Vi trenger ny politikk og ny regjering! Men hva slags?

Vi må bli kvitt dagens H/FrP-styre med økende forskjeller, markedsliberalisme og sentralisering. Vi må stoppe deregulering i arbeidslivet og sosial dumping.

Men det betyr ikke blankofullmakt til Arbeiderpartiet (AP). AP stod i spissen for markedstilpasning av Telenor og Posten. Som EU/EØS-parti er de også et markedsliberalistisk parti. Gjennom asylforliket i 2015 representerer de en inhuman asyl- og flyktningepolitikk. De kjører på sin måte høyrepolitikk om enn i saktere fart enn dagens hurtigtogs H/FrP.

Lær av kommunene

I Oslo presset Rødt på for å få avtale om offentlig og ikke kommersiell barnehagebygging. Det samme skjedde i forbindelse med rekommunalisering av søppelhenting. Ved begge sakene viste AP, (og SV og MDG) sendrektighet og satte bremsene på. Det ble brukt kommuneadvokater m.m. for å fortsette som før. Men press fra fagbevegelsen, folkelig press og oppslag i media presset Byrådet til å følge opp Rødts krav.

Dette viser to forhold. For det første at AP ikke er prinsipielt mot profitt på velferdstjenester. Vel heller tvert om. AP har jo også gått sterkt mot at en tilsvarende avtaler er aktuelt på nasjonalt nivå. For det andre så viser det at det er mulig å oppnå resultater med press fra en virkelig venstreopposisjon – i og utenfor kommunestyrene.

AP lever på å framstå som opposisjon mot Høyre/FrP

Det er et viktig livsgrunnlag for AP å selv framstå som venstreside. Dette skjer uansett om de politiske skillelinjene i det store bildet er ganske små – ref. utenrikspolitikk, flyktningeforlik, oljeutvinning, EØS, TISA/TTIP mm. (og se på hvem som står sammen i mange avstemminger i stortinget). Særlig som opposisjonsparti og foran valg så kler AP seg med en del røde klær. Erfaringer tilsier at keiseren raskt blir avkledd når det kommer til handling. Her er jo også siste avstemming i stortinget et godt eksempel. I ord var AP store motstandere i kutt i trygd til folk med nedsatte funksjonsevner, men de stemte i mot å reversere kuttene i stortinget nylig. Og AP sikret innføring av pensjonsreformen og det store pensjonsranet. Det glemmer de å si når de nå prøver å flikke på skadevirkningene med sitt skuespill rundt et minimalt justeringsforslag.

Dagens AP er ikke en del av venstresida

Jeg misliker høyrepolitikk i sakte film litt mindre enn høyrepolitikk med hurtigtogsfart. Men det er ikke det samme som at det blir ført venstrepolitikk. Økte forskjeller og økt utbytting har skapt reaksjoner som har minsket oppslutning om mange av APs søsterpartier i Europa.

Det er ikke riktig å si at AP er en del av «en brei venstreside». Venstrebevegelser vokser tvert imot som opposisjon til markedsliberalistiske partier av AP-typen. Corbyn-labor er en variant med et manifest som selv bryter med denne linja. Som et PS her så er ikke en gang Andreas Halse (tidligere leder av SU og på nippet til å bli partisekretær i SV) villig til å ta lærdommer av dette. Ikke så rart siden han skrev (Twitter) om sine forhåpninger om å bli kvitt Corbyn gjennom valget i Storbritannia.

Kritikk av AP er overhode ikke «krangling internt»!

Om regjeringsspørsmålet og valg av politisk retning

Jeg ønsker ny politikk! Jeg ønsker venstrepolitikk!

I noen parlamentarisk styringssammenhenger benyttes betegnelsen investitur om regelen om at en regjering først dannes etter en avstemming i nasjonalforsamlingen/stortinget, der en foreslått regjering (eventuelt statsministerkandidat) må oppnå et nærmere definert flertall før den kan tiltre. Dette er en form for tillitsvotum i forkant av en regjeringsperiode.

Vi har ikke «investitur» i Norge. En regjering trenger ikke et aktivt flertall bak seg i Stortinget, den må bare unngå å få et flertall mot seg. Det betyr at partier som ønsker ny regjering og ny politikk (Rødt) ikke aktivt må være for en regjering når den dannes, bare la være å felle den på tiltredelseserklæringen.

Erfaring viser at AP-styrte regjeringer noen ganger har søkt støtte fra venstre og andre ganger fra høyre – og er gode på «forliker» og handlingsregler.

Og her er poenget

Når en AP-dominert regjering får flertall mot seg er det en usikkerhet rundt hvilket nye regjeringsalternativ som kommer.

Nettopp fordi AP ikke er et venstreparti så er det ikke gitt at de vil stemme for mistillit til en ny H/FrP-regjering. Spørsmålet blir om AP vil gjøre det, eller om de ønsker en Høyre-/Frp-regjering mer enn å styre på basis av venstrepolitikk.

Og derfor er valget enkelt for meg! Eneste mulighet for å slåss for en politisk forandring er å sikre folkelig press nedenfra og stemme for et parti/representanter som står for en politisk retning til venstre – som eksemplene fra kommunestyrer med Rødt er gode eksempler på. Og som i motsetning til AP helt sikkert vil stemme for mistillit til en ny H/FrP regjering hvis en AP-regjering faller.

Geir Hem 29/6/17

Rød politikk og magisk tellekunst

Lederen i Oslo Arbeidersamfunn og på sikker stortingsplass på Oslo-lista for AP Fredrik Mellem er redd for at stemmer til Rødt vil svekke sjanser for regjeringsskifte. (En kommentar i Klassekampen 26. juni). Overskriften er at en stemme til rødt kan bety blå politikk. Dette gir grunn til å spørre om både om Mellems fargesyn og tellekunst. Spørsmålet er viktig siden tilsvarende argumenter ofte popper opp foran alle stortingsvalg.

Folkebevegelser som kraftsentrum

Fagbevegelsen, miljøbevegelsen, kvinnebevegelsen, den antirasistiske bevegelsen, anti-krigsbevegelsen og andre folkebevegelser og interessekamper presser partiene på tvers av deres «prioriteringer» og er avgjørene for politiske seiere. Kampen mot privat utbytte i barnehagesektoren og kampen for å bevare lokalsykehus er bare to eksempler.

AP kjører høyrepolitikk i sakte fart

Et eksempel på høyrepolitikk er at AP har markedsført at de vil stoppe en del av H/FrPs skattekutt. Men deres forslag er likevel en godkjennelse av milliarder i skattelette til de rikeste i forhold til hva som var situasjonen tidligere. Forskjells-politikk i sagte film.

Får AP det som de vil, så skrur de opp tempo på filmen. Folkebevegelser kan dempe høyrefarta sammen med en virkelig venstreopposisjon i kommunestyrer og storting (etter valget). Uten en venstreopposisjon med røtter i folkelige bevegelser og fagbevegelsen blir et ev. «AP-styre» et høyrestyre som selv bestemmer farta på filmen – oljeutvinning i Barentshavet og Lofoten, EU/EØS-underdanighet, en fortsatt «streng» flyktningepolitikk og norske tropper og krigsdeltakelse under NATO og Trumps paraply.

Enkel fargelære

Det er bedre på kort sikt med høyrepolitikk i sakte film enn H/FrPs høyretempo. Derfor regjeringsskifte! Men for å stoppe høyrefarta og få en rødfarge trengs «Rødt». Det er enkel fargelære.

I forskjellige fargelærer regnes rød som en grunn-, primær- eller elementærfarge, altså en farge som ikke kan oppstå ved å blande sammen andre farger. Visst er det lurt med allianser og regnbuer i konkrete sammenhenger. Men rød, eller Rødt, er en farge som har det mest langbølgede lyset som menneskers øyne kan oppfatte. Det er avgjørende for å stoppe høyrebølgen på lang sikt.

Politisk skivebom og tellemagi

Derfor er Mellems kommentar en politisk skivebom, men den bommer også på telleskiva. AP er over sperregrensa. En AP-stemme teller derfor relativt (bortsett fra hvor utjevningsmandater kommer) i forhold til mandatfordelingen i de enkelte fylkene. En Rødt-stemme vil telle akkurat like mye som enkeltstemme – for fylkesmandat (og regjeringsskifte) som en AP-stemme. Men en Rødt-stemme kan i tillegg gi ekstragevinst politisk og tallmessig – hvis Rødt kommer over sperregrensa. Det bety alt å vinne både politisk og mandatmessig i forhold til regjeringsskifte.

En stemme på «Rødt» blir derfor en ekstra sterk rød-stemme. Et AP uten en sterkest mulig venstrerepresentasjon kan både minske sjansen for regjeringsskifte og hindre at farten på høyredreiningen senkes. Et alternativ til venstre for AP er både viktig for å «presse» AP, men også som et tilbud til desillusjonerte tidligere AP-velgere.

Geir Hem, 26-6-17

Tanker om religion, politikk og sånt

Terror har ikke noe med islam å gjøre – eller? Diktatur og undertrykkelse har ikke noe med kommunisme og sosialisme å gjøre – eller?

Jeg leser om flere «stemmer» i media som sier at terror i religionens navn gjør at det har noe med religion å gjøre. Og tilsvarende fy-fy til kommunisme med referanse til ulike stater som kaller seg eller har kalt seg «kommunistiske». Så er det andre som sier «dette har ikke noe med religion å gjøre», «det er misbruk og mistolkning av religioner». Eller «de statene og bevegelsene det vises til var ikke virkelige kommunister», «de har misbrukt og mistolket kommunisme», og «det å være kommunist er noe helt annet enn å støtte (være enig i) alle stater og organisasjoner som kaller eller har kalt seg kommunistiske».

Dette har frambrakt noen tanker. Er det så lett for de som ikke vet hva religioner og ideologier «virkelig» står for å ta stilling til sånne spørsmål?

 

Religion og politikk er menneskeskapt

Religion, livsanskuelse/filosofi, politikk og ideologier er skapt i samfunn mennesker i mellom. Religiøse skrifter, «hellige» bøker og «prinsipper» i partiprogrammer og politiske «manifester» er produkter av samfunnsforhold, forhold til omgivelsene – natur og produksjonsforhold – og forhold mellom mennesker. Det følger ulike overbevisninger, verdier, trosretninger, normer og handlinger.

Politiske ideologier og religioner skapes, tilegnes og tolkes, endres og «brukes» både på individuelt nivå – som forklaringsmodeller, for å gi «meningen med livet», trøst og identitet/fellesskap -, og på samfunnsmessig nivå av makthavere for å legitimere sin makt, eller av motmakt for å legitimere sin opposisjon. Kirker, moskeer og «gudshus» materialiseres, og lover, regler og samfunns-, stats- og nasjoners fundamenter, symboler og institusjoner etableres – og ødelegges/endres over tid.

Det kan ikke være sånn at diskusjoner om religion og politikk tilhører ulike sværer – selv om de ofte omtales som det – uansett om trosspørsmål ofte individualiseres og omtales som personlige saker. Det samme gjelder også ofte politikk – «det er hemmelig valg».

Religioner på godt og vondt

På ulike vis kan ideologier, politiske bevegelser og religioner være forståelig, fornuftig, frigjørende og «fungere» situasjonsbestemt ut i fra den konkrete situasjonen – og tilsvarende undertrykkende, hemmende og antidemokratisk i andre situasjoner. Ideologier og religioner har det til felles at de er menneskeskapt og endres ut i fra behov, produksjonsforhold, vitenskap, kunnskap og kommunikasjon. Ideologier og religioner er ikke statiske.

Det er et skille mellom ideologier «i seg» og «for seg». Islam/religioner og sosialisme/kommunisme «for seg» i enkelte framstillinger kan oppfattes (og være «for seg») undertrykkende og umenneskelige/inhumane (eller motsatt – frigjørende). En som stort sett har hørt om kommunismen eller sosialismens styggedom og islambegrunnet terror – vil ta avstand fra dette, mens andre vil si – det du har hørt er ikke virkelig kommunisme, og det er ikke sånn virkelig islam er.

«Kommunisme» og» islam/kristendom» blir «for seg» sånn som det framstår for den enkelte. Men «for seg» kan manifestere seg som «i seg» i mediebildet. Derfor er en diskusjon om innhold i ideologier, religioner og politikk viktig.

Utsagn om «det er ikke religionens skyld» kan opphøye religionen til å være utenfor kritikkens svære. Tilsvarende «det er ikke kommunismens skyld» flytter folks virkelighetsforståelse til en ordlek – mot folk som ikke har «den rette» forståelsen og kunnskapen. Og det samme gjelder motsatte veien – å bli islamofob eller antikommunist ut ifra enkeltmenneskers eller organisasjoners referanser og handlinger.

Frihet er forståelse

Religion og politikk er menneskeskapt. Det må da være greit å ha en diskusjon om innholdet i det menneskeskapte – enten det gjelder hva som er kommunisme/sosialisme eller om innholdet i islam/kristendom/jødedom. Å frita visse områder for diskusjon er like dumt som å legge en allmenn skyld og lokk på diskusjonen andre veien.

Ideologier manifesterer seg i kraft av oppslutning og blir samtidig en kraft gjennom det.

Hva som ender opp som dominerende tankesett og som dominerer informasjonsstrømmer er gjenstand for ideologiske kamper – debatter og diskusjoner. Det dreier seg ikke bare om å sikre ulike rettigheter som religionsfrihet og ytringsfrihet, men om å føre diskusjoner om innhold.

Men så er det ikke like utgangspunkter på debattarenaen. Diskusjoner føres ikke i et vakum. Maktforhold, produksjons- og samfunnsforhold setter spor i tankene, i ideologiene, i religioner og politikk. Da kan det være lurt å søke etter ulike interessegrunnlag bak ideologier og se på konsekvensene. Hvem tjener på dette? Spesielt i tider med økende rasisme.

Frihet er forståelse!

Geir 8-6-17