Bortenfor Nato: Tid til å bryte tausheten, stopp Natos militarisering

Oversettelse (ved Geir Hem) av en artikkel av Kevin Zeese and Margaret Flowers, Popular Resistance (USA) 20/1. «Beyont NATO: Time to break the silence, end NATO’s militarism

For 52 år siden 4. april 1967, ved Riverside Church, Holdt Martin Luther King sin viktigste tale noensinne “Beyond Vietnam: A Time to Break Silence.” Kings samvittighet gjorde at han førte offentlig kritikk av Vietnamkrigen, og han satte krigen i sammenheng med de «store trillinger av rasisme, materialisme og militarisme.» Budskapet i denne talen er relevant i dag fordi dets visdom ikke har blitt ivaretatt. Vi setter dette inn i en sammenheng med NATO, fordi i år 4. april, årsdagen for denne talen og årsdagen for mordet på King, holder NATO sitt 70-års-jubileumsmøte i Washington DC. Protester og andre aktiviteter planlegges.

NATO er en allianse for vestlig militær aggresjon, noe som har resultert i ødeleggelse rundt om i verden, massedød og massemigrasjon hvor folk blir tvunget fra deres ødelagt lokalsamfunn. Det er på tide å avslutte dette.

No to NATO! : Newport, 30 August, 2014. Fra Rtuc’s Blog

Ville Dr. King motsette seg NATO?

Det er spørsmålet fra the Black Alliance for Peace i anledning bursdagen (15. januar) til Martin Luther King. Fredsalliansen forklarer hvorfor King ville ha snakket ut mot NATO hvis han levde i dag:

«Dr. King ville være imot NATO fordi det er et instrument for amerikansk og europeisk militarisme. Han ville ikke være forvirret – og heller ikke er vi – om hvorfor de liberale, ny- konservative, det militærindustrielle komplekset, selskaper og bedriftsmedier er imot å avslutte en anakronistisk struktur. NATOs eneste grunn til å eksistere i dag er å tjene som militærfløyen til det døende USA-europeiske koloniale prosjektet.»

«Black Alliance for Peace» er ikke alene i å se realiteten til NATO som en aggressiv arm til det amerikanske militæret. I Chicago Tribune skriver Victor Davis Hanson: «I en tid da Sovjetunionen og Warszawa-pakten gammel historie, roses NATO som» uunnværlig «og» viktig «for vestlig solidaritet og europeisk sikkerhet. Men få finner det nødvendig å forklare hvordan og hvorfor det fortsatt må være sånn. «

Sannheten er at NATO ikke bare er uunnværlig eller viktig – den er kontraproduktiv. Det skaper konflikter og blir brukt som et aggressivt militært verktøy. Blant NATOs kriger er Afghanistan, Libya, Syria, Somalia og Jemen samt Bosnia, Serbia, Kosovo og Jugoslavia

At NATO er en fare, ikke fredens garantist, sier til og med «The American Conservative» – NATO is a Danger, Not a Guarantor of Peace. Det skrives at NATO bare var nødvendig før oppløsningen av sovjetunionen. De er kritiske til at at NATO «har opprettholdt en destabiliserende holdning til Russland» og oppfordrer Trump til å holde sine valgkamp-utspill om at NATO er foreldet, en posisjon han har sporet av ved å si at han «bare ikke visste mye om det».

David Swanson fra World Beyond War beskriver hvordan NATO fungerer – How NATO works. «NATO brukes i USA og av andre NATO-medlemmer som begrunnelse for å krige med påskudd om at de på en eller annen måte er lovlige eller akseptable.» Men Da Sovjetunionen ble oppløst, ble det slutt på den tidligere begrunnelsen for NATO. Faktisk er det godt kjent at Gorbatsjov og andre sovjetiske ledere mottok forsikringer om at NATO ikke ville utvide seg. Disse forsikringene kom ikke bare fra president George H.W. Bush, men også fra den vesttyske utenriksministeren Hans-Dietrich Genscher; Tysklands kansler Helmut Kohl; tidligere CIA-direktør Robert Gates; Fransk leder Francois Mitterrand; Margaret Thatcher; Britisk utenriksminister Douglas Hurd; og Manfred Woerner, NATOs generalsekretær.

I stedet for å avvikle NATO etter at det ikke lenger var «forsvarspolitisk», utvidet NATO seg til 29 nasjoner, 13 siden Sovjetunionens slutt, inkludert land på grensen til Russland. En av grunnene til det amerikanske kuppet i Ukraina var å motsette seg Russland og forhindre Russlands tilgang til sin marineflåte gjennom Krim. Ukraina samarbeider nå med NATO.

Fra demonstrasjonen 27. oktober 2018 i Oslo mot Natos militærøvelse

Den nåværende amerikanske nasjonale militærstrategien er basert på konflikt med Russland og Kina. NATO fortsetter å ekspandere, å gjennomføre militære øvelser, å opprette baser, å utplassere missiler og annet militært utstyr på den russiske grensen, er en del av denne strategien. NATO har også inngått partneravtale med Colombia, som grenser til Venezuela, en annen nasjon som USA har truet med krig, mens det gjennomføres en økonomisk krig og regime-endrings-operasjoner der.

En koalisjon av mer enn 100 organisasjoner ( coalition of more than 100 organizations ) sier i sitt opprop:

«NATO har vært verdens dødeligste militære allianse, noe som forårsaker utallige lidelse og ødeleggelse i hele Nord-Afrika, Midtøsten og andre steder. Hundretusener har døde i amerikanske / NATO kriger i Irak, Libya, Somalia og Jugoslavia. Millioner flyktninger risikerer nå livet sitt og prøver å unnslippe blodbadet som disse krigene har ført til hjemlandet mens arbeidstakere i de 29 NATO-medlemslandene blir fortalt at de må forlate hardt vunnet sosiale programmer for å møte amerikanske krav til enda mer militære utgifter.»

Martin Luther Kings oppfordring krever handling

I 1967 advarte Martin Luther King: «En nasjon som fortsetter år etter år med å bruke mer penger på militæret enn på sosiale programmer, nærmer seg åndelig død.» Han beskrev hvordan militarismen ødelegger sjelen til USA og oppfordret til å få en slutt på Vietnam-krigen. Han beskrev i detaljer den amerikanske ødeleggelsen av Vietnam, massebombinger, napalm, forgiftning av vann og land og drap av mer enn en million vietnamesisk. Han sa at en utenrikspolitikk basert på vold og dominans i utlandet, fører til vold og dominans hjemme, og han oppfordret «vi som en nasjon må gjennomgå en radikal revolusjon av våre verdier».

Tiden har vist sannheten i Kings advarsler ved et militarisert politi som terroriserer fattige lokalsamfunn og som brukes mot dissenter – til å skape en krig hjemme. Aspekter av krigen hjemme er urettferdighets-systemet, massefengsling, mangel på sosial støtte og utnyttelse av arbeidere og miljø.


Det var nøyaktig et år før han ble drept, at Martin Luther King holdt sin berømte tale mot USAs krig i Vietnam, hvor han kalte USAs regjering «den største leverandøren av vold i verden» og erklærte at han ikke kunne sitte i stillhet. Martin Luther Kings kommentar om at «hver bombe som faller i andre land er en bombe over våre byer» synliggjør sammenhengen mellom militarisme og sosial-, rasistisk-, økonomisk- og miljømessig urett.

Kings beskrev hvordan krig bryter ned amerikanske soldater som opplever at: «Vi er på de rike og trygges side, mens vi skaper et helvete for de fattige.» King sa at han ikke kunne være stille i møte med så grusom «bruk» av de « fattige svarte og hvite» fra USA – ved å la dem «brenne hyttene til en fattig landsby» 8000 miles unna. Umenneskeliggjøring og forakt overfor andre mennesker, bemerket han, fører til forfølgelse og død av svarte mennesker i USA.

King så krig som «et symptom på en langt dypere sykdom i den amerikanske ånden.» Kings forutsa at hvis vi ikke møtte denne virkeligheten, ville amerikansk militarisme spre seg over hele Asia, Afrika og Latin-Amerika. I dag har USA 883 utenlandske militærbaser med tropper utplassert i 149 land og selger eller gir våpen til 98 land. Han beskrev hvordan USA holder tropper i fremmede land for å «opprettholde sosial stabilitet for våre investeringsregnskap». Han beskrev den amerikanske imperialismen som basert på å «nekte å gi opp privilegiene og gledene som kommer fra den enorme fortjenesten fra utenlandske investeringer.»

King forbandt kapitalismens ekstreme materialisme med militarisering og rasisme, og beskriver et «tingliggjort» samfunn snarere enn et «person-orientert» samfunn, og hvordan «fortjeneste motiver og eiendomsrettigheter blir vurdert som viktigere enn mennesker.» King beskrev de nye håpene i nasjonen da regjeringen konfronterte fattigdom med nye programmer for å oppheve fattigdom, og hvordan han «så dette programmet ødelagt og kuttet» da krigsmidler stjal midlene til å finansiere nødvendighetene til folket.

I dag er amerikanske militærutgifter på over en billion dollar – Pentagon alene med 717 milliarder dollar står for mer enn ca 65% av utgifter, mens fattigdommen og hjemløsheten stiger. King ba om en fundamental endring som et «byggverk som for å sikre tiggeres behov» og oppfordret oss til å «se ubehagelig i den skarpe kontrasten mellom fattigdom og rikdom.» Ulikhetene i dag har forverret seg med at tre personer har rikdom lik halvparten av befolkning. King kritiserte «kapitalister» som forsøkte å ta velferd fra nasjoner over hele verden.

Det er en fornærmelse at NATO feirer sin krigsopptrapping i Washington DC. den 4. april

4. april holder NATO møter i Washington DC. Dette er en fornærmelse over minnet om Martin Luther King og hva han sto for. Fredskongressen, som ble holdt i stedet for Trumps kansellerte militære parade, oppfordret folk til å forene seg rundt protester mot NATO under deres møter.

Nei2NATO2019-koalisjonen- No2NATO2019 coalition, som organiserer protester mot NATO, skriver:

«… som en grotesk skjending av Martin Luther Kings livslang hengivenhet til fred, er dette datoen som de militære lederne i NATOs 70-årsjubileum har valgt å feire NATOs 70-årsjubileum ved å holde møte i Washington, DC. Dette er en bevisst fornærmelse mot Martin Luther King og en klar melding om at svartes liv og livene til ikke-europeere- og faktisk det store flertallet – spiller liten rolle.»

«World Beyond War» arrangerer «No to NATO – Yes to Peace Festival», som inkluderer kunstutstilling, mat, musikk og seminarer den 3. april og en mars fra Martin Luther King, Jr. memorial 4. april.

Folk planlegger å organiserer ikke-voldelige protester mot NATOs møter . Det vil også bli «ikke-voldelig direkte handlingstrening» for å forberede seg. (Lær mer om alle hendelsene og hvordan du kan delta – https://popularresistance.org/no-to-nato-spring-actions-in-washington-dc/)

I dag reflekterer vi over ordene til Martin Luther King, Jr. som oppfordret oss til å «hengi oss til den lange og bittere, men vakre, kampen for en ny verden.» Protester mot NATO vil være et skritt mot slutten på det King kalt «den dødelige vestlige arrogansen som har forgiftet den internasjonale atmosfæren i så lang tid.» Det er på tide å gi fred forrang for krig.


Vedlegg:

Fra No to NATO — Yes to Peace FESTIVAL

«Vår melding: Krig er en ledende bidragsyter til de voksende globale flyktning- og klimakrisene, grunnlaget for politiets militarisering, en hovedårsak til nedbygging av sivile friheter, og en katalysator for rasisme og fordommer. Vi ber om avskaffelse av NATO, fremme av fred, omdirigering av ressurser til menneskelige og miljømessige behov og demilitarisering av våre kulturer. I stedet for å feire NATOs 70-årsjubileum feirer vi fred den 4. april til minne om Martin Luther King Jr.s tale mot krig 4. april 1967, samt mordet den 4. april 1968.

Mens Donald Trump en gang buste ut med det åpenbare om at NATO er foreldet, bekjente han senere sin forpliktelse til NATO og begynte å presse NATOs medlemmer til å kjøpe flere våpen. Så, tanken om at NATO på en eller annen måte er anti-Trump er feil og i strid med fakta om Trumps adferd. Vi planlegger en anti-NATO / pro-fredsaksjon der motstand mot militariseringen til NATO er velkommen og nødvendig.

NATO har presset våpenarsenal, fiendtligheter og de massive såkalte krigsspillene helt opp til Russlands grense. NATO har utkjempet aggressive kriger langt fra Nord Atlantiske områder. NATO har inngått såkalt «partnership» med Colombia, og forlater all formodning om at den har til hensikt å være i Nord-Atlanteren. NATO er vant til å frigjøre den amerikanske kongressen fra ansvaret og retten til å overvåke grusomhetene i amerikanske kriger. NATO brukes som dekning for NATOs medlemsland til å bli med i amerikanske kriger med forestillingen om at de derfor på en eller annen måte er mer lovlige eller akseptable.

NATO brukes som innpakning for ulovlig og uvørent dele atomvåpen med angivelig «ikke-atomvåpen» nasjoner. NATO er vant til å tildele nasjonene ansvaret for å gå i krig hvis andre nasjoner går i krig, og derfor å være forberedt på krig. NATOs militarisme truer jordens miljø. NATOs kriger fyrer opp under rasisme og fordommer og ødelegger våre sivile rettigheter mens velstanden svekkes.»

Bilder fra demonstrasjonen i Oslo 27. oktober 2018

Copy cops versjon 2!

Borgarting lagmannsrett har talt. Anken til Mahad Mahamud er forkastet. Statsborgerskapet forblir tilbakekalt og utvisning opprettholdes.

Jeg bruker sterke ord!

Politisk og rasistisk. Dette skjer gjennom de vurderingene og vinklingene som vektlegges og legges til grunn.

Jeg har tidligere skrevet om tingrettens vinklede behandling – les her http://nytt.hemmelig.org/politikk/copy-cops/

«Nye beviser i ankeomgangen i form av framlagte dokumenter og nye vitner har bidratt til å komplisere saken», sier retten nå, men ender likevel på samme konklusjon som tingretten. Det gjenbrukes i stor grad argumenter fra tingrettens dom – uten egne og nye vurderinger.

Bevisvurderingen i slike saker «skal baseres på alminnelig sannsynlighetsovervekt, og slik at bevisbyrden og tvilsrisikoen påligger staten» heter det.

Jeg har tidligere hevdet at retten legger indisiene inn i eget skapte bilde – «djiboutiporteføljen» – og fargelegger. Dette videreføres nå for å opprettholde prestisjen under utlendinge-politikkens paraply.

Jeg vil hevde at lagmannsrettens dom i stor grad bygget på holdninger og føringer med politisk og rasistiske tilsnitt. Dette gjelder: Ved (hvit manns) tolkning av klan-tilhørighet overført til enkeltpersoner; fordommer om at en stakkars afrikaner vanskelig kan lære seg fremmedspråk; manglende forståelse av familie- og vennerelasjoner i afrikanske/somaliske tradisjoner; manglende forståelse av afrikanske/somaliske navn og navnebruk, og ved at norsk forvaltningspraksis legges til grunn for dokumentasjon i et fragmentert Somalia.

Med en sånn fargelegging minimaliseres statens tvilsrisiko. Retten foretar svært få konkrete vurdering om bakgrunn for statens påståtte unøyaktigheter ved Mahads forklaringer i tidlig ungdom.

Bildeeksperter får igjen et avgjørende ord

«Når lagmannsretten har landet på samme konklusjon som tingretten, har det først og fremst sammenheng med at det etter bevisføringen i ankeinstansen anses etablert med stor grad av sikkerhet at djiboutisk borger K er As biologiske bror» heter det.

Men fortsatt har ikke staten vært villig til å ta DNA-prøver – som både Mahad og «broren» har sagt seg villig til. I stedet vektlegges igjen rapport fra Nasjonalt id-senter (NID) som har gjennomført ansikts-sammenlikning med en metode kalt morfologisk analyse. I 2018-rapporten har NID konkludert med «+2», som dommen omtaler som «betyr at det etter all sannsynlighet er samme person på bildene». Formuleringen «etter all sannsynlighet» virker (bevisst?) misvisende ut i fra at skalaen går til 4.

Her kan vel også bemerkes at rettens indisieføringer er basert på vitneforklaring fra seniorrådgiver Frøy Løvåsdal. Hun er kjent for sin heksejakt med følgende uttalelse:

«Overført på hele databasen, kan det bety at så mange som 27.000 personer som har vært eller er i Norge er registrert med flere eller feil identitet.» (nrk.no 23-12-2015).

Politikk gjennom rettsapparatet

Uansett tvil og sannsynlighet så er ikke dette en nøytral prosess. Retten sier selv: «Vurderingen av om adgangen eventuelt skal benyttes, er derimot underlagt forvaltningens frie skjønn og kan bare underkjennes av domstolene ved myndighetsmisbruk..».

Det er altså forvaltningen gjennom utlendings-politiske føringer som bestemmer konsekvensene. Selv om ikke ankesaken direkte adresserte «myndighetsmisbruk», så er det det åpenbart det som ligger i kortene – som retten aktivt godkjenner.

Foto fra min stue påsken 2017

Internasjonale konvensjoner sier at det er forbudt å gjøre en person statsløs. Det oppfattes som brudd på menneskerettigheter.

Hannah Arendt (906-1975):

«En rett kommer foran alle andre rettigheter og det er retten til å ha rettigheter. Når mennesker mister sin status som statsborger mister de også sine rettigheter som menneske.»

Utvisning og forholdsmessighet

En såkalt forholdsmessig vurdering kan hindre at personer utvises. Ved forholdsmessighets-vurderingen kan en rekke forhold få betydning, herunder tilknytningen til Norge versus hjemlandet, botid og slektninger i de to landene, alder ved ankomst, reiser til hjemlandet, språkferdigheter, integrering, utdanning og arbeid. Lang botid er et tungtveiende moment.

Her kommer lagmannsrettens politiske ballast tydelig til uttrykk. De forholdene som er nevnt over vektlegges ikke og vurderes minimalt. Det begrunnes åpent med: «Vurderingen av forholdets alvor må ses i et forvaltningsrettslig perspektiv.»

Det vises til politisk og byråkratisk behov for «regulering og kontroll på utlendingsfeltet». Og retten viser til «allmennpreventive hensyn». Det betyr at en forholdsmessighetsvurdering ikke gjøres i forhold til Mahad, men i forhold til norsk utlendingspolitikk.

Så konkluderer retten ad forholdsmessighet – med sine politiske briller – med indisiene knyttet til opprinnelsesland, og aviser forholdsmesighet som grunnlag for opphold. En tragisk sirkelen sluttes.

OBS: Ny sak er reist

Parallelt med forvaltningssaken er det varslet straffesak mot Mahad for falsk forklaring. En straffesak ble i første omgang henlagt som foreldet. Men etter at Mahad ble avhørt i 2014 i forhold til statsborgerskapet, hvor han viste til sine tidligere uttalelser, så brukes uttalelsene – nå datert 2014 – som grunnlag for å gjenåpne straffesak..

Finnes det et uttrykk for Kafka i n’te potens..

Geir Hem 12-11-18

Se dommen her: https://lovdata.no/dokument/LBSIV/avgjorelse/lb-2017-78631

Marie Simonsen skrev i en fin kommentar i Dagbladet 26/2 2017 som fortjener å gjentas:

«Rettssaken i seg selv gir som alltid et urovekkende innblikk i hvor komplisert behandlingen er, og hvordan vedtak i så stor grad er basert på anonyme kilder, ubekreftet informasjon og subjektive vurderinger. Arbeidsmengden er i perioder enorm. Asyladvokater har beskrevet utfallet som et lotteri, klienter føler seg som i en Kafka-prosess..

Uavhengig av utfallet er det grunn til å stille spørsmål hvorfor denne saken overhodet er blitt prioritert og har kommet så langt

Norge har i motsetning til flere andre europeiske land ingen foreldelsesfrist når det gjelder tilbakekallelse av statsborgerskap. Det er overraskende, fordi det strider mot rettspleien vi ellers står for. Rettslig er det et problem med hensyn til bevisførsel. Eksperter mener dessuten at Norge opptrer i strid med internasjonale konvensjoner. Det er forbudt å gjøre en person statsløs.

Men ikke minst har denne praksisen åpenbare sosiale og politiske konsekvenser som andre land håndterer bedre. Argumentet for å sette en strek er at borgere ikke skal risikere at myndighetene skal kunne ta fra dem statsborgerskapet og utvise dem, ettersom regjeringer og politiske vinder skifter. De skal være trygge på at de er fullverdige borgere, ikke andreklasses borgere, på vent i det uendelige, og prisgitt myndigheters luner.

Å forfølge statsborgere som har levd lenge og vel i landet, sender ingen andre signaler enn at vi er en kjip og byråkratisk nasjon som må lære seg å være grei igjen.»

HVORDAN SNAKKE MED BARN OM NATO-ØVELSEN

Introduksjon

Helsedirektoratet har gå ut med en såkalt advarsel og oppfordring til de kommunene som er berørte av NATOs militærøvelse Trident Juncture. Helsemyndighetene har sendt ut et brev til kommunene med hva de kaller råd til barn, foreldre, barnehageansatte og lærere. Dette er drøy kost. (Se her: https://www.krisepsykologi.no/nyheter/nato-oevelsen)

Rådene forteller en solskinnshistorie om at soldatene skal øve for å bli venner og hjelpe og beskytte oss. Det er «nettopp disse øvelsene som gjør at vi som bor i NATO-land får hjelp og beskyttelse» heter det. Og videre: «Soldatene jobber for at vi skal være trygge, og denne høsten i Norge lærer de hvordan de kan bli enda bedre til å gjøre denne jobben.» Ikke et ord om at øvelsens innhold er krig – mot Russland.

Om NATOs generalsekretær heter det at «han jobber for å øke sikkerheten i verden og forhindre at land tar i bruk skadelige våpen for å ødelegge og skade menneskene som bor der.» NATOs intervensjoner i utlandet – ref. Libya og Afghanistan – har ikke akkurat økt sikkerheten. Og NATOs atomvåpenstrategi brukes jo nettopp som argument for at Norge ikke skriver under FNs forbud mot atomvåpen.

Helsemyndighetenes og kommunenes henvendelse bør få barneombudet til å reagere.

Her følger et alternativt skriv, som jeg oppfordrer til å spre til barn, foreldre, barnehageansatte og lærere.

HVORDAN SNAKKE MED BARN OM NATO-ØVELSEN

Nå er den store NATO-øvelsen i gang. Den berører mange barn i landet vårt. Mange blir skremt og bekymret over å møte soldater og stridsvogner i gater og på torg.

Stor militærøvelse i Norge

Høsten 2018 skal det gjennomføres en stor militærøvelse i Norge som kalles for «Trident Juncture». Allerede nå har det kommet soldater til Norge fra ulike land i verden, og det vil komme enda flere over de neste ukene og månedene. Soldatene kommer fra land som er medlem i en organisasjon som heter NATO.

NATO er et fellesskap av 29 land som blander seg inn i ting de egentlig ikke har noe med. Dette gjør de for å sikre sin kontroll over folk i fjerne land. Medlemslandene i NATO er rike land som vil passe på pengesekker som i stedet burde vært gitt til de fattige. For å gjøre det så skyter og bomber de og sender soldater. De kaller det å forsvare seg, men egentlig så gjør de det for å passe på store rikdommer som egentlig tilhører andre. Sjefen for NATO kalles generalsekretær, og nå for tiden er det vår tidligere statsminister, Jens Stoltenberg, som er sjef. Han jobber for å øke spenningen i verden og styrer over mange skadelige våpen som kan ødelegge og skade mennesker mange steder.

Hvorfor er det en øvelse?

For at landene i NATO skal holde på sin makt, trenger soldatene å treffe hverandre, bli kjent og øve på hvordan de kan jobbe sammen for å stoppe alle som protesterer og ønsker en bedre verden. For å stoppe folk som ønsker rettferdighet, trenger NATO å øve på situasjoner som ligner på ekte kriger og katastrofer. De som styrer i Norge er dessverre med på dette og har invitert til denne store øvelsen som skal foregå flere ulike steder i landet utover høsten. For at det skal bli så likt en ordentlig krig som mulig, går soldatene kledd i uniform og kjører militære kjøretøy. De har også våpen.

NATO sier at «siden det skal virke ekte, trenger de å øve seg på steder der folk bor, jobber, kjører bil og går på skole.». Dette viser at det legges planer for krig mot vanlige folk. Det er viktig å si i fra om dette, og at vi må gjøre hva vi kan for at dette ikke skal skje. Og at hvis vi blir mange nok, så kan vi hindre at det blir krig.

Øvelsen er trening, men den er dum og farlig

Du kommer til å se soldater i gatene og i nærheten av der du pleier å være. Dette er slags trening og ikke en ordentlig krig, men det kan likevel virke skremmende. Det dumme med sånne øvelser er at det også ødelegger miljøet og naturen. Det spres gifter og avfall som forurenser, luft, jord og vann. Dyrket mark og skog får skader. Og dyr kan bli skadet når de forstyrres i sitt daglige liv.

Noe av det dummeste med soldatene er likevel at sånne samlinger øker det vi kaller spenningsnivået mellom stormakter i verden. Det fører til at det brukes stadig mer penger på militæret i stedet for å snakke sammen og hjelpe hverandre.

Det er ikke lurt å lære folk til å slåss med hverandre. Da blir alle bare sintere og sintere. I klassen lærer du at vi bør snakke sammen og slutte med mobbing. Det samme bør gjelde mellom land og stater – for at vi alle skal leve i fred og hjelpe hverandre.

Noen barn kan synes at det er veldig spennende og gøy med disse øvelsene, og de vil kanskje oppsøke stedene der soldatene er for å se hva de gjør. Det er viktig å høre på hva de voksne sier når det gjelder hvor man har lov til å gå og ikke, slik at ingen kommer i veien eller havner i farlige situasjoner. Du vil kanskje se dem langs veiene til eller fra skolen din. Det er viktig at du er helt sikker på at soldatene har sett deg dersom du vil hilse på dem, og at du har snakket med vaktene først. Husk også at det kan være skadelig for ørene å komme for nært når soldatene bruker våpen som lager høy lyd. De voksne vet hvor og når øvelsene skal foregå, så du kan spørre dem dersom det er noe du lurer på. Hvis du har sjansen kan du også gjerne si til soldater et du synes det er dumt med sånne øvelser.

Kan oppleves skummelt

Det kan hende at noen barn synes at det er litt skummelt. Soldatene har på uniformer og hjelm, de bærer våpen, og det kan komme høye lyder i form av motorkjøretøy, rop, skudd og drønn. Selv om dette er en øvelse, kan man likevel bli skremt. Det er ikke noe å være flau over, det er helt forståelig å bli litt redd når ting er nytt og ukjent. Det kan voksne bli også.

Hvis du blir redd av det du ser eller hører, vil du sikkert kjenne i kroppen at hjertet slår litt fortere, du blir kanskje svett eller varm, du kan skvette til eller bli anspent i kroppen fordi musklene spenner seg. Noen kan få litt vondt i magen, bli urolig i kroppen eller tenke litt mer på det de har sett. Det er ikke farlig å kjenne sånne ting i kroppen. Det er meningen at kroppen skal reagere når man blir redd, det gjør at man lettere kan komme seg bort fra situasjonen og i trygghet. Din trygghet kan være å gå til en voksen eller til venner du stoler på. Det hjelper å være sammen med andre når man er litt redd.

For noen er det verre

Det kan også være at du tenker litt mer på krig når du vet det er en slik NATO-øvelse der du bor. Du kan ha sett på nyheter, på nettet eller lest i aviser at det finnes krig og terror i verden, og det er naturlig å bli redd for at dette også kan skje i Norge. Og da kan du selvsagt bli redd.

Noen barn kan tenke så masse på dette at det blir vanskelig å konsentrere seg på skolen eller følge med på andre ting. Av og til kan disse tankene komme om kvelden, og gjøre det vanskelig å sove. Da kommer kanskje den ubehagelige følelsen i magen tilbake, hjertet slår fortere og man blir trist og redd. Redd for at noe skal skje med personer du er glad i, med deg selv, eller at du må reise bort fra der du bor fordi det ikke er trygt lenger.

Nettopp derfor er det viktig å å huske på at vi kan gjøre noe med dette hvis vi er mange som sier ifra om at sånne øvelser er dumme. Det er en god ide å snakke med flere. Der kan for eksempel lage tegninger med blomster, dyr og mennesker som er venner, og sende disse til sjefene for NATO og til aviser og TV. Det har vært krig før og det er kriger i mange land også i dag. Da er det lurt at flest mulig snakker sammen og gjør hva de kan for at det skal være fred. Hvis det blir mange nok, så må sjefene høre på.

Om du har flyktet fra et sted i verden der du har opplevd krig, kan en slik øvelse minne deg om dette og du kan fort bli redd igjen. Dere som har en klassekamerat som har opplevd krig kan kanskje tenke på at det er ekstra vanskelig med slike øvelser for han eller henne. De kan komme på alle de vonde tingene de har opplevd før, og bli redd for å miste noen de er glade i. Kanskje de trenger å vite hvor mamma og pappa er, hva de skal og når de kommer tilbake.

Noen barn kan bli litt mer redd for å være alene når de tenker på ting som er skummelt. Barn som har det vanskelig fra før, vil kanskje synes at det er vanskelig å søke trøst eller be om hjelp fra andre. Kanskje du har en venn i klassen som du vet har hatt det vanskelig, og som trenger litt ekstra oppmerksomhet nå? Det kan være fint å få trøst fra en kamerat eller bli invitert med på noe hyggelig, for den som er trist og redd.

Hvis du som barn er redd, kan du fortelle noen du stoler på hvordan du har det. Dette kan være foreldre, lærere eller noen andre voksne. Du kan stille spørsmål til de voksne, og sammen kan dere lete dere fram til informasjon som gir deg svar på det du lurer på. Hvis du blir redd når du skal sove, kan du fortelle dette til foreldrene dine og få hjelp og trøst. De kan minne deg på at hvis vi er mange som sier i fra, så kan det bli slutt på sånne krigsøvelser.

Om du er urolig så kan du også vite at det hjelper å puste rolig og dypt inn gjennom nesen, holde pusten mens du teller rolig til 5 før du puster rolig ut igjen gjennom munnen. Gjentar du dette 3-4 ganger så vil kroppen bli litt roligere.

Det er noe mer enn en øvelse

Mange voksne sier at dette bare en øvelse. Men når du hører nyheter og voksnes samtaler, så vet du at ikke er idyll i verden. Du vet at det finnes sult, fattigdom, kriger og flyktninger. Og mange krigsspill er jo underholdning på internett. Det er helt naturlig å synes at dette er farlig. Det er farlig og dumt å legge til rette for at Norge skal være en krigsplass mellom stormakter. I stedet er det viktig å gjøre hva vi kan for å hindre kriger, og det er dumt å liksom vise hvor sterke vi er og kalle andre for fiender, som gjør at de blir enda sintere. Da er det viktig å tenke på at vi kan gjøre noe med det, og at det må bli mange som sier fra at vi ønsker å være venner og ikke krige.

Råd til foreldre:

  • Gi informasjon om hva NATO-øvelsen faktisk er og at den øker spenningsnivået i verden, hvor den skjer og hvilke land som er involvert. Ta gjerne fram et atlas eller en globus og pek på flaggene eller landene som er medlem i NATO.
  • Fortell at NATO ikke er en fredsallianse, men at det er en del av stormaktspillet for å sikre egen makt og innflytelse i store deler av verden. Fortell at NATO har deltatt i mange urettferdige kriger de siste årene. Og at Norge heller ikke har vært snill, og sluppet mange bomber i andre land.
  • Selv om barnet ikke spør, vil barn i områder der NATO-øvelsen foregår, se soldater og kjøretøy de vanligvis ikke ser. De kan derfor ha mange spørsmål, selv om de ikke har utviklet et språk til å stille relevante spørsmål. Fortell likevel hva dette går ut på slik at barnet får noe konkret å forholde seg til. Det er bedre at de får informasjon fra en ansvarlig voksen som de stoler på, enn at de hører snakk fra tilfeldige andre eller overlates til sin egen fantasi.
  • Noen barn vil være nysgjerrige og kanskje oppsøke områder der øvelsen skjer. Snakk med barnet om sikkerhet, og bli eventuelt med på en utflukt for å se og prate om hva som skjer.
  • Gjenta til barnet at de må spørre hvis det er noe de lurer på, og hjelp dem å sette ord på opplevelser og eventuelle reaksjoner. Kanskje du selv også har hørt uvanlige lyder og støy? Det er godt for barnet at den voksne formidler egne tanker og følelser, som at det var rart å se kjøretøyet i gatene eller at du skvatt av syn/lyd.
  • Vær oppmerksom på at noen barn kan bli mer klengete dersom de blir engstelige. Kanskje de vil ha mer nærhet og trøst, sitte på fanget eller få en ekstra klem ved leggetid. Vær raus og tålmodig med barnet. Barn kan også reagere med å få et økt behov for kontroll og informasjon om hvor foreldrene er, når de kommer tilbake og hva som skal skje. De kan for eksempel lure på om det er trygt for foreldrene å dra på jobben eller ut på en handletur nå når det er så mange soldater ute. Forbered barna, forklar hva som skal skje og hjelp barna å komme opp med positive utsagn som kan gi dem styrke og ro. For eksempel at det er mange i Norge og andre steder som gjør mye for at det skal bli en bedre verden, og at vi må stå sammen å vise solidaritet.
  • Hvis barnet har mareritt eller sover dårlig, kan du trøste barnet og gjenta forsikringer om at det er mange som passer på dem. Det går an å bruke tid sammen med barnet på dagtid for å mestre slike mareritt, for eksempel øve på en variant av marerittet der barnet selv har superkrefter, har spesielle hjelpere som beskytter dem.
  • Hvis barnet blir veldig opptatt av krig og terror, kan det settes av en fast «grubletid» der dere sammen tegner, skriver eller prater om det de bekymrer seg for. Dette kan foregå i 10 minutter tidlig på dagen, og så kan dere legge tegningen/notatet i en skuff, og avtale at alle tanker om dette kan vente med å bli tenkt videre på, til neste dag når det skal være grubletid. Om tankene kommer utenom denne «grubletiden» kan de hver gang tanken kommer si til seg selv «Det skal jeg tenke på eller snakke med mamma/pappa om i grubletiden. Gjør de dette hver gang, så skjer det til slutt automatisk. Slik får barnet en måte å dempe bekymringene sine på når disse tankene dukker opp.
  • Barna kan også se for seg at de blåser opp en ballong som de fyller bekymringene med, eller kanskje de faktisk skal gjøre dette helt konkret også? Barn er visuelle og konkrete, og det kan hjelpe dem å gjøre noen faktiske grep for å samle de vanskelige tankene og legge dem bort.
  • Det er viktig at den voksne tillater og tåler samtaler om disse temaene. Barn kan ha behov for å stille de samme spørsmålene mange ganger, og det kan dukke opp nye. Det er viktig å vise at det er helt i orden at de spør, og at de alltid kan komme til den voksne med det de lurer på. Balanser informasjon med forsikringer om at det er mange som passer på dem.
  • De litt eldre barna kan få mange tanker fordi de vet at det ikke er fred i andre land, og de kan bli triste av å tenke på at mange barn lever i nød og lidelse. Vær åpen for å snakke om dette med dem, og støtt dem i at det er trist at det er slik. Fortell samtidig at vi kan gjøre noe med det – i stedet for å ha slike militærøvelser. Noen barn ønsker å gjøre noe helt konkret for at andre skal få det bedre, og det kan være alt fra å tegne en tegning, gi bort en leke til en organisasjon som jobber for barn i verden, eller ta del i en innsamlingsaksjon eller andre arrangement.
  • De voksnes reaksjoner og atferd er med på å påvirke hvordan barn reagerer og håndterer det som skjer rundt dem. Barn kan bli urolig hvis de eksponeres for skremmende nyheter og innslag i media. Pass på at barnet innlemmes i samtaler om tematikken på en måte som er tilpasset dem. Ikke snakk på engelsk eller i koder. Barnet kan oppfatte at det er noe spesielt som de ikke får vite, og det kan sette i gang fantasier som kan være verre enn det som er realiteten. De merker også at det er tema de ikke kan snakke med de voksne om, noe som er uheldig ettersom det er nettopp den voksne som kan klare å gi dem alderstilpasset informasjon og viktige forsikringer.
  • Barnet kan trenge hjelp til å tenke på andre ting og oppleve noe annet, og da er det fint om du som voksen tar barnet med på aktiviteter som gir glede og annet fokus. Det kan være alt fra spill og baking inne, til lek ute og utflukter sammen med andre. Barnet må få pauser fra å tenke på skremmende tema.
  • Noen barn vil kunne bli opptatt av terror og krig som skjer i verden. Snakk åpent og ærlig om dette, og si at det er mye som vi kan gjøre med dette i stedet for å ha sånne øvelser.
  • Dersom du som forelder har opplevd krig, flukt eller andre alvorlige hendelser, kan du selv bli trigget og reagere på at det foregår en NATO-øvelse. Barn bør skjermes for urasjonell frykt, men følelser og spontane reaksjoner blir raskt plukket opp. Det er lurt å være åpen om farene ved å delta i et sånt krigs- og rustningsspill. Vær åpent og unngå utenomsnakk som barn gjennomskuer. Legg vekt på at det er viktig å skjønne hva som skjer og at vi kan gjøre noe med det.
  • Skulle du selv reagere med sterk frykt eller bli opprørt, er det viktig å forklare hvorfor til barnet. Dersom du synes det er vanskelig å snakke med barnet om dette uten å reagere sterkt selv, kan du be en annen voksen være med i samtalen, slik at både du og barnet får støtte og gode forklaringer. Husk at mange barn ikke vil reagere med frykt eller uro, men heller være nysgjerrige og vitebegjærlige.

Råd til lærere:

  • Som skole har dere erfaring fra å informere barn om forhold i samfunnet. Om militærøvelsen foregår nært din skole, eller dine elever vil merke den i hverdagen, er det naturlig at dette tas opp i klasserommet. Dere lærere kan diskutere hvordan dere vil forholde dere til dette og kanskje finne en felles måte å ta dette opp med elevene, tilpasset deres aldersnivå. Det er viktig å gå dypere i forståelsen og ikke gjenta militærets propaganda.
  • Vi vil anbefale dere å ta det opp på skolen og ikke forbigå tema. Barns behov for å forstå det som skjer rundt dem er ofte større enn voksne forstår. Åpen, direkte informasjon bidrar til å redusere fantasier.

Den informasjon som er beskrevet over kan lett omformes til en samtale som skjer i klasserommet. Slik informasjon gjør også at alle barna i klassen gis tilgang til samme informasjon.

Skrevet av bekymret far, farfar og fredsaktivist

Geir Hem – september 2018

Ringenes herre

Mens Norge de siste årene har deltatt i flere kriger og sender soldater til utlandet enn aldri før. Mens Norge holder kjeft om NATO-allierte Tyrkias folkerettsstridige bombing og angrip mot kurdere. Mens Norge vedtar å slutte seg til EUs kraftregimet med flertallet i folket og fagbevegelsen mot seg. Mens Norge har en asyl- og innvandringspolitikk som får internasjonal kritikk. Mens Norge fører en arbeidsinnvandringspolitikk som fremmer sosial dumping i stor skala. Mens norsk våpeneksport til mange undertrykkende regimer når nye høyder.

Da står Vidar Helgesens fram som ringenes herre med en kronikk i Morgenbladet 26. mars med tittelen «Slå ring om Norge». Pussig nok har kronikken blitt delt vel ukritisk på facebook.

Helgesens var leder for Høyres kampanje for EU-medlemskap og fra oktober 2013 til desember 2015 var han statsråd og stabssjef ved statsministerens kontor med ansvar for EØS-saker og Norges forhold til EU. Han har sin tydelige agenda. På internasjonale reiser hvor han har fremmet interesse for norske investeringer og har vært rådgiver for flere regjeringer, framhever han hvordan han treffer folk med et positivt syn på Norge.

Men han har ikke snakket med «oktoberbarna» under broene i Paris. Han har ikke snakket med kurdere på flukt. Han har ikke snakket med landarbeidere og internflyktninger i Libya – etter Norges rekordmange bombetokter i landet. Han har ikke snakket med barn og ungdom på Gaza.

Hans «poeng» er Norges evne til «politisk konsensus». Samtidig som høyrepopulismen nettopp har vokst i Europa bl.a. som resultat av en bevisst økonomisk og sosial politikk under paraplyen til Helgesens «politiske konsensus».

Ferske tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at andelen barn i fattige familier i Norge nå har økt dramatisk til 10,3 % fra 3,3 % i 2001. Erna Solberg, Sylvia Listhaug, og Jonas Gahr Støre går ikke i rette med de økonomiske elitene og grunnleggende økonomiske forskjeller.

Mens sosialdemokratiet tidligere representerte industrireising og nasjonal samfunnsbygging inngår de i dag, i et tett samrøre med høyre, i et markedsliberalistisk og globaliseringsrettet prosjekt. Når sosialdemokratiets rolle som store konsensusmakere utfordres, har svaret vært økonomisk effektivitet, sentralisering og garanti for EU-tilpasning og sikring av markedskreftenes frihet. Sosialdemokratiet på toppen har nesten avviklet seg selv som samfunnskritisk prosjekt.

I etterkrigstiden var det mer rom for å forene sosial utjevning og demokrati med kapitalistisk vekst. I dag står økonomisk vekst og kapitalens internasjonale i tydeligere motsetning til sosial utjevning, miljø og lokaldemokrati. Partier som bygger sin plattform på store politiske liberale konsensuser blir utfordret med rette. Å gå til høyre for å håndtere globaliseringens negative konsekvenser, løser ikke noe, men gjør situasjonen enda verre og farligere – og gir gjødsel til høyrepopulisme.

Oppgjøret med Listhaug framstilles ofte som et spørsmål om retorikk. Hareide, Grande og Solberg snakket etter Listhaugs fall om at, nå er det «på tide å snakke om politikk». De vrir seg unna at det i høyeste grad er politikk det har dreid seg om. Vidar Helgesens kronikk i Morgenbladet føyer seg inn i rekken med politisk sidespor, samtidig som han benytter sjansen til å fremme Høyres allianse med AP – som forhåpentligvis en gang vil ende på historiens skraphaug.

Geir Hem, 3-4-18

Flyktningejul

Inspirert av Rudolf Nilsens «Arbeidsløs jul»

Du som er dømt til å leve
på flukt i fra krig og nød
feirer i dag ingen solfest
på jakt etter daglig brød

Du får ikke ly fra regnet
og bærer på tunge minner,
mens du blir holdt nede
av maktas isende vinder

Du får atten hundre kroner
å feire ditt komme med
med løfte om retur
til farlig og usikkert sted

For dem kan du kjøpe en matbit
og kanskje slukke litt tørst.
På en lang og utrygg reise
gir det likevel lite trøst

Du bærer på minner av
barnet som døde av sult.
Selv møter du stengte grenser
og lever et liv i flukt

Det er visst ingen skrøne
at humanismens tid er forbi
Det kalles «rettferdig» at
du ikke for lov til å bli

Du i de mørke gater
etter en slitsom tur,
til jul får du kanskje en hilsen
I morgen: Retur! Retur!

 

Geir Hem, 30/11-2017

Om Tøyenske tilstander

Mange som følger seg utenfor områdesatsinger tilhører neppe en velgergruppe politikerne frykter eller prioriterer. Husk at mange sliter med å løfte seg selv, og ikke har krefter til å engasjere seg i å «løfte Tøyen». Flere tanker dukker opp etter å ha sett brennpunktprogrammet (Norske tilstander 14/11 NRK) og fulgt debatten etterpå.

Mange positive virkningene av områdesatsingen fortjener å bli trukket fram, og ikke brukt som skyteskive som Brennpunkt i en viss grad gjorde. Og det er virkelig mange bra tiltak under områdeløft-paraplyen.

Men likevel, at motsetninger kommer fram, bør ikke føre til skyttergravskrig og splitte. Mange av ildsjelene i Tøyenkampanjen pekte selv på farer ved gentrifisering og at noen kunne falle utenfor. Det har nettopp vært en styrke ved det som har skjedd på Tøyen, at lokalbefolkningen har vært dette bevisst – fra dag en – og har hatt et vidt sosialt perspektiv. Men det i seg selv utelukker ikke at det er viktig å peke på ulike effekter.

Og motsetningene er ikke nye. Noen ildsjeler ble tidlig passivisert. I mai 2015 trakk leder av Tøyen vel seg – etter 18 års lokalengasjement.

«Hvis jeg skal bruke tid på noe, vil jeg gjøre det ordentlig og oppnå resultater. Når stort sett det eneste som jeg oppnår er å bli frustrert og negativ , er det til det beste for alle at jeg trekker meg helt ut av alt som har med lokalmiljøet å gjøre».

I begrunnelsen ble det vist til at: Store deler av kommunens bidrag til områdeløftet anvendes inn mot et lite mindretall av Tøyens befolkning; Det burde blitt satset mer på en ungdomsklubb i et frittstående miljø.

Brennpunkt pekte spesielt på problemer med fattigdom, vold, kriminalitet og rus i en del miljøer. Programmet satte fingeren på en tilsynelatende motsetning mellom nabolagstiltak og aktiviteter for noen og andre som ikke er med. Det er bra å få fram at såkalte områdeløft kan ha flere effekter og ikke treffer alle. Det er bra å få fram at fattigdom og utenforskap har flere årsaker – såkalte strukturelle problemer knyttet til boforhold og lav inntekt. Nabolagstiltak kan ha gode effekter, men løser ikke en del grunnleggende problemer. Det er rett som bydelsutvalgsleder Line Oma sier «Dette er som å spørre hvorfor ikke et brød kan mette en hel skole». (Dagsavisen Nye meninger 16/11).

Løfte med to hender

Utrykket «å løfte» kan gi negative assosiasjoner. Hvem ønsker og trenger å bli «løftet». Her ligger i seg selv en mulighet for stigmatisering. Og man kan lett settes ned eller falle etter et løft. Men uansett, skal du løfte noen, så er det lurt å bruke to hender. Husk at bevilgningene til områdesatsingen første året omtrent var det samme som den økonomiske rammen til bydelen ble kuttet med. Ta med den ene hånda og gi med den andre er ikke å løfte med to hender.

Det er sagt og sies mye bra om tiltak som er satt i verk. Men samtidig må ikke forsvar for disse tiltakene dekke over nødvendigheten av å gjøre noe annet – noe mer. Brennpunkt var ensidig. Men det pekte på viktig områder som det er lurt å gjøre noe med. Og det ligger vel en del i karakteren til et «brennpunkt» at strålen er konsentrert.

«Befolkningen er i stor grad polarisert når det gjelder levekår og sosioøkonomiske forhold, og forskjellene mellom gruppene øker»

Fra Tøyen stedsanalysen 2015

Utklipp fra Brennpunkt NRK 14/11-2017

Stigmatisering og kontraster

Områdeløft kan faktisk føre til mer synliggjøre av forskjeller og kontraster. Utenforskap og økende fattigdom kan bokstavelig talt visualiseres med dopselgere utenfor fine veggmalerier. (Jeg er for veggmalerier.) Oppussing kan oppfattes som sminkeeffekter og møte oppgitthet, og forsterke en taperrolle hos de som føler at de faller utenfor. Dette er ikke noe nytt. Erfaringer fra andre steder viser at forskjeller i lokalmiljøer kan øke og bli mer synlige.

Stedsanalysen om Tøyen fra 2015 pekte også på forhold rundt stigmatisering.

«Det kan være vanskelig å snakke om behovet for at området løftes uten til stadighet å trekke oppmerksomheten mot Tøyens utfordringer som lokalsamfunn.»

 

«Noen har vært kritiske til fremstillingen av Tøyen. De mener at dokumentarfilmen setter Tøyen i et dårlig lys, men det må man gjøre iblant for at det skal bli lysere.»

Dette sier Fariss som uttaler seg mye i Brennpunkt (ungdomsarbeider og ungdomsleder i Sterling, 19/11 Aftenposten)

Områdeløft bør ikke blir en skyteskive, men heller ikke en sovepute.

Kritikk kan lett trigge forsvarmekanismer, men kan også brukes til å fremme mer grunnleggende kamp mot ulikheter og forskjeller. Brennpunktprogrammet kunne i større grad synliggjort positive tiltak fra områdesatsingen. Men å hekte seg opp i at dette er negativ karikatur, overser viktigheten i å få fram følelser fra de som faller utenfor. Faktisk så mener jeg at stemmene til de som slapp fram i Brennpunkt, er underrepresentert i alt for mange sammenhenger.

Mange av de positive effektene av områdesatsinger er lokalt engasjement, møteplasser, gratis lavterskel aktivitetstiltak, nedenfra initiativ og muligheter for mer lokaldemokrati. Dette er vinklinger som i seg selv er fornuftige, ikke bare på kort sikt, men strategisk langsiktig.

Da er det desto viktigere med allianser på tvers av ressurser og privilegier. Husk at mange sliter med å løfte seg selv, og ikke har krefter til å engasjere seg i å løfte Tøyen.

Motsetninger bør tas på alvor – nettopp for å bygge gode allianser

Helhet

I en viss grad så er det en lokal lojalitet til grunn for engasjement på Tøyen. Det er en mulighet for at en sånn lojalitet kan bli oppfattet som fragmentert og forbeholdt visse grupper. Dette kan komme i motsetning til behov for generell tjenesteutvikling (bydelsadministrative oppgaver) og i kontrast til folk som ikke er med. Her ligger ingen kritikk, men en synliggjøring av ulike mekanismer. En side ved denne motsetningen er løpende diskusjon om reell medinnflytelse nedenfra kontra behov for programstyring gjennom Bydelsutvalg/kommune og byråkrati i rapportering og informasjon. Fra bydelsadministrasjonen er det også i seg selv et behov for gjennomsiktighet (transparens) i oppfølging av offentlige bevilgete midler.

Langsiktighet og drift

Offentlige tilbud og ansvar er kanskje spesielt viktig i et område som Tøyen, nettopp for å veie opp for gjennomtrekk (mobilitet) og at det er lite homogen beboermasse. Regelmessig tjenesteoppfølging og administrasjon er opptatt av langsiktighet – noe som kan bli borte i spontanitet og kortsiktige tiltak. Og mange tiltak krever «vedlikehold og drift» hvis de skal være varige. Det betyr ressurser ut over kortsiktige aktivitetsmidler for å sikre stabilitet og garantier for framtiden. Dette gjelder f. eks. ved etablering av ungdomsklubber som raskest mulig bør inn som faste poster i bydelens driftsbudsjett.

Koordinering, styring og ansvarsoppfølging

Bydelen har mange tiltak og oppgaver knyttet til fritidstilbud, omsorg, opplæring og arbeidskvalifisering. Samtidig har det delvis gjennom områdesatsing og ellers blitt etablert mange private og ideelle initiativer – med mange gode formål. En for stor fragmentering og frittstående organisering kan svekke koordinering og gi en del overlapping. I et helhetlig perspektiv kunne ressurser blitt fordelt på en annen måte. Jeg hørte at det nå er ca. 39 ulike initiativ knyttet til støtte til kvalifisering, leksehjelp og opplæring. For mange kokker kan undergrave en helhetlig oppfølging med transparens og fornuftig ressursbruk.

Bydelsadministrasjonens gav en vurdering rundt koordinering (Bydelsutvalget 16/11):

«Bydelen (offentlige og private aktører) har en rekke tiltak som retter seg mot å gi ungdom og unge voksne støtte, råd og veiledning til å definere eget interessefelt og finne veien til målet om varig arbeid gjennom utdanning, gründerskap eller arbeidssøking). Det er en utfordring at tiltakene ofte ikke er samordnet men eksisterer side ved side og at det er opp til den enkelte ungdommen å lete seg frem i jungelen. Frivilligheten og private aktørers natur er jo at den i stor grad er basert på egne premisser og at den som aktør i nærmiljøet er uforutsigbar med tanke på kontinuitet. Erfaring fra
områdeløftet viser behov for stor grad av koordinering for å bidra til å binde tiltak sammen på tvers av de ulike aktørene.»

«Frivillighet» kan ha to sider

Områdesatsinger skjer ikke i vakum. Det foregår interessekamper og det er ideologiske uenigheter om måter å organisere samfunnet på. Ulike syn gjenspeiles i ulike former for pup-up aktiviteter og organisasjonsformer. Samfunnet er på mange vis bygd opp gjennom frivillige aktiviteter og engasjementer som har spredd seg fra lokale initiativer til brede samfunnsmessige kamper og opprør – arbeiderbevegelser, kvinnebevegelser mm. Men ulike initiativer kan utvikles i ulike retninger.

Frivillighet er bra! Det fremmer plattformer for kollektive handlinger, demokrati nedenfra og medvirkning med økende ansvarsbevissthet. Men det må ikke dekke over storkollektivets (samfunnets) ansvar og nødvendig offentlig tjenesteutvikling. Områdesatsinger kan ikke i seg selv automatisk løse problemer hvor storsamfunnet svikter. Det er viktig å se ulike dimensjoner her.

Utgangspunkt for engasjement og frivillighet er ulikt. Startpunkter er forskjellig. Ressurser, privilegier og tid bestemmer hvor mange krefter en har. Utenforstemmer er ikke alltid de mest hørte «nedenfra» stemmene. Og de som roper høyest er ikke alltid de som trenger mest. En åpen tilbudsprosess rundt aktivitetsmidler kan derfor resultere i skjevfordelinger og at relativt ressurssterke og priviligerte får mest – selv under en paraply med gode tiltak.

Flytting av oppgaver fra det offentlige kan bety mer privatisering

Noen har fokus på individuelle løsninger kontra fellesskapsløsninger. Privatisering av tidligere fellesskapsløsninger er en økende trend. Et forhold er at samfunnsmessige oppgaver overtaes i større grad av private kommersielle eller ikke kommersielle/ideelle aktører. Dette kan skje enten fordi samfunnet kutter i offentlige budsjetter, fordi ildsjeler finner en nisje eller fordi ulike organisasjoner og institusjoner ønsker å drive omsorg og veldedighet i egen regi. Profittfrie velferdstjenester er blitt et slagord i valgkamper. Det er en plattform som områdesatsingen i Gamle Oslo stort sett har lagt seg på. Det ønskes samarbeid med frivillighet på et ikke-kommersielt grunnlag. Likevel så er det et motsetningsforhold ved at flere oppgaver legges ved siden av forvaltningens generelle driftsoppgaver og ansvar – ref. punkter over. Og ofte er uansett såkalte underleverandører kommersielt drevet.

Det pågår diskusjoner og prosjekter med ulike former for betaling av frivillighet. En modell som har vært luftet er såkalt «time credit» (frivillighetssedler) som belønningssystem og byttemiddel. Det virker som en motiverende modell med bytte av «opplevelser». Men frivillighet er i hovedsak basert på interesser og engasjement. Det ligger i ordet «frivillig». Det kan ikke erstatte arbeids- og ansettelsesforhold med fast lønn med regulerte tariffer og arbeidsavtaler.

Det har nettopp vært en stor politisk streik mot private bemanningsselskaper. Tidligere skjedde arbeidsformidling i offentlig regi (arbeidskontorer). Nå er det en utvikling hvor NAV i større grad inngår samarbeid med private bemanningsbyråer. Dette skjer sammen med generelle kutt i offentlige ytelser og tjenestetilbud. Og offentlig sektor innvandres generelt av private konsulenter, parallelt med utskilling av tjenester med privatiseringer og anbud. Det skjer også et stadig voksende samarbeid mellom NAV-kontorer og såkalte sosiale entreprenører.

Under områdesatsingen er det gitt økonomisk støtte til flere tiltak med merkelapper om kvalifisering og tilrettelegging for jobb. Og det gis opplæring i bruk av redskaper og verktøy, og det knyttes forbindelser så ungdommer kan få engasjementer og noen «lommepenger». Dette står i kontrast til at staten tidligere finansierte en ordning gjennom NAV hvor ungdom opp til 19 år fikk konkrete praksisplasser i bedrifter med lønn (minimum 300 kr. pr dag). Da fikk de en konkret yrkespraksis relatert til arbeidslivet som de kunne vise på CV’en på en helt annen måte en «tiltaksplasser».

Mange mer eller mindre organiserte aktiviteter vokser opp i denne sektoren med samfunnsrelaterte tjenester. Og mye infrastruktur legges opp for å «facilitere» sånne virksomheter. Områdesatsinger og stedsutvikling er påvirket av slike generelle samfunnstendenser. Det pågår en politisk diskusjon om nytte og plattform for såkalt «OPS» – offentlig privat samarbeid – ved utvikling og investeringer av offentlig infrastruktur. En tilsvarende debatt bør føres når det gjelder samarbeid knyttet til sosiale tjenester og såkalt sosialt entreprenørskap.

Det skjer en bevist flytting av ansvar og oppgaver fra offentlig sektor

Fordi utfordringene ikke passer inn i måten vi er organisert eller fordi problemene løses bedre med en annen type kompetanse eller organisasjonsmodell enn den stat og kommune har, så trenger vi sosiale entreprenører sier Paul Chaffey. «Det er virksomheter som har en sosial og samfunnsmessig målsetting, men de bruker ofte forretningsmessige logikk og metoder for å levere resultatene de skal». (Paul Chaffey blogg 1/3-2017)

«Vi trenger innovasjonskraften som de sosiale entreprenørene representerer. Nye ideer der entreprenører kan fylle tomrom i velferdssamfunnet vårt.» (Kommunal- og moderniseringsdepartementet – Veier til samarbeid)

Sosialt entreprenørskap handler om å utvikle og ta i bruk såkalte nye løsninger på sosiale og samfunnsmessige problemer. Sosiale entreprenører påstås å gi fortrinn framfor tradisjonelle offentlige løsninger. Og regjeringen har i den politiske plattformen sagt at den vil bedre betingelsene for bruk av sosiale entreprenører og frivillig sektor i velferdssystemet. Regjeringen ønsker et mangfold av leverandører og fagmiljøer. Og de har etablert tilskuddsordninger.

Jeg støtter innholdet i mange enkelttiltak og initiativer som åpenbart er siktet inn på oppgaver som det er behov for. Det er likevel god grunn til å spørre om styringen her ikke egentlig er et ønske om å øke rammen for privat profittuttak og utvide markeder – under dekke av effektivisering og modernisering. For hva er egentlig realiteten av det nye – bortsett fra at ansvaret og oppgavene flyttes.

Illustrasjon fra Arbeids- og sosialdepartementet 4/4-2017

Mer om gründere, innovasjon, inkubatorer og unlimitere, sosiale entreprenører og start-up villager

Her er mange fine ord. Det overrasker vel ikke at de som føler seg utenfor områdesatsingene blir fremmedgjort og tilsidesatt ved møte av sånne begreper. Jeg er vokst opp i en tid hvor nyutvikling, oppfinnsomhet, forskning, nyvinninger, kreativitet, engasjement, forbedringer og endringer var ord som ble brukt om mye av det samme.

Innovasjon og entreprenørskap inneholder mange ordinære tiltak, men når de nå mer og mer brukes i tilknytning til tidligere offentlige oppgaver, så får de påklistret nye fancy etternavnnavn. Hør på «fin» formuleringer som: «Unlimited skal åpne dører for sosiale iverksettere». Hva er forresten en «sosial iverksetter»?

Ved åpningen av TSV (Tøyen StartUP Village) sa byrådsleder Raymond Johansen at det var interessant med en arena som ikke fokuserte på politiske kampanjer og engasjementer, men på næringsvirksomhet. Egentlig ganske rene ord for penga.

Sosial liberalistisk frammarsj

Utvikling av samarbeid mellom offentlig sektor og private sosiale entreprenører kan ses på som et uttrykk for en sosial liberal tankegang. Det er ikke overraskende at disse konseptene blir spesielt omfavnet av partiet Venstre.

Det framheves innføringen av såkalte smarte modeller og løsninger. Den kollektive organiseringen viker for sosialliberalister som retter oppmerksomhet på enkelt individer. Stat og kommune skal tilrettelegge – være inkubatorer og pushe StartUP Villages (oppstartsteder).

Det er vel ganske åpenbart at enterprise-vinkling best treffer ressurssterke/priviligerte som har rom for denne type satsinger, og ikke ungdommer som idretts- og fritids-klubben «Sterling» favner.

Det er et grunnlag for utenforskap

Selv om det er relativt få familier med barn i bydelen, så er det mange barnerike familier som bor i små leiligheter. Og en tredjedel av beboere i Gamle Oslo flytter hvert år. Det betyr også at skoleklasser ikke er stabile. Man vokser ikke opp på ett (1) sted i Gamle Oslo. Mange har ikke et «hjem» på Tøyen. Man har opphold der – en periode. Ungdom ferdes gatelangs, unge voksne menn fra minoritetsmiljøer har sine møteplasser, og kvinner har sine. Trangboddhet er utbredt og derfor samles folk unge og voksne selvsagt utenfor «hjemmet». Terskelen til unlimiter- og inkubator-arenaer kan være høy, men også terskelen til K1 (bydelens nye aktivitetshus i Kolstadgata 1) kan være høy for noen. Det er i seg selv en motsetning mellom alle låste dører i K1 og behov for åpne, selvstyrte ungdomsarenaer.

Veien til jobb er brolagt med elendig levekår

98 200 lever i varig lavinntekts-familier i Norge i følge ferske statistikker fra NAV. Mange lever av offentlige støtteordninger primært. Noen har også litt lønnsarbeid med lav inntekt. Statlige ytelser og sosialhjelp skal sikre livsgrunnlag. Men ytelsene er så små at familier kommer under fattigdomsgrensa. Noen kaller det et paradoks at statlige ytelser holder folk under fattigdom.

Begrunnelsen er at man skal ut i jobb. Men når veien til jobb er brolagt med elendige levekår, så øker avstanden til arbeid. Dette er et misforhold som statlige myndigheter og sentrale politikere (på tvers av H-AP-aksen) ikke gjør noe med. Det er nasjonal konsensus politikk som bør endres.

I all hovedsak kompenserende tiltak

Områdesatsinger kan ikke løse problemer hvor storsamfunnet svikter. Områdesatsinger kan bedre livskvaliteter og hverdagen til folk på noen områder. Og det kan spore til lokalt samhold og engasjementer som kan gi langsiktige effekter. Med gode tilbud kan barn og ungdom få en bedre livskvalitet enn de statistisk målte levekårene. Men den generelle livssituasjonen og levekårene endres ikke. Hjemme er den daglige situasjonen fortsatt krevende. Områdesatsinger gir i all hovedsak bare rom for såkalte kompenserende tiltak og tar ofte i seg selv ikke tak i kjernen til fattigdom – inntekter og boligsituasjon. Arbeidet med å skape anstendige boliger og boforhold er et område som virkelig trenger et løft.

«Tøyen Boligbyggelag» er et medlemsbasert sosialt boligbyggelag under etablering som skal utvikle beboerstyrte, ikke-kommersielle boliger. Dette er et veldig bra initiativ som samarbeidet godt med områdesatsingen. Men det trengs også større og mer omfattende tiltak.

Noen nærmiljøtiltak kan ha en positiv langsiktig nabolagseffekt. Trivsel påvirker barns sjanser videre i livet. Stedet du bor påvirker deg. Skoler, lekeområder, uteområder og hvem du leker med. Det har en betydning i tillegg til de sosiale og familiere forholdene. Barn og unge tilbringer mest tid i nabolaget. Forskning viser at nærmiljøtiltak kan gi positiv effekt for utdanning, helse, og sosial deltakelse på sikt som kan ha betydning for senere muligheter til å komme i arbeid. Men sånne effekter er veldig avhengig av stabilitet i tiltakene og at de bygges inn i løpende økonomiske rammer.

Forholdet mellom en områdesatings kompenserende begrensninger og og mål om å bedre langsiktige levekår var oppe som en problemstilling allerede ved etableringen av områdeløftet på Tøyen. «En konfliktlinje går på hvorvidt områdeløftet er en levekårssatsing eller et løft for nærmiljøet» (Hva Nå Tøyen? Stedsanalysen fra 2015).

Så – ja det spørs hvem du spør.

Det må lages en konkret og langsiktig plan som sikrer etablering og drift av flere ungdomsklubber og ungdomshus. Områdesatsinger må fortsette, men kritisk gjennomgå prioriteringer og oppsettet for styring og medvirkning. I tillegg må det parres med tiltak:

  • Rettet mot kommersiell og markedsmessig styring – sosial og ikke markedsstyrt bolig sektor
  • Tiltak mot privatisering/kommersialisering – for offentlig styring
  • Konkrete tiltak mot fattigdom som: Økt sosialhjelp og trygdeytelser; Gratis SFO/AKS og barnehager; Kutte/fjerne egenandeler på helse/omsorg og transporttjenester
  • Vesentlig økning i kommune- og bydelsbudsjetter
  • Skattelegging av de rike – kamp mot forskjells-Norge

Geir Hem – november 2017

Jernbanen – problemet er Oslo S ikke Brynsbakken!

Jernbanetraseene gjennom Oslo er foreldet og skaper problemer både for trafikkavvikling, miljø og byutvikling i sentrum, og problemer for reiende og godstransport. Men problemene løses ikke ved å fortsatt strupe for mange spor og transport gjennom sentrum. Nasjonal transportplan og Jernbanedirektoratet/Bane NORs løsninger forskyver problemet. Det er sentumsløsningen som er proppen – ikke Brynsbakken. Den flikkingen som nå gjøres løser ikke langsiktige problemer.

Jernbane gjennom sentrum skaper «støy». Nå sist gjennom planer om arbeider i den såkalte «Brynsbakken» for å justere den såkalte ’sporpakken’ inn mot Oslo Sentralstasjon. Verneverdige hus må rives/flyttes. Det argumenteres med at arbeidet er påkrevd både for å løse midlertidige problemer med trafikkavvikling og i forhold til ny sentrumtunnel. Det er god grunn til å stille spørsmål om dette ikke bare er en forskyvning av problemene, og at sentrums-problemene ikke løses ved å øke spor og kapasitet gjennom sentrum, men ved å lage alternativer.

Etterlyser visjonære løsninger

Beboer Carl Torvund mener prosjektet er for lite fremtidsrettet (VårtOslo 28. september 2017)

«Dette er et visjonsløst prosjekt. Her må det tenkes helt nytt, for jernbanesporet som går inn til Oslo S gjennom vårt område og Gamlebyen, er jo sprengt. Det er ikke plass på noen sider av sporet uten at det går utover beboerområdet. Og da tror jeg at vi om 20 år sitter i saksa fremdeles.»

Bydelsutvalget i Gamle Oslo har engasjert seg i jernbaneløsninger fra 2006 og gjentatte ganger fram til i dag. Det er stadig vist til at så mange spor og sporstopper i sentrum er forhistorisk i forhold til moderne transportavvikling og byutvikling. Dagens spormangfold er et resultat av tidligere egne Øst- og Vest-banestasjoner. Men økende trafikk i tillegg til sendrektig oppgradering av infrastruktur så forsterkes problemene.

Bydelen har uttalt seg om saken utallige ganger. Blant et utvalg kan det vises til saker om: Områdeprogram Oslo S; Nytt dobbelspor Oslo – Ski og reguleringsplaner; Regionale transportplaner Oslo/Akershus og behandling av Kommuneplan Oslo. (se note *1)

Ved alle disse behandlingene har bydelen pekt på nødvendigheten av en alternativ løsning med dyptunnel og jernbanering! Bydelsutvalgets enstemmige vedtak 16/6-2011 Regional planstrategi og regionalt planprogram for areal og transport i Oslo og Akershus er et eksempel:

«BU har tidligere krevet at det må utredes en Dyptunnelring for jernbanen gjennom Oslo, med kun gjennomgående tog, og alle spor under bakken. Det har ikke blitt gjort. Citytunnelen som nylig er åpnet i Malmø, og Västlenken som skal bygges i Gøteborg er eksempler på hvordan dette kan gjøres. Trolig vil man med en slik løsning oppnå at alle nye jernbanelinjer i vår bydel kan bygges som lukkede fjelltunneler, og helt unngå anleggsarbeider i boligområder og fornminneområder.»

Jernbaneverket og Bane NORs løsninger i de enkelte prosjektene har preg av lappeteppe tenkning. Ved behandlingen i Bydelsutvalget 13/9-2012 ble det konkret pekt på dette:

«Bydelsutvalget har i flere sammenhenger og uttalelser pekt på at jernbanenettet som krysser/ligger i bydelen er utgått på dato. Det er i sammenhengen vist til behov for å vurdere fremtidig kapasitet og alternativer med dyptunnel/ jernbanering – også knyttet til løsninger/sportraseer for Follobanen. Det vises til bydelsutvalget vedtak av 12.2.2012. I merknadene svarer Jernbaneverket at: Utredning av dyptunnelring ikke er en del av tiltaket, og at Follobaneprosjektet ikke er riktig adresse til denne problemstillingen.»

«Bydelsutvalget viser også til Rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging: ’Arealbruk og transportsystem skal utvikles slik at de fremmer samfunnsøkonomisk effektiv ressursutnyttelse, med miljømessig gode løsninger, trygge lokalsamfunn og bomiljø, god trafikksikkerhet og effektiv trafikkavvikling. Det skal legges til grunn et langsiktig, bærekraftig perspektiv i planleggingen. Det skal legges vekt på løsninger som reduserer transportbehovet.’ Disse retningslinjene er ikke svart ut i planbeskrivelsen.»

«Bydelen er utsatt for en stor befolkningsvekst og utbygging. Jernbaneverkets begrensete planpremisser som ikke tar opp i seg fremtidig kapasitetsbehov og helhet, skaper unødig press på kulturminner og uheldige konsekvenser for lokale miljøer og aktiviteter. Istedenfor færre jernbanelinjer legger planen opp til flere. Dette skjer gjennom planer om flere avgreninger og avgrenings-punkter med benyttelse av eksisterende spornett inn mot Oslo S.»

Bane NORs «løsninger» er kortsiktig

Stasjonen heter i dag Oslo S hvor «S» står for Sentralstasjon. Det heter ikke Sentralbanestasjonen siden det ikke finnes en «sentralbane».  I dag har ca. halvparten av avgangene Oslo S som start- og endestasjon. Dette har ført til at et utall jernbanespor parallelt «okkuperer» store byområder i sentrum. Det finnes vel knapt en storby med tilsvarende løsning for tog,

Utviklingen i kollektivtrafikken betyr at banestrekningen må effektiviseres slik at det kan kjøres flere tog ut- og inn av Oslo. Men poenget er at det også må legges til rette for at flere tog ikke behøver å strupes gjennom sentrum og flere tog kan være gjennomgående. God miljørettet transportpolitikk må baseres på flere desentrale løsninger og knutepunkter. Det skaper også bedre sikkerhet og reduserer risiko knyttet til driftsstans.

Bane NOR viser spesielt til tre saksforhold: KVU Oslo-navet, NTP Nasjonal Transportplan og «Rutemodell 2027» (inkludert nytt signalsystem). Alle disse planene er politisk behandlet, men likevel med Jernbaneverket/Bane NOR, Statens vegvesen og Ruter med en sterk hånd på rattet. Det er et gjennomgående trekk at de politiske beslutningen har gitt en generell tilslutning til «ny jernbanetunnel og T-banetunnel», men ikke i dybden realitetsbehandlet ulike alternativer med f.eks. referanse til forslagene fra bydel Gamle Oslo.

Det er også verdt å legge merke til at «Regjeringen legger til grunn at tilstanden på jernbaneinfrastrukturen ikke skal være dårligere ved utgangen av planperioden enn den er i dag. Bevilgningsnivået vil sammen med effektiviseringsgevinster som følge av jernbanereformen legge til rette for at vedlikeholdsetterslepet på jernbanen kan reduseres med anslagsvis 6 mrd. kr i planperioden. Dette utgjør om lag en tredjedel av det beregnede vedlikeholdsetterslepet.» (NTP)

Også er det noen som har stor tro på at kapasitets og driftsproblemer vil bli vesentlig bedre?

KVU Oslo-navet – Konseptvalgutredningen for økt transportkapasitet inn mot og gjennom Oslo (23/11-2015) har ligget som grunnlagsdokument for Nasjonal Transportplan 2018-2029. KVU’en og NTP har konkludert:

«Den ene av de to nye jernbanetunnelene under Oslo skal gå fra Oslo S til Lysaker via Nationaltheatret. Den andre fra Nationaltheatret via Bislett og Økern til Hovedbanen i Alnabruområdet. For jernbanen er kapasiteten på strekningen Oslo S–Lysaker og vendekapasiteten på Oslo S bestemmende for hva slags togtilbud som kan tilbys.»

Fortsatt «vendekapasitet» og ingen dyptunnel med ringløsning sier sitt om korttenktheten i løsningene.

Ny tunnel fra Nationaltheatret via Bislett og Økern vil knyttes sammen med den såkalte «Hovedbanen». Dette danner utgangspunkt for avlastning på Oslo S for tog vest/sørvest og nordover. Men det adresserer bare delvis avlastning øst/sørøst til nord/nordvest. Og det er usikkert om alle deler av lokaltog og regiontrafikken vil få hvert sitt system.

Her er planskissen for Oslo-navet i NTP (2018-2029) – Legg merke til strupingen inn mot Oslo S spesielt fra øst/sydøst:

Her er en planskisse med ringløsning (i tråd med bydel Gamle Oslos forslag):

Denne løsningen vil på en helt annen måte lette trykket på arbeid knyttet til den såkalte «Brynsbakken».

Regjeringen prioriterer anleggsstart for ny jernbanetunnel mellom Oslo S og Lysaker i siste halvdel av planperioden, med planlagt ferdigstilling rundt 2032. Derfor planlegges det for flere mindre tiltak bl.a. omtalt som «Rutemodell 2027» for å styrke togtilbudet på Østlandet tidligere.

Den nye rutemodellen krever en omlegging av hvordan togene kjører inn til Oslo S, og en annen fordeling av kapasiteten i Oslotunnelen enn i dag. Rutemodell 2027 antas å gi forbedringer i tilbudet for mange av de reisende på Østlandet, med en økning i frekvens på mange forbindelser og redusert vente- og reisetid. Men disse endringene adresserer ikke hovedproblemene med proppen på Oslo S og de forutsetter infrastrukturendringer som kan gå i feil retning i et langsiktig perspektiv.

Bygger nytt spor i Brynsbakken for å øke kapasiteten

Bydelen har ved flere anledninger sagt at det må legges til rette for bedre kollektivtrafikk, men at dette ikke må bety flere spor inn mot og gjennom Oslo S. Nå foreslås nytt spor i Brynsbakken – i stedet for færre.

Bane NOR starter nå altså planleggingen, og arbeidet skal være ferdig innen utgangen av 2022, før innføringen av et nytt signalanlegg starter.

Det heter fint at målet er å å øke kapasiteten gjennom Oslo S. I tillegg til det som Bane NOR sier om Gjøvikbanen, er det en fletting av trafikk fra Gardermobanen og Hovedbanen som drar ned kapasiteten i dag. Prosjektet er regnet som en forutsetning for å øke trafikken både før og etter ny Oslo-tunnel. Men en planen er jo ikke mindre fletting, men bytting av fletting. Bane NOR kaller Brynsbakken for «den største flaskehalsen i norsk jernbane», men da har de svært nærsynte briller og har glemt selve Oslo S. En hjertelidelse hindres ikke med sårsalve.

I dag kjører Gjøvikbanen, Gardermobanen og Hovedbanen på fire enkle spor over Brynsbakken.

«Skal man kunne mate Oslo S med kapasiteten fra fire togtunneler så må vi rydde sporene oppe i Brynsbakken og overføre trafikk fra Gardermobanen til Hovedbanen», sier Torun Hellen, prosjektleder hos Bane NOR. Men kan det være at problemet er selve matingen og premissene?!

Merk forøvrig at det tidligere har vært foreslått innføring av Hovedbanen på Gardermobanen ved Leirsund. Og Merk også at det heter: «Det skal ikke gjøres endringer i togtilbudet på Østlandet som krever at Flytogets forretningskonsept endres.» Business before pleasure.

Ellers er arbeidet med jernbanen preget av jernbanereformen med intern og ekstern konkurranse om drift, infrastruktur og materiell og nye ansvar og kommandolinjer. Da kan arbeidet med «sporpakker» lett skygge over andre kommende problemer som vil merkes på både kvalitet og pris på gods og persontrafikk. Omstrukturering og konkurranseutsetting kan hindre fornuftige og samfunnsmessige løsninger.

Toget er ikke helt kjørt

Etter KS1 og valg av konsept gjennom vedtak av Regjeringen, Oslo kommune og Akershus fylkeskommune er KVU Oslo-Navet et viktig grunnlag for det videre arbeidet med bymiljøavtale mellom staten og Oslo/Akershus samt for Oslopakke 3. En gjennomføringsplan for transportsystemet i Oslo og Akershus må forankres gjennom flere beslutningsprosesser for bymiljøavtalen og Oslopakke 3. Etter vedtak i Stortinget, bystyret i Oslo og fylkestinget i Akershus vil det være behov for ytterligere utredninger og analyser for flere deler av konseptet. Dette gjelder blant annet detaljer om trasevalg, kapasiteter etc.. Og det gjelder struktur for bussterminaler i Oslo og Akershus for å avklare arealbehov, behov for innfasing koordinert med baneutbyggingene og nye rutemodeller m.m., og kapasitetstiltak på eksisterende jernbane utenom InterCitystrekningene

NTP ble behandlet i Stortinget 19. juni 2017. Meldingen vil gjelde fra 1. januar 2018. Men Handlingsprogrammene skal på høring til fylkeskommunene og de største byområdene, og innspill i høringsperioden fra 13/10 og ut året. Dette kommer i tillegg til de konkrete planhøringene om «Brynsbakken».

Og selv om regjeringen legger til grunn (NTP) «en en oppstart av arbeidet med ny regiontogtunnel fra Oslo S til Lysaker i planperioden.» så sier de også «Det er ikke tatt stilling til endelig konsept for Oslo-navet.»

Geir Hem 13-10-2017

Note: *1 Behandling 8/10-2009 om Oslo, jernbanen og gjenåpning av Akerselva; Behandling 4/3-2010 om Områdeprogram Oslo S; Behandling 4/3-2010 Nytt dobbeltspor Oslo – Ski; 16/6-2011 Regional planstrategi og regionalt planprogram for areal og transport i Oslo og Akershus; Behandling 12/4-2012 Fornyet oppstart av arbeidet med reguleringsplan for nytt dobbelspor Oslo S – Ski; Behandling 13/9-2012 Nytt dobbeltspor – konsekvensvurdering; Behandling BU 10/4-2014 – planprogram Oslo S; Behandling 12/2/15 regional transportplan; Behandling 4/5-2015 kommuneplan.

Konspirasjonsteorier og fake news

Diskusjoner om fakta sauses mye sammen med meninger på samme måte som statistikk kan brukes på flere måter. Avhengig av parametere og sammenhenger, så kan «fakta» settes sammen på ulike vis og brukes for å fremme ulike syn. En konspirasjonsteori forsøker å forklare en voldsepisode som en hemmelig og ofte avledende sammensvergelse – ofte iverksatt av en «maktelite».

Jeg har tidligere skrevet noe om ideologier og» falske nyheter» her: http://nytt.hemmelig.org/politikk/multifaktaisme/

Debatten mellom avisa Klassekampen og Ny tid om konspirasjonsteorier (http://www.klassekampen.no/article/20170919/ARTICLE/170919962) aktualiserer spørsmålet.

«Konspirasjonsteorier» fremstilt ofte i et skeptisk og mistenkelig lys. Med det i seg selv gjør ikke teoriene konspiratoriske. Det er jo sånn at makt ofte prøver å skjule fakta, og makta kan jukse – for å holde på sin makt. Ideologi og meninger er del av en virkelighet med interessemotsetninger som fargelegger framstillingen av virkeligheten med sine pensler. Og historien har flere eksempler på at konkrete aksjoner er gjennomført for å gi legitimitet til etterfølgende politikk. En antakelse om de mest reaksjonære, krigerske delene av den amerikanske administrasjonen «tjente» på terrorangrepet fordi det ga dem støtte for en mer aggressiv krigspolitikk, er ikke i seg selv konspiratorisk. Jeg synes heller ikke at det er en antakelse. Jeg mener at historien etterpå med «krig mot terror» har vist det. I mitt hode viser det nettopp ekstremismens virkninger. Det er en av grunnene (i tillegg til avskyeligheten i seg selv) til at jeg tar avstand fra både såkalt høyre- og venstreterrorisme. De støtter opp under maktas legitimitet for å begå egne overgrep.

 

 

 

 

 

Krever bevisførsel

Jeg synes teorier om «inside job» I forbindelse med angrepet (2001) på tvillingtårnene og WTC7 (og at de kollapset fordi det var plassert hundrevis av sprengladninger i bygningene) er suspekt. Ikke fordi det ikke er teoretisk og praktisk umulig, men fordi faktagrunnlaget er altfor tynt.

En antakelse om at makta ikke bare tjener på konkrete terrorhendelser, men at de står bak, krever mer og konkret bevisførsel. Her synes jeg som sagt at bevisene er for tynne. Men da er det litt trist når mange av reaksjonene mot konspiratorene selv er basert på for lite kildekritikk. Hvorfor sier jeg dette?

I fjor brukte jeg mye tid på å lese om såkalt GMO (genmanipulering) for å skille fakta og konspirasjonsteorier i debatten. Her fantes et utall av kilder og såkalte forskningsrapporter som framla «bevis» for skadevirkninger knyttet til bakterieresistens og genmanipulering. En sentral rapport som det ofte ble vist til var utarbeidet av «US National Academies of Sciences». US Department of Agriculture er et føderalt utøvende organ som tradisjonelt har nære forbindelser til næringsinteresser med mål om: «executing federal government policy .. and to promote agricultural trade and production». En gjennomgang av tidligere års regnskaper viser en ganske lang rekke av private sponsorer til NAS (National Academies of Science). Fra en nøytralt perspektiv er det også stilt spørsmål ved den selvrekrutterende prosessen for medlemskap i «akademiet». Det er tydelige forbindelser til spesielle næringer og organisasjoner med sine næringsinteresser og egne agendaer. Det er et tydelig interessefellesskap hvor private næringsdrivende forskningsmiljøer knyttes sammen med politiske mål. Dette forskningsperpektivet er spesielt tungt forankret i USA. Jeg gjennomgikk også styrerepresentasjonen i NAS mot styreverv i store kjemiske selskaper, og fant mange tette relasjoner.

Og her er poenget i denne sammenhengen. NIST (National Institute of Standards and Technology) er støpt i samme skjeen som NAS (National Academies of Science). Og det er NISTs rapport som det ofte henvises til for å avvise konspirasjonsteorier i sammenhengen rundt terrorhendelsen i 2001.

NIST uttalte mål for arbeidet har hele tiden vært «intended for government use». «Instituttet» har til all tid støttet opp under USAs krigførsel. Større forskningsprosjekter er direkte finansiert av US Air Force. Etter 9/11 fikk NIST oppdraget med å gjøre en «offisiell» undersøkelse av kollapsen til tårnene. Dette er ingen uhildet forskning! NIST klart uttrykte mål er å være «agency of the United States Department of Commerce» og «Promote U.S. innovation and industrial competitiveness». Siden 1989 er direktøren i NIST ansatt av presidenten med godkjennelse i senatet.

En spesiell historie er knyttet til NISTs utvikling og standardisering av en digital krypteringsmekanisme (Dual_EC_DRBG (Dual Elliptic Curve Deterministic Random Bit Generator). Denne var i bruk fra 2006 til 2014. Denne mekanismen var kjent for å gi myndigheter en såkalt «bakdør» for overvåkning. Det var NIST som som ga NSA (National Security Agency) tillatelse til bruken! Og saken rundt NASs digitale overvåking er for lengst allment kjent og kritisert.

Tidligere «konspirasjonsteorier» kan senere vise seg å ha substans. Men konspirasjonsteorier kan også åpenbart føre viktige politiske kamper på villspor og fungere destruktivt i seg selv. Derfor er åpenhet og kritikk rundt kilder viktig i debatten. Både for å avsløre maktas fargelegging og konspirasjonsteoriers innhold.

Geir Hem 20.9.2017

De stores makt

Det pleier å skje. Mange som har vært åpne om å stemme på mindre utfordrer-partier i meningsmålinger, faller trygt ned på de store på valgdagen. Da står valget mellom Erna eller Jonas.

Og sånn oppfattes det også når jeg prater med folk på Grønlands torg i Oslo før valgdagen. Jeg kommer med argumenter om at mindre partier (som Rødt:-) også vil kaste Erna/Listhaug. Det blir møtt med vennlig sympati – også går mange å stemmer på Ernas motkandidat – Støre/AP. Og veldig mange gjør det uten å kjenne til APs politikk.

Mange med kulturell bakgrunn utenfor Norge kjenner heller ikke så godt det parlamentariske systemet vi har. Prat om allianser og konstellasjoner blir vanskelig å oppfatte. Folk fra andre kulturer kjenner kanskje til en kamp mellom ulike presidentkandidater. Erna versus Jonas oppfattes som «the real thing».

«Rødt skal trekke AP til venstre» går derfor over hodet på mange. Det er ikke det det dreier seg om, det dreier seg om Erna eller Jonas. I en sånn sammenheng så kan jeg prate om fredspolitikk, velferdsprofittører og asyl- og flyktning-forliket og få all verdens sympati. Rødt oppfattes som snille og gode, men AP får stemmene.

 

Jeg har stått og pratet med folk med annen kulturell bakgrunn i 20 min og fortalt om Rødt som et viktig alternativ. Så blir jeg møtt med «Rødt» ja jeg skal stemme AP (det er jo det samme.) Bestemoren til en kjent Rødt innvandrerpolitisk stemme i bydelen fortalte sin sønn. «Ja jeg har stemt rødt – jeg stemte AP».

Her er det en kode å knekke

Jeg tror at i noen miljøer så trengs det mye mer konkret informasjon om partier og det parlamentariske systemet i Norge. Vi velger et storting med flertallskonstellasjoner. Vi velger ikke «Erna eller Jonas» direkte.

Også tror jeg generelt at folk trekkes mot partier som de kjenner og kjenner seg igjen i – i forhold til sin situasjon, sine venner og sine interesser. Mange etterlyser sin stemme – representert. Dette har ofte større betydning enn intellektuelle diskusjoner, TV-debatter og dueller. Ofte har de store partiene et navn/en stemme som er mer synlig enn stemmer i nye utfordrerpartier. Det betyr at det også er en trygghet og identitetsfølelse ved å stemme på de store.

Å bryte «Erna eller Jonas» mønsteret krever langsiktig jobbing og arbeid i politisk nærkontakt med folk over tid.

Geir 4-9-17

Om meningsmålinger og betydningen av din stemme

I disse dager flommer det over av meningsmålinger og kommentarer til disse. Jeg må innrømme at jeg er litt lei mange ganger.

Javel, meningsmålinger over tid kan vise en tendens. Men likevel har de ganske store feilmarginer. Særlig i forhold til hjemmesittere og faktisk valgdeltakelse. Jeg husker Brexit og valget i USA – og det overraskende kommentariatet etterpå.

Likevel har de sin betydning i den grad de påvirker enkelte partiets innsats og vinklinger de etterfølgende dagene – uansett feilmarginer.

Bortkastet stemme?

Jeg hører ofte at din stemme betyr mere hvis du stemmer på et stort parti som er sikker på å få inn mandat(er). Og motsatte argumenter om, at en stemme til et mindre parti kan være med på at det partiet når sperregrensa på 4 %, og da faktisk bety mer for den endelige representantfordelingen. Vi har en urettferdig sperregrense. Den favoriserer i for stor grad representasjon på stortinget for de store. Grensa bør senkes! Men det kan uansett pragmatisk lønne seg å stemme på et parti som nærmer seg sperregrensa – selvsagt hvis man er enig i politikken.

Så resultatmessig kan en enkeltstemmer ha relativ betydning. En stemme kan i noen fylker være avgjørende for et fylkesmandat eller at «ditt» parti når sperregrensa.

Men du vet ikke hvor langt fra mandat din konkrete stemmeseddel er – på forhånd. Det kan være en (av flere) stemmer som akkurat gir mandat(er). Eller det kan være en (av flere) «overskuddstemmer». Sånn sett kan en stemme til alle partier være «bortkastet» i forhold til representasjon.

Bortkastede stemmer

Det du vet er, at din stemme til et parti faktisk gir det partiet økt stemmetall – absolutt og i prosent – uansett, og sånn sett akkurat likt vektet som alle andre stemmer. Hver enkeltstemme utgjør en like stor del av det totale antall stemmer. Om du vil ha en annen (ny) politikk så betyr din stemme på det partiet – som representerer den politikken – faktisk at det partiet får større oppslutning. Og det er størrelsen og styrken til politiske bevegelser som drar politikken i en eller annen retning.

Meningsmålinger kan lett blende politisk aktive miljøer

Medieoppslag og daglige meningmålinger med kommentarer engasjerer folk som er interessert på forhånd. Men store grupper «følger ikke med» på samme måte. Valgkampprogrammer på TV har sterkt synkende seertall. TV2s valgstudio har mistet nesten halvparten av seerne mellom 20 – 49 år siden 2013. Vi som er ’innafor’ kan lett bli blendet – eller fargeblinde enten vi er «røde» eller «blåe»

Fordummende medieoppslag og journalisters «jegerinnstingt»

Jeg tror det er en mulighet for lav valgdeltakelse. Mange går lei av alle de store bokstavene, (meningsløse) diskusjoner om regjeringsalternativer og «Listhaug-groupies». Mange viser til de store forskjellene, mens folk oppfatter at deres dagligliv på godt og vondt i det store og hele går sin gang uansett. Den «politiske» arenaen viker fremmedgjørende.

Et paradoks ved lav valgdeltakelse kan være at enkeltstemmer resultatmessig vektes mer. Samtidig tilhører ikke jeg dem som litt moralistisk sier at «det viktigste er å stemme». Jeg skjønner godt de som er oppgitt og lei av politikerpratet, og som bevist eller ubevist ikke gidder.

«Kampen for et vendepunkt handler om mer enn å stemme annethvert år. Det handler om å bygge en folkebevegelse. En bevegelse som kan være en motvekt til alle de andre som legger press på politikerne. Sånn sett handler ikke denne teksten om å overbevise deg om at vi skal skape forandring bare du stemmer på oss. Spør heller deg selv: Hvilken rolle kan jeg spille?»

https://xn--rdt-0na.no/de-med-mest-makt-er-aldri-pa-valg

Godt sagt av et parti (Rødt) – som det kanskje nettopp derfor er lurt å stemme på..

”Hvordan kan du …, legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete?” tordner Ole Kristian Hallesby i sin tale på radio i 1953.

Noe å tenke på om kvelden 11. september hvis du ikke har gjort ditt for å få Rødt over sperregrensa 🙂