satt som tilhører under store deler av rettsaken. Her er min stemningsrapport og referat om hva jeg kaller «statens metode».

«Innvandringspolitiske hensyn» trumfer uforholdsmessig-prinsippet

Utlendingsforvaltningen håndhever et regelverk (som stortinget har vedtatt) på en rigid måte. Motiv er at ingen skal kunne tjene på usanne opplysninger, og en harde behandlingen skal stå til skrekk og advarsel. Forvaltningen har også fått sterke føringer utenfra (departementet) om å prioritere slike (ID) saker. De har fått flere ressurser overført siden det jo kommer færre asylsøkere når gjerder settes opp. Sannsynligvis så har utlendingsforvaltningen selv også innført effektivitetstiltak og måltall knyttet til antall saker. Kanskje med individuelle bonusordninger (?).

Nidkjærheten i UDI kjenner nesten ingen grenser. I retten opplevde jeg at statens egen metode i var i samme bane. Det var skremmende å sitte i rettsalen å høre saksbehandlere og representanter fra politiets utlendingsenhet vitne, og statens sluttprosedyre.

Forholdsmessighet er en «unntaksbestemmelse»

Det ble fra statens side flere ganger i prosedyren vist til og lagt vekt på «innvandringspolitiske hensyn». Det ble direkte fremhevet at vektlegging av uforholdsmessighet (les humane hensyn) var en «unntaksbestemmelse». Staten viste riktig nok til andre hensyn, men sa at de ikke kunne vektlegges. De la nesten entydig til grunn, at det svekker asylinstituttets legitimitet og innvandringspolitiske føringer, hvis det godtas at noen gir forvaltningen bevisst gale opplysninger ved søknad om opphold. Så både UNE og staten fremhevet at Mahads historie og tilknytning i Norge må tillegges «liten vekt».

Med dette utgangspunktet anvendte staten sin metode og plasserte alle opplysninger og tolkninger inn i «sitt bilde».

Copy cops – om møstergjenkjenninger

Statens anklage mot Mahad er i stor grad basert på at han er en copy-cat. Det bety at han har gitt falske opplysninger om opprinnelseslandet og underbygger det på samme måte som andre. I retten opplevde jeg at det er staten som kopierer og fungerer som copy-cops. De prosederte med at statsborgerskapet må tilbakekalles fordi «Mahad passer i profilen». Jeg opplevde at statens bevisanvendelse nettopp ble tolket og plassert inn i mønsteret nettopp fordi den skulle passe inn i den såkalte «Djibouti-portefølgjen» og derfor ble tillagt vekt.

Det pålegger staten å føre beviset for juks. Tvilsrisikoen må staten tilbakevise. Det gjorde de snedig ved denne sirkelargumentasjonen og «bevisførselen».

Politiet og utlendingsforvaltningen har opprettet «Djibouti-porteføljen» basert på flere saker hvor det er reist tvil om personer/ID er fra Somalia. I sammenhengen er det interessant at

ved tidligere utvisninger til Djibouti har politiet/staten knapt klart å dokumentere faktisk statsborgerskap der.

Rettens domsgrunnlag skal baseres på såkalte «objektive vilkår» som er lik summen av sannsynligheter. Nå samlet staten opp en rekke indisier og ved å plassere dem i sitt bilde argumenterte de for «sannsynlighets-overvekt» for ID-juks.

Her er forhold som staten la spesielt vekt på: Ulik forklaringer om reiser; Ulik forklaring om familieforhold og tidlige opplevelser; Språklig evner; Ekteskap på tvers av klanhierarki; Påståtte feil i dokumenter og ID-papirer; Reiser og pengeoverføringer; Ulik tolkning av såkalte bildebeviser.

Middels talt et betenkelig mindset

Jeg må bare peke på noen momenter som gjenspeiler tankegangen og «virkeligheten» for UNE, UDI og staten. Merk at i omtalen under tar jeg ikke i seg selv stilling til hva som er sant, men viser til en høyst betenkelig «mindset» i bevisførselen.

En sak er denne portefølje-tenkemåten (gruppeplassering) i seg selv. Djibouti-porteføljen ble innført som en mal – «modusrapport» – våren 2013 – og det ble satt inn inn konkrete ressurser rundt dette.

Vitnet fra UDI fortalte i retten om at da Mahad sak kom på bordet i 2013 passet den med «profilen» og at det var grunnlaget for at det ble satt i gang sak. Saken endret over natta status fra en mistenkelig foreldet sak om falsk forklaring til en sak med merkelapp «Utlending» uten foreldelse.

I kjølevannet av dette fulgte en forvaltningmessig tankegang med å mistenkeliggjøre «mystiske» navnelikheter i ulike dokumenter. Mohammed, Muhamed, Mahamud må da være samme person, og Abdi og Adibi tilsvarende. Jeg spør om tilsvarende logikk ville blitt tillagt like stor vekt i retten hvis navnene var Johanessen og Johnsen? I retten ble det vitnet om at navnelikheten nærmest var et bevis i seg selv. Det ble tatt som utgangspunkt i oppfølgelsen – omvendt bevisførsel.

Språkkunnskaper og skoleflinkhet ble av staten brukt som argument for at Mahad måtte ha forklart seg feil om sin bakgrunn. Er det umulig for staten å tenke seg at slike evner kan finnes på tvers av opprinnelseslandet og bakgrunn. I disse dager leser jeg om en som nettopp har begynt på medisinstudiet etter bare tre år i Norge. Kommer det en utvisningssak der snart?

Staten brukte som «bevis» om falske opplysninger at Mahad nesten umulig kunne ha giftet seg med en fra en så så høy klan – som han fortalte om. Somalia er kjent for et land med en hierarkisk klanstruktur. Ekteskap på tvers av en sånn struktur i Afrika er vel nesten umulig og svært mistenkelig for staten – mens her i landet framstilles tilsvarende ofte som solskinnshistorier.

Paradokset ved å dokumentere sin identitet og dokumentstandarder

Somalia er et land med borgerkriger og konflikter. Landet har ikke bygget opp en statsforvaltning med infrastruktur og historiske arkiver. Det gjelder for flere land. Samtidig har somaliere forflyttet seg og i perioder bodd i naboland som f.eks. Djibouti og Etiopia. Derfor har staten på sin side store problemer med å dokumentere opprinnelseslandet ved hjelp av ID-dokumenter. Og det har selvsagt flyktninger og asylsøkere også når det gjelder formelle papirer. Det ville også være unormalt dersom man ikke finner uoverensstemmelser i forklaringer til barn og krigsoffer. Hukommelsen til ulike tider varierer også i forhold til nærhet av ulike opplevelser.

Det som er statens mønster/metode er at de bruker slike usikkerheter til å putte «beviser» inn i sin «portefølje» og innvandringspolitiske føringer.

Mahad kunne ikke opplyse om sin fødselsdato da han kom til Norge som 14-åring. Derfor fikk han en formell fødselsdato av norske myndigheter. Gjennom iherdig arbeid har han i etterhånd fått nye dokumenter som etter hans syn dokumenterer somalisk tilhørighet. Staten underkjenner konsekvent disse dokumentene som falske. Hovedbegrunnelsen til staten er at dokumentene viser til hans norsk-gitte fødselsdato – og at det da må være forfalskninger!

På den ene siden erkjenner staten at det er mangler med arkiver og historiske dokumenter i Somalia, men samtidig forlanger staten at dokumentene og ID-papirer skal følge «norsk standard». Kan det ikke tenkes at siden det nettopp mangler formelle, historiske papirer så er det lurt å bruke den eneste fødselsdato-referansen som finnes for å vise til faktisk person. Mahads advokater forklarte også om dette i retten – at både bilder og fødselsdato mm var påført og at dokumentene i seg selv var nye og ikke fulgte norsk standard – noe de umulig kunne gjøre.

PS: Belysende er det på den andre siden at staten overhodet ikke vektlegger at Djibouti ikke finner han i sine arkiver.

Jeg sitter med en litt vond smak i munnen etter mine dager i retten. Jeg understreker at dette er uavhengig av hva som er sant eller ikke, men ut ifra statens argumentasjon, bevisplassering og tyngdevurderinger.

nsterføringer på flere områder – mer om «bildebeviset».

Jeg hevder at statens komposisjon og historiefortelling passer med bildet/porteføljen og har politiske føringer. Staten tolker i sitt bilde med spesialsydd brilleglass. Men staten har også selv lagt fram et eget konkret bildebevis. I retten ble det vist til et tidligere bilde av Mahads bror og et passbilde fra Djibouti som de mener er Mahads bror. Dette kunne være et viktig bevis for staten.

Problemet er bare at Mahad sier at personen på bildet er en venn og ikke bror. Statens hovedbevisførsel er en såkalt «morfologisk analyse». Dette er første gangen at denne blir brukt i norsk rett for å identifisere personer. Jeg hadde derfor forventet et grundig og prinsipiell vurdering av både metoden med fordeler og svakheter og tyngde som ID-bevisførsel.

På en skala fra -3 til +3 konkluderer analytikerne fra Nasjonalt ID senter med +1. Det er en mulig sannsynlighetsovervekt for at bildene viser samme person – Mahads bror. Men det ble tatt store forbehold i rapporten. Analytikerne var selv under opplæring. Bildekvaliteten var ikke god. Det var heller ikke dokumentert klart når og hvor bildene var tatt. Dette sett i sammenheng med at analysemetoden var helt ny i norsk rett burde fått noen klokker til å ringe. Men staten var uforbeholden tydelig. Beviset tillegges «stor, stor» vekt. Det passet inn i statens eget portefølje-bilde. Og som Mahads advokat sa, bildet kan ikke brukes som identitetsbevis. Det kan i beste fall vise «en likhet». Og hvorfor hadde ikke staten ringt opp denne «broren» (?) – telefonnummeret var kjent.

Alder teller ikke

Som sagt så la staten minimal vekt på uforholdsmessighetsbetraktninger knyttet til det å miste statsborgerskapet. Derfor trakk de ikke fram Mahads liv og historie i Norge. Om hans adkomst til Norge sa de at han var jo 14-år og nesten voksen. Dessuten ble det reist tvil om hans alder. Det kunne godt tenkes at han var eldre. Han var «ikke noe barn» og hans alder ved adkomst tillegges ikke forholdsmessighetsbetraktning.

I tillegg til å plassere indisiene i sitt eget fasit-bildet, så synes jeg at en god del av statens prosedyre var ganske kynisk.

Blir utlending «Som om han aldri har vært norsk».

Ved tap av statsborgerskapet på de premissene som staten legger til grunn følger også utvisning og krav om varig innreiseforbud. Mahad mister alle rettigheter, og får en status som «om han aldri har vært norsk». En del av Mahads liv fjernes med viskelær over natta. Han blir ikke bare «annenrangs» borger. Han blir «ingenrangs».

Et paradoks vil i så fall oppstå. Hvor skal han utvises til? Somalia vil ta i mot han, men dit kan vel ikke staten sende han – for hele grunnlaget for en utvisning er jo at han nettopp ikke er somalisk. Da kan staten sende han til Djibouti, men de Djiboutiske myndighetene har på sin side hevdet at han ikke er derfra. Dette kan bli en spennende reise (ironisk), som Mahad uansett ikke burde være forunt. Han har reist nok i sitt liv.

Marie Simonsen skriver i en kommentar i Dagbladet 26/2:

«Rettssaken i seg selv gir som alltid et urovekkende innblikk i hvor komplisert behandlingen er, og hvordan vedtak i så stor grad er basert på anonyme kilder, ubekreftet informasjon og subjektive vurderinger. Arbeidsmengden er i perioder enorm. Asyladvokater har beskrevet utfallet som et lotteri, klienter føler seg som i en Kafka-prosess..

Uavhengig av utfallet er det grunn til å stille spørsmål hvorfor denne saken overhodet er blitt prioritert og har kommet så langt

Norge har i motsetning til flere andre europeiske land ingen foreldelsesfrist når det gjelder tilbakekallelse av statsborgerskap. Det er overraskende, fordi det strider mot rettspleien vi ellers står for. Rettslig er det et problem med hensyn til bevisførsel. Eksperter mener dessuten at Norge opptrer i strid med internasjonale konvensjoner. Det er forbudt å gjøre en person statsløs.

Men ikke minst har denne praksisen åpenbare sosiale og politiske konsekvenser som andre land håndterer bedre. Argumentet for å sette en strek er at borgere ikke skal risikere at myndighetene skal kunne ta fra dem statsborgerskapet og utvise dem, ettersom regjeringer og politiske vinder skifter. De skal være trygge på at de er fullverdige borgere, ikke andreklasses borgere, på vent i det uendelige, og prisgitt myndigheters luner.

Å forfølge statsborgere som har levd lenge og vel i landet, sender ingen andre signaler enn at vi er en kjip og byråkratisk nasjon som må lære seg å være grei igjen.»

Gode foreløpige siste ord.

Jeg frykter at de «innvandringspolitiske føringene» og statens prestisje kan bety at staten får medhold. Men «vårt lille land» burde gjøre helt andre prioriteringer i en verden med nye sultkatastrofer og nye flyktningestrømmer.

Geir Hem, Oslo 27-2-17

Nei til nedleggelse og flytting av «Botsen»!

Norge kjøper fengselsplasser i utlandet og legger ned i Norge. Det er meningsløst. Det er viktig å ha soningsplasser i Norge og i Oslo. Nærhet til familie og venner er en nødvendig del av rehabiliteringen. Mange pårørende – barn, familie og venner – kan ikke reise langt. Det at Oslo fengsel trenger å rehabiliteres gjør at avdelinger må midlertidig stenges, men det er ikke et argument for stenging.

f2

Regjeringen bruker penger på å leie fengselsplasser i Nederland. Nå forslås det å flytte og nedlegge fengsler i Norge. Det begynner å danne seg et mønster. Flere har påpekt at uttransportering av innsatte til Nederland for å sone, betyr nedbemanning for norske fengsler Nå følges dette opp med forslag om nedlegging av «Botsen» avdeling ved Oslo Fengsel, og sentralisering med foreslått nedleggelse av nesten halvparten av fengslene i Norge.

«Nedleggelse av Botsen» er styrt politikk

Bydelsutvalget i Gamle Oslo har i flere år krevd økte midler til Oslo fengsel spesielt for å bedre helseforholdene. Det ser nå ut til at forfallet har vært en bevisst politikk. Det lyder hult når Justisdepartementet mener det er for dyrt å rehabilitere avdeling A ved Oslo fengsel («Botsen»).
Nesten halvparten av plassene i det norsk-leide fengselet i Nederland, står tomme. Det har kostet justisdepartementet minst 10 millioner kroner – bare de siste fire ukene. Norske fengselsansatte har kalt det som skjer for en fallitterklæring. Myndighetene tenker sentralisering og ikke innhold i soningen, og kapasitetshåndteringen er mildt sagt mangelfull. Penger, som nå kastes bort, kunne vært brukt til sårt tiltrengt rehabilitering. Kriminalomsorgens Yrkesforbund sier at det er svært beklagelig at vedlikeholdet har blitt misligholdt så til de grader gjennom lang tid.
Oslo fengsel ligger på Grønland og har eksistert siden 1851. Fengselet har ca. 400 plasser. Ca. 3/4 av plassene er prioritert varetektsdommer, og mange av de varetektsinnsatte blir etter den første fasen plassert i A-blokka. Over tid er det blitt bygget opp betydelige ressurser knyttet til aktivitet, rehabilitering og arbeidstrening. Fengselet har: Arbeidsstue, systue, hobbyverksted, monteringsverksted, snekkerverksted, smie, vaskeri og bibliotektjeneste mm. Det er samarbeid med NAV og kurs i datakortet og bl.a. stillasbygging og truckførerkjøring, og Grønland Voksenopplæring har skoleprosjekt med unge innsatte. Benny Butikk ble igangsatt i 2004, og har åpent for publikum to dager per uke. Er det lurt å kaste slike opparbeidede aktivitets- og rehabiliteringstilbud på båten?
Fanger er også folk!

Dessverre støtter flere politiske partier nedleggelsen. Her et knippe formuleringer: «Fengselet er «en ekstra byrde for en bydel med store utfordringer» (V). «..utvikle fengseltomten .. om til et formål som gavner bydelens befolkning». (APs program). «Dette er et nydelig område som bør komme Oslos befolkning til gode» (SV v/Heiki Holmås Dagsavisen 14.05.2001).

Som om et fengsel i seg selv er en byrde. De innsatte er faktisk en del av Oslos befolkning! Ønsket om å gjemme bort fattigfolk og tiggere brer om seg. Flytting av fengsler til utlandet og ut av byene er en del av det samme bildet.

Vi trenger dessverre å sperre noen mennesker inne – for å straffe og forbedre, og for å beskytte andre. Kriminalomsorg og kriminalretten kan diskuteres, men i fengsler har de innsatte likevel et midlertidig hjem. Og besøk av barn, familier og venner er viktig både for de innsatte og pårørende. Jeg tror ikke myndighetene har planer om å betale flyreiser til Nederland for disse. I Oslo er det god tilgang til kollektivtransport og Oslo fengsel ligger i gangavstand fra Oslo S.

Hvis vi skal ha en god og ikke minst human og menneskevennlig byutvikling, så bør vi også ha fengsler innen synsvidden noen steder. Vi trenger å se alle sider av livet – fattigdom, tiggere og straffeanstalter. Hvis vi usynliggjør og flytter de som er nede eller «utafor», så mister vi menneskeverd. Men kriminalitet blir ikke borte selv om vi ikke ser hvor straffen sones.

Siden 1851 har Oslofolk akseptert å ha et fengsel på området. Jeg husker fra min egen barndom, at fengselet ble vist til som noe skummelt. Det skumle har faktisk allmennpreventiv funksjon – en nyttig funksjon også i bysamfunn.

En by bør gjenspeile alle deler av menneskelivet. Politikere liker å slå om seg med begreper om mangfold, men det skal tydeligvis ikke gjelde alle. Hvem er verdige nok til å være i byen? Skal fengselet skyves ut til fordel for flere trendy området med dyre boliger og finkultur? De som sitter innestengt er faktisk også en del av innbyggerne i Gamle Oslo.

f5

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Avdeling A er et sted med stor faglig kvalitet det er meningsløst at det skal legges ned. Derfor har Rødt Gamle Oslo som et punkt i sitt program: «Gå i mot flytting av Oslo fengsel fra sentrum. Nærhet til familie og opparbeidet kontaktnett må ivaretas. Fengselet trenger opprusting – ikke å flyttes på.»

Nei til nedleggelse av Botsen! Puss opp fengslet!

En redigert versjon av dette innlegget står i avisa Klasselampen 17.10.15