Copy cops

 

Bildeklipp fra NRK nyheter 24/2/17

Stemningsrapport fra Oslo Tingrett fra rettsaken om Mahad Mahamud.

Det virker som at det er flertall på stortinget for å endre statsborgerloven knyttet til behandlingen ved tilbakekallelse av statsborgerskap. At tilbakekallelse av statsborgerskap må opp i rettsapparatet vil styrke rettsikkerheten, men ikke automatisk få et annet resultat for de det gjelder.

Det virker samtidig som at det ikke er flertall for å innføre foreldelsesfrist på området. Det er skuffende. Mens andre områder f.eks. innen strafferetten har foreldelsesfrister, vil ikke flertallet la nåde gå for rett på dette området. I stedet fremhever noen partier at det må legges større vekt på det såkalte uforholdsmessig-prinsippet. Domstolene må vurdere om tilbakekall er uforholdsmessig – særlig når det gjelder saker som omhandler barn.

Det er fint hvis rettsikkerheten bedres. Det er også fint hvis det det legges føringer som legger større vekt på uforholdsmessighet enn praksis i dag. Men jeg vil minne om at uforholdsmessig-prinsippet formelt gjelder allerede. Den eksisterende loven er en «kan-lov». I den nylig avsluttete rettsaken, som Mahad Mahamud har ført mot staten, viste både Mahads advokater og statens jurister til uforholdsmessig-vurderinger. Det skremmende er statens logikk og føringer som ble lagt fram i Oslo Tingrett. Jeg satt som tilhører under store deler av rettsaken. Her er min stemningsrapport og referat om hva jeg kaller «statens metode».

«Innvandringspolitiske hensyn» trumfer uforholdsmessig-prinsippet

Utlendingsforvaltningen håndhever et regelverk (som stortinget har vedtatt) på en rigid måte. Motiv er at ingen skal kunne tjene på usanne opplysninger, og en harde behandlingen skal stå til skrekk og advarsel. Forvaltningen har også fått sterke føringer utenfra (departementet) om å prioritere slike (ID) saker. De har fått flere ressurser overført siden det jo kommer færre asylsøkere når gjerder settes opp. Sannsynligvis så har utlendingsforvaltningen selv også innført effektivitetstiltak og måltall knyttet til antall saker. Kanskje med individuelle bonusordninger (?).

Nidkjærheten i UDI kjenner nesten ingen grenser. I retten opplevde jeg at statens egen metode i var i samme bane. Det var skremmende å sitte i rettsalen å høre saksbehandlere og representanter fra politiets utlendingsenhet vitne, og statens sluttprosedyre.

Forholdsmessighet er en «unntaksbestemmelse»

Det ble fra statens side flere ganger i prosedyren vist til og lagt vekt på «innvandringspolitiske hensyn». Det ble direkte fremhevet at vektlegging av uforholdsmessighet (les humane hensyn) var en «unntaksbestemmelse». Staten viste riktig nok til andre hensyn, men sa at de ikke kunne vektlegges. De la nesten entydig til grunn, at det svekker asylinstituttets legitimitet og innvandringspolitiske føringer, hvis det godtas at noen gir forvaltningen bevisst gale opplysninger ved søknad om opphold. Så både UNE og staten fremhevet at Mahads historie og tilknytning i Norge må tillegges «liten vekt».

Med dette utgangspunktet anvendte staten sin metode og plasserte alle opplysninger og tolkninger inn i «sitt bilde».

Copy cops – om møstergjenkjenninger

Statens anklage mot Mahad er i stor grad basert på at han er en copy-cat. Det bety at han har gitt falske opplysninger om opprinnelseslandet og underbygger det på samme måte som andre. I retten opplevde jeg at det er staten som kopierer og fungerer som copy-cops. De prosederte med at statsborgerskapet må tilbakekalles fordi «Mahad passer i profilen». Jeg opplevde at statens bevisanvendelse nettopp ble tolket og plassert inn i mønsteret nettopp fordi den skulle passe inn i den såkalte «Djibouti-portefølgjen» og derfor ble tillagt vekt.

Det pålegger staten å føre beviset for juks. Tvilsrisikoen må staten tilbakevise. Det gjorde de snedig ved denne sirkelargumentasjonen og «bevisførselen».

Politiet og utlendingsforvaltningen har opprettet «Djibouti-porteføljen» basert på flere saker hvor det er reist tvil om personer/ID er fra Somalia. I sammenhengen er det interessant at

ved tidligere utvisninger til Djibouti har politiet/staten knapt klart å dokumentere faktisk statsborgerskap der.

Rettens domsgrunnlag skal baseres på såkalte «objektive vilkår» som er lik summen av sannsynligheter. Nå samlet staten opp en rekke indisier og ved å plassere dem i sitt bilde argumenterte de for «sannsynlighets-overvekt» for ID-juks.

Her er forhold som staten la spesielt vekt på: Ulik forklaringer om reiser; Ulik forklaring om familieforhold og tidlige opplevelser; Språklig evner; Ekteskap på tvers av klanhierarki; Påståtte feil i dokumenter og ID-papirer; Reiser og pengeoverføringer; Ulik tolkning av såkalte bildebeviser.

Middels talt et betenkelig mindset

Jeg må bare peke på noen momenter som gjenspeiler tankegangen og «virkeligheten» for UNE, UDI og staten. Merk at i omtalen under tar jeg ikke i seg selv stilling til hva som er sant, men viser til en høyst betenkelig «mindset» i bevisførselen.

En sak er denne portefølje-tenkemåten (gruppeplassering) i seg selv. Djibouti-porteføljen ble innført som en mal – «modusrapport» – våren 2013 – og det ble satt inn inn konkrete ressurser rundt dette.

Vitnet fra UDI fortalte i retten om at da Mahad sak kom på bordet i 2013 passet den med «profilen» og at det var grunnlaget for at det ble satt i gang sak. Saken endret over natta status fra en mistenkelig foreldet sak om falsk forklaring til en sak med merkelapp «Utlending» uten foreldelse.

I kjølevannet av dette fulgte en forvaltningmessig tankegang med å mistenkeliggjøre «mystiske» navnelikheter i ulike dokumenter. Mohammed, Muhamed, Mahamud må da være samme person, og Abdi og Adibi tilsvarende. Jeg spør om tilsvarende logikk ville blitt tillagt like stor vekt i retten hvis navnene var Johanessen og Johnsen? I retten ble det vitnet om at navnelikheten nærmest var et bevis i seg selv. Det ble tatt som utgangspunkt i oppfølgelsen – omvendt bevisførsel.

Språkkunnskaper og skoleflinkhet ble av staten brukt som argument for at Mahad måtte ha forklart seg feil om sin bakgrunn. Er det umulig for staten å tenke seg at slike evner kan finnes på tvers av opprinnelseslandet og bakgrunn. I disse dager leser jeg om en som nettopp har begynt på medisinstudiet etter bare tre år i Norge. Kommer det en utvisningssak der snart?

Staten brukte som «bevis» om falske opplysninger at Mahad nesten umulig kunne ha giftet seg med en fra en så så høy klan – som han fortalte om. Somalia er kjent for et land med en hierarkisk klanstruktur. Ekteskap på tvers av en sånn struktur i Afrika er vel nesten umulig og svært mistenkelig for staten – mens her i landet framstilles tilsvarende ofte som solskinnshistorier.

Paradokset ved å dokumentere sin identitet og dokumentstandarder

Somalia er et land med borgerkriger og konflikter. Landet har ikke bygget opp en statsforvaltning med infrastruktur og historiske arkiver. Det gjelder for flere land. Samtidig har somaliere forflyttet seg og i perioder bodd i naboland som f.eks. Djibouti og Etiopia. Derfor har staten på sin side store problemer med å dokumentere opprinnelseslandet ved hjelp av ID-dokumenter. Og det har selvsagt flyktninger og asylsøkere også når det gjelder formelle papirer. Det ville også være unormalt dersom man ikke finner uoverensstemmelser i forklaringer til barn og krigsoffer. Hukommelsen til ulike tider varierer også i forhold til nærhet av ulike opplevelser.

Det som er statens mønster/metode er at de bruker slike usikkerheter til å putte «beviser» inn i sin «portefølje» og innvandringspolitiske føringer.

Mahad kunne ikke opplyse om sin fødselsdato da han kom til Norge som 14-åring. Derfor fikk han en formell fødselsdato av norske myndigheter. Gjennom iherdig arbeid har han i etterhånd fått nye dokumenter som etter hans syn dokumenterer somalisk tilhørighet. Staten underkjenner konsekvent disse dokumentene som falske. Hovedbegrunnelsen til staten er at dokumentene viser til hans norsk-gitte fødselsdato – og at det da må være forfalskninger!

På den ene siden erkjenner staten at det er mangler med arkiver og historiske dokumenter i Somalia, men samtidig forlanger staten at dokumentene og ID-papirer skal følge «norsk standard». Kan det ikke tenkes at siden det nettopp mangler formelle, historiske papirer så er det lurt å bruke den eneste fødselsdato-referansen som finnes for å vise til faktisk person. Mahads advokater forklarte også om dette i retten – at både bilder og fødselsdato mm var påført og at dokumentene i seg selv var nye og ikke fulgte norsk standard – noe de umulig kunne gjøre.

PS: Belysende er det på den andre siden at staten overhodet ikke vektlegger at Djibouti ikke finner han i sine arkiver.

Jeg sitter med en litt vond smak i munnen etter mine dager i retten. Jeg understreker at dette er uavhengig av hva som er sant eller ikke, men ut ifra statens argumentasjon, bevisplassering og tyngdevurderinger.

nsterføringer på flere områder – mer om «bildebeviset».

Jeg hevder at statens komposisjon og historiefortelling passer med bildet/porteføljen og har politiske føringer. Staten tolker i sitt bilde med spesialsydd brilleglass. Men staten har også selv lagt fram et eget konkret bildebevis. I retten ble det vist til et tidligere bilde av Mahads bror og et passbilde fra Djibouti som de mener er Mahads bror. Dette kunne være et viktig bevis for staten.

Problemet er bare at Mahad sier at personen på bildet er en venn og ikke bror. Statens hovedbevisførsel er en såkalt «morfologisk analyse». Dette er første gangen at denne blir brukt i norsk rett for å identifisere personer. Jeg hadde derfor forventet et grundig og prinsipiell vurdering av både metoden med fordeler og svakheter og tyngde som ID-bevisførsel.

På en skala fra -3 til +3 konkluderer analytikerne fra Nasjonalt ID senter med +1. Det er en mulig sannsynlighetsovervekt for at bildene viser samme person – Mahads bror. Men det ble tatt store forbehold i rapporten. Analytikerne var selv under opplæring. Bildekvaliteten var ikke god. Det var heller ikke dokumentert klart når og hvor bildene var tatt. Dette sett i sammenheng med at analysemetoden var helt ny i norsk rett burde fått noen klokker til å ringe. Men staten var uforbeholden tydelig. Beviset tillegges «stor, stor» vekt. Det passet inn i statens eget portefølje-bilde. Og som Mahads advokat sa, bildet kan ikke brukes som identitetsbevis. Det kan i beste fall vise «en likhet». Og hvorfor hadde ikke staten ringt opp denne «broren» (?) – telefonnummeret var kjent.

Alder teller ikke

Som sagt så la staten minimal vekt på uforholdsmessighetsbetraktninger knyttet til det å miste statsborgerskapet. Derfor trakk de ikke fram Mahads liv og historie i Norge. Om hans adkomst til Norge sa de at han var jo 14-år og nesten voksen. Dessuten ble det reist tvil om hans alder. Det kunne godt tenkes at han var eldre. Han var «ikke noe barn» og hans alder ved adkomst tillegges ikke forholdsmessighetsbetraktning.

I tillegg til å plassere indisiene i sitt eget fasit-bildet, så synes jeg at en god del av statens prosedyre var ganske kynisk.

Blir utlending «Som om han aldri har vært norsk».

Ved tap av statsborgerskapet på de premissene som staten legger til grunn følger også utvisning og krav om varig innreiseforbud. Mahad mister alle rettigheter, og får en status som «om han aldri har vært norsk». En del av Mahads liv fjernes med viskelær over natta. Han blir ikke bare «annenrangs» borger. Han blir «ingenrangs».

Et paradoks vil i så fall oppstå. Hvor skal han utvises til? Somalia vil ta i mot han, men dit kan vel ikke staten sende han – for hele grunnlaget for en utvisning er jo at han nettopp ikke er somalisk. Da kan staten sende han til Djibouti, men de Djiboutiske myndighetene har på sin side hevdet at han ikke er derfra. Dette kan bli en spennende reise (ironisk), som Mahad uansett ikke burde være forunt. Han har reist nok i sitt liv.

Marie Simonsen skriver i en kommentar i Dagbladet 26/2:

«Rettssaken i seg selv gir som alltid et urovekkende innblikk i hvor komplisert behandlingen er, og hvordan vedtak i så stor grad er basert på anonyme kilder, ubekreftet informasjon og subjektive vurderinger. Arbeidsmengden er i perioder enorm. Asyladvokater har beskrevet utfallet som et lotteri, klienter føler seg som i en Kafka-prosess..

Uavhengig av utfallet er det grunn til å stille spørsmål hvorfor denne saken overhodet er blitt prioritert og har kommet så langt

Norge har i motsetning til flere andre europeiske land ingen foreldelsesfrist når det gjelder tilbakekallelse av statsborgerskap. Det er overraskende, fordi det strider mot rettspleien vi ellers står for. Rettslig er det et problem med hensyn til bevisførsel. Eksperter mener dessuten at Norge opptrer i strid med internasjonale konvensjoner. Det er forbudt å gjøre en person statsløs.

Men ikke minst har denne praksisen åpenbare sosiale og politiske konsekvenser som andre land håndterer bedre. Argumentet for å sette en strek er at borgere ikke skal risikere at myndighetene skal kunne ta fra dem statsborgerskapet og utvise dem, ettersom regjeringer og politiske vinder skifter. De skal være trygge på at de er fullverdige borgere, ikke andreklasses borgere, på vent i det uendelige, og prisgitt myndigheters luner.

Å forfølge statsborgere som har levd lenge og vel i landet, sender ingen andre signaler enn at vi er en kjip og byråkratisk nasjon som må lære seg å være grei igjen.»

Gode foreløpige siste ord.

Jeg frykter at de «innvandringspolitiske føringene» og statens prestisje kan bety at staten får medhold. Men «vårt lille land» burde gjøre helt andre prioriteringer i en verden med nye sultkatastrofer og nye flyktningestrømmer.

Geir Hem, Oslo 27-2-17