Når NATOs «out-of-area» blir «in-to-area» og forsterket verdikamp

Litt om krigens logikk

På siste toppmøtet i NATO ble medlemslandenes ledere for første gang enige om at NATO må se på «sikkerhetsutfordringen» som følger med at Kina vokser fram. USAs økonomiske krigføring med Kina blir en sikkerhetsmessig utfordring for NATO – og Norge.

Jens Stoltenberg følger opp og uttalte om NATOs nye «strategi mot 2030» mandag 8. juni:

«Kinas fremvekst fører til en grunnleggende endring i verdens maktbalanse. Det skjerper kampen om økonomisk og teknologisk overtak og skaper flere trusler mot åpne samfunn og individets rettigheter. Det øker konkurranse om våre verdier og levesett»

Og det trekkes konsekvenser: «I en verden med global konkurranse, må Nato være en mer global allianse».

Det vises tydelig til et mål med «Nato 2030» om å styrke samholdet i Nato, særlig alliansens politiske rolle. Generalsekretæren ser for seg å bruke et bredere spekter av virkemidler, både «militære og ikke-militære, økonomiske og diplomatiske». (abcnyheter 8.6)

Endringer i situasjonen – endrer NATOs offisielle ’scope’

En offisiell etterkrigsfortelling dreide seg om «frihet i vesten» mot «ufrihet i øst» – med fare som truet -, men i sitt innhold var NATO fra opprinnelsen et USA/vestlig maktprosjekt. Og resultat av – og brikke i en – omfordeling etter 2-verdenskrigen. «Holde russerne ute, amerikanere inne og tyskerne nede». (Lionel Ismay Hastings, NATOs første generalsekretær.). Rene ord og noe annet enn fortellingen om NATO som et ’fredsprosjekt’.

«Russerne/Sovjet ute» fungerte i stor grad som ideologi for en omfordelingen og egen styrkeposisjonering. Det var samtidig et ’våpen’ for kontroll overfor arbeiderbevegelsen.

Etter 2-verdenskrig kom «faren» fra Øst-Europa. Den vestlig Nordatlantisk militærallianse (NATO) så dagens lys.

Med ny definert sikkerhetsrisiko (Kina utfordrer USAs økonomisk og politiske kontroll), så kommer ’faren’ nå i større grad lenger borte fra – Sørøst-Asia.

Det er ikke noe nytt at NATO ser utover Nord-Atlanteren. ’Out-of-area’ har vært praktisert lenge – ref. Afghanistan og Libya. Men den økende stormaktsrivaliseringen følges nå av en økende «globalisering» av NATOs operasjonsområde.

NATO som redskap må utvide sitt virkeområde og «out-of-area» blir til «in-to-area».

Same procedure as last year

Samtidig så skjer det politisk/ideologisk opptrapping i form av en ny «kald krig».

Som «Sovjetsystemet» ’truet vestens frihet’ etter 1945, så er det i dag spredning av Kina autoritære system som truer ’vestens frihet’. NATO skal forsvare ’liberale friheter’ og sikre USA/vestens dominans. Dette er NATO-tale.

Paradokset og falskheten i den ideologiske kampanjen for ’vestens frihet og verdier’ kommer til syne ved at vestlige land selv innskrenker demokratiske retter, forfølger Assange, intensiverer overvåking og bryter folkeretten.

«Under FBI-ordre fjernet Facebook og Google American Herald Tribune, et alternativt nettsted som publiserer amerikanske og europeiske forfattere som er kritiske til USAs utenrikspolitikk» (ref: https://thegrayzone.com/2020/06/05/the-fbi-launches-open-attack-on-foreign-alternative-media-outlets-challenging-u-s-foreign-policy/ )

Det blir mest komisk når Jens Stoltenberg/NATO gjentatte ganger bruker «verdikortet» og framhever viktigheten av en «fri presse». Rettigheter, for ikke å snakke om brudd på folkeretten, er truet ikke minst fra USA/NATO-hold. Og Trump, USA/NATO-sjefen, går selv i spissen for å angripe pressen. I dette bildet bli også kritikere framstilt som å gå fiendens ærend. «Påvirkning fra utlandet». Det er noen som husker Mccarthyisme på 50-tallet og NATOs angrep på venstrekrefter i Norge og internasjonalt – med spiontiltaler. Same procedure as last year.

Ja, Kina er et land preget av autoritært styre og begrenser demokratiske rettigheter. Men, i sitt innhold, så er det en vesensforskjell (motsigelse) i den ideologiske verdikampen. Mens Kina faktisk de siste tiårene har utviklet seg i mer markedsliberalistisk retning selv, så trekkes det ideologiske frihetskortet stadig høyere fra vesten/NATO – samtidig som de selv er på ville veier – og har mildt sagt tvilsomme medlemsland.

Bakteppe er at Kina reelt er en økonomisk og geopolitisk trussel mot USA/vestens kontroll og dominans. Den ideologiske/verdikampen fungerer som et redskap i en stormaktsrivalisering, hvor Norge er en integrert del.

’Russland-faren’ opprettholdes (så klart) ikke minst når det gjelder som såkalt påvirkningsagent og som argument for opprustning. Og brukes i bildet med behov for forsterket overvåking og kontroll og stadig mer integrasjon mellom militæret og sivilforsvaret. Legg merke til at Jens Stoltenberg også viste til at Kina «investerer i infrastruktur og samarbeider med Russland. Dette har sikkerhetskonsekvenser.»

Merk!

I lys av den rådende offisielle norske forsvars- og trussel-debatten, er det nødvendig å understreke: Styresettet i Kina og Russland er ikke my piece of cake! Jeg støtter demokratiske krefter og behov for forandring også i disse landene. Men det begrunner, eller forsvarer, ikke en støtte eller deltakelse i en stormaktsrivalisering med ’våre allierte’ – som øker spenningen og krigsfaren. Jeg er mot all gjengkriminalitet. NATO er ikke bare i vårt nærområde, men Norge er et svært aktivt medlem – noe som utgjør en alvorlig trussel for at vi blir en krigsskueplass.

Vedlegg og et tips

NATOs offensive strategi – som skjerper farene for en storkrig – og debatten om den såkalte «Nye langtidsplanen for forsvaret», sammen med stadig utvidet norsk militært samarbeid med USA/NATO+ og militær opprustning i nordområdene, peker på viktigheten i å styrke antikrigsarbeidet.

Norsk NATO-medlemskap var opprinnelig mye forankret i en politisk «vestlig» orientering. Basert på nasjonal kapital og mot en «kommunistisk» ’internasjonale’ (hvor NKP var et nasjonalt uttrykk).

Gerhardsens «Kråkerøytale» (https://no.wikipedia.org/wiki/Kr%C3%A5ker%C3%B8y-talen) var uttrykk for dette, med fokus på aktiviteter rettet mot venstrekrefter og kommunistisk/sosialistisk innflytelse – som hadde fått autoritet gjennom motstandskampen mot fascismen.

Norsk NATO medlemskap var da mest forankret i en nasjonal orientert kapital (med oppbygging/ekspansjon etter krigen), men med allianse innenfor en vestlig kapitalistisk internasjonale. Merk at det ble framsatt en betingelse, for norsk militær vestlig allianse, knyttet til mottak av USAs marshallhjelp.

I dag er norsk USA/NATO-allianse mer forankret i at norsk økonomi er fundamentalt integrert i en vestlig imperialistisk økonomi med maktpolitiske overbygginger. Norge er en del av en «imperialistisk akse».

Dette må ha betydning for antikrigsarbeidet og diskusjoner om norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. (jeg kommer snart med et innlegg om dette – følg med:-)

I denne omgangen roper jeg høyt «Not-my-area»!

Organisasjonen Stopp NATOs nye hefte «NATO-guiden» anbefales!

Fra innledning i heftet:

«NATO blir lite kritisert i media og aviser. Det brukes ofte ord som «forsvar for frihet», «demokrati», «sikkerhet» og «nødvendig forsvar». Heftet stiller spørsmål om dette stemmer. Er NATO så snille som de selv sier? Hvem er NATO til for? Trengs NATO i dag? Hva er alternativet i en verden hvor stormakter konkurrerer om makt og kontroll.»

Papirutgaven koster 30 kr. (pluss porto kr. 27 for et hefte) Digital utgave er gratis. Les mer her: https://stoppnato.no/2020/05/30/nytt-hefte-nato-guiden/

Geir Hem, 10.6.20

Vi må jobbe for å leve – arbeidsorganiseringens syke logikk

Mennesker i fellesskap må skaffe mat og nødvendighetsartikler for å leve. Da kreves en samfunsmessig innsats/arbeid. Av ulike slag til ulike tider. Enten det er å plukke mat fra vekster eller å bearbeide råstoffer. Ikke alle har arbeidsevne. Da stilles (bør) resultatet av andres arbeid til rådighet.

I dag i, vårt produksjonssystem, er arbeidet organisert i et forhold. Et forhold mellom eiere (kapital) av produksjonsmidler og arbeidere. Rammen for arbeid er at man må selge sin arbeidskraft på et marked (arbeidsmarked). Arbeidskraften vår er altså selv en vare. Sånn behøver det ikke være, men sånn er det i dag.

Mens arbeidere (selgerne) grunnleggende står i motsetning til eierne (kjøperne), så er de innen systemets rammer avhengig av dem. For å få solgt arbeidskraften sin – for å få arbeid.

Dette bety at liv og arbeid er avhengig av «næringslivet». At hjulene holdes i gang. Dette er ingen naturlov, men den måten som produksjonen i samfunnet i dag er organisert på.

Pandemier avdekker det meningsløse i den måten som samfunnet er organisert på, men viser også avhengigheten.

I pandemiers navn vektlegges fellesskap. Vi må ta hensyn til hverandre. Vi kan ikke være oss selv nok. Den individuelle konkurranseideologien må for et øyeblikk vike. Det er nok av selvgode sjåvinister/egoister som prøver å utnytte situasjonen, men gjennomgående så slår fellesskapstanken gjennom med stor kraft.

Likevel vris «fellesskapsløft» i stor grad over til løft for individuelle bedriftseiere og næringslivet. Nettopp i avhengighetens navn. Vi må skape og opprettholde arbeidsplasser. Arbeidslivets (produksjonsforholdene) organisering slår igjennom.

Pandemien fører på sin måte til økonomisk krise, men er ikke årsaken. Måten vi har organisert økonomien/produksjonen på, gjør at pandemier synliggjør motsetningen mellom liv, helse og og økonomisk organisering. Hvis økonomien og samfunnet var organisert for å lage det vi trenger og har behov for, så er det vel egentlig helt meningsløst at vi må velge mellom økonomi og liv og helse. Men vi «tvinges» nettopp til å være opptatt av sånne spørsmål når det gjelder ulike «stengingsregimer» og støttepakker.

Situasjonen viser tydelig at det ikke er resultatet av arbeidet som teller, men handelen og bruken av arbeidskraft – som kilde til overskudd – ikke nødvendighetsartikler. Den økonomiske krisen er en «overkuddkrise»/profittkrise for bedrifter/kapitalen.

Men den framstår som en virkelig motsetning, av mytisk karakter, mellom økonomi og liv. Dette er en framtredelsesform også i politikken.

Det meningsløse forholdet, som skaper kriser, fører til at kapitalen må reddes for at den skal kunne fortsette å kjøpe arbeidskraft.

Kapitalens jernhånd er sterk, men slår sprekker

Sånn er systemets logikk. Redningspakker til næringsliv og bedrifter er «nødvendige» – for å holde hjulene i gang. Produksjonssystemets logikk blir en samfunnsmessig logikk – tilsynelatende som en naturlov. Mens helsearbeidere hylles for sin innsats, følger velferdskutt, og signaler om økte skatter. Og lønnsløft eller bedring av arbeidsvilkårene for helsearbeidere sitter langt inne. Vi må jo alle betale for næringslivets redningspakker, heter det.

Kapitalens jernlov hviler på en mytisk bevissthet, som er politisk rådende, som produksjonsforholdenes framtredelsesform. Og dette skjer i en ramme hvor pandemien kan bli «the Perfect Disaster for ‘Disaster Capitalism’» som den kanadiske journalisten Naomi Klein sier i et intervju 30. mars.

«Historien er en krønike av ’sjokk’ – sjokkene fra kriger, naturkatastrofer og økonomiske kriser – og deres etterspill. Denne ettervirkningen er preget av ’katastrofekapitalisme’, beregnede, ’frie marked’ -løsninger for kriser som utnytter og forverrer eksisterende ulikheter.» (Naomi Klein)

Behovet for fellesskapsløsninger kan likevel ikke dekkes over med et pennestrøk

«Vårt valgspråk må altså være: reform av bevisstheten, ikke gjennom dogmer, men gjennom analyse av den mystiske, for seg selv uklare bevisstheten, uansett om den framtrer i religionen eller politikken. Det skal vise seg at verden lenge har hatt en drøm om noe den trenger å være klart bevisst på for å virkelig besitte. Det skal vise seg at det ikke dreier seg om en lang tankestrek mellom fortid og framtid, men om å fullføre fortidas tanker. Det skal til slutt vise seg at menneskeheten ikke starter noe nytt arbeid, men med klar bevissthet fortsetter sitt gamle arbeid.»

(Mark 1843)

Forhold og sammenhenger som vi kan bli kart bevisst på. En sammenheng og kamp som har lange tradisjoner i arbeiderbevegelsen i motsetningsforhold til den rådende ideologien.

Vi ser i sanntid at vi er så mye mer sammenkoblet med hverandre enn det ganske brutale økonomiske systemet vill ha oss til å tro. Vi opplever verdien av samhold på en fundamental annen måte enn markedets usynlig styrende hånd.

Det snakkes mye om «social distancing» i dag, som konkrete tiltak mot virusspredning. Men ’social distancing’ er også en iboende egenskap skapt av kapitalforholdet. Vi framstår som konkurrerende enkeltindivider enten det er på arbeidsmarkedet, boligmarkedet eller overfor tilgang til privatiserte velferdstjenester.

Den ’mytisk bevissthet som produksjonsforholdenes framtredelsesform’ råder som en klam hånd. Men konkrete fellesskapsopplevelser kan skape bevissthet om en mulighet for framtidige «social communities» og grobunn for fellesskapsløsninger. Mennesker er mennesker som sosiale vesener.

Geir, 25.5.20

Tallet er 19 700 000 000 000 – Hvorfor?

En artikkel om nærsynthet og premisser i norsk forsvarsdebatt.

Langtidsplanen for forsvaret trenger ikke ompuss. Den må forkastes!

Mange har sikkert lest at jeg er ganske opptatt av krig og fred, og NATO. I våre tider synes jeg at, det er totalt meningsløst at det brukes ca. 19 700 milliarder kroner (SIPRI 2019) på militæret og opprustning i verdens. Samtidig ser vi et skrikende behov innen helse- og velferdsområdet for ikke å snakke om miljøtiltak. Uttrykket «det er en gal verden jeg vil av» er ganske betegnende.

Norsk forsvarsdebatt

Nå har Norge fått ny forsvarssjef. En relativt ung krigsmann overtar. Han roses bl.a. får sin krigsinnsats, og har deltatt i brutale kamper i afghanske fjell i 2002, og en rekke ganger senere.

Konklusjonen i en offentlig rapport fra 2016 var klar: Vi mislyktes med bidraget til å bygge en stabil og demokratisk afghansk stat. Det viktigste bidraget til en krig som kostet Norge mer enn 20 milliarder kroner var å vise Norge som en god alliert til USA og NATO.

I Aftenposten 16. mai uttaler den nye forsvarssjefen; «Hvis noen hadde tilbudt meg en jobb hvor jeg skulle lede en styrke i Afghanistan, så hadde jeg gjort det på dagen”.

Og dette er i tråd med norsk offisiell forsvarspolitikk. Den nye krigsgeneralen passer godt inn i folden. I den nye langtidsplanen for forsvaret, som regjeringen har lagt fram, understrekes behovet for at Norge skal ha kapasiteter til nye utenlandsoppdrag.

«Norge må derfor opprettholde kapasiteten til å delta kontinuerlig med substansielle styrkebidrag i internasjonale operasjoner og annen internasjonal virksomhet i tett samarbeid med nære allierte.» (Fra regjeringens dokument om ny langtidsplan for forsvaret, april 2020)

Få stiller spørsmålet i norsk offentlighet om sånn krigsinnsats gavner Norge og verden. En unison hylles av valget av ny forsvarssjef er slående.

Forslaget til ny langtidsplan for forsvaret får kritikk for lite pengebruk

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.

Kritikken fra «opposisjonen» kommer selv om pengebruken øker betraktelig. Samtidig så er premissene i forslaget til ny forsvarsplanen tindrende klar på NATO-forpliktelsene og pilarene i den militære satsingen.

«Regjeringen fortsetter arbeidet for å sikre NATOs relevans og troverdighet i fremtiden, og støtter konstruktive effektiviserings- og reformtiltak. Gjennom vekst i forsvarsbudsjettene i denne perioden, anskaffelse av nye moderne kapasiteter og substansielle bidrag i NATOs beredskapsstyrker, styrkeregistre og operasjoner, fortsetter Norge å øke sitt bidrag til byrdefordeling i alliansen.» (Fra regjeringens dokument om ny langtidsplan for forsvaret, april 2020)

Regjeringens mål i seg selv er å «å styrke NATO». Og det betyr mere penger! – «øke sitt bidrag til byrdefordeling».

«Historisk» sier noen aviskommentarer, om at at det sannsynligvis blir flertall på stortinget for at forslaget til langtidsplan må få ompuss. Men det er likevel ikke tvil om den servil enighet mellom de største partiene om premissene for fortsatt militær opprustning. Den såkalte konsensusen om norsk forsvars- og utenrikspolitikk ligger fast. Kritikken nå dreier seg om tempo i fortsatt opprustning.

Alliansen mellom AP, SP og FrP er spesielt synlig. Ropet på mer penger er høyt. Det er i tråd med VGs lederartikkel 3. april. Selv om det vises til økonomiske nedgangstider, så er utfordringen i å opprettholde veksten i militærbudsjettene «.. ikke mindre nødvendig etter denne pandemien. Det blir viktigere».

Dette sies i en situasjon hvor den skjeve fordelingen mellom militærutgifter og beredskaps- og helsetiltak er åpenbar.

Utålmodigheten til stortingsflertallet er basert på et noen nye investeringer går for sakte. Men det stilles ikke fundamentale spørsmål rundt premissene.

Trusselbildet og løsninger

Det er populært med store oppslag om «trusselbilder» for tiden. Det hevdes at den sikkerhetspolitiske situasjonen har endret seg er preget av større «uforutsigbarhet». Selv Langtidsplanen og forsvarssjefen sier at situasjonen er preget av mer direkte konkurranse og rivalisering mellom stormaktene som kan utvikle seg til mer direkte konfrontasjoner.

Men samtidig så stilles det ikke spørsmål ved om Norge selv skal være en del i denne rivaliseringen. Det tas som premiss i den utenrikspolitiske konsensusen.

Organisasjonen «Nei til atomvåpen» har en betimelig kommentar i sitt blad «Magasinet» 1.20:

«Språk og begreper som brukes er ofte tilslørende, dempende og villedende. Et slikt eksempel er når E-tjenesten ved den åpne sikkerhetsvurderingen i februar i år. ’Fokus 2020’ utelater USAs rolle, mens Russland og Kina er demonisert. Det skapes liten tillit i befolkningen når USA ikke er med i den helhetlige vurderingen.»

I 1905 – rett etter at Norge hadde ført en selvstendighetskamp overfor Sverige – uttalte Jørgen Løvland, Norges første utenriksminister 1905–1908, følgende:

«Oppgaven må være å holde oss utenfor deltakelse i de kombinasjoner og allianser som kan dra oss inn i krigseventyr . . .»

Den gangen følte vi på kroppen hva frihet og selvstendighet innebar.

I følge FFI (Forsvarets Forskningsinstitutt) er Norges avhengighet av alliert støtte økende, samtidig som den er mer usikker. Langtidsplanen sier at vi må spille på flere hester samtidig: Vi må styrke Norges militærvesen; styrke NATOs kollektive forsvar; bidra til utenlandsoperasjoner; legge bedre til rette for trening av utenlandske soldater i Norge, og styrke det såkalte totalforsvaret.

Sammen med behov for nye investeringer og skalt materiellfornyelse, så blir dette dyrt, og koster mer enn langtidsplanen legger opp til. Nødvendige kostnader sier stortingsflertallet.

Interessant, men kanskje ikke så overraskende, at AP er mer offensiv enn H i å bevilge til militæret.

Samme hesten

Et argument er at et sterkere nasjonalt forvar – innenfor NATO-alliansen – vil gi Norge bedre sikkerhet. Dette argumentet har også nådd inn i deler av venstresiden i Norge. Dette synet bør diskuteres i langt større grad. Det er slående at det er sammenfallende med ropet fra fagmilitære og gamle militarister, og på sitt vis overensstemmende med Trumps ønske om «byrdefordeling».

Kan det ikke tenkes at tilsynelatende satsing på flere hester egentlig er foring til samme militarisering og krigsregime, og fører til økende krigsfare og spenninger. Norske brigader vil fortsatt bære NATO-emblemer på innsiden. NATO samordner sine kommandostrukturer. Norge er NATO. Selv om det norske FOH (Forsvarets Hovedkommando) tilsynelatende skal lede norske styrker i strid, så gjelder det bare fram til «NATO kommer». Da overtar NATOs fellesoperative hovedkvarter i Napoli som leder i striden, og det maritime hovedkvarteret i Norfolk med kontroll på havet.

En styrking av norske NATO-soldater, kan ha ganske begrenset «beroligende» effekt overfor vår definerte «fiende» i øst.

Men disse premissene for militariseringen er lite synlig i norsk forsvarsdebatt. Et krav burde i det minste være å se investeringer i «norsk militæret» betinget av uavhengighet av stormaktallianser.

I hvertfall hvis man ser, og mener, at det som våre alliansepartnere gjør, og den opprustningen som skjer, faktisk i seg selv ikke er fredsbevarende, men krigsdrivende, urettferdig og øker faren for krig.

Dette skjer ikke tilfeldig

Det er ganske naturlig med moralsk fordømmelse og reaksjoner mot militær pengebruk og påpekning av lidelser i krigers kjølevann.

På sosiale medier mangler det ikke med reaksjoner, fordømmelser og krav om nedrustninger. Det er viktig med en opinion og reaksjoner mot «galskapen», men det trengs mer.

I 1967 advarte Martin Luther King: «En nasjon som fortsetter år etter år med å bruke mer penger på militæret enn på sosiale programmer, nærmer seg åndelig død.»

Han beskrev hvordan militarismen ødelegger «sjelen til USA». Han beskrev i detaljer den amerikanske ødeleggelsen i Vietnam med massebombinger, napalm, forgiftning av vann og land og drap av mer enn en million vietnamesere. Han sa at en utenrikspolitikk basert på vold og dominans i utlandet, fører til vold og dominans hjemme, og han oppfordret «vi som en nasjon må gjennomgå en radikal revolusjon av våre verdier».

Han beskrev hvordan krig bryter ned amerikanske soldater som opplever at: «Vi er på de rike og trygges side, mens vi skaper et helvete for de fattige.» Han sa at han ikke kunne være stille i møte med så grusom «bruk» av de « fattige svarte og hvite» fra USA – ved å la dem «brenne hyttene til en fattig landsby» 8000 miles unna».

Marin Luther Kings engasjement belyser viktigheten i i å engasjere folk rundt verdisyn, men han var også inne på at krig er en form for interessekamp – «på de rike og trygges side».

Han beskrev hvordan USA holder tropper i fremmede land for å «opprettholde sosial stabilitet for våre investeringsregnskap». Han beskrev at den amerikanske imperialismen var basert på å «nekte å gi opp privilegiene og gledene som kommer fra den enorme fortjenesten fra utenlandske investeringer.»

Kriger og militarisering skjer ikke tilfeldig. De skjer ikke av dumskap.

The real business

Langtidsplanen for forsvaret sier at Norge, ikke siden den kalde krigen, har stått overfor en så stor mengde av utfordringer mot staten, samfunnet og individer. På et vis så viser dette hva som er det norske militærets offisielle oppgave. Å beskytte «staten og samfunnet» er ikke i seg selv det samme som å sikre frihet og selvstendighet. Det kan bety å sikre staten og næringslivets økonomiske interesser.

I disse dager diskuteres mye om Equinors to-hundre-milliarders økonomiske tap ved utenlandsinvesteringer. Og Norge har vært på god vei til å ansette en finansspekulant, med solide føtter i skatteparadiser, som forvalter av oljefondet.

Erna Solberg sa nylig i et TV-intervju, på spørsmålet om de norske soldatenes tilstedeværelse i Irak: «Hva vi gjør i Irak bestemmes av norske næringsinteresser og maritim transport». Det var klare ord.

Norge militære investeringer og planer er drevet av egne økonomiske og politiske motiver. I forsvar av oljeinteressene, i forvar at Equinor og Telenors utenlandsinvesteringer. Og kanskje mest i forsvar av oljefondets investeringer og aksjeverdier, børs og dollarkurser. Norges oljeformue er nå på sett og vis avhengig av dagens volds og krigsregime.

Vi må bort fra forestillingen om at krig er noe personlig, i dag blir det ofte pekt på Trump som den som driver sine egne kriger, men det er ikke Trump, Pompeo eller Nato-Jens som fører krig, det er USA og NATO som driver kriger for vestlige økonomiske og strategiske interesser, kontroll over naturressurser osv.

Det er ikke slik at Norge bare er et haleheng av USA, vi deltar i disse krigene fordi vi er en del av den aksen som tjener på krigene. Forsvaret poengterer selv at deres hensikt ikke er mobilisering, men å være en innsatsstyrke. «Innsats» er NATO-språk for invasjon.

Interessekamp

I medisinen, så kan vi gi lindring og omsorg, men vi kan også bekjempe virus og få bort skadelig bakterier, for å unngå smitte. I et sånt perspektiv ser jeg kriger som uttrykk for en interessekamp, en maktkamp om kontroll ,om økonomi, markeder, råvarer og produksjonskjeder.

Da blir antikrigbevegelsens oppgave også å føre en «interessekamp» – mot krigernes interessefellesskap.

Det er flere oppgaver. På kort sikt å stoppe og hindre pågående kriger, og gjøre det vi kan for at ikke nye kriger skal bryte ut. Men samtidig så er det viktig å se på årsaker til kriger.

Ofte blir diskusjon om militærbruk og militærallianser, som NATO, en diskusjon om en teknisk forvarsdiskusjon – uten en grundig gjennomgang av begreper om frihet og selvstendighet.

Jeg tror ikke eliten mangler gode råd. Jeg tror ikke spørsmålet om krig og fred er et spørsmål som avgjøres akademisk og logisk. Det er et spørsmål om makt.

Det kan ta tid å bli kvitt krigsviruset

Det en spesielt viktig oppgave i dag er å bygge folkebevegelse på tvers for å hindre nye kriger og få slutt på de som eksisterer. Selv om det bare kan bety krigspause, så er det bra!

En omskriving av ordene til Bertold Brecht:

Men det stopper ikke krigen

Dette forandrer ikke verden.

Dette forbedrer ikke forholdene mellom menneskene.

Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.

Men noen får leve lenger

Krig og lidelser blir holdt borte for en natt

Bombene som skulle falt ligger på lager

Men dette forandrer ikke verden.

Dette forbedrer ikke forholdet mellom menneskene.

Dette forkorter ikke utbyttingens og imperialismens tidsalder.

—————————————————————————————-

Langtidsplanen for forsvaret trenger ikke ompuss. Den må forkastes!

Før Norges forsvar er basert på å føre en ikke-imperialistisk politikk og bryter med NATO-samarbeidet, vil enhver styrking av militæret gi kapasitet til imperialistisk krigføring – og åpne for at Norge blir krigsskueplass og slagmark.

Geir Hem, 20.5.20

Liv og helse først! – Litt om smitteapp og datainnsamling

Hvis den nye appen effektivt vil kunne redusere smitte, så vil jeg gi den en betinget sjanse. Liv og helse først, ikke for meg personlig, men samfunnsmessig vurdert.

Jeg har kommet fram til dette etter en del vurderinger. Jeg synes absulutt ikke at dette er problemfritt. Men hvis jeg faktisk mener at «liv og helse kommer først», så vil jeg prøve.

Jeg er kritisk til overvåking, av mange grunner

Personvern er definert som en menneskerett. Jeg er forsiktig med unødig å dele mye privat informasjon. Det kan misbrukes, uansett gode hensikter. Misbruket kan skje ut i fra økonomiske/kommersielle interesser og maktpolitisk ønske om kontroll og styring av meningsflyt og ytringer.

Vi lever dessverre i et samfunn hvor kontrollmekanismene over informasjon er veldig dårlig. Dette gjelder også kritisk informasjon om helse, infrastruktur og forvar – for den saks skyld.

Flere har vel lest mine politiske kommentarer om hvordan norske offisielle trusselvurderinger, under NATO-paraplyen, rettes mot våre ’fiender’. Mens våre militære data deles styres og slipper inn i amerikanske teknisk-skyer, som er regulert av amerikansk lovgiving, og kritisk avhengig av selskaper og eksperter utenfor nasjonal kontroll. Vi har også lest om at helsedata og finansielle data har kommet på avveie.

Vi burde hatt en teknisk infrastruktur som sikret nasjonal og offentlig kontroll. Der er vi dessverre ikke.

Det betyr at mye av mitt liv er tilgjengelig på ulik hold, som jeg ikke liker. Gjennom Microsoft/Google/Apple/Facebook og for den saks skyld epost og teletjenester, så overvåkes jeg. Jeg vet det. Jeg må gjøre noen praktiske valg løpende.

Dette er mine individuelle valg. Selv om sånne valg også blir institusjonalisert ved at, offentlige tjenester i stadig større grad bindes opp mot bruk av tekniske plattformer, som jeg ikke liker.

Det er likevel et skille ved at hver enkelt gir fra seg sensitive opplysninger og at staten legger opp til det, i større og større grad.

Sånn sett er «smitteappen» et sprang. Den er i stor grad privat utviklet og basert på privat teknologi og infrastruktur, som mye annet som jeg bruker, men nå skjer det i statlig regi og et i helt nytt omfang.

Flere kommentarer viser til at, når jeg slipper andre inn i mine private sværer via Facebook, Google etc., så er det samme ulla. Men jeg ser en vesentlig og prinsipiell forskjell mellom hva jeg gjør selv, og om andre skal slippes inn i mitt privatliv via statlig regi.

Appen har sine åpenbare begrensninger. Uten massiv testing av alle som har appen, kan det være problemer å få en tydelig sammenhengen mellom appen og færre smittede. Og det er ingen klar tekniske eller rettslige hindring for at andre/uvedkommende kan bruke informasjonen til andre/sine formål. Den teknologiske plattformen, og hull i kontrollen, gir mange feilkilder.

Likevel: Folkehelse er noe mer enn et individuelt spørsmål. Hvis den nye appen effektivt vil kunne redusere smitte, så vil jeg gi den en sjanse. Liv og helse først, ikke for meg personlig, men samfunnsmessig vurdert.

Men betinget. Jeg ser at «Smitteappen» i dag er flere tekniske og funksjonelle svakheter. Og nytten er jo avhengig av andres bruk og omfang.

I tillegg så virker det foreløpig som om appen kan svekke funksjonelt bruk av mobiltelefoner og kommunikasjon.

Jeg har til nå alltid skrudd av ’Bluetooth’ funksjonen både av private sikkerhetsmessige, hacker og tappe, grunner. Funksjonen til appen er, som jeg leser, både avhengig av GPS og Bluetooth data. Hvis mobilen min kneler pga. batteriutladning, så svekkes min, og fleres, kommunikasjonsevne, noe som også kan svekke sikkerhet og informasjonsflyt, også varsler om smitte fra myndigheter.

Ja jeg går inn i en betinget prøveperiode, av samfunnsmessige sosiale og helsemessige hensyn. Liv og helse først! Men det betyr ikke at jeg ikke har, og fortsatt kan komme med, kritiske kommentarer.

Geir – 18. april 2020

NATO – desinformasjon og propaganda

NATOs pressekonferanser og forsvarsministermøtet 14-15 april bekrefter at NATOs hovedmål er å sikre ’business as usual’. «Vi må fortsette å jobbe hardt for å sikre at denne helsekrisen ikke blir en sikkerhetskrise.» Fokus er NATOs kampberedskap og ikke folks helseproblemer.

Les første setning i NATOS eget såkalte «factsheets» om svaret på COVID-19 krisen: «Som svar på COVID-19-pandemien fortsetter NATO å levere troverdig og effektivt avskrekking og forsvar.»

Min understreking. Se hva de faktisk skriver «som svar på COVID-19» så skal de ikke hjelpe, men fortsette sine militære aktiviteter. Det understrekes gang på gang at målet ved NATOs svar på COVID-19 er å sikre kampberedskapen. Det brukes knapt et ord, eller tegn, om folks helse.

Og mer enn det, mens verden og FN roper på fred og felles innsats for å bekjempe pandemien er NATO i praksis i ferd med å trappe opp sine militære engasjementer.

NATO overtar flere av USA-ledede oppgaver i Irak. De trapper opp aktiviteter og «engasjementer» generelt i Midt-Østen og nordre Afrika. Tre sitater fra pressekonferansen taler et tydelig språk:

«Vi er fremdeles til stede i Irak.. Og vi har nettopp tatt beslutningen om å skalere opp, trappe opp, .., og vi vil øke vår virksomhet på bakken så snart forholdene tillater det, og vi er klare til å gjøre det så snart som mulig»

«Du har rett i at NATO har bestemt seg for å styrke vår innsats i den bredere Midtøsten-regionen og Nord-Afrika. Og vi gjør det trinnvis, og vi gjør det gjennom forskjellige anstrengelser.. vi har også blitt enige om å gjøre mer i hele regionen, inkludert Nord-Afrika.»

Og NATO bekrefter mer aktiv støtte til Tyrkias aggresjon:

«Tyrkia har vært ekstremt viktig for å hjelpe oss med å gjøre all fremgang vi har gjort i kampen mot Daesh / ISIS. Og vi må naturligvis fortsette å jobbe, alle NATO-allierte sammen, inkludert Tyrkia, og sørge for at ISIS ikke er i stand, eller Daesh ikke kan komme tilbake. Så vi vil fortsette å samarbeide med Tyrkia, vi vil fortsette å tilby sikkerhetstiltak, og jeg vil fortsette å også samarbeide med de allierte om hvordan vi kan ytterligere styrke vår støtte til Tyrkia.»

Flere, som FNs generalsekretær, har vist til, at COVID-19 og pandemier må bekjempes globalt. Militære aktiviteter svekker pandemi-bekjempelser, og militære budsjetter har svekket helse- og velferdsbudsjetter i lengre tid. Det ser vi i resultater av idag.

I den situasjonen understreker NATO sin kampberedskap. Samtidig blir det ikke så lite patetisk når Jens Stoltenberg/NATO sier: «Så det illustrerer på en måte at militæret, NATOs militære evner kan spille, og faktisk spiller, en viktig rolle i å støtte sivil innsats for å håndtere helsekrisen

Det er en krigers logikk også å fremstå med et menneskelig ansikt i opinionen. En vel dokumentert artikkel (les her: http://natowatch.org/sites/default/files/2020-04/briefing_72_nato_and_covid-19.pdf) viser det faktiske innholdet i NATOs innsatsvilje. «Rask Respons» har tydeligvis ikke vært på agendaen i denne sammenhengen. Og husk USAs, NATO støttede, blokader!

NATOs logikk er at det ikke er noen motsetning mellom bevilgninger til militæret og til helse- og velferd. Tvert imot viste Jens Stoltenberg under pressekonferansen til at «det er en link» (positiv) mellom et stort militærvesen og helse/velferd, siden det militæret er i stand til å støtte det sivile samfunnet. Hallo, alternativet hadde jo vært å ha et helt annet nivå på lokale helsetjenester og beredskap og en helt annen kvalitet og ressurser til global virusbekjempelse.

Med Stoltenbergs uttalelser blir det militær logikk når det sies at: «NATOs allierte har ikke gitt noen oppdaterte anslag på forsvarsutgifter. Og jeg forventer ikke at de gjør det heller..»

Argumenter om, at sivil kriseberedskap er bygget ned for å tilfredsstille NATOs out-of-area» strategi, møter ingen ører på NATO hold. Det er dessverre gode grunner til å tro at målet om økning av militærbudsjettene til 2-% av medlemslands BNP står fast.

Dette skjer samtidig som USA trekker økonomisk støtte til verdens helseorganisasjon (WHO). NATOs sjefsland fører an. Jeg tipper at NATOs uttalelse om at de «Vi koordinerer med verdens Helseorganisasjonen» (for hva det enn måtte være verdt) for en gangs skyld er skrevet uten at Trump har holdt i pennen.

Samtidig viser USAs holdning her at det er ganske naivt å tro på USA/NATO som garantist for noe som helst.

Propaganda og desinformasjon

Denne artikkelen skal egentlig ikke handle om NATOs prioriteringer, men om propaganda og desinformasjon. Det er likevel sånn at NATOS faktiske prioriteringer er et bakteppe for NATOs egen propaganda og hvordan de ønsker å framstå i offentligheten – som ’hjelpende, defensiv og fredsskapende’.

Det er på overtid tid å deskifrere NATOs propaganda

«Vi jobber også enda tettere med allierte og EU for å identifisere, overvåke og eksponere desinformasjon. Og å svare robust.» Svarte Stoltenberg 15.4. etter forsvarsministermøtet.

At NATO nå selv føler at de må gå mer offensivt ut mot kritikk og kaller det «desinformasjon», kan oppfattes som at de innser at selvbildet ikke alltid bli så vel mottatt i offentligheten. Men NATOs svar om at de skal svare «robust» varsler skumle tider. Flere kan lide samme skjebne som Julian Assange. Det blir ganske patetisk når Stoltenberg på pressekonferanser roser «den frie pressen».

Her er det mye å ta tak i.

1. NATOS egen propaganda og desinformasjon.

2. Anklager om at andre driver propaganda og desinformasjon – for å destabilisere NATO.

3. At NATO varsler tiltak for å identifisere, overvåke og avsløre (andres) propaganda og desinformasjon.

NATOs egen propaganda og desinformasjon knytter seg i hovedsak til at de fremstiller seg selv som «hjelpende», «defensiv» og «fredsskapende». Mange tiårs kriger, militær opptrapping, brudd på folkerett og invasjoner for regimeskifter, sier en hel del. «Hjelp» har ført til utallige lidelse og store flyktningestrømmer. Mange rapporter, Wikileaks-avsløringer og øyenvitne-forklaringer har for lengst avslørt propagandaen. USA/NATO har drevet kampanjer med desinformasjon og ’fake news’. Mange husker påstander om Iraks produksjon av kjemiske våpen som påskudd til invasjon i Irak.

Bak propaganden skjuler seg ønske om egen kontroll og innflytelse. Men det sier de selvsagt ikke. Det er en krigers logikk å skylde på andre.

Det militære styrkeforholdet mellom USA/NATO og andre ’fiender’ kan nesten ikke sammenlignes. Bare se på militærbudsjettene. Og er det overhodet en militær logikk bak å ha over 800 amerikanske baser rundt om i verden – til «forsvar».

NATOs praksis er skadende, militært offensiv og krigsskapende – motsatt av hvordan de selv framstiller seg.

Den eneste logikken er å sikre sin egen kontroll og makt. Og da passer det, og er logisk, med påstander om at det er ’fienden’ som driver desinformasjon og propaganda. Uansett om andre kan ha ulike motiver og ikke alltid selv alltid har rent mel i posen.

I tillegg til å framstå som et fredsprosjekt, så ønsker NATO å stå fram som et bolverk mot terrorisme. Legg merke til hvor mange ganger «kamp mot ISIS og Daesh» bli brukt i uttalelser og på pressekonferanser.

En sak er at NATO selv, for tusentalls drepte og flyktninger, selv framstår som terrorister. Men på den andre siden så har det etter hvert blitt kjent hvordan USA indirekte finansierte Al-Qaida; Hvordan IS er støttet opp og fått tilgang til våpen fra NATO-allianseland; At den gode alliansevennen Saudi-Arabia bygger opp sine terroravleggere. Og husk NATO-landet Tyrkias direkte støtte til ISIS med transportkorridorer til Syria, og nå med gjenbruk av ISIS-soldater i frontlinjer i sine kriger.- selvsagt uten at NATO-protester mot sin gode alliert.

Det er en myte at NATO prioriterer kamp mot terrorisme! Det er et skalkeskjul for egen kontroll og dominans.

Lavmål fra NATO!

Dere som leser NATOs nettsider (https://www.nato.int/) vil se at det legges stor vekt på å avsløre andres «myter om NATO». Her framstiller de uten blygsel sine egne svar som «fakta».

Noen ganger må en gni seg i øynene på kvaliteten i NATOs propaganda. På NATOs nettside er det nylig publisert et såkalt «faktaark» med tittel «Russlands topp 5 myter om NATO og COVID-19».

En kan spørre om det går an, med sånt lavmål. Men det illustrerer vel egentlig et velkjent mønster. NATO må prøve så godt de kan å diskreditere sine definerte fiender. Da setter de tydeligvis ingen grenser for egen usaklighet.

Her er ingen konkret kobling til Russland, bortsett fra i overskriften. Men i stedet så vises det til reelle argumenter, som kritisk er reist i debatten fra ulike hold. Bare det å sette merkelappen «Russiske myter» på debatt om militærutgifter går på bekostning av helseutgifter, er mer enn drøy kost.

Vi ser at ulike NATO-land har konkurrert og overbydd hverandre om leveranser av helse- og smittevernutstyr. I NATOs øyne blir en åpenbar påpekning av de enkeltes ’seg-selv-nok’ til en fiendekritikk med ønske om å destabilisere NATO.

I desinformasjonen gjenkjennes en krigers logikk, som dessverre kjøpes servilt av media. Tenk etter. Hvis NATO egentlig er et prosjekt for å sikre egen kontroll og dominans, så kan de jo ikke si det høyt. Det blir nærmest en NATO-livsnødvendighet å skyte mot sine konstruerte eller virkelige fiender.

Noe av de farligste konsekvensene er at kritikk mot NATO uansett kan framstilles som å «gå fiendens ærend». I den sammenhengen er det verdt å minne om en del av NATOs mørke historie som er mye glemt. Noen som husker «Prometheus»-planen, en NATO-kupp plan for Hellas. (Slå opp via Google) Og på 1970-tallet ble det også i Norge gjennomført en rekke øvelser. Øvelsene «Good Heart», «Firm Sand», og «Wintex -73» var alle stabsøvelser i NATO-regi som var rettet mot indre fiender og fagforeninger.

COVID-19 som bakteppe for norsk forsvarsplan

«Vi ser tydeligere stormaktsrivalisering nå.. Det vestlige samholdet, med det verdisettet vi har bygd opp etter annen verdenskrig, blir utfordret.»

Dette sier forsvarsminister Frank Bakke-Jensen i Dagsavisen 16. april. Og forsvarsministeren peker på at «.. totalforsvaret, det vil si den samlede militære og sivile beredskapen, som et sentralt konsept i denne sammenhengen. Det blir en viktig del av forsvarstenkningen framover,»

Det er et åpenbart poeng at den sivile beredskapen må styrkes. Men logikken svikter når han plasserer dette innenfor en fortsatt NATO-strategi.

Det er vel ganske synlig i våre dager at norsk ’outsourcing’ av sikkerhet og investeringer til F-35 og utenlandsoppdrag svekker nasjonal beredskap.

Pandemien viser betydningen av å ha både lokale, nasjonale forankrede beredskaper og internasjonalt samarbeid utenfor en ramme med ’rivalisering’. Og eksklusive allianser, som NATOs, begrensninger blir synlig.

Det kommer selvsagt en debatt om prioriteringer, planlegging og økonomiske forhold, om privatiseringens virkninger og offentlig sektors behov, i kjølevannet av en krise som dagens.

NATO svarer med sin propaganda og å stemple sånne debatter som «Russiske myter».

Forsvarsministerens svar på ’stormaktsrivaliseringen’ er er å advare mot at «Autoritære regimer sier: Nå ser vi hva et liberalt demokrati fører til. Vesten har spilt fallitt.»

Fornuftig kritikk blir plassert i et fiendebildet. Og svaret er at Norge skal fortsette å være en del av ’stormaktsrivaliseringen’.

Både krigsvirus og COVID-19 må bekjempes. Det er en ’link’, som Stoltenberg sa på pressekonferansen, men den sammenhengen (linken) er at kampen mot stormaktsdominans, og rivalisering må øke.

Hvis det er farlig med en «tydeligere stormaktsrivalisering» så er det jammen på tide at Norge melder seg ut av den.

NATOs framstilling som hjelpende, defensiv og forsvarende, er det største myten av alle!

Stopp NATO!

Geir Hem, 16. april 2020

Obs: Anbefalt lesing om medias servilitet og andre kommentarer rundt NATOs møtet : https://spartakus.no/2020/04/15/nato-og-de-hvite-pennene/

og: http://nytt.hemmelig.org/politikk/nato-svekker-immunforsvaret/

Om valg av allierte og tillit

Land speiler seg selv ved håndtering av kriser

Vi får høre at USA og NATO er vår sikkerhetsgarantister, og at et lite land som Norge ikke kan klare seg uten allierte. I vår sikkerhets- og utenrikspolitikk understrekes to forhold. Tillit og verdier.

Men kan vi virkelig stole på våre «venner», og hvilke verdier fremmes under allianseparaplyen? I krisetider avdekkes gjerne det sanne ansiktet bak frihet, humanisme og demokrati. Så hva skjer i disse tider?

Tillit

Tillit er ofte avgjørende ved valg av venner. Det gjelder i private og nære relasjoner, og i mellomstatlige forhold. Tillit vises ved at du får hjelp når du trenger det.

Jeg leser at NATO-landet Frankrike diskuterer å lovfeste rett til å konfiskere medisinsk utstyr hvor landet er transittland. Dette har skjedd bl.a. fordi et fly med medisinske forsyninger fra Kina til Frankrike ble omdirigert til USA. Amerikanerne betalte tre eller fire ganger så mye for en bestilling av to millioner smittevern-masker. En fransk tjenestemann sa at gruppen av «oppkjøpere» opptrådte for den amerikanske regjeringen. (The Guardian)

Trumps USA har forresten nylig vedtatt eksportforbud av medisinsk smittevernutstyr, og det er mer enn ymtet frempå at de ønsker monopol på en fremtidig coronavaksine.

Også leveranser til Sverige og Canada og andre land er stoppet på veien. Og USA er ikke alene om kaprervirksomhet eller å begrense medisinske leveranser. Mange av våre NATO-allierte setter eksportbegrensninger. F.eks. så har Tyrkia angivelig forbudt ikke bare eksport av verneutstyr, men ser også ut til å kreve hevd på utenlandske kjøp av masker som allerede var betalt for.

At det samtidig benyttes enkelte allierte- NATO-fly til transport mellom noen allierte, som plaster på såret, skjuler ikke moralen i at våre venner viser seg å være seg selv nok.

Det er vel enkel logikk som tilsier at det samme vil gjelde ved krig. Feks. Så reduserte USA nylig en troppforsendelse av soldater til Europa, uansett om de var ønsket velkommen eller ikke, med åpen begrunnelse om at de trengtes i Sør-Kina regionen.

Det er ikke så rart at de enkelte land tenker på seg selv i krisetider. Også ikke-allianseland gjør mye av det samme. Poenget her er likevel at også våre «venner» viser sitt sanne ansikt i krisetider, og at det ikke er en spesiell grunn til at vi skal legge alle våre sikkerhetsgarantier i en sånn pott.

Tillit er basert på at hjelp til andre er selvhjelp. Global krise krever tillit og globalt samarbeid. Ved valg av våre venner så har vi en lekse å lære.

Åpenhet henger sammen med tillit. Nekter å offentliggjøre smittetilfeller.

En amerikansk skipskaptein ble nylig utsatt for represalier da han varslet om et stort coronautbrudd på et hangarskip. USA/Pentagon har varslet at smittetall ved amerikanske baser ikke skal offentliggjøres. Dett er ikke uvesentlig, tatt i betraktning av at landet har nesten 900 militærbaser i utlandet. De amerikanske marinesoldatene som er utplassert i Norge holdes altså godt utenfor norsk smittestatistikk. Noe å tenke over.. Er det sånn en beskytter sine «venner».

Verdier

Verdier vises ved etterlevelse, hvordan humanisme kommer til uttrykk og hvilke prioriteringer som gjøres.

USAs handelsblokkader, med NATO-støtte, er tidligere kritisert fra ulike hold. Økonomiske muskler brukes som en del av en maktutøvelse. I disse dager stilles naturlige spørsmål knyttet til dette. Flere land med store helseproblemer og begrensninger i håndtering av pandemier stenges inne og hindres åpne forsyninger.

I stedet for å lette på blokkader, så opprettholdes og forsterkes stengsler overfor land som Syria, Iran, Venezuela og Cuba. Kjernen i internasjonalt hjelpearbeid og humanisme er, at uansett syn på styresett, så har alle mennesker krav på hjelp og beskyttelse. Dette er et verdigrunnlag som tydeligvis ikke deles av våre sentrale allierte. Umenneskelig er et mest passende uttrykk.

Økonomisk og militær krigføring følges gjerne opp med svertekampanjer. Det finnes flere eksempler på at land, uansett styresett, hjelper hverandre. I stedet for at dette roses, så er media raskt ute med å sverte giverland som ikke er våre allierte. De har andre og suspekte motiver, må vite. Selvsagt kan noen land ha ulike motiver og muligheter. Men slike svertekampanjer fører til at hjelp og støtte faktisk begrenses, i en situasjon hvor globalt samarbeid er tvingende nødvendig. Det burde oppfordres til mer samarbeide. Interessant forresten at mange av dem, som uttrykker mest mistro til andres motiver, er ihuga forsvarere av handelsboikotter. Hm..

Stenging av grenser og isolering

Grensekontroll kan være viktig for kartlegging og håndtering av smitte ved pandemier. Men det vi ser nå, er at isolering og «karantene» brukes kynisk overfor fattige og spesielt nødlidende. Det virker som om verden og våre alliertes passivitet bare venter på at pandemien skal spre seg i flyktningeleire. Humanismen kommer stort sett til uttrykk ved at vi «synes synd på flyktninger».

NATO har sin egen agenda for håndtering av smittespredning. Hovedmålet er å sikre sin egen «stridsevne». I tillegg så stiller de transportfly (og logistikk) til rådighet for sine egne. Pussig, eller kanskje ikke, at de i denne sammenhengen ikke tenker «out-of-area»..

Med sitt scope, så kan NATO i realiteten hindre en internasjonal dugnad. Uansett om de sier at de også vil samarbeide med WHO (verdens helseorganisasjon) og FN. NATOs CV og merittliste er uansett god grunn til at de mangler tillit hos mange nødlidende.

NATO-allierte stenger forresten ikke grenser for sine egne militære troppeforflyttinger. Kanskje vanskelig å håndtere karantenebestemmelser i en sånn sammenheng..

Autoritære trekk

Våre «venners» (og alliansens) verdier vises også ved å se på hvordan demokrati utøves i de enkelte land. Overvåking og desinformasjon er på moten. Flere NATO-land viser åpne autoritære trekk, for å uttrykke meg mildt. Ungarn er på vei til et enevelde-styre og Tyrkia er ikke langt unna. Samtidig klapper NATO Ungarn oppetter ryggen for sin «Papa» flybase som base for NATOs C-17 Globemaster forsyningsfly. Tyrkias sentrale NATO-betydning overskygger kritikk av landets fascistiske trekk og krigerske folkerettsbrudd.

Vi lever i en tid med militære og økonomiske konflikter, handelsboikotter, kaprervirksomheter, stenging av grenser, svekking av internasjonale rammeverk for samarbeid, konfliktskjerpinger og svertekampanjer, og utvikling i autoritær retning. Dette mens verden roper på internasjonalt samarbeid og humanisme.

Militarisering og politisering

Historisk har pandemier ført til kriger. I dag ser vi at USA trapper opp krigsretorikken i forhold til Irak/Iran og Venezuela. Det skjer mens verdens oppmerksomhet er rettet mot pandemibekjempelse. Det er grunn til å være obs.

I 2018 nådde amerikanske militærutgifter 649 milliarder dollar — mer enn de neste topp åtte «forbrukerne» til sammen.

«Vi er en verden utstyrt for å kjempe kriger, ikke pandemier. De militariserte systemene som er utviklet for å hindre folk fra å krysse grenser, kan ikke hindre et virus i å gjøre det. Atombomber som vi blir fortalt er ment å «avskrekke» motstandere vil ikke ha noen effekt på avskrekkelse av sykdommer.» (WILDPF – Women’s Inernationale League for Freedom an Peace)

Den menneskelige tragedien med coronavirus-pandemien kan åpne for et påskudd for utvidelse av statsmakter som brutaliserer sårbare samfunn.

«Allerede uten tilgang til ly, sanitær, rennende vann eller adekvate helsetjenester er de fleste som for tiden bor i flyktningleire ikke i stand til å beskytte seg mot spredning av COVID-19-viruset. I dag i Frankrike er alle som forlater huset pålagt visse dokumenter, inkludert et skjema som angir adressen – en umulighet for hjemløse asylsøkere. Unnlatelse av å produsere disse dokumentene resulterer i en betydelig bot, og nekter flyktninger tilgang til supermarkeder og andre butikker der de kan skaffe nødvendige mat- og hygieneartikler. I mellomtiden er medisinsk støtte til uformelle flyktningoppgjør i Dunkirk trukket tilbake.. Som om dette ikke var nok, fortsetter brutale politiaksjoner overfor leirene.» (Roarmarg.org 4. april)

Det haster, at mennesker i migrantmiljøer og flyktningleire sikres psykiske helseenheter, at de får ly (husvære), trygghet og tilstrekkelig helsetjenester. Bolig, helsetjenester og livsnødvendigheter er for alle, uavhengig av nasjonalitet eller innvandrerstatus.

Hvem vil overleve denne pandemien? Hvems liv er sikkerhetstiltak ment å beskytte? Det er grunn til å holde et godt øye med NATO-landene og våre venners opptreden i forhold til dette. Dette er også et verdivalg.

Frihet og selvstendighet

Et sentralt poeng i frihet og alliansesammenheng er selvstendighet. Frihet til å gjøre våre egne valg. Et viktig spørsmål bør være: Får vi hjelp og støtte selv om vi ikke er enig med våre «venner» i sentrale spørsmål. Hvis vi gjør andre/egne veivalg, hva da? Her viser USA/NATO sin begrensning for å uttrykke meg sånn. Betingelser og handelsrestriksjoner popper fort opp i våre alliertes verktøykasser. I tillegg så kvier de seg ikke for direkte inngripen – i navnet til «krisehåndtering» og «stabilitet». Både USA og NATO har en lang historie i å blande seg inn staters indre forhold.

Jeg kunne også ha skrevet mye om militarisering og økende spenning internasjonalt, og om urettferdige kriger som føres av våre allierte. Men her finnes mye annet lesestoff.

Jeg kunne også ha skrevet mye om de nyliberale verdiene som USA og NATO skal forvare, som har ført til privatisering og sentralisering av helsevesenet, og som har svekket helse/medisin/smittevern beredskapen så vel som matvaresikkerhet. Så det er nok å ta av.

Er det sånne venner vi bør ha? Er det sånne venner verden trenger?

Geir Hem, 5. april, 2020

April 2020 – Perspektiver

Humanisme og prioriteringer i vår tid

Kapteinen på det amerikanske hangarskipet USS Theodore Roosevelt, som varslet om et koronautbrudd om bord, har fått sparken.

USA/NATO soldater får forbud om å rapportere om koronasmitte i militærleire – det truer kampberedskap.

Jens Stoltenberg og NATO (på møtet 2. april) varsler at «vår viktigste oppgave er å ivareta sikkerhet» – for å opprettholde kampberedskapen.

Sverige har varslet utsettelse, men ikke stopp på den store øvelsen «Aurora» i Sverige i mai/juni – med 25 000 soldater – som potensielle smittespredere, og flere store våpenmesser er fortsatt planlagt – med dollar i øyne på krigsindustrien.

USA trapper opp øker militær spenning mot Venezuela og Iran. I en tid med skrikende behov for humanitær hjelp, forsterkes handelsboikott som hindrer leveranser av medisinsk utstyr. Istedet for humanitær hjelp trappes militære aktiviteter opp.

Militarisering skjer mens FNs generalsekretær ber om global våpenhvile – og fokus på felles pandemibekjempelse.

Norge skal for all det ikke ta i mot nødlidende barn fra flyktningeleire sier regjeringen.

EU-land er seg selv nok og legger eksportbegrensninger også på medisinsk utstyr.

I USA har ’markedsprisen’ på teknisk utstyr til intensivbehandling mer en doblet seg.

Til tross for krisepakker til arbeidsliv, næringsliv og til velferd/helse, så fortsetter planen om at militærbudsjettene skal vokse til himmels.

——————————-

NATOs COVID-19 engasjement dreier seg om Atlanterhavspaktens artikkel 3.

«For mer effektivt å nå formålene med denne traktat vil partene enkeltvis og i fellesskap ved stadig og virksom selvhjelp og gjensidig støtte opprettholde og utvikle sin individuelle og felles evne til å motstå væpnet angrep».(artikkel 3.)

NATOs utenriksministermøte 2. april understreket at fokuset rundt NATOs (det militærets) engasjement, i forbindelse med COVID-19, er å «sikre de alliertes kampberedskap».

Høydepunkter fra NATOs generalsekretær Jens Stoltenbergs pressetale etter NATOs utenriksministermøte – business as usual:

  • «NATOs evne til å gjennomføre operasjoner har ikke blitt undergravd. Våre krefter forblir klare (til kamp), og vårt avgjørende arbeid fortsetter – Inkludert i våre multinasjonale kampgrupper øst for Alliansen, NATOs luftpolitioperasjoner og våre maritime utplasseringer.»
  • «Ministrene ble enige om å styrke vårt ’opplæringsoppdrag’ i Irak og ta på seg noen av treningsaktivitetene til den globale koalisjonen. (NATO-ME – NATOs avdeling Midt-Østen). Ministrene diskuterte også hva mer vi kunne gjøre i hele regionen. Dette inkluderer: Mer hjelp til samarbeidspartnere med reformer og kapasitetsbygging; NATO-ledede øvelser, med fokus på bekjempelse av terrorisme. Og utdyping av partnerskapene våre i regionen, inkludert med Den afrikanske union.»
  • «Vi bestemte oss for å utdype samarbeidet med Ukraina og Georgia ytterligere. Inkludert med øvelser i den strategiske Svartehavsregionen.».

En høydare fra pressekonferansen er også uttalelse som «Forpliktelse (’committment’ ) til NATOs fortsatte engasjement (’misjon’) i Afghanistan er det viktigste bidraget til fred.» Tygg på den!

I spørsmålsrunden kommenterte han at en «viktig oppgave var å styrke NATOs politiske muligheter til å håndtere krisen.» Hva kan det bety mon tro..

Politisering av pandemien – sikkerhet for hvem?

Venter i frykt, Geir Hem 3. april 2020

NATO svekker immunforsvaret!

Pentagon beordret søndag 29. mars at den amerikanske europeiske militære kommandoen måtte slutte å rapportere antall COVID-19-infeksjoner i «det militære samfunnet». USAs (NATO-tilknyttede) militære kommando vil ikke lenger frigjøre antallet COVID-19-smittede basert på et forsvarsdepartementets direktiv som siterte driftsikkerhetshensyn.

Pentagons beordring viser tydelig retningen for hvem som er adressaten for USA/NATOs sikkerhetsregimet, og hvor mye USA/NATO vil delta i en felles dugnad.

————————————————————————————————-

«Det er stor uorden under himmelen» med rystelser i «internasjonal orden» og økonomiske, sosiale- og helsemessige kriser. Det diskuteres globalisme versus nasjonalisme, seg selv nok og samtidig rop og behov for fellesløsninger. Hva er NATOs rolle opp i alt dette.

NATOs «rule-of-order» har på en måte skapt god grobunn for COVID-19 og andre virus.

NATOs aksjoner og kriger har skapt lidelser og død og kan kalles et virus i seg selv – et krigsvirus. Resultatet av NATOs kriger er massive ødeleggelser, forurensing, lidelse, nød og millioner på flukt. Internt og eksternt fordrevne skaper gode vekstvilkår for virus av ulike slag. At det vokser fundamentalisme og terrorisme i krigers kjølevann er en sak. Samtidig er også sosial nød, fattigdom og mangel på helsetjenester og infrastruktur i krigens fotspor god gjødsel for spredning av virussykdommer.

NATOs øvelser og militærbaser gjødsler virusspredning.

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg har bekreftet NATOs fokus om at koronaviruset «tester alliertes motstandskraft til det ytterste». Det understrekes at ”Styrkene våre er klare og arbeidet vårt fortsetter”. Dette inkluderer de militærallierte som er stasjonert i de baltiske statene, marine oppdrag og alle engasjementer fra Afghanistan til Kosovo. Han gav uttrykk for at øvelser måtte bremses ned eller forkortes, men ikke avvikles (Italiensk avis Republica).

Det sier sitt at NATOs bekymring hovedsakelig dreier seg om militær kampberedskap.

Samtidig sendes det i disse dager internasjonalt rundt en oppfordring om å avvikle all militær øvelse i stor skala i Europa og verden. Etter koronautbruddet har et opprop samlet over tusen underskrifter fra organisasjoner over hele verden; Afrika, Asia, Australia, Europa, Nord-Amerika og Sør-Amerika. Mennesker fra hvert kontinent protesterer mot dagens politikk med store militærøvelser, som samler titusenvis av soldater fra forskjellige land, og som også er endel av en drastisk økning i militære utgifter.

Mer enn 25 000 militært personell fra 20 land vil etter planen samles fra juni til august i Hawaii’s farvann fra juni til august. «Rim of the Pacific» (RIMPAC) øvelsen er verdens største internasjonale maritime øvelser. Den internasjonale sjøkrigsøvelsen provoserer den lokale befolkningen og med COVID19-viruset vil militært personell fra mer enn 20 land som ankommer Hawaii, sette borgere i den isolerte øystaten Hawaii i fare. Protestbevegelsen krever at med COVID19-virus som er utbredt i alle land rundt om i verden, må de isolerte øyene på Hawaii beskyttes mot militære besøkende.

Utenlandske baser, troppeplasseringer og forflytninger er i seg selv smittespredere. «Viruset vil spre seg på mer enn 800 amerikanske baser strategisk spredt over hele kloden, noe som skaper bekymring og frykt i lokalsamfunnene som omgir dem.» (Ann Garrison, BAR Bidragsredaktør 25 Mars 2020, Black Agenda Report.)

Mens folk flest oppfordres til å unngå nærkontakt, samles soldater i brakker, på marinebåter og flybaser – som rene virusbomber.

På spørsmålet om NATO kan gjøre noe for Italia angående pandemien svarte Jens Stoltenberg «den (pandemisituasjonen) kan være en plattform for å dele erfaringer». Han la til: ”Alliansens grunnleggende bekymring er å garantere forsvar selv midt i en epidemi.»

I motsetning til NATO så har FNs generalsekretær vært tydelig: «Dette voldsomme viruset viser hvor tåpelig det er med krig. Det er derfor jeg i dag ber om en umiddelbar global våpenhvile i alle verdens hjørner.» (António Guterres i en kort tale i FNs hovedkvarter i New York mandag.23.3.)

USAs og vestens sanksjonspolitikk hindrer humanitær hjelp

Midt i en pandemi, kan man forvente at alle land ville samarbeide på alle måter for å dempe spredningen av viruset og dets innvirkning på det menneskelige samfunn. Man kan forvente, at en humanitær krise av denne størrelsesorden, vil gi muligheten til å stanse eller avslutte alle umenneskelige økonomiske sanksjoner og politiske blokkeringer mot visse land. Dette kunne vært et tidspunktet for å avslutte sanksjonene mot Cuba, Iran, Venezuela, Syria og andre.

Istedet innførte USA nye sanksjoner (17. mars) mot Iran, og fortsatte sin økonomiske press-kampanje selv etter at Teheran har bedt om hjelp til å takle Koronavirus-pandemien. Her er «business as usual». Så mye for humanistiske verdier.

COVID-19 sprer seg mens inhumane sanksjoner opprettholdes, samtidig som det nå meldes at «vesten har kjøpt opp alt» (klassekampen 30.3) av smittevernutstyr – i vesten, USA og NATOs rule-of-order.

NATO har ofte en egen vinkling på krisehåndtering og hjelp

Det er ofte vist til at militær opprustning og militære aktiviteter og investeringer tar penger og ressurser som kunne vært brukt til å utbedre velferds og helsetjenester og for å bekjempe fattigdom i verden. Her er misforholdet i ressursbruk horribelt.

Men selv om ropet på mer penger til det militæret er høyt og går på bekostning av annet, så må selv NATO gjøre noe overfor en verdensomspennende pandemi. Både Italia og Spania har bedt NATO om hjelp. Selv om responsen har sittet langt inne, så brukes nå noe NATO-, materiell og utstyr til å frakte medisinsk utstyr og forsyninger til land som har behov for det. Men det er interessant å se på vinklingen.

NATO-fly har fra slutten av mars blitt brukt til å frakt medisinsk utstyr til Romania, Slovakia og Tsjekkia. Det ble brukt fly som er knyttet til den NATO-styrte strategiske lufttransport-kapasiteten (SAC).

Her er det verdt å huske på at «Strategic Air Command» (SAC) opprinnelig var ansvarlig for den kalde krigs kommando og kontroll av to av de tre komponentene i USA militærets strategiske kjernefysiske styrker, den såkalte «kjernefysiske triaden», med SAC som har kontroll over landbaserte strategiske bombefly og interkontinentale ballistiske missiler eller ICBMer (den tredje etappen av triaden er ubåt-lanserte ballistiske missiler (SLBM)) US Navy).

«SAC» opererer i dag under «NCPA» som er NATOs anskaffelsebyrå. Her er hva de selv sier om sin virksomhet:

«Misjonen til NATOs støtte- og anskaffelses-organisasjons (NCPA) er å gi mottakelig, effektive og kostnadseffektive anskaffelser, inkludert anskaffelser av våpen; logistikk; operativ og systemstøtte og tjenester til de allierte, NATOs militære myndigheter og partnerland, enkeltvis og samlet, i tid med fred, krise og krig, for å maksimere evnen og fleksibiliteten til deres væpnede styrker, kontingenter og andre relevante organisasjoner, innenfor veiledningen gitt av Nord-Atlanterhavsrådet for å utføre sine kjerneoppdrag.»

Det er gode grunner til å tro at NATO-forsyninger vil ha klare prioriteringer, og til å stille spørsmål om målgruppen – «maksimere evnen og fleksibiliteten til deres væpnede styrkerDet kan tenkes at det er mere logisk å merke NATO-flyene «From NATO with war» enn «From NATO with love».

Et NATO-begrenset syn på koronabekjempelse kom også til syne i NATOs generalsekretær Jens Stoltenbergs tale ved Nord-Makedonias inntreden i NATO 29. mars. Han understreket at arbeidet mot Korona er uttrykk for «.. essensen av transatlantisk solidaritet» – ikke generell humanitet.

Også Pentagons beordring om ikke å oppgi COVID-19 smittede, som er omtalt innledningvis, viser tydelig retningen for hvem som er adressaten for USA/NATOs sikkerhetsregimet.

Det er gode grunner til å være obs! 11. september førte til utløsning av NATOs artikkel 5. med invasjoner i navnet av «kamp mot terrorisme». Kamp mot «ustabilitet» og for orden i Koronatider kan bety litt av hvert. I Afghanistan, Irak og Libya er det ført kriger «i humanismens navn». NATOs uttrykte strategi for inngripen kalt «krisehåndtering» har mildt sagt rom for tolkninger.

I en situasjon hvor militæret kan bli brukt til sivile støttefunksjoner kan det være lurt å ta en ekstra titt på flagg og merking av uniformer.

NATOs liberalistiske grunnmur svekker immunforsvaret, og bygger ned forsvarsverk.

NATO skal beskytte sin egendefinerte «rule-of-order» og liberalistiske verdisyn. På det nyliberale verdigrunnlaget, som NATO skal forsvare, har helsevesenet blitt privatisert og nedbygd. Grunnmuren er basert på økonomistyring av velferd med privatisering og såkalt «outsourcing» – ikke bare av soldater, men av grunnleggende tjenester i samfunnet. Vi har fått nedlegging av sykehus og svekket beredskapet og forsyningsgrad.

Bit for bit har samfunnskontrakten både for nasjonalt forsvar og sikkerhet og velferd blitt mindre forpliktende eller borte. Mange av våre rettigheter har blitt til varer eller tjenester på et marked med fri flyt. Vi har gjort oss stadig mer avhengige av av soldatimport såvel som medisin- og matimport.

Denne utviklingen skyldes ikke bare NATO (og EU), men flere tiår med moteriktig markedsideologi og nyliberalisme. Problemet er at denne ideologien har manifestert seg også gjennom NATOs strategi som salgsagent av et definerte verdigrunnlag. Dette er tydelig når det gjelder outsourcing av soldater med spillet om «krigskonkurranse» og opprustning mot definerte fiender, og hvordan det har svekket vår forsvarsevne. Nå framstår bildet tydelig også på andre samfunnsområder.

På samme måte som det føres kriger for fossilt brennstoff, kriges det for liberalisering av velferdsgoder. Og samtidig har militariseringen, som NATO fremmer som en Moselov, svekket helse- og velferdsbudsjettene over tid i stor grad.

Rule of order i høyere potens

Gjemt bak koronavirus-frykten diskuteres innføring av stramme regjerings- og statskontroller, akkurat som det skjedde etter angrepene 11. september 2001. Kriser kan utfordre gamle maktkonstellasjoner. Sammen med behov for smittekontroll, så kan det komme mange tiltak knyttet til kontroll og overvåking, som kan brukes til generell maktkontroll.

Under NATO-paraplyen har det lenge blitt jobbet med styring av informasjon, kontroll og overvåking. Det har ofte blitt framsatt som svar på fienders trusler. Nå kan kontroll og overvåking forsterkes som svar på virus-fiendens spredning. Myten om at nyliberalisme betyr frihet fra kontroll, påvirkning og overvåking er utbredt, men faktalisten om det motsatte begynner å bli ganske lang (se http://nytt.hemmelig.org/politikk/bygg-nato-skam/).

Skruen kan strammes til med behov for «rule-of-order» i høyere potens. Tiltak og kontroll med smittespredning er nødvendig og viktig. Men et sentralt spørsmål er hvilken «rule-of-order».

Viruset gir økt våpensalg.

«Folk kjøper alt som sier bang» sier ledere for et av Texas største våpenselgere i Houston Cronicle. Firmaet har femdoblet salget av våpen på en uke. «Nå er det som med dopapir, alle vil ha ammunisjon.» De arbeidsløse gis støtte øremerket til våpenkjøp.

Noen våpenmesser avlyses, men ikke alle.

Til tross for den voksende koronavirus-pandemien, vil CANSEC 2020 våpenshow muligens finne sted som planlagt i Ottawa 27. og 28. mai. CANSEC blir regnet som “Nord-Amerikas største trilaterale forsvarsarrangement” og forventes å tiltrekke 12 000 myndighetspersoner og representanter fra våpenindustrien fra 55 land til Ottawa. Våpenhandlere risikere smittespredning i Ottawa for å markedsføre, kjøpe og selge krigsvåpen. Og planlegging fortsetter for «Military Space USA 2020» i Los Angeles 9. juni med tittelen «Supporting the Warfighter through transformation and innovation Within the US Approach to Space».

Her kan det selvsagt komme endringer også av praktiske og akutte helsemessige grunner. Men noen ser tydeligvis sine forretningsmuligheter og at våpen kan komme til sitt bruk i krisetider.

NATO eksklusive orden settes opp mot fornuftig selvforsvar og retteferdig internasjonalt samarbeid.

Tre sitater sier noe om «uroen under himmelen»:

«Den åpne faren handler om trusselen mot det åpne, globale samfunnet og den liberale verdensorden.» sier Kristin Clemet leder for den høyreorienterte CIVITA i Aftenposten 29. mars.

«At Trump prioriterte aksjemarkedet foran virusberedskap, gir ikke noe fristende inntrykk av vestens verdier og handlekraft» skriver John Olav Egeland i Dagbladet 28. mars.

«I krig og alvorlig krise, som den pågående pandemien, er det best å produsere mest mulig selv, ikke være avhengig av andre.» Frank Rossavik i Aftenposten 26. mars.

Her speiles det flere perspektiver. Den globale orden er i endring. Det vises ofte. til «America first» og brudd med internasjonale avtaler og handels-restriksjoner. Men Trumps «America first» kan også være er uttrykk for at USAs globale hegemoni og orden er truet. Amerika (USA) ønsker fortsett å være «first» i verden. Mens innholdet i (ihvertfall store deler) i protestbevegelser faktisk er et opprør mot urettferdig hegemoni og dominans, så snus retorisk globaliseringsmotstanden om til å fremstilles som en irrasjonell protest mot internasjonalt samarbeid generelt.

Men det jo et skrikende behov, også nettopp i COVID-19-tider, for internasjonalisme og solidaritet – hvis det skjer innen en rettferdig og ikke ekskluderende NATO og USAs orden.

Det fremstilles i mange sammenhenger, at når andre land – Kina/Russland – truer den eksisterende (urettferdige) orden, så er det som en trussel mot internasjonale rettsregler. Mens det kan være et uttrykk for en stormaktsrivalisering, og som sådan en trussel mot vesten/USAs egne regler og kontroll og dominans. Trumps stempel av COVID-19 som «Kinavirus» er uttrykk for et forsvar for USA og vestens orden og dominans (globalisme).

Det argumenteres med at globaliseringsmotstand skaper reaksjonær nasjonalisme og isolasjonisme. Men kan det ikke hende, at det er nettopp i retorikken mot en fornuftig globaliseringsmotstand, at det skapes grobunn for isolasjonisme og stengte grenser.

Vi trenger både kamp mot USA og NATOs orden, og kamp for fellesløsninger både nasjonalt og internasjonalt. Kamp mot koronakisen kan være både en kamp mot den gamle orden og en kamp for en ny orden basert på solidaritet og ikke eksklusive samarbeid.

NATO svekker en rettferdig internasjonal orden og et helse- og velferds-samarbeid på tvers av landegrenser.

Endringer i styrkeforholdet i rivalisering mellom stormaktene

Dette er selvsagt avhengig av økonomiske utviklingen i stormaktene; Hvordan helsemessige forhold og samhold i de enkelte stater utvikler seg, og intern sosial orden.

Alle stormaktene (og andre) er avhengig av internasjonal handel. Forutsetningene og betingelsene for denne er under endring. Det er en motsetning mellom avhengighet og sjølberging. Det setter spørsmålstegn ved tidligere rammer for internasjonalt samkvem. I slutten av mars ble det faktisk fraktet inn medisinsk utstyr fra Kina til USA, og de medisinske forsyningene, som NATO-fly fraktet til Romania, Tsjekkia og Slovenia i slutten av mars, kom også bl.a. fra Kina. Samtidig som USAs handelskrig ikke skrus av.

At land tilsynelatende har nok med egne problemer kan midlertidig minske åpne konfrontasjoner internasjonalt. En verdensomspennende pandemi skaper behov for samarbeid også internasjonalt. FNs generalsekretær har bedt om omfattende internasjonal våpenhvile. Det er likevel lite som tyder på at det vil skje. En bisarr opprustning og militarisering er ikke skrudd av. På sikt kan nettopp underliggende økonomiske behov og interesser skape forhold som skjerper behov for kontroll om ressurser og markeder – særlig når en skal reise seg fra asken. Det er verdt å huske at tidligere storkonflikter og verdenskriger har vært tett knyttet opp til økonomiske kriser som har resultert i «omfordelingskriger».

Selv nyliberalismens fremste profet, Milton Friedman, slo en gang fast:

Bare en krise – virkelig eller oppfattet – skaper virkelig forandring. Når krisen inntreffer beror på tiltak som fattes og på hvilke idéer som blir spredd. Dette er, anser jeg, vår grunnleggende funksjon: å utvikle alternativ till den rådende politikken, å holde dem i live tilknyttet at det politisk umulige blir politisk nødvendig.”

Solidaritet og humanisme kan bety et brudd med ideologien bak NATO og NATOS eksklusive rettsorden.

Den NATO-vennlige «Norske Atlanterhavskomite» publiserte 24. mars en analyse av Anders Romarheim, leder for Senter for internasjonal sikkerhet ved Institutt for forsvarsstudier og Forsvarets Høgskole.

«Et stort spørsmål innen strategiske studier ligger i hvordan økonomisk makt kan transformeres over i hardere maktformer, med militærmakt som sluttpunktet. Bærebjelken i norsk forsvarspolitikk er som kjent alliert støtte gjennom NATO. Per i dag ville nok støtten bli forsinket, og det vil ikke bli lettere å nå 2%-målet i forsvarsutgifter for medlemslandene når enkeltland ligger brakk.»

«Den internasjonale strukturen som betyr mest for Norge, NATO, forblir intakt. Alliansen ble ikke skapt for epidemibekjempelse, selv om den er politisk anlagt.

Min analyse konkluderer dermed med at effekten av pandemien på sikt trolig ikke vil kaste vesentlig om på internasjonale maktforhold. Makta rår, og alle forsøker å spille korona-krisen til sin fordel, slik man må forvente i internasjonal politikk. Men den begrensede effekten vi må regne med er nok dessverre negativ. Korona-krisen reiser et spørsmål om tillit i det internasjonale samfunn. Og det strekker seg helt fra supermaktsrivaliseringen og ned til om du frykter at dine nærmeste naboer har spredd smitte på dørhåndtakene i oppgangen eller på postkassestativet. Vi lever i dystopiske mistroiske tider.»

Analysen uttrykker et tydelig behov for å å understreke at den gamle orden vil bestå – «makta rår» , men han er bekymret for «tillit i det internasjonale samfunn». Litt artig da at han bidrar til å svekke en strategisk tillit til NATO ved at han selv er åpen på at en NATO-støtte (hvis behov) kan bli forsinket, og at det kan bli vanskeligere å nå 2%-målet i forsvarsutgifter.

Atlanterhavskomiteens syn er uttrykk for maktas syn. Det er gjennomgående lite kritikk mot eksisterende maktforhold – de tas som nærmest lovpålagt. Men det er jo et skrikende behov for endring (også i maktforholdene) og at den «begrensete.. negative effekten» blir langt mer enn begrenset – og ikke er negativ.

Det finnes grunnlag for en antikrigs-plattform og ikke eksklusivt (NATO-forankret) strategisk prosjekt. Disse tider viser en åpenbar nødvendighet av internasjonalt samarbeid og solidaritet. Behovet for globale reaksjoner på en global ulykke gir muligheter for en annen plattform for samarbeid og enhet mellom kunnskapsutvikling, informasjons- og teknologideling, solidaritet, hjelpearbeide og gateaktivister. En plattform mot en påklistret merkelapp av «isolasjonisme», og som utvikler sin egen internasjonalisme mot den eksisterende «rule-of-order» og stormaktsrivaliseringen.

Tenk på en til, noe ideologisk, åpning for en anti-krigsposisjonell forklaring. Den stadig mer åpenbare nødvendigheten av utdanningssamarbeid, for globale reaksjoner på en global ulykke, gir en unik mulighet for lærde, sympatisører og gateaktivister til med kraft å trekke fra seg det pejorative pundet av etiketten «isolasjonisme» – en praktisk beskrivende cudgel til avfeie alle krigskritikere – og benytter seg av sin egen internasjonalisme.COVID-19-krisen kan brukes til å avsløre den virkelige trusselen for sikkerheten vår: en nyliberal verdensorden som ødelegger nasjonal helsehjelp, miljøvern og fremmer militarisering og krig.

NATO svekker immunforsvaret!

Kamp for fred er en viktig kamp mot spredning av ulike typer virus.

Vi trenger flere vaksiner! Også en vaksine mot krigsvirus.

Geir Hem, 30.3.20

Når krig blir fred og kritikk betyr å gå fiendenes ærend

Fra «1884» til 2020

Eric Arthur Blair, ble kjent under pseudonymet George Orwell. På engelsk finnes begrepet «orwelliansk», som beskriver totalitære eller autoritære praksiser, og dette ordet har gått inn i språket sammen flere av Orwells nyord, som for eksempel «kald krig», «Store Bror ser deg» (big brother) og tankepoliti/dobbeltenking.

Det er et historisk sammentreff at George Orwell døde for vel 70 år siden, ca. et år etter at NATO ble opprettet med sitt «kald krig» konsept.

At NATO bramfritt framstår som «et fredsprosjekt» til forsvar for «den frie verden» i dag, i lys av de siste tiårs kriger med død og fordervelse, viser at det er store krefter i spill. Derfor er det gode grunner til å trekke fram Orwells nyord om kald krig, tankepoliti og overvåking i dag.

I Orwells roman «1984», som ble utgitt i 1949, er handlingen er lagt til en verden der alt og alle blir overvåket og styrt via toveis TV, som kontrolleres fra sentrale ministerier, hvor hovedpersonen arbeider i «Sannhetsministeriet». Utenrikstjenesten utføres av «Vennskapsministeriet». Det føres alltid krig, eller forbereder en krig, og sannheten må justeres slik at man alltid «har vært i krig med» eller alltid «har vært venner med».

Noen som kjenner seg igjen i dag, mon tro..

Orwells tanker om «nytale» var at det utvikles et språk som skulle gjøre det umulig å tenke avvikende tanker. Med et effektivt propagandasystem ville løgnen være så altoverskyggende at mennesker ville bli tvunget til å akseptere den totale forvrengning av sannhet: krig er fred, fred er krig.

I 2020 oppleves i flere sammenhenger at fred blir krig. I NATOs vedtak og uttalelser er dette tydelig «nytale». Les Terje Alnes: «Flytende NATO-norsk» fra 10.3.19 som veldig godt beskriver «NATO-norsk» (https://spartakus.no/2019/03/08/flytende-nato-norsk/).

Kritikk av NATO blir støtte til «fienden»

Min kritikk av Norges NATO-tilknytning, i et tidligere leserinnlegg i Dagbladet, ble i høst prinsipielt framstilt som støtte til en fiende.

«Hem, som tydeligvis mener at Moskva skal ha det avgjørende ordet i landenes utenrikspolitikk»

Sitat Hårek Elvenes, Høyres forsvarspolitiske talsmann (14. oktober i Dagbladet).

Martin Kolberg (Arbeiderpartiet) sa i stortingsdebatten om statsbudsjettet, høsten 2019, at vi måtte være varsomme med forslag som innebærer at vi setter det utenrikspolitiske forliket (konsensusen) i spill.

Norges utenriks-, allianse og forsvarspolitikk anses som et hellig urørlig prinsipper – høyet over debatt. Det sammenfaller med at det ikke føres en åpen debatt om norske militære utenlandsoppdrag og krigsdeltakelse. Kritikk svekker vår forsvarsevne og kritikere blir stemplet som å gå fiendens ærend, må vite.

Veier er kort til «forræderi» – husk «Trædalsaka»

Det er kjent at NATO spilte en aktiv rolle i fascistkuppet i Hellas, og har operert med indre fiendebilder. I 1973 ble det også i Norge avslørt hemmelige NATO-telegrammer som dokumenterte at militæret drev øvelser rettet mot indre opposisjon, som organisasjoner på venstresiden eller fagorganiserte ved nøkkelbedrifter. Soldat Narve Trædal, som var en kilde til avsløringen og avisoppslag om saken (i Klassekampen), ble fengslet og rettsforfulgt.

«Sannhetsministeriets» fargelegging av Norges trusselbilder

Jeg har skrevet en del om «trusselskaping» i NATO-norsk i min artikkel «Bygg NATO-skam» her: (http://nytt.hemmelig.org/politikk/bygg-nato-skam/)

Etter fremleggelsen av trusselbildet har temaet blitt aktualisert på flere måter.

«Den militære etterretningssjefen advarer mot at noen bevist prøver på å skape motsetninger mellom folk i Nord og Sør. Dette kan skape mistenksomhet mellom mennesker. Er det store engasjementet for å beholde Finnmark som eget fylke egentlig en del av en russisk hybrid krig? Er kampen for en bedre ambulanseberedskap i Nord det samme? Hva er det etterretningssjefen konkret tenker på, hva ønsker han å insinuere? Denne tankegangen tar jeg sterk avstand fra.»

Sittat Rune Gjertin Rafaelsen, ordfører i Sør-Varanger (Avisa Nordlys 26.2)

I USA har vi eksempelet «Russiagate» i USAs valgkamp. Etterretningsmeldinger om russisk innblanding får store oppslag og blir fulgt opp i debatter og media. Noen av angrepene på Bernie Sanders i valgdebatten på TV i USA 26.2.20:

«Russland hjelper deg med å bli valgt fordi du taper mot Trump».

«Russerne vil ha kaos, og tenk dere hvordan valget vil bli i 2020 dersom vi skal ha en kamp mellom Bernie Sanders og Donald Trump».

Pressefrihet trues i flere land. Meningsutveksling skal styres politisk, det er ikke nok med Google og facebooks algoritmer. Dette skjer under paraply om sikkerhet og infiltrering utenfra eller som tiltak mot terror. Krav og rettsaken om utlevering av Assange til USA viser en prinsipielt ny innskrenking av pressefriheten.

Uenighet, debatter og folkebevegelser blir i seg selv stemplet som «farlige». Det kan «skape ustabilitet og svekke samholdet». Og det «kan utnyttes og er i fiendenes interesse». En logisk følge er påstander om at Russland direkte blander seg inn i debatter og folkebevegelser i Norge. Da får debattene og uenigheter selv et kriminelt stempel.

Og dette passer godt inn i NATOs strategiske konsept om å sikre» stabilitet» og «krisehåndtering», og i deres advarsler mot «populisme» og uro – i sitt sikkerhetsbilde. Sannhetsministeriet trår til.

Et lite rollespill

Tenk deg

Et land som har store interesser og investeringer i oljeindustrien. Et land som har flere selskaper med investeringer i utlandet, og store utenlandske selskaper samarbeider og har store interesser i landet selv. Tenk deg også at landet har kjempestore fond i utlandet med investeringer i ulike selskaper og eiendommer rundt om i verden. Tenk deg at landets handel og finans er veldig avhengig av et annet stort lands valuta.

Tenk også at landets økonomiske fundament og aktører er i konkurranse med andre land – om fortjeneste og varer og tjenester.

Tenk deg videre at landets «normalsituasjon» og «orden» er avhengig av institusjoner og politisk styring som backer opp om de økonomiske avhengighetene og interessene.

Kan det ikke tenkes at dette landet har fordel av å ha sine fiende- og trusselbilder som sikrer sine økonomiske interesser? Og at disse fiendene, trusselbildene og styringsmekanismene ikke nødvendigvis samsvarer med ønske om fred, selvstendighet og frihet for befolkningen?

Putt så inn

Putt så inn Norge som landet. Putt inn oljeproduksjon, oljefondet, Telenor og Equinor. Putt inn en nesten total avhengighet av dollar. Og putt inn – i samsvar med økonomiske koblinger – USA og vesteuropeiske stater som partnere og allierte. Putt inn NATO som militærallianse. Putt inn Russland og (jammen) Kina som trusler og fiender.

Hva får du da?

Økt militarisering og opprustning! Økt krigsfare og mindre trygghet! Nye trusselbilder som ikke bare omfatter militære angrep, men som også aktiviserer tiltak for bedre kontroll og disiplinering innenlands! Sivil og militær etterretning og virksomhet skal sikre ro og orden. Sannhetministeriets tidsalder i NATO-norsk. «1884» i 2020.

Geir Hem, februar 2020

Bygg NATO-skam!

Snakk NATO ned!

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg advarte på forsvars- sikkerhetsmøtet i München om at vi må «slutte å snakke ned» NATO. Men hvis en hører etter hva som faktisk sies, burde NATO-skammen virkelig skyte fart.

Stoltenbergs hensikt er åpenbar, både å sikre «samholdet i Europa» og båndene mellom USA og Europa. Det skjer i en situasjon hvor NATO stilles under lupen mer enn på lenge, og hvor ulike røster kommer med kritiske kommentarer. Og hvor «vesten» og USAs dominans utfordres globalt.

Det sies med klare ord. NATOs misjon er å forsvare den rådende vestlige verdensorden!

Og han fikk selvsagt støtte fra USAs utenriksminister Mike Pompeo, som også avviste at USA og NATO har tenkt å gi fra seg det globale lederskapet. «Jeg er glad for å kunne si at påstanden om det trans-atlantiske samarbeidets død er grovt overdrevet. Vesten vinner, vi vinner sammen», sa Pompeo (VG 15.02.20)

NATOs «rule of law» og NATOs verdier

Et knippe av NATO-Jens formuleringer på pressekonferansen gir et godt bilde av NATOs dagsorden: «NATO ivaretar the ’rule of law’; NATO har gitt folk enestående fred og velstand»; NATO gir folk håp for framtida og – NATO er uttrykk for ’vestens’ frihetsideal».

I møte med økt global konkurranse må må det sikres et økonomisk og militært grunnlag for å forsvare vestens verdier. NATOs strategi (med fraser om kamp mot IS) er å trappe opp – i Irak, Midtøsten og Nord-Afrika. Dette var hovedbudskapet. Og utfordringene ved Kinas vekst – som kan endre den global maktbalanse – må møtes ved at vi/NATO må «ha evne til selv å konkurrere».

«Svaret er mer Europa – sammen med USA. «Vi har 50 prosent av verdens militære kraft og 50 prosent av økonomien. Sammen kan vi beskytte våre interesser og bevare våre verdier.» (Stoltenberg)

Det stilles ofte spørsmål om USAs og Trumps verdisyn. Men som sikkerhetskonferansen og NATO-Stoltenberg illustrerer, så er det «vestens» og maktas «rule of law» som skal sikres – med militære, politiske og økonomiske muskler. Dette er helt i tråd med USA og Trumps syn. I sammenhengen framstilles militær opprustning, militærøvelser og flere amerikanske soldater i Europa, inkludert Øst-Europa, nærmest som et slags fredsbevarende prosjekt.

NATOs settesjef Stoltenberg (det er USA som er den virkelige sjefen) viste til at USA i øyeblikket har 20 000 soldater som har krysset Atlanteren og nå øver sammen med europeiske allierte i Europa, den største amerikanske styrken på mange år. «Jeg kan ikke tenke meg sterkere bevis på transatlantiske bånd», sa Stoltenberg.

Jens Stoltenberg ble 26. juli intervjuet på Stiklestad (som det passer seg en krigsmann) av NRK. Der advarte han sterkt mot tanker om at det er utenkelig med krig. Hans store frykt er at et ønske om «å ta USA ut av Europa og andre steder i verden» vinner fram. Fredsbudskap blir krigsbudskap i Stoltenbergs vokabular med frykt for «amerikansk isolasjon».

Med ord om samhold og sikring av vestens rettsorden, så blir krig til fred.

Flyktninger, global undertrykkelse, intervensjoner, bombinger og kriger i tiår. Utallige brudd på folkeretten. Undergraving av en internasjonal rettsorden og multilaterale organisasjoner. En må gni seg ganske godt i øynene for å framstille dette som at «NATO skaper fred». NATO skaper død og fordervelse.

Det er nok av pågående kriger å vise til. Og glemt er visst også ’NATO-mønsteret’ ved at fascisme-styret i Portugal (som NATO-medlem) fikk holde på som de ville, også med sin langvarige krig for sine kolonier i Angola og Mosambik. Og at det fascistiske kuppet i Hellas i 1967 ble gjennomført etter en CIA og NATO-plan.

NATO selv stiller ikke spørsmål ved innholdet i sin egen «rule of law» og kriger for fred. Det er også et mønster ved at norsk utenrikspolitisk enighet og de fleste mediastemmene ukritisk stiller opp. Men NATO er jo ikke et slags nøytralt «fredsinstrument». De har sin egen åpne agenda. Det sier de også selv, og det viser NATOs aktiviteter. NATOs eksklusivitet problematiseres ikke. Tvert i mot så framheves det som ubetinget positivt å styrke NATOs rolle som et redskap som et slags verdenspoliti – uten at innholdet i «eksklusiviteten» faktisk blir undersøkt.

En påberopelse av at mine og våre verdier har en slags forrang og allmennverdi, blir ganske corny hvis ikke innholdet i verdiene og «reglene» analyseres. «Den vestlige modellen» har vært basert på jaget etter profitt. Vestens frihet har vært basert på andres ufrihet. Vestens økonomiske vekst har vert basert på utbytting i andre land. Når det åpent sies at det gjelder å sikre en maktpolitisk herredømme, så betyr ikke det at det er frihet og demokrati som gjelder, men makt og kontroll. «Forvar for den frie verden» blir et tydelig maktpolitisk røykteppe.

Et internasjonalt fredsprosjekt og internasjonalt samarbeid burde også ha som plattform sameksistens og konfliktløsning nettopp på tvers av forskjeller. For mye er «at stake» i en atomvåpeners tidsalder. Fred og sameksistens betinger ikke at det er egne definerte regler («rules») og verdier som skal pådyttes andre. Det er nettopp sameksistens i en inkluderende ramme som kan hindre kriger. En ramme som NATO med sin eksklusivitet nettopp svekker.

Voldsomt trykk for å støtte NATOs og våre alliertes verdensbilde

Det er en samkjørt ideologisk offensiv med trusselbilder i forsvarsdebatten (ny langtidsplan for forsvaret), Politiets Sikkerhetstjenesters (PST) og Den militære etterretningstjenestens (E-tjenesten) nye trusselbilder – som virker ganske koordinerte på kammerset.

Det som truer vår økonomi og konkurranseevne, blir en militærpolitisk trussel, uavhengig av hvor på kloden landene ligger.

Trusselanalysene får stor mediaomtale, samtidig som de framstilles nærmest uten kritiske blikk. Det bety at de er med på å skape en virkelighetsforståelse i tråd med vår alliansetilknytning og i NATOs bilde. Samtidig vises ikke bakgrunnsmaterialet. Det blir vanskelig å diskutere skjulte elefanter.

En glemmer at trusler er et gjensidig forhold. En trussel oppstår av et motsetningsforhold.

«Det fokuseres utelukkende på hva Russland og Kina har av militære kapabiliteter, hvordan de moderniserer sitt forsvar og hva de foretar seg, men uten å se det i sammenheng med hva USA og NATO har og gjør på sin side. Det er i stor grad samspillet som har oppstått mellom disse aktørene de siste årene som er nøkkelen til å forstå den nye spenningen, og hvorfor Kina og Russland i dag synes å utgjøre en trussel mot Norge og Nato. Det nytter ikke bare å peke på at Russland og Kina er autoritære. Jeg synes det er problematisk at E-tjenesten ikke utfordres på dette i det offentlige ordskiftet. Vi er inne i en tid med stormaktsrivalisering, som under den kalde krigen» (NUPI-forsker Julie Wilhelmsen til abcnyheter 14. februar)

«Å hevde at noen stater er en trussel og begrunne det med at de er autoritære, blir litt for enkelt. Da må de i så fall legge frem en årsakskjede». (forts Julie Wilhelmsen)

«E-tjenesten hevder videre at Kina aktivt vil endre det internasjonale systemet og ser seg selv i en vedvarende konflikt med USA og Vesten. Dette er å sette verden på hodet. Kinas økonomiske framgang har skjedd nettopp fordi landet har sluttet opp om den internasjonale markeds-liberalistiske orden. .. Det er USA som har utpekt Beijing til fiende, og det er Washington som nå utfordrer den internasjonale rettsordenen.» (Bjørgulf Braanen, Klassekampen 12. februar)

Enøyd også når det gjelder teknologi, infrastruktur og overvåking

Trusselbilder og faren ved overvåking, knyttet til bruk av andre staters teknologiske løsninger, er ganske enøyd. Slike ensidige trusselvurderinger legger i seg selv grunnlaget for fiendebilder, flere militære investeringer og økte «behovet» for NATO og alliansetilknytningen.

Det kan i det minste diskuteres om «fienden» driver mer overvåking og infiltrasjon enn våre «venner». Men våre alliertes svin på skogen ufarliggjøres uansett – det er jo våre venner.

Russlands «trollfabrikker», dataspionasje og påvirkning via internett er mye skrevet om. Det samme gjelder farer ved bruk av kinesisk teknologi (5g). Men mindre skrives om USA og vestens tilsvarende aktiviteter.

Listen er lang! Alt fra infiltrasjon, overvåking, datainnsamling, manipulasjon og innblanding i andre lands prosesser. Her er noen få eksempler.

23. mars 2018 vedtok USA «The U.S Cloud Act». Den gir amerikanske myndigheter full tilgang til alle data som lagres i amerikansk-eide skytjenester også i Europa. Samtidig er det kjent at brukerinformasjon til millioner av Facebook-brukere ble misbrukt av det britiske konsulentselskapet «Cambride Analytica». I Channel 4 har direktøren i Cambridge Analytica – Alexander Nix – fortalt om bruk av skjulte kamera, og at de har vært engasjert ved valg i ca. 200 land. De har lagt kompromitterende feller og vært direkte involvert i valg i Mexico, Malaysia, Brasil, Kenya og India.

I New York ligger AT&T s bygning med kodenavnet «Fairview». Der har NSA en del av overvåkingssentralen for milliarder av eposter, telefonsamtaler og chatter. Dette skjer også via samarbeid med utenlandske selskaper som Telia og Tata Commnication (aktuelt i forbindelse med outsourcing av norske banktjenester). Her samles inn og kategoriseres og overvåkes uhorvelige datamengder – og «brukes» i forhold til nøkkelord. NSA har fullmakt til å spionere på internasjonal kommunikasjon. Vi husker NSA og programmene Cointelpro – mot politiske motstandere i USA (Vietnamkrigen), Chaos/CIA – spionprogram mot fredsbevegelsen og Shamrock/NSA kommunikasjonsovervåking.

I 2007 avslørte Reuters at et programmet, som kalles WikiScanner ble brukt av CIA og FBI til å redigere artikler i Wikipedia bl.a. om Irak-krigen.

I det siste er det også avslørt at både CIA og NSA har spionert på både allierte og fiender gjennom et Sveits-basert selskap som produserer krypteringutstyr. CIA og selskapet det sveitsiske Crypto AG skal ha samarbeidet helt siden andre verdenskrig, og siden 70-tallet skal selskapet ha vært styrt av CIA til 2017. (IT-avisen 12. februar)

Den norske militære etterretningstjenesten har i mange tiår hatt et formelt direkte samarbeid med NSA og CIA. I vår kunne WikiLeaks avsløre at virksomheten på e-tjenestebasen på Eggemoen var langt mer omfattende enn det myndighetene hevdet. Sivil kommunikasjon har blitt overvåket og informasjon om norske avsendere, mottakere og innhold i telefonsamtaler, e-poster og innlegg i sosiale medier har blitt lagret. E-tjenesten har drevet med «geolokalisering» og hjulpet USA med å spore opp personer rundt om i hele verden, spesielt i Afghanistan. Geolokalisering brukes blant annet til å finne målene for amerikanske droneangrep, hvorav de fleste angrepene bryter med internasjonal lov.

Militæret går hånd i hånd med økonomiske og handelspolitiske forhold

Etter at Stoltenberg hadde holdt sin tale, gikk USAs utenriksminister Mike Pompeo på podiet i München. Han varslet at USA vil støtte energiprosjekter i Europa med 1 milliard dollar. Pengene, som tilsvarer 92 milliarder kroner, skal bidra til energiprosjekter i både den sentrale og østlige delen av Europa – i konkurranse mot Russlands gassleveranser.

«Vårt mål er å styrke investeringen som privat sektor gjør i energisektorene». (Pompeo)

Økonomiske sanksjoner er et velkjent maktmiddel fra USAs side. Det har åpenbart to sider. Sikre egne investeringer/«business» og presse andre til å lystre. Når Iraks nasjonalforsamling vedtar at USAs tropper må ut av landet, svarer USA/Trump med trusler om konfiskering av bankinnskudd av oljetransaksjonspenger og økonomisk blokade. Handelskrigen mellom USA og Kina er vel også lett å se som et bakteppe for NATOs Kina-trusler.

Aldri tidligere har det vært en større delegasjon av amerikanske folkevalgte (republikanere og demokrater) på en forsvars- og sikkerhetskonferanse som den i München. De stod sammen i å advare mot økt kinesisk innflytelse i Europa. Pelosi (demokrat) advarer Europa mot å velge «autokrati foran demokrati» hvis de tillater et kinesisk selskap å bygge ut landenes 5G-nettverk. (VG 15-02-20)

Og NATO blir et godt instrument. For USAs business, men ikke for folk og kamp for frihet og selvstendighet.

Det er tettere bånd mellom sivile og militære forhold

I de offisielle trusselvurderingene framstilles det som risikofylt at andre land kan ha tette bånd mellom det sivile samfunnet, private og offentlige selskaper og militæret. Vi må trå forsiktig i et sånt landskap, heter det.

Ja, avhengigheter øker pga av den teknologisk utvikling. Det skjer i enkeltland og på tvers av landegrensene. Poenget er at det skjer både hos våre «fiender» og våre «venner». Dette var faktisk også et sentralt element i den nylig avholdte NATO-øvelsen Trident Juncture i Norge. Private selskaper og sivilsamfunnet ble trukket aktivt med under i et såkalt «totalforsvarskonsept». Og i fagmilitære råd om ny «Langtidsplan for Forsvaret», så understrekes også betydningen av et sånt samarbeid.

Når E-tjenesten og PST sier at dette er en trussel, i seg selv, mot vårt demokratiske styresett, mens vi samtidig har sånne avhengigheter selv, så viser dette igjen at trusselvurderingene i utgangspunktet har NATO-brillene på.

Militær opprustning skyter fart

USA øker gapet! Dette er tittelen på en omtale av en rapport fra «The International Institute for Strategic Studies» – IISS – som ble publisert på møtet i München.

«I 2019 forble USA den desidert største forbrukeren av penger på militærbudsjetter, og utvide gapet mellom dem og den nest største ‘militærforbrukeren’, Kina. Amerikanske investeringer i innkjøp av våpen og militær forskning alene var større enn Kinas samlede forsvarsbudsjett. USAs forsvarsinvesteringer i våpenanskaffelse og forskning var også rundt fire ganger så store som europeiske stater til sammen.»

I dag ser vi at alle parter skylder på hverandre for å øke militærbudsjettene.

«Man glemmer hvordan våpenkappløpet oppsto, hvordan begge parters påstander om at den andre utgjorde en trussel og påfølgende egen opprustning førte inn i en spiral der alles trygghet ble mindre.» (Julie Wilhelmsen)

Sikkerhet er ikke noe en kan konkurrere om i et nullsum spill! Sikkerhet er et udelelig gode, og sikkerhet for et lands folk kan bare bli varig hvis «fiende-lands» befolkning opplever det samme.

Vi er ikke frie selv når andre ikke er det. Vi lever ikke selv i fred, når andre opplever krig.

Den virkelige trusselen og risikoen er stormaktsrivaliseringen. Det fører til militarisering, økt spenning – med atomtrusselen i bakgrunnen.

USA og NATO føler at det svikter under føttene. Samtidig (eller derfor) ekspanderer de østover og satser offensivt i en geopolitisk situasjon under endring. Turbulente tider er skumle tider. Russland vil ikke la seg pille på nesen og Kina vokser som stormakt. Konkurransen og rivaliseringen om markeder, råvarer, produksjonskjeder, transport og profitt, gjenspeiles i militær opprustning og bruk av ’sine’ militærallianser.

En rivalisering som øker krigsfaren, øker sjansen for at Norge blir en krigsskueplass.

NATO er et tydelig redskap i denne stormaktsrivaliseringen. Derfor er NATO en reell trusselen for Norge – for vår frihet og selvstendighet.

De som blir holdt i bånd er ikke frie!

Når en hører på debatt om NATO, så virker det som om Norge nærmest har båndtvang. Da er det lurt å se på hvem som faktisk holder i båndet og hvorfor.

Det er ikke en god strategi å være medlem i A-gjengen for å bekjempe B-gjengen. Det går an å være mot all gjengkriminalitet.

Snakk NATO ned! Bygg NATO-skam!