Konspirasjonsteorier og fake news

Diskusjoner om fakta sauses mye sammen med meninger på samme måte som statistikk kan brukes på flere måter. Avhengig av parametere og sammenhenger, så kan «fakta» settes sammen på ulike vis og brukes for å fremme ulike syn. En konspirasjonsteori forsøker å forklare en voldsepisode som en hemmelig og ofte avledende sammensvergelse – ofte iverksatt av en «maktelite».

Jeg har tidligere skrevet noe om ideologier og» falske nyheter» her: http://nytt.hemmelig.org/politikk/multifaktaisme/

Debatten mellom avisa Klassekampen og Ny tid om konspirasjonsteorier (http://www.klassekampen.no/article/20170919/ARTICLE/170919962) aktualiserer spørsmålet.

«Konspirasjonsteorier» fremstilt ofte i et skeptisk og mistenkelig lys. Med det i seg selv gjør ikke teoriene konspiratoriske. Det er jo sånn at makt ofte prøver å skjule fakta, og makta kan jukse – for å holde på sin makt. Ideologi og meninger er del av en virkelighet med interessemotsetninger som fargelegger framstillingen av virkeligheten med sine pensler. Og historien har flere eksempler på at konkrete aksjoner er gjennomført for å gi legitimitet til etterfølgende politikk. En antakelse om de mest reaksjonære, krigerske delene av den amerikanske administrasjonen «tjente» på terrorangrepet fordi det ga dem støtte for en mer aggressiv krigspolitikk, er ikke i seg selv konspiratorisk. Jeg synes heller ikke at det er en antakelse. Jeg mener at historien etterpå med «krig mot terror» har vist det. I mitt hode viser det nettopp ekstremismens virkninger. Det er en av grunnene (i tillegg til avskyeligheten i seg selv) til at jeg tar avstand fra både såkalt høyre- og venstreterrorisme. De støtter opp under maktas legitimitet for å begå egne overgrep.

 

 

 

 

 

Krever bevisførsel

Jeg synes teorier om «inside job» I forbindelse med angrepet (2001) på tvillingtårnene og WTC7 (og at de kollapset fordi det var plassert hundrevis av sprengladninger i bygningene) er suspekt. Ikke fordi det ikke er teoretisk og praktisk umulig, men fordi faktagrunnlaget er altfor tynt.

En antakelse om at makta ikke bare tjener på konkrete terrorhendelser, men at de står bak, krever mer og konkret bevisførsel. Her synes jeg som sagt at bevisene er for tynne. Men da er det litt trist når mange av reaksjonene mot konspiratorene selv er basert på for lite kildekritikk. Hvorfor sier jeg dette?

I fjor brukte jeg mye tid på å lese om såkalt GMO (genmanipulering) for å skille fakta og konspirasjonsteorier i debatten. Her fantes et utall av kilder og såkalte forskningsrapporter som framla «bevis» for skadevirkninger knyttet til bakterieresistens og genmanipulering. En sentral rapport som det ofte ble vist til var utarbeidet av «US National Academies of Sciences». US Department of Agriculture er et føderalt utøvende organ som tradisjonelt har nære forbindelser til næringsinteresser med mål om: «executing federal government policy .. and to promote agricultural trade and production». En gjennomgang av tidligere års regnskaper viser en ganske lang rekke av private sponsorer til NAS (National Academies of Science). Fra en nøytralt perspektiv er det også stilt spørsmål ved den selvrekrutterende prosessen for medlemskap i «akademiet». Det er tydelige forbindelser til spesielle næringer og organisasjoner med sine næringsinteresser og egne agendaer. Det er et tydelig interessefellesskap hvor private næringsdrivende forskningsmiljøer knyttes sammen med politiske mål. Dette forskningsperpektivet er spesielt tungt forankret i USA. Jeg gjennomgikk også styrerepresentasjonen i NAS mot styreverv i store kjemiske selskaper, og fant mange tette relasjoner.

Og her er poenget i denne sammenhengen. NIST (National Institute of Standards and Technology) er støpt i samme skjeen som NAS (National Academies of Science). Og det er NISTs rapport som det ofte henvises til for å avvise konspirasjonsteorier i sammenhengen rundt terrorhendelsen i 2001.

NIST uttalte mål for arbeidet har hele tiden vært «intended for government use». «Instituttet» har til all tid støttet opp under USAs krigførsel. Større forskningsprosjekter er direkte finansiert av US Air Force. Etter 9/11 fikk NIST oppdraget med å gjøre en «offisiell» undersøkelse av kollapsen til tårnene. Dette er ingen uhildet forskning! NIST klart uttrykte mål er å være «agency of the United States Department of Commerce» og «Promote U.S. innovation and industrial competitiveness». Siden 1989 er direktøren i NIST ansatt av presidenten med godkjennelse i senatet.

En spesiell historie er knyttet til NISTs utvikling og standardisering av en digital krypteringsmekanisme (Dual_EC_DRBG (Dual Elliptic Curve Deterministic Random Bit Generator). Denne var i bruk fra 2006 til 2014. Denne mekanismen var kjent for å gi myndigheter en såkalt «bakdør» for overvåkning. Det var NIST som som ga NSA (National Security Agency) tillatelse til bruken! Og saken rundt NASs digitale overvåking er for lengst allment kjent og kritisert.

Tidligere «konspirasjonsteorier» kan senere vise seg å ha substans. Men konspirasjonsteorier kan også åpenbart føre viktige politiske kamper på villspor og fungere destruktivt i seg selv. Derfor er åpenhet og kritikk rundt kilder viktig i debatten. Både for å avsløre maktas fargelegging og konspirasjonsteoriers innhold.

Geir Hem 20.9.2017

De stores makt

Det pleier å skje. Mange som har vært åpne om å stemme på mindre utfordrer-partier i meningsmålinger, faller trygt ned på de store på valgdagen. Da står valget mellom Erna eller Jonas.

Og sånn oppfattes det også når jeg prater med folk på Grønlands torg i Oslo før valgdagen. Jeg kommer med argumenter om at mindre partier (som Rødt:-) også vil kaste Erna/Listhaug. Det blir møtt med vennlig sympati – også går mange å stemmer på Ernas motkandidat – Støre/AP. Og veldig mange gjør det uten å kjenne til APs politikk.

Mange med kulturell bakgrunn utenfor Norge kjenner heller ikke så godt det parlamentariske systemet vi har. Prat om allianser og konstellasjoner blir vanskelig å oppfatte. Folk fra andre kulturer kjenner kanskje til en kamp mellom ulike presidentkandidater. Erna versus Jonas oppfattes som «the real thing».

«Rødt skal trekke AP til venstre» går derfor over hodet på mange. Det er ikke det det dreier seg om, det dreier seg om Erna eller Jonas. I en sånn sammenheng så kan jeg prate om fredspolitikk, velferdsprofittører og asyl- og flyktning-forliket og få all verdens sympati. Rødt oppfattes som snille og gode, men AP får stemmene.

 

Jeg har stått og pratet med folk med annen kulturell bakgrunn i 20 min og fortalt om Rødt som et viktig alternativ. Så blir jeg møtt med «Rødt» ja jeg skal stemme AP (det er jo det samme.) Bestemoren til en kjent Rødt innvandrerpolitisk stemme i bydelen fortalte sin sønn. «Ja jeg har stemt rødt – jeg stemte AP».

Her er det en kode å knekke

Jeg tror at i noen miljøer så trengs det mye mer konkret informasjon om partier og det parlamentariske systemet i Norge. Vi velger et storting med flertallskonstellasjoner. Vi velger ikke «Erna eller Jonas» direkte.

Også tror jeg generelt at folk trekkes mot partier som de kjenner og kjenner seg igjen i – i forhold til sin situasjon, sine venner og sine interesser. Mange etterlyser sin stemme – representert. Dette har ofte større betydning enn intellektuelle diskusjoner, TV-debatter og dueller. Ofte har de store partiene et navn/en stemme som er mer synlig enn stemmer i nye utfordrerpartier. Det betyr at det også er en trygghet og identitetsfølelse ved å stemme på de store.

Å bryte «Erna eller Jonas» mønsteret krever langsiktig jobbing og arbeid i politisk nærkontakt med folk over tid.

Geir 4-9-17

Om meningsmålinger og betydningen av din stemme

I disse dager flommer det over av meningsmålinger og kommentarer til disse. Jeg må innrømme at jeg er litt lei mange ganger.

Javel, meningsmålinger over tid kan vise en tendens. Men likevel har de ganske store feilmarginer. Særlig i forhold til hjemmesittere og faktisk valgdeltakelse. Jeg husker Brexit og valget i USA – og det overraskende kommentariatet etterpå.

Likevel har de sin betydning i den grad de påvirker enkelte partiets innsats og vinklinger de etterfølgende dagene – uansett feilmarginer.

Bortkastet stemme?

Jeg hører ofte at din stemme betyr mere hvis du stemmer på et stort parti som er sikker på å få inn mandat(er). Og motsatte argumenter om, at en stemme til et mindre parti kan være med på at det partiet når sperregrensa på 4 %, og da faktisk bety mer for den endelige representantfordelingen. Vi har en urettferdig sperregrense. Den favoriserer i for stor grad representasjon på stortinget for de store. Grensa bør senkes! Men det kan uansett pragmatisk lønne seg å stemme på et parti som nærmer seg sperregrensa – selvsagt hvis man er enig i politikken.

Så resultatmessig kan en enkeltstemmer ha relativ betydning. En stemme kan i noen fylker være avgjørende for et fylkesmandat eller at «ditt» parti når sperregrensa.

Men du vet ikke hvor langt fra mandat din konkrete stemmeseddel er – på forhånd. Det kan være en (av flere) stemmer som akkurat gir mandat(er). Eller det kan være en (av flere) «overskuddstemmer». Sånn sett kan en stemme til alle partier være «bortkastet» i forhold til representasjon.

Bortkastede stemmer

Det du vet er, at din stemme til et parti faktisk gir det partiet økt stemmetall – absolutt og i prosent – uansett, og sånn sett akkurat likt vektet som alle andre stemmer. Hver enkeltstemme utgjør en like stor del av det totale antall stemmer. Om du vil ha en annen (ny) politikk så betyr din stemme på det partiet – som representerer den politikken – faktisk at det partiet får større oppslutning. Og det er størrelsen og styrken til politiske bevegelser som drar politikken i en eller annen retning.

Meningsmålinger kan lett blende politisk aktive miljøer

Medieoppslag og daglige meningmålinger med kommentarer engasjerer folk som er interessert på forhånd. Men store grupper «følger ikke med» på samme måte. Valgkampprogrammer på TV har sterkt synkende seertall. TV2s valgstudio har mistet nesten halvparten av seerne mellom 20 – 49 år siden 2013. Vi som er ’innafor’ kan lett bli blendet – eller fargeblinde enten vi er «røde» eller «blåe»

Fordummende medieoppslag og journalisters «jegerinnstingt»

Jeg tror det er en mulighet for lav valgdeltakelse. Mange går lei av alle de store bokstavene, (meningsløse) diskusjoner om regjeringsalternativer og «Listhaug-groupies». Mange viser til de store forskjellene, mens folk oppfatter at deres dagligliv på godt og vondt i det store og hele går sin gang uansett. Den «politiske» arenaen viker fremmedgjørende.

Et paradoks ved lav valgdeltakelse kan være at enkeltstemmer resultatmessig vektes mer. Samtidig tilhører ikke jeg dem som litt moralistisk sier at «det viktigste er å stemme». Jeg skjønner godt de som er oppgitt og lei av politikerpratet, og som bevist eller ubevist ikke gidder.

«Kampen for et vendepunkt handler om mer enn å stemme annethvert år. Det handler om å bygge en folkebevegelse. En bevegelse som kan være en motvekt til alle de andre som legger press på politikerne. Sånn sett handler ikke denne teksten om å overbevise deg om at vi skal skape forandring bare du stemmer på oss. Spør heller deg selv: Hvilken rolle kan jeg spille?»

https://xn--rdt-0na.no/de-med-mest-makt-er-aldri-pa-valg

Godt sagt av et parti (Rødt) – som det kanskje nettopp derfor er lurt å stemme på..

”Hvordan kan du …, legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete?” tordner Ole Kristian Hallesby i sin tale på radio i 1953.

Noe å tenke på om kvelden 11. september hvis du ikke har gjort ditt for å få Rødt over sperregrensa 🙂