Vi må jobbe for å leve – arbeidsorganiseringens syke logikk

Mennesker i fellesskap må skaffe mat og nødvendighetsartikler for å leve. Da kreves en samfunsmessig innsats/arbeid. Av ulike slag til ulike tider. Enten det er å plukke mat fra vekster eller å bearbeide råstoffer. Ikke alle har arbeidsevne. Da stilles (bør) resultatet av andres arbeid til rådighet.

I dag i, vårt produksjonssystem, er arbeidet organisert i et forhold. Et forhold mellom eiere (kapital) av produksjonsmidler og arbeidere. Rammen for arbeid er at man må selge sin arbeidskraft på et marked (arbeidsmarked). Arbeidskraften vår er altså selv en vare. Sånn behøver det ikke være, men sånn er det i dag.

Mens arbeidere (selgerne) grunnleggende står i motsetning til eierne (kjøperne), så er de innen systemets rammer avhengig av dem. For å få solgt arbeidskraften sin – for å få arbeid.

Dette bety at liv og arbeid er avhengig av «næringslivet». At hjulene holdes i gang. Dette er ingen naturlov, men den måten som produksjonen i samfunnet i dag er organisert på.

Pandemier avdekker det meningsløse i den måten som samfunnet er organisert på, men viser også avhengigheten.

I pandemiers navn vektlegges fellesskap. Vi må ta hensyn til hverandre. Vi kan ikke være oss selv nok. Den individuelle konkurranseideologien må for et øyeblikk vike. Det er nok av selvgode sjåvinister/egoister som prøver å utnytte situasjonen, men gjennomgående så slår fellesskapstanken gjennom med stor kraft.

Likevel vris «fellesskapsløft» i stor grad over til løft for individuelle bedriftseiere og næringslivet. Nettopp i avhengighetens navn. Vi må skape og opprettholde arbeidsplasser. Arbeidslivets (produksjonsforholdene) organisering slår igjennom.

Pandemien fører på sin måte til økonomisk krise, men er ikke årsaken. Måten vi har organisert økonomien/produksjonen på, gjør at pandemier synliggjør motsetningen mellom liv, helse og og økonomisk organisering. Hvis økonomien og samfunnet var organisert for å lage det vi trenger og har behov for, så er det vel egentlig helt meningsløst at vi må velge mellom økonomi og liv og helse. Men vi «tvinges» nettopp til å være opptatt av sånne spørsmål når det gjelder ulike «stengingsregimer» og støttepakker.

Situasjonen viser tydelig at det ikke er resultatet av arbeidet som teller, men handelen og bruken av arbeidskraft – som kilde til overskudd – ikke nødvendighetsartikler. Den økonomiske krisen er en «overkuddkrise»/profittkrise for bedrifter/kapitalen.

Men den framstår som en virkelig motsetning, av mytisk karakter, mellom økonomi og liv. Dette er en framtredelsesform også i politikken.

Det meningsløse forholdet, som skaper kriser, fører til at kapitalen må reddes for at den skal kunne fortsette å kjøpe arbeidskraft.

Kapitalens jernhånd er sterk, men slår sprekker

Sånn er systemets logikk. Redningspakker til næringsliv og bedrifter er «nødvendige» – for å holde hjulene i gang. Produksjonssystemets logikk blir en samfunnsmessig logikk – tilsynelatende som en naturlov. Mens helsearbeidere hylles for sin innsats, følger velferdskutt, og signaler om økte skatter. Og lønnsløft eller bedring av arbeidsvilkårene for helsearbeidere sitter langt inne. Vi må jo alle betale for næringslivets redningspakker, heter det.

Kapitalens jernlov hviler på en mytisk bevissthet, som er politisk rådende, som produksjonsforholdenes framtredelsesform. Og dette skjer i en ramme hvor pandemien kan bli «the Perfect Disaster for ‘Disaster Capitalism’» som den kanadiske journalisten Naomi Klein sier i et intervju 30. mars.

«Historien er en krønike av ’sjokk’ – sjokkene fra kriger, naturkatastrofer og økonomiske kriser – og deres etterspill. Denne ettervirkningen er preget av ’katastrofekapitalisme’, beregnede, ’frie marked’ -løsninger for kriser som utnytter og forverrer eksisterende ulikheter.» (Naomi Klein)

Behovet for fellesskapsløsninger kan likevel ikke dekkes over med et pennestrøk

«Vårt valgspråk må altså være: reform av bevisstheten, ikke gjennom dogmer, men gjennom analyse av den mystiske, for seg selv uklare bevisstheten, uansett om den framtrer i religionen eller politikken. Det skal vise seg at verden lenge har hatt en drøm om noe den trenger å være klart bevisst på for å virkelig besitte. Det skal vise seg at det ikke dreier seg om en lang tankestrek mellom fortid og framtid, men om å fullføre fortidas tanker. Det skal til slutt vise seg at menneskeheten ikke starter noe nytt arbeid, men med klar bevissthet fortsetter sitt gamle arbeid.»

(Mark 1843)

Forhold og sammenhenger som vi kan bli kart bevisst på. En sammenheng og kamp som har lange tradisjoner i arbeiderbevegelsen i motsetningsforhold til den rådende ideologien.

Vi ser i sanntid at vi er så mye mer sammenkoblet med hverandre enn det ganske brutale økonomiske systemet vill ha oss til å tro. Vi opplever verdien av samhold på en fundamental annen måte enn markedets usynlig styrende hånd.

Det snakkes mye om «social distancing» i dag, som konkrete tiltak mot virusspredning. Men ’social distancing’ er også en iboende egenskap skapt av kapitalforholdet. Vi framstår som konkurrerende enkeltindivider enten det er på arbeidsmarkedet, boligmarkedet eller overfor tilgang til privatiserte velferdstjenester.

Den ’mytisk bevissthet som produksjonsforholdenes framtredelsesform’ råder som en klam hånd. Men konkrete fellesskapsopplevelser kan skape bevissthet om en mulighet for framtidige «social communities» og grobunn for fellesskapsløsninger. Mennesker er mennesker som sosiale vesener.

Geir, 25.5.20

Tallet er 19 700 000 000 000 – Hvorfor?

En artikkel om nærsynthet og premisser i norsk forsvarsdebatt.

Langtidsplanen for forsvaret trenger ikke ompuss. Den må forkastes!

Mange har sikkert lest at jeg er ganske opptatt av krig og fred, og NATO. I våre tider synes jeg at, det er totalt meningsløst at det brukes ca. 19 700 milliarder kroner (SIPRI 2019) på militæret og opprustning i verdens. Samtidig ser vi et skrikende behov innen helse- og velferdsområdet for ikke å snakke om miljøtiltak. Uttrykket «det er en gal verden jeg vil av» er ganske betegnende.

Norsk forsvarsdebatt

Nå har Norge fått ny forsvarssjef. En relativt ung krigsmann overtar. Han roses bl.a. får sin krigsinnsats, og har deltatt i brutale kamper i afghanske fjell i 2002, og en rekke ganger senere.

Konklusjonen i en offentlig rapport fra 2016 var klar: Vi mislyktes med bidraget til å bygge en stabil og demokratisk afghansk stat. Det viktigste bidraget til en krig som kostet Norge mer enn 20 milliarder kroner var å vise Norge som en god alliert til USA og NATO.

I Aftenposten 16. mai uttaler den nye forsvarssjefen; «Hvis noen hadde tilbudt meg en jobb hvor jeg skulle lede en styrke i Afghanistan, så hadde jeg gjort det på dagen”.

Og dette er i tråd med norsk offisiell forsvarspolitikk. Den nye krigsgeneralen passer godt inn i folden. I den nye langtidsplanen for forsvaret, som regjeringen har lagt fram, understrekes behovet for at Norge skal ha kapasiteter til nye utenlandsoppdrag.

«Norge må derfor opprettholde kapasiteten til å delta kontinuerlig med substansielle styrkebidrag i internasjonale operasjoner og annen internasjonal virksomhet i tett samarbeid med nære allierte.» (Fra regjeringens dokument om ny langtidsplan for forsvaret, april 2020)

Få stiller spørsmålet i norsk offentlighet om sånn krigsinnsats gavner Norge og verden. En unison hylles av valget av ny forsvarssjef er slående.

Forslaget til ny langtidsplan for forsvaret får kritikk for lite pengebruk

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.

Kritikken fra «opposisjonen» kommer selv om pengebruken øker betraktelig. Samtidig så er premissene i forslaget til ny forsvarsplanen tindrende klar på NATO-forpliktelsene og pilarene i den militære satsingen.

«Regjeringen fortsetter arbeidet for å sikre NATOs relevans og troverdighet i fremtiden, og støtter konstruktive effektiviserings- og reformtiltak. Gjennom vekst i forsvarsbudsjettene i denne perioden, anskaffelse av nye moderne kapasiteter og substansielle bidrag i NATOs beredskapsstyrker, styrkeregistre og operasjoner, fortsetter Norge å øke sitt bidrag til byrdefordeling i alliansen.» (Fra regjeringens dokument om ny langtidsplan for forsvaret, april 2020)

Regjeringens mål i seg selv er å «å styrke NATO». Og det betyr mere penger! – «øke sitt bidrag til byrdefordeling».

«Historisk» sier noen aviskommentarer, om at at det sannsynligvis blir flertall på stortinget for at forslaget til langtidsplan må få ompuss. Men det er likevel ikke tvil om den servil enighet mellom de største partiene om premissene for fortsatt militær opprustning. Den såkalte konsensusen om norsk forsvars- og utenrikspolitikk ligger fast. Kritikken nå dreier seg om tempo i fortsatt opprustning.

Alliansen mellom AP, SP og FrP er spesielt synlig. Ropet på mer penger er høyt. Det er i tråd med VGs lederartikkel 3. april. Selv om det vises til økonomiske nedgangstider, så er utfordringen i å opprettholde veksten i militærbudsjettene «.. ikke mindre nødvendig etter denne pandemien. Det blir viktigere».

Dette sies i en situasjon hvor den skjeve fordelingen mellom militærutgifter og beredskaps- og helsetiltak er åpenbar.

Utålmodigheten til stortingsflertallet er basert på et noen nye investeringer går for sakte. Men det stilles ikke fundamentale spørsmål rundt premissene.

Trusselbildet og løsninger

Det er populært med store oppslag om «trusselbilder» for tiden. Det hevdes at den sikkerhetspolitiske situasjonen har endret seg er preget av større «uforutsigbarhet». Selv Langtidsplanen og forsvarssjefen sier at situasjonen er preget av mer direkte konkurranse og rivalisering mellom stormaktene som kan utvikle seg til mer direkte konfrontasjoner.

Men samtidig så stilles det ikke spørsmål ved om Norge selv skal være en del i denne rivaliseringen. Det tas som premiss i den utenrikspolitiske konsensusen.

Organisasjonen «Nei til atomvåpen» har en betimelig kommentar i sitt blad «Magasinet» 1.20:

«Språk og begreper som brukes er ofte tilslørende, dempende og villedende. Et slikt eksempel er når E-tjenesten ved den åpne sikkerhetsvurderingen i februar i år. ’Fokus 2020’ utelater USAs rolle, mens Russland og Kina er demonisert. Det skapes liten tillit i befolkningen når USA ikke er med i den helhetlige vurderingen.»

I 1905 – rett etter at Norge hadde ført en selvstendighetskamp overfor Sverige – uttalte Jørgen Løvland, Norges første utenriksminister 1905–1908, følgende:

«Oppgaven må være å holde oss utenfor deltakelse i de kombinasjoner og allianser som kan dra oss inn i krigseventyr . . .»

Den gangen følte vi på kroppen hva frihet og selvstendighet innebar.

I følge FFI (Forsvarets Forskningsinstitutt) er Norges avhengighet av alliert støtte økende, samtidig som den er mer usikker. Langtidsplanen sier at vi må spille på flere hester samtidig: Vi må styrke Norges militærvesen; styrke NATOs kollektive forsvar; bidra til utenlandsoperasjoner; legge bedre til rette for trening av utenlandske soldater i Norge, og styrke det såkalte totalforsvaret.

Sammen med behov for nye investeringer og skalt materiellfornyelse, så blir dette dyrt, og koster mer enn langtidsplanen legger opp til. Nødvendige kostnader sier stortingsflertallet.

Interessant, men kanskje ikke så overraskende, at AP er mer offensiv enn H i å bevilge til militæret.

Samme hesten

Et argument er at et sterkere nasjonalt forvar – innenfor NATO-alliansen – vil gi Norge bedre sikkerhet. Dette argumentet har også nådd inn i deler av venstresiden i Norge. Dette synet bør diskuteres i langt større grad. Det er slående at det er sammenfallende med ropet fra fagmilitære og gamle militarister, og på sitt vis overensstemmende med Trumps ønske om «byrdefordeling».

Kan det ikke tenkes at tilsynelatende satsing på flere hester egentlig er foring til samme militarisering og krigsregime, og fører til økende krigsfare og spenninger. Norske brigader vil fortsatt bære NATO-emblemer på innsiden. NATO samordner sine kommandostrukturer. Norge er NATO. Selv om det norske FOH (Forsvarets Hovedkommando) tilsynelatende skal lede norske styrker i strid, så gjelder det bare fram til «NATO kommer». Da overtar NATOs fellesoperative hovedkvarter i Napoli som leder i striden, og det maritime hovedkvarteret i Norfolk med kontroll på havet.

En styrking av norske NATO-soldater, kan ha ganske begrenset «beroligende» effekt overfor vår definerte «fiende» i øst.

Men disse premissene for militariseringen er lite synlig i norsk forsvarsdebatt. Et krav burde i det minste være å se investeringer i «norsk militæret» betinget av uavhengighet av stormaktallianser.

I hvertfall hvis man ser, og mener, at det som våre alliansepartnere gjør, og den opprustningen som skjer, faktisk i seg selv ikke er fredsbevarende, men krigsdrivende, urettferdig og øker faren for krig.

Dette skjer ikke tilfeldig

Det er ganske naturlig med moralsk fordømmelse og reaksjoner mot militær pengebruk og påpekning av lidelser i krigers kjølevann.

På sosiale medier mangler det ikke med reaksjoner, fordømmelser og krav om nedrustninger. Det er viktig med en opinion og reaksjoner mot «galskapen», men det trengs mer.

I 1967 advarte Martin Luther King: «En nasjon som fortsetter år etter år med å bruke mer penger på militæret enn på sosiale programmer, nærmer seg åndelig død.»

Han beskrev hvordan militarismen ødelegger «sjelen til USA». Han beskrev i detaljer den amerikanske ødeleggelsen i Vietnam med massebombinger, napalm, forgiftning av vann og land og drap av mer enn en million vietnamesere. Han sa at en utenrikspolitikk basert på vold og dominans i utlandet, fører til vold og dominans hjemme, og han oppfordret «vi som en nasjon må gjennomgå en radikal revolusjon av våre verdier».

Han beskrev hvordan krig bryter ned amerikanske soldater som opplever at: «Vi er på de rike og trygges side, mens vi skaper et helvete for de fattige.» Han sa at han ikke kunne være stille i møte med så grusom «bruk» av de « fattige svarte og hvite» fra USA – ved å la dem «brenne hyttene til en fattig landsby» 8000 miles unna».

Marin Luther Kings engasjement belyser viktigheten i i å engasjere folk rundt verdisyn, men han var også inne på at krig er en form for interessekamp – «på de rike og trygges side».

Han beskrev hvordan USA holder tropper i fremmede land for å «opprettholde sosial stabilitet for våre investeringsregnskap». Han beskrev at den amerikanske imperialismen var basert på å «nekte å gi opp privilegiene og gledene som kommer fra den enorme fortjenesten fra utenlandske investeringer.»

Kriger og militarisering skjer ikke tilfeldig. De skjer ikke av dumskap.

The real business

Langtidsplanen for forsvaret sier at Norge, ikke siden den kalde krigen, har stått overfor en så stor mengde av utfordringer mot staten, samfunnet og individer. På et vis så viser dette hva som er det norske militærets offisielle oppgave. Å beskytte «staten og samfunnet» er ikke i seg selv det samme som å sikre frihet og selvstendighet. Det kan bety å sikre staten og næringslivets økonomiske interesser.

I disse dager diskuteres mye om Equinors to-hundre-milliarders økonomiske tap ved utenlandsinvesteringer. Og Norge har vært på god vei til å ansette en finansspekulant, med solide føtter i skatteparadiser, som forvalter av oljefondet.

Erna Solberg sa nylig i et TV-intervju, på spørsmålet om de norske soldatenes tilstedeværelse i Irak: «Hva vi gjør i Irak bestemmes av norske næringsinteresser og maritim transport». Det var klare ord.

Norge militære investeringer og planer er drevet av egne økonomiske og politiske motiver. I forsvar av oljeinteressene, i forvar at Equinor og Telenors utenlandsinvesteringer. Og kanskje mest i forsvar av oljefondets investeringer og aksjeverdier, børs og dollarkurser. Norges oljeformue er nå på sett og vis avhengig av dagens volds og krigsregime.

Vi må bort fra forestillingen om at krig er noe personlig, i dag blir det ofte pekt på Trump som den som driver sine egne kriger, men det er ikke Trump, Pompeo eller Nato-Jens som fører krig, det er USA og NATO som driver kriger for vestlige økonomiske og strategiske interesser, kontroll over naturressurser osv.

Det er ikke slik at Norge bare er et haleheng av USA, vi deltar i disse krigene fordi vi er en del av den aksen som tjener på krigene. Forsvaret poengterer selv at deres hensikt ikke er mobilisering, men å være en innsatsstyrke. «Innsats» er NATO-språk for invasjon.

Interessekamp

I medisinen, så kan vi gi lindring og omsorg, men vi kan også bekjempe virus og få bort skadelig bakterier, for å unngå smitte. I et sånt perspektiv ser jeg kriger som uttrykk for en interessekamp, en maktkamp om kontroll ,om økonomi, markeder, råvarer og produksjonskjeder.

Da blir antikrigbevegelsens oppgave også å føre en «interessekamp» – mot krigernes interessefellesskap.

Det er flere oppgaver. På kort sikt å stoppe og hindre pågående kriger, og gjøre det vi kan for at ikke nye kriger skal bryte ut. Men samtidig så er det viktig å se på årsaker til kriger.

Ofte blir diskusjon om militærbruk og militærallianser, som NATO, en diskusjon om en teknisk forvarsdiskusjon – uten en grundig gjennomgang av begreper om frihet og selvstendighet.

Jeg tror ikke eliten mangler gode råd. Jeg tror ikke spørsmålet om krig og fred er et spørsmål som avgjøres akademisk og logisk. Det er et spørsmål om makt.

Det kan ta tid å bli kvitt krigsviruset

Det en spesielt viktig oppgave i dag er å bygge folkebevegelse på tvers for å hindre nye kriger og få slutt på de som eksisterer. Selv om det bare kan bety krigspause, så er det bra!

En omskriving av ordene til Bertold Brecht:

Men det stopper ikke krigen

Dette forandrer ikke verden.

Dette forbedrer ikke forholdene mellom menneskene.

Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.

Men noen får leve lenger

Krig og lidelser blir holdt borte for en natt

Bombene som skulle falt ligger på lager

Men dette forandrer ikke verden.

Dette forbedrer ikke forholdet mellom menneskene.

Dette forkorter ikke utbyttingens og imperialismens tidsalder.

—————————————————————————————-

Langtidsplanen for forsvaret trenger ikke ompuss. Den må forkastes!

Før Norges forsvar er basert på å føre en ikke-imperialistisk politikk og bryter med NATO-samarbeidet, vil enhver styrking av militæret gi kapasitet til imperialistisk krigføring – og åpne for at Norge blir krigsskueplass og slagmark.

Geir Hem, 20.5.20